Vi er her for å løfte frem og, kall det gjerne, feire merkeordningen Beskyttede betegnelser, og de produsentene som har oppnådd å få sine produkter beskyttet etter norsk lov.

• Det er snakk om 11 produsentsammenslutninger og over 1500 norske bønder!

Dette er en viktig markering for oss i Landbruks- og matdepartementet og for alle som har interesse av å følge utviklingen av merkeordningen.

Det er viktig fordi vi blant annet:

• Setter søkelyset på lokal og regional verdiskaping
• Setter søkelyset på norsk matkultur
• Viser frem noe av det vi har av matskatter
• Og, forhåpentligvis, motiverer til økt satsing på å skape, utvikle og utnytte konkurransefortrinn

Undersøkelser viser at vi forbrukere vil ha matspesialiteter – mat med lokal identitet – mat man vet opprinnelsen til, og vi vil ha spennende matopplevelser.

Grunnlaget for våre matspesialiteter er det tradisjonelle landbruket. Derfor vil jeg starte med å si litt hva regjeringen mener er viktig, før jeg forsetter med hovedtema for dagen:

• Beskyttede betegnelser som næringsstrategi.

Landbrukspolitikk

• For å kunne opprettholde norsk matproduksjon, matkultur, kulturlandskapet og ivareta vår kulturarv (for få generasjoner siden kom så godt som hele den norske befolkning fra en gård) må vi sikre et levende landbruk over hele landet og en variert bruksstruktur.
• For å klare dette vil vi føre en aktiv landbrukspolitikk i forhold den store gruppen bønder som driver mellomstore bruk og kombinasjonsbruk. Det er denne store gruppen av aktive bønder som, i realiteten, produserer nesten hele volumet av norsk matproduksjon. Dette gjør dem til ryggraden i norsk landbruk.
• Dette mangfoldet av gårdsbruk skaper grobunn for produksjon av matspesialiteter og tilleggsnæringer knyttet til blant annet reisleiv.
• For å kunne føre denne aktive landbrukspolitikk er vi avhengig av at samfunnet gir landbruket rammer gjennom budsjettoverføringer, lovverk, tollvern og andre virkemidler som bidrar til stabilitet og utvikling.
• På den måten kan vi si at næringa kommer i et kontraktsforhold til samfunnet. Vi må levere de godene som gjøre at det i dag er legitimt å bruke penger på landbruket.
• • Trygg og god mat
  • Kulturlandskap
  • Levende bygder
  • Jeg er overbevist om at folkets støtte til norsk landbruk synker drastisk dersom landbruket industrialiseres, sentraliseres og arealene gror igjen. Jeg ønsker å utvikle landbruket på en måte som sikrer legitimiteten også i framtida.

Næringsutvikling for fremtiden

• Som statsråd er jeg så privilegert at jeg får reise rundt i landet å ta del i mye av den optimismen som preger landbruket. Det investeres, det utvikles og det skapes nye markeder.
• Bønder er gründere og bedriftseiere, bønder skaper og utvikler både innefor tradisjonell drift og på ny områder. Bønder bidrar til mange arbeidsplasser, ikke bare sine egne.
• Næringsutvikling på matområdet er, slik jeg ser det, uviklingen av hele matproduksjonen og hele verdikjeden for mat. Uavhengig om det er næringsmiddelproduksjon i stor skala eller om det er små matbedrifter som satser på matspesialiteter.
• Vi har spesielle virkemidler som skal bidra til økt verdiskaping for små matbedrifter og for bøndene. Ordninger som skal øke og synliggjøre utvalget av norske matspesialiteter.
• For å klare å løfte norsk matmangfold og ta vare på norsk matkultur har vi blant annet Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon og Matmerk med sine merkeordninger.
• Beskyttede betegnelser er en viktig strategi i dag og merkeordningen blir enda viktigere i fremtiden.
• Beskyttede betegnelser er en strategi og et virkemiddel som får en stadig sterkere posisjon internasjonalt. Utviklingen i EUs tilsvarende merkeordning viser tydelig at tallet på produkter med beskyttet produktbetegnelse bare stiger. Det samme gjør omsetningstallene til merkede produkter.
• I 2005 utgjorde for eksempel de 42 franske ostene med beskyttet opprinnelsesbetegnelse 18 prosent av det samlede franske ostevolumet, og de hadde en omsetningsverdi på 2,1 milliarder euro. Næringa i Storbritannia satser på å beskytte produkter som Orknøyene lam, Skotsk lam, Skotsk biff, Walisisk lam og Shetlandslam.
• Beskyttede betegnelser i Norge er bygget etter samme lest som EUs merkeordning – produsentene får de samme rettighetene.
• Det kan sies mye om denne flotte merkeordningen. Jeg vil legge spesielt vekt på hvordan vi med merkeordningen kan:
• • Fortell historiene
  • Bygge sterke produsentsammenslutninger og stolte lokalmiljø
  • Sikre troverdighet til produktene
• Folk vil ha historiene - det gir oss en ekstraopplevelse som vi kanskje husker vel så godt som selve smaken på produktet!
• Beskyttede betegnelser er akkurat dette - historiefortelling fra landbruket til forbrukerne.
• Jeg var sammen med familien min på Brimi sæter i sommer og hadde en helt spesiell matopplevelse…
• Gjennom merkeordningen vår har vi allerede formidlet historien om hvordan gruvearbeiderne overlevde på Tjukkmjølka fra Røros og hvordan munkene i Hardanger begynte med fruktdyrking på 1300-tallet.
• Betalingsvilligheten øker også med produktets kvaliteter. Produkter med tilleggsverdier er mer verd.
• Derfor må norsk landbruk og norske næringsmiddelbedrifter bli enda flinkere til å selge produkter med identitet og historie.
• Hovedutfordringen, selv med merket beskyttet betegnelse på pakken, er fortsatt å skape et produkt som noen er villig til å kjøpe og kanskje også betale mer for enn de ville gjort for et konkurrerende produkt.
• Det er behov for å finne frem til og skrive ned de gode mathistorier fra hele landet. Dette er viktig for å bevare vår kulturarv, men det gir oss også mulighet for finne frem til matretter eller produkter som har noen spesielle verdier. Beskyttede betegnelser merker noen av disse!

Bygge sterke produsentsammenslutninger og stolte lokalmiljø

• Det å få en beskyttet produktbetegnelse er ikke en sikker vei til suksess, men det gir muligheter.
• For å få produktbeskyttelse må man være en produsentsammenslutning – dette er viktig og jeg har lyst til å illustrere det med et eksempel fra Frankrike:
• • I 2006 er melk som går til Beaufort den aller best betalte melken i hele Frankrike og rundt 1000 arbeidsplasser kan direkte knyttes til produksjonen av Beaufort, hvorav 650 er melkeleverandører.
  • Dette er fordi det kollektive samarbeidet og utarbeidingen av konkrete fellesstrategier fra melkeprodusent og frem til omsetningen av produktet har gitt resultater.
  • Veien frem til forbruker blir kortere, produsentsammenslutningen har mer kontakt med markedet.
• Beaufort osten er en suksesshistorie både i form av økonomisk avkastning for produsentene og lokal utvikling, og det er altså produsentsammenslutningen som skal ha mye av æren for dette.
• Det må være et mål å få til noe som likner på det produsentene av Beaufort har klart – i alle fall for noen av våre flotte produkter.
• Vi ser tendensene i Valdres og ringvirkningene av satsingen på Rakfisk fra Valdres som en merkevare. Et flaggskip av et produkt der også regionen er en del av merkenavnet.
• Jeg har tro på at det å knytte en produktbetegnelse til region er viktig for hele lokalsamfunn. Regionen kan identifisere seg med produktene som for eksempel fruktregionen Hardanger og Rakfiskregionen Valdres.
• Den naturmessige egenarten i Norge, både landskapsmessig og klimamessig, kan tilføre en ekstra dimensjon innenfor utvikling og markedsføring av opprinnelsesprodukter – dette må regionene utnytte.
• Det dreier seg rett og slett om å utnytte våre naturgitte fortrinn.
• Vi må bli enda flinkere til å se på mulighetene for verdiskaping i skjæringspunktet mat,natur og turisme.

Sikre troverdighet til produktene

• • Forbrukerne må ha tillit til merkeordningen, og tillit til at produktene de kjøper er ekte og at historiene som fortelles er sanne.
  • For å sikre troverdighet er det nødvendig med grundighet.
  • For å få en beskyttet produktbetegnelse må man gjennom en krevende søknadsprosess, det vet dere som har vært, eller er, i prosess. Det er nødvendig at dere og vi bruker tid:
  • • dere må finne all nødvendig dokumentasjon, og vi må sikre at produsentene oppfyller alle kravene som stilles for å få en beskyttelse. – noe som ikke er like lett.
    • Vi ønsker en merkeordning som er bygget på EU sin tilsvarende ordning – og i EU skjer det stadig endringer i forhold til hvordan lovverket anvendes.
• Så lurer dere på hvorfor EUs ordning er viktig for oss – svaret er enkelt. – en norsk godkjenning gjør at norske produsenter kan søke om EUs merkeordning.
• Helt konkret betyr det at Tørrfisk fra Lofoten vil kunne hindre at sjømatprodusenter i EU missbruker og skaffer seg konkurransefordeler av å ”stjele” identiteten til Tørrfisk fra Lofoten. – Dette er en problemstilling som blir mer og mer relevant i et stadig tøffere matmarked.
• Det skal altså ikke være lett å bli godkjent, og så har vi da også vannsklige saker på bordet. Til nå har Ringerikspotetsaken vært den mest krevende. Vi landet på at vi ikke kunne beskytte en sortsbetegnelse.
• Når det er sagt håper jeg at Ringerikspotetdyrkerlag BA søker på nytt. Da bør produktnavnet man søker om å beskytte også inneholde et geografisk navn, slik at man unngår foreveksling med sorten.
• Vi vil gjerne ha denne eksklusive knollen blant våre merkebrukere.

Til slutt

• En strategi for å etablere produktbetegnelser er en langsiktig prosess. Beskyttede betegnelser er bare fire år og vi har allerede kommet god i gang med hele godkjente 11 produktbetegnelser og mange søknader.
• Hvis vi sammenlikner den norske satsingen på Beskyttede betegnelser med EUs ordning ser vi at vår ordning fremdeles er i støpeskjeen.
• Målet må være at vi ved utgangen av 2008 har 20 godkjenninger og produkter med en salgsverdi på over 1 mrd. kr.
• Jeg vil at merkeordningen skal fungere som en inspirasjon for utvikling av alternative produkter til standardproduksjonen, og med det være en drivkraft for produsentene til å søke å få frem kvalitetsprodukter.
• Vi har allerede et produktmangfold i norsk matproduksjon.
• Vi skal løfte det frem og være stolte av våre matskatter.

Takk for oppmerksomheten.