Ot.prp. nr. 21 (2006-2007)

Om lov om samvirkeforetak (samvirkelova)

Til innhaldsliste

10 Kjønnsrepresentasjon i styra

10.1 Innleiing

Utgreiinga frå Samvirkelovutvalet inneheldt inga drøfting av spørsmålet om det bør stillast krav til kjønnsrepresentasjon i samvirkestyra. Ved lov 19. desember 2003 nr. 120 vart det gitt reglar om likestilling i styra i statsaksjeselskap, statsforetak, allmennaksjeselskap o.a. I høyringsbrev 20. januar 2005 gjorde Justisdepartementet framlegg om tilsvarande reglar for samvirkeforetak, bustadbyggjelag og gjensidige forsikringsselskap med meir enn 1000 medlemmar.

Bakgrunnen for saka er skildra i høyringsnotatet punkt 2. I punkt 3 er det gitt ei oversikt over korleis kjønnsfordelinga er i dagens samvirkestyre. Departementet samanfattar slik:

«Samanfatningsvis ser det ut som om kjønnsrepresentasjonen er forholdsvis jamn i forbrukarsamvirket og bustadsamvirket, medan den er noko meir ujamn innanfor landbrukssamvirket. Svakast er kvinnerepresentasjonen i fiskesalslaga og i enkelte gjensidige forsikringsselskap.»

Departementet vil nedanfor drøfte om det bør gjelde eit lovfastsett krav om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak o.a., og korleis eit slikt krav i tilfelle bør utformast.

10.2 Bør krav om kjønnsrepresentasjon fastsetjast ved lov?

10.2.1 Høyringsnotatet

Justisdepartementet drøftar i høyringsnotatet punkt 4 om eit krav om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak o.a. bør fastsetjast i lov:

«Det kanskje viktigaste argumentet for lovreglar om kjønnsrepresentasjon er at det kan medverke til at norsk næringsliv får dra nytte av den næringslivsrelevante kompetansen som ei rekke kvinner har. I Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) er det gjort ei nærmare vurdering av kva kjønnsrepresentasjon i styra har å seie, jf. s. 37 flg. Når det gjeld samvirkeforetak spesielt, uttalte Barne- og familiedepartementet på s. 41 følgjande:

’Noen av disse [samvirkeforetakene] er i likhet med allmennaksjeselskaper private sammenslutninger med stor spredning av medlemsmassen. Mange av de samme hensynene som taler for at ordningen gjøres gjeldende for allmennaksjeselskaper, vil derfor også gjelde i forhold til disse selskapene. Samtidig er det mange av samvirkeselskapene som er små, slik at det ikke faller seg naturlig å sammenlikne dem med allmennaksjeselskapene.’

Justisdepartementet er samd i at fleire av dei omsyna som talar for eit krav om kjønnsrepresentasjon i styret i allmennaksjeselskap, gjer seg tilsvarande gjeldande i forhold til enkelte samvirkeforetak. Departementet viser særleg til at ein auka kvinnerepresentasjon generelt kan medverke til å styrke leiinga i næringslivet, jf. nærmare i Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) s. 31–41. Ein auka kvinnerepresentasjon vil også innebere auka likestilling og demokrati, jf. Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) s. 11.

Samtidig er det enkelte særtrekk ved samvirkeforma som det må takast omsyn til ved utforminga av eventuelle reglar om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak. Dette vil departementet kome tilbake til under punkt 5 og punkt 8 nedanfor.

Det er sett i verk enkelte frivillige tiltak for å auke kvinneandelen i styret i samvirkeforetak. Som allereie nemnt, vedtok styret i Norsk Landbrukssamvirke 18. september 2003 ein handlingsplan som skal gi minimum 40 % kvinneandel i hovudstyra innan 2009. COOP NKL BA har også eit mål om 40 % representasjon frå begge kjønn i styra. Vidare er departementet kjent med at vedtektene til enkelte samvirkeforetak på andre sektorar inneheld føresegner om at ein skal freiste å oppnå ein kjønnsmessig likeverdig representasjon i styret.

Etter departementet sitt syn kan det likevel vere ønskjeleg å supplere desse tiltaka gjennom ny lovgiving på området for effektivt å sikre at målsetjinga om auka kvinnerepresentasjon vert nådd. Det vert i den samanhengen vist til Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) s. 37, der det er uttalt at det «at kvinneandelen eventuelt oppnås gjennom lovgiving, innebærer imidlertid etter departementets syn ikke at virkningene av denne økte kvinneandel blir mindre gunstige». Innføringa av reglar om kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskap gjer det også nærliggjande og konsekvent å vurdere tilsvarande reglar for samvirkeforetak som ut frå omfanget av verksemda og spreiinga av medlemsinteressene kan samanliknast med allmennaksjeselskap.

(...)

Slik departementet ser det, er det naturleg at eventuelle reglar om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak vert innarbeidd i ei allmenn lov om samvirkeforetak. Tilsvarande reglar for bustadbyggjelag bør plasserast i bustadbyggjelagslova, medan forsikringsverksemdlova kan vere eit alternativ når det gjeld krav om kjønnsrepresentasjon i gjensidige forsikringsselskap.»

10.2.2 Høyringsfråsegnene

Desse instansane gir uttrykkeleg støtte til at det blir lovfesta eit krav om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak: Barne- og familiedepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Akademikerne, Den Norske Advokatforening, Det Kgl. Selskap for Norges Vel, Fagforbundet, Handelshøyskolen BI, Innovasjon Noreg, Jenter i Skogbruket, Kredittilsynet, Likestillingsombodet, Noregs Fiskarkvinnelag, Landsorganisasjonen i Norge, NBBL, Noregs Handelshøgskule, Noregs forskningsråd, Norges Bygdekvinnelag, Norges Råfisklag, Norges Sildesalgslag, Norsk bonde- og småbrukarlag, Samvirkeutvalget, Statens landbruksforvaltning, TONO og Tunsberg bispedømmeråd . Departementet vil i punkt 10.3 nedanfor kome tilbake til kva instansane meiner om sjølve utforminga av kravet.

Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Som nevnt i høringsnotatet, er det et viktig argument for lovfesting å sikre at både kvinners og menns kompetanse blir benyttet i næringslivet. Et like viktig argument, er hensynet til økt demokrati. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at begge kjønn skal ha lik mulighet til å delta i de fora der viktige beslutninger tas, og til å øve innflytelse i samfunnet. Det er derfor viktig å sikre en jevn kjønnsbalanse også i samvirkeforetakenes styrer. Videre er de større samvirkene sammenliknbare med allmennaksjeselskaper, og bør derfor, i likhet med allmennaksjeselskaper, ha et krav om kjønnsrepresentasjon i styrene. På denne bakgrunn er Barne- og familiedepartementet av den oppfatning at samvirkeloven bør inneholde et krav om kjønnsrepresentasjon.»

Vidare viser ei rekke andre instansar til kravet til kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskap og peiker på at likskapsomsyn kan tale for å innføre tilsvarande reglar for dei samvirkeforetaka som naturleg kan samanliknast med allmennaksjeselskapa. Dette gjelder særleg Akademikerne, Den Norske Advokatforening, Innovasjon Noreg, Kredittilsynet (med omsyn til bustadbyggjelag og gjensidige forsikringsselskap) og Norges Råfisklag .

Statens landbruksforvaltning trekkjer fram at det er naturleg og viktig at kvinner og menn blir sikra lik innverknad over styringa av ressursane:

«Statens landbruksforvaltning stiller seg positiv til at det innføres lovregler om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak. Samvirkeforetakenes virksomhet er knyttet til forvaltning, omsetning og utvikling av næringsområder med stor økonomisk og samfunns-geografisk betydning, og har sitt organisatoriske særpreg knyttet til en demokratisk og brukerstyrt form. Det er av den grunn både naturlig og særlig viktig at kvinner og menn sikres lik innflytelse over styring av ressursene. SLF anser at selv om det er innført frivillige tiltak om økt kvinneandel i en del sentrale samvirkeforetak, er det nødvendig å støtte opp under denne utviklingen med supplerende tiltak i form av lovregler om kjønnsrepresentasjon.»

Handelshøyskolen BI synest på si side å meine at grunngivinga i høyringsnotatet er noko unyansert:

«Begrunnelsen for kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskap var noe unyansert. Høringsnotatet om samvirkeforetaksstyrer legger noe av den samme begrunnelsen til grunn. Den viktigste årsaken til lovforslaget om kjønnsrepresentasjon er likestillingshensyn. En økning av kvinneandelen i styrer kan også ha bedriftsøkonomiske virkninger, men disse bidragene kommer ikke automatisk. Lovframlegget bør derfor også eksplisitt adressere likhets- og rettferdighetsargumentene. Det bør fram at staten ønsker rettferdighet, og at man går inn med politisk intervensjon når utviklingen går for sakte.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon, Norsk Landbrukssamvirke, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges Skogeierforbund, OBOS, Næringslivets Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge er imot å lovfeste eit krav om kjønnsrepresentasjon.

Finansnæringens Hovedorganisasjon støttar målsetjinga om auka kvinnerepresentasjon, men «anser ikke lovbestemt kvotering som et hensiktsmessig virkemiddel for å oppnå dette». Når det gjeld styra i gjensidige forsikringsselskap, kan organisasjonen heller ikkje sjå noko behov for at det blir innført krav til kjønnsrepresentasjon i lovs form.

Norges Skogeierforbund kan i utgangspunktet ikkje sjå at det ligg føre noko behov for lovregulering:

«Skogeiersamvirket består nå av 366 lokal skogeierlag som er tilsluttet 8 regionale skog­eierforeninger. I Skogeiersamvirket har vi vedtatt at målet om minst 40 % representasjon av begge kjønn også skal gjelde styrene for skogeierforeningene, selv om de pr. i dag er såkalte sekundærsamvirker. Det synes derfor i utgangspunktet ikke å være behov for å lovregulere forholdet.»

Norsk Landbrukssamvirke synest å være av same oppfatning:

«Når det gjelder innledningen i lovutkastet under punkt 4, ser vi det slik at vi ikke trenger lovregler om kjønnsrepresentasjon for at næringslivet skal få nytte av kvinners kompetanse. Vi viser i denne sammenheng til det frivillige arbeidet som vi allerede er godt igang med i landbrukssamvirket.

Kjønnsammensetningen i demokratisk valgte styrer vil, selv når vi har oppnådd målet om 40 % kjønnsrepresentasjon og vi fortsatt tar hensyn til kjønnsrepresentasjon, svinge noe fra år til år. Håndheving av et lovpåbud kan bli veldig absolutt, noe som gjør at lovpåbud om mulig kanskje bør unngås. Et regelverk som tillater en viss svinging i kjønnsrepresentasjon (over og under 40 %) fra år til år med en «sovende» lov som en ris bak speilet er å foretrekke fremfor en rigid lov.»

Når det gjeld bustadbyggjelaga, meiner OBOS at «[k]jønnsbalansen i boligbyggelagenes styrer synest allerede å ligge på det nivå det legges opp til å lovfeste, og de øvrige hensyn som kan underbygge en slik lovregulering kan ikke anses å være av en slik styrke at de oppveier mothensynene».

Næringslivets Hovedorganisasjon er imot offentlege føringar på val av styremedlemmar og held fram:

«NHO mener også at man ikke bør innføre nye regler om kjønnsrepresentasjon før man har samlet erfaringer med de regler man allerede har vedtatt. For selskaper som er fullt ut eid av det offentlige, gjenstår det fortsatt 8 måneder av overgangsperioden før man får erfaring med den praktiske håndheving av reglene. For allmennaksjeselskapene ligger eventuelle erfaringer enda lenger frem i tid. Etter vår mening viser erfaringene fra likestillingslovens regler om oppnevning til offentlige utvalg og råd, at det kan ta lang tid å nå en målsetning om 40 % av begge kjønn. NHO har konstatert at Regjeringen i Ot.prp. nr. 35 (04–05) fortsatt ser behov for en dispensasjonshjemmel for slike oppnevninger, 20 år etter at kjønnsrepresentasjonskravet for disse ble vedtatt.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening meiner styresamansetjinga i utgangspunktet bør avgjerast utfrå kvalifikasjonar og kompetanse i forhold til det området styrevervet skal dekkje. Foreininga uttaler vidare:

«Så vidt vi kan se av det foreliggende høringsnotatet fremgår ingen dokumentasjonsreferanse for at skjevhetene i kjønnsfordeling nødvendigvis skyldes diskriminering. Også andre forklaringsfaktorer av både faglig og «sosial» art kan tenkes å ha betydning. Vi mener således at årsaksforholdene burde vært utredet nærmere før denne typen lovpålegg blir gjennomført. I den grad kjønnsskjevhetene faktisk skyldes diskriminering, tar vi imidlertid også høyde for å modifisere vårt prinsipielle standpunkt gjennom å erkjenne at et kvoteringspålegg kan vise seg nødvendig.»

Sparebankforeningen i Norge uttaler:

«Vårt grunnleggende syn er fortsatt at de velgende organer i foretak selv må kunne bestemme hvilke styremedlemmer de ønsker å være representert ved. Det gjelder også samvirkeforetak. I stedet for lovgivning, bør en derfor i hvert fall i første omgang satse på holdningsarbeid. For så vidt gjelder sparebanknæringen har dette vært en bevisst satsing de senere år. Og den har gitt resultater: Andelen kvinnelige styremedlemmer i sparebankene (valgt av forstanderskapet, eksklusive de ansattes representant) har økt fra 17 % i 1991 til 26 % i 2001, og videre til 37 % i 2004. Og nesten halvparten av landets 126 sparebanker har nådd målet om minst 40 % kvinneandel. Etter vårt skjønn er dette en vesentlig bedre vei å gå, enn å kvotere kvinner inn i styrene ad lovveien.»

Ettersom det ikkje er innført noko krav til kjønnsrepresentasjon i aksjeselskapa, synest Nærings- og handelsdepartementet heller ikkje å gi tilslutning til forslaget når departementet uttaler «at samvirkeforetakene generelt sett har større likhetstrekk med aksjeselskapene enn med allmennaksjeselskapene. Vi mener derfor at man heller må bruke aksjeselskapene som målestokk ved vurderingen av om det skal innføres krav om kjønnsrepresentasjon i styrene i samvirkeforetak, boligbyggerlag og gjensidige forsikringsselskap».

10.2.3 Departementets vurderingar

Reglane om kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskap i allmennaksjelova § 6-11 a vart sette i verk 1. januar 2006. På bakgrunn av at fleira av dei omsyna som talte for innføringa av eit slikt krav for allmennaksjeselskapa, gjer seg tilsvarande gjeldande for enkelte samvirkeforetak, meiner departementet til liks med fleirtalet av høyringsinstansane at samvirkelova bør innehalde eit krav om kjønnsrepresentasjon, sjå lovforslaget § 69. Slik departementet ser det, vil eit krav om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak kunne ha positive bedriftsøkonomiske verknader. Departementet er likevel samd med Handelshøyskolen BI i at det ikkje er tale om ein automatisk konsekvens. Det er derfor grunn til å understreke at innføringa av eit lovskrav også tek sikte på vareta omsyna til likestilling og demokrati i det norske samfunnet. Når det gjeld dei enkelte særtrekka ved samvirkeforma, er desse søkt varetatt ved utforminga av kravet, sjå punkt 10.3 nedanfor.

Departementet har merka seg synspunkta til høyringsinstansane som ikkje ser behov for lovregulering på bakgrunn av den faktiske situasjonen i enkelte sektorar og frivillige tiltak for å auke kvinneandelen. I andre sektorar er situasjonen likevel ein annan, og det er etter Justisdepartementets oppfatning verken ønskjeleg eller tenleg å fastsetje sektorspesifikke reglar på området. Departementet ser det som viktig og nødvendig å supplere frivillige tiltak gjennom ny lovgiving på området for effektivt å sikre at målsetjinga om auka kvinnerepresentasjon blir nådd, jf. også Barne- og familiedepartementets høyringsfråsegn:

«I den forbindelse viser vi til at for statsforetakene ble kravet om kjønnsrepresentasjon i styrene lovfestet med virkning fra 1. januar 2004, på tross av at kvinneandelen i styrene allerede var godt over 40 prosent. Bakgrunnen for dette var blant annet at det ville gi uheldige signaler om disse foretakene ikke skulle omfattes av reglene om kjønnsrepresentasjon. Tilsvarende synspunkt gjør seg gjeldende her.»

Når det gjeld Nærings- og handelsdepartementets synspunkt om at det i denne samanhengen er mest naturleg å samanlikne samvirkeforetaka med aksjeselskapa, viser Justisdepartementet til drøftinga nedanfor i punkt 10.3.3.1.

10.3 I kva foretak bør det gjelde eit krav om kjønnsrepresentasjon i styret?

10.3.1 Høyringsnotatet

Departementet drøftar i høyringsnotatet punkt 5 kva slags samvirkeforetak som i tilfelle skal vere omfatta av eit krav om kjønnsrepresentasjon. I punkt 5.1 heiter det m.a.:

«Dersom det skal innførast eit krav om kjønnsrepresentasjon i samvirkestyra, vert det spørsmål om kva slags samvirkeforetak eit slikt krav skal gjelde for. Det må her takast omsyn til at dei fleste samvirkeforetaka har få medlemmar, få tilsette og avgrensa økonomisk verksemd. Dette tilseier at eit eventuelt krav om kjønnsrepresentasjon ikkje bør gjelde for alle samvirkeforetak.

(...)

Når det ut frå omsynet til direkte eigarrepresentasjon og spreiing av eigarinteressene ikkje er stilt krav om kjønnsrepresentasjon i styret i aksjeselskap, er det mykje som talar for at ein heller ikkje bør stille eit slikt krav overfor små samvirkeforetak.

I tillegg er det særtrekk ved samvirkeforma som gjer at omsynet til direkte eigarrepresentasjon kan stå enda sterkare i forhold til samvirkeforma enn i forhold til aksjeselskapsforma.

Samvirkeforetaka er for det første brukarstyrte samanslutningar – medlemmane i foretaket er også brukarane av foretaket. Samvirkeforma byggjer på eit prinsipp om aktiv brukardeltaking som tilseier at dei som vert rekrutterte til styreverv, vert henta frå medlemsmassen. For det andre må det takast omsyn til at samvirkeforetaka er demokratiske organisasjonar, kontrollerte av medlemmane, som deltek aktivt i fastsetjinga av retningslinjer og vedtak, jf. nærmare NOU 2002: 6 s. 94. I større samvirkeforetak er val av styremedlemmar ofte ein meir omstendeleg og samansett prosess enn i allmennaksjeselskapa. For å vareta demokratiomsynet er det gjerne krav i vedtektene om at kvart distrikt skal vere representert med så og så mange medlemmar i styret. I tillegg kjem krav om tilsetterepresentasjon, sjå nærmare punkt 7 nedanfor.

Eit krav om kjønnsrepresentasjon kan by på særlege utfordringar dersom det eine kjønnet er svakt representert blant medlemmane. Det kan hevdast at det ville harmonere dårleg med prinsippet om aktiv brukardeltaking dersom enkelte samvirkeforetak måtte sjå seg tvungne til å hente inn styremedlemmar utanfrå for å oppfylle eit krav om kjønnsrepresentasjon. Dette aktualiserer spørsmålet om det bør vere unntak for foretak med svært skeiv kjønnssamansetjing, jf. punkt 8 nedanfor.

Fleire omsyn talar etter dette for at eit krav om kjønnsrepresentasjon i samvirkestyra ikkje bør gjelde for alle samvirkeforetaka. Det bør berre gjelde for større samvirkeforetak, og det er grunn til å vurdere unntak for foretak med svært skeiv kjønnssamansetjing i medlemsmassen.»

Departementet drøftar deretter korleis ein bør trekkje skiljet mellom små og store samvirkeforetak. Følgjande avgrensingskriterium blir drøfta: Avgrensing basert på medlemstal (punkt 5.2), avgrensing basert på omsetning (punkt 5.3), avgrensing basert på talet på tilsette (punkt 5.4) og avgrensing basert på ein kombinasjon av kriterium (punkt 5.5). I punkt 5.6 kjem departementet med si førebelse tilråding:

«Etter den førebelse vurderinga til departementet bør ein nytte medlemstal som avgrensingskriterium, ikkje minst pga. av den grunngivinga som er gitt for at kravet til kjønnsrepresentasjon skal gjelde for allmennaksjeselskap, men ikkje for aksjeselskap. Departementet ber om høyringsinstansane sitt syn på dette.

Dersom ein skal nytte medlemstal som avgrensingskriterium, oppstår spørsmålet om kor mange medlemmar eit samvirkeforetak må ha for å bli omfatta av eit krav om kjønnsrepresentasjon.

Det tidlegare nemnde vedtaket i Norsk Landbrukssamvirke inneber eit krav om 40 % kvinnerepresentasjon for samvirkeforetak med fleire enn 1000 medlemmar. Departementet meiner dette kan vere eit naturleg utgangspunkt også for eit eventuelt lovfastsett krav om kjønnsrepresentasjon i samvirkestyra både på landbrukssektoren og på andre sektorar. For å unngå at mindre og tilfeldige endringar i medlemstalet i løpet av året skal få konsekvensar for kravet til samansetjinga av styret, foreslår departementet ein regel om at det er medlemstalet på tidspunktet for styrevalet som er avgjerande.

Medlemsinteressene kan også vere spreidde og representasjonen kan vere indirekte også i samvirkeforetak med mindre enn 1000 medlemmar. Dei særlege omsyna som er nemnde under punkt 5.1 ovanfor, talar likevel for at ein bør søkje å unngå at kravet vert sett for lågt. Dersom grensa vert sett til 1000 medlemmar, vil reglane omfatte alle dei største aktørane innanfor landbrukssamvirket, sjå vedlagde statistikk. Reglane vil vidare kunne omfatte mange av dei lokale samvirkelaga innanfor dagligvarehandelen. Mange av bustadbyggjelaga har også over 1000 medlemmar, og vil såleis kunne bli omfatta, jf. punkt 5.8 nedanfor. Når det gjeld gjensidige forsikringsselskap, vil i alle fall Gjensidige Nor Forsikring bli omfatta av eit eventuelt krav om kjønnsrepresentasjon.

Dersom lova skal stille krav til eit lågare medlemstal enn 1000 medlemmar (for eksempel 200 eller 500 medlemmar), oppstår det eit spørsmål om kravet bør supplerast med tilleggsvilkår om omsetning eller tal på tilsette for å avgrense mot dei små foretaka. Departementet ber om eventuelle synspunkt på dette.

Foretaksregisteret inneheld i dag ikkje opplysingar om talet på medlemmar i samvirkeforetak eller om dei andre avgrensingskriteria som er drøfta ovanfor. For at Foretaksregisteret skal kunne vite kva slags samvirkeforetak som er omfatta av eit eventuelt krav om kjønnsrepresentasjon, foreslår departementet at det skal gå fram av registeret om eit foretak har meir enn 1000 medlemmar eller færre medlemmar, jf. forslag til nytt andre punktum i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak § 3-2 første ledd. Foretaka vil dermed ha plikt til å gi melding til Foretaksregisteret om kva slags kategori dei fell i, og om eventuelle endringar i medlemstalet som gjer at dei går frå den eine kategorien til den andre, jf. § 4-1 første ledd fjerde punktum og § 4-1 andre ledd tredje punktum. Desse opplysingane er viktige for at Foretaksregisteret skal kunne gjennomføre sin legalitetskontroll etter reglane i foretaksregisterlova kapittel 5. Forsettleg eller aktlaust brot på reglane om meldeplikt i foretaksregisterlova § 4-1 første og andre ledd er straffbart, jf. § 10-4. Dersom eit foretak ikkje oppfyller si meldingsplikt, risikerer foretaket at det blir nekta registrert, jf. § 5-2 første ledd. Foretaka skal såleis ikkje kunne omgå eit krav om kjønnsrepresentasjon ved å la vere å gi nødvendige opplysingar til Foretaksregisteret.»

I høyringsnotatet punkt 5.7 drøftar departementet på kva nivå i organisasjonen ein skal stille krav om kjønnsrepresentasjon i føderative samvirke:

«I einledda samvirkeorganisasjonar, som t.d. Norsk Kjøttsamvirke, TINE og Prior, kan gode grunnar tale for at eit krav om kjønnsrepresentasjon bør gjelde for sjølve foretaksstyra, slik at det ikkje er tilstrekkeleg med ein viss kvinnerepresentasjon i styra til dotterselskap, i valkomitéar e.l.

Det kan vere meir tvilsamt på kva nivå i organisasjonen kravet skal gjelde for dei føderative samvirka (to- eller treledda samvirkeorganisasjonar). Med eit føderativt samvirke meiner ein samvirkeforetak som har andre samvirkeforetak som medlemmar. Medlemmane vert i det følgjande omtalt som «primærsamvirke», medan foretaket som har andre samvirkeforetak som medlemmar, har nemninga «sekundærsamvirke», jf. nærmare NOU 2002: 6 s. 161–162. Skal eit krav om kjønnsrepresentasjon gjelde for primærsamvirket, sekundærsamvirket eller for begge delar?

Dersom det ikkje vert gitt særreglar for slike tilfelle, og avgrensinga skal skje på grunnlag av medlemstal, vil kravet til kjønnsrepresentasjon i praksis kunne gjelde for primærsamvirka, men ikkje for sekundærsamvirka. I utgangspunktet kan dette verke som ei naturleg løysing, ettersom medlemsinteressene i eit primærsamvirke vil vere fordelte på mange medlemmar, mens dei i sekundærsamvirke berre vil vere fordelte på nokon få (dei samvirkeforetaka som er medlemmar).

På den andre sida kan det hevdast at sekundærsamvirket har til formål å fremje interessene til medlemmane på grunnplanet (altså i primærsamvirka), og at medlemsrepresentasjonen i sekundærsamvirket derfor reelt vil vere meir indirekte enn i primærsamvirket. Når det er vedteke reglar om kjønnsrepresentasjon for allmennaksjeselskap, men ikkje for aksjeselskap, er det nettopp fordi styrerepresentasjonen i allmennaksjeselskap gjerne vil vere meir indirekte enn i (dei mindre) aksjeselskapa.

Parallellen til allmennaksjeselskap gir etter dette ikkje noko klar og eintydig rettleiing – den kan takast til inntekt for begge løysingar, avhengig av om fokuset er på spreiing av medlemsinteresser (talet på medlemmar i sekundærsamvirket) eller på indirekte medlemsrepresentasjon.

Departementet meiner at det er gode grunnar for at eit eventuelt krav om kjønnsrepresentasjon i alle fall bør omfatte primærsamvirke som oppfyller dei allmenne vilkåra lova fastset for slik representasjon (t.d. krav om 1000 medlemmar). Dei omsyna som tilseier at ein bør stille krav om kjønnsrepresentasjon i store samvirkeforetak, gjer seg gjeldande uavhengig av om foretaket inngår i ei foretaksgruppe eller ikkje.

Spørsmålet er om eit slikt krav også bør gjelde for sekundærsamvirka, dvs. på eit høgare nivå i organisasjonen. Reint formelt kan det hevdast at makta i ein føderativ struktur ligg på grunnplanet, hos medlemmane i primærsamvirket. Føderative samvirke vert ofte kalla «omvendt konsern», fordi makta i prinsippet ligg hos medlemmane, og ikkje i toppleddet (som i eit konsern). Kor stor makt toppleddet i praksis er tildelt, varierer. Norske Felleskjøp er eit eksempel på eit føderativt samvirke der toppleddet har forholdsvis lita makt i forhold til medlemsforetaka (dei regionale felleskjøpa). Coop NKL BA er på det andre sida døme på eit sekundærsamvirke som har forholdsvis stor makt over medlemsforetaka sine.

Maktforholda i dei føderative samvirka kan såleis vere forskjellige, medan alle konsern per definisjon vert styrde frå toppen. Dette gjer det noko vanskeleg å ta stilling til om eit krav om kjønnsrepresentasjon bør gjelde for sekundærsamvirke. Det tidlegare nemnde vedtaket i Norsk Landbrukssamvirke går ut på at kravet om 40 % kvinnerepresentasjon skal gjelde for primærsamvirke med fleire enn 1000 medlemmar, og såleis ikkje for sekundærsamvirke.

Dersom det er ønskjeleg med ein kvinnerepresentasjon i alle ledd av organisasjonen, er det ikkje tilstrekkeleg å stille eit slikt krav for primærsamvirke. På den andre side kan det hevdast at dersom ein stiller krav om kjønnsrepresentasjon på primærnivå, vil det naturleg kunne føre til at fleire kvinner også vert valde inn på sekundærnivå. Dette kan dempe behovet for å innføre lovfesta krav på sekundærnivå.

Departementet ber om høyringsinstansane sitt syn på spørsmålet om kravet til kjønnsrepresentasjon bør gjelde for primærsamvirke, sekundærsamvirke eller for begge delar. Departementet ber høyringsinstansane også vurdere om det er ønskjeleg å innføre ei mellomløysing, t.d. at det skal gjelde eit krav om kjønnsrepresentasjon også på sekundærnivå, men at dette ikkje skal vere like strengt som på primærnivå.»

Punkt 5.8 i høyringsnotatet inneheld ei særskilt drøfting av krav om kjønnsrepresentasjon for burettslag, bustadbyggjelag og gjensidige forsikringsselskap:

«Dei fleste bustadbyggjelaga har over 1000 medlemmar, men særleg på mindre stader er det enkelte lag som har færre medlemmar. Dersom eit krav om kjønnsrepresentasjon tek utgangspunkt i ei grense på 1000 medlemmar, vil dei fleste bustadbyggjelaga kunne bli omfatta av ordninga. A/L Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) har i si høyringsfråsegn til Barne- og familiedepartementets høyringsbrev 2. juli 2001 uttalt at forbundet ikkje har prinsipielle innvendingar mot at det vert innført eit lovfastsett krav om kjønnsrepresentasjon i styra til bustadbyggjelaga. Føresetnaden frå forbundet si side er at eit slikt krav også vert innført for andre selskap, og at kravet berre skal gjelde for bustadbyggjelag av ein viss storleik. Justisdepartementets førebelse oppfatning er at bustadbyggjelaga bør vere underlagt dei same krava til kjønnsrepresentasjon som andre samvirkeforetak. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det vert innført ei ny føresegn om kjønnsrepresentasjon i bustadbyggjelagslova, jf. punkt 12.2 nedanfor.

NBBL er kritisk til å innføre eit tilsvarande krav for burettslaga , m.a. fordi «borettslagene kan være små og ha få deltakere». Slik departementet ser det, vil nok ei grense på 1000 medlemmar i seg sjølv medføre at dei aller fleste burettslaga vil falle utanfor ordninga. Uansett er burettslaga av ein slik privat karakter at det neppe er naturleg å underleggje dei eit krav om kjønnsrepresentasjon. Departementet har også inntrykk av at kjønnsrepresentasjonen i styra til burettslaga generelt er forholdsvis god. Det vert på denne bakgrunn ikkje foreslått endringar i burettslagslova.

For gjensidige forsikringsselskap talar gode grunnar for at eit krav om kjønnsrepresentasjon bør gjelde i same grad som for samvirkeforetaka. I denne samanhengen kan det også visast til at fleire av dei gjensidige forsikringsselskapa opptrer i konkurranse med allmennaksjeselskap. Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre særlege omsyn som tilseier at gjensidige selskap med meir enn 1000 medlemmar skal handsamast på ein annan måte enn samvirkeforetak med meir enn 1000 medlemmar og allmennaksjeselskap. Departementet gjer derfor framlegg om endring i forsikringsverksemdlova, jf. punkt 12.3 nedanfor. Departementet går ut frå at dei gjensidige forsikringsselskapa som vender seg til folk flest, stort sett vil ha så mange medlemmar at dei vil verte omfatta av ordninga. Det kan stille seg annleis for gjensidige forsikringsselskap som berre tilbyr forsikring innanfor visse næringar.»

10.3.2 Høyringsfråsegnene

10.3.2.1 Skiljet mellom små og store samvirkeforetak – avgrensingskriterium

Dei aller fleste høyringsinstansane som stiller seg positive til lovreglar om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak, er samde med departementet i at kravet berre bør gjelde for samvirkeforetak som utfrå omfanget av verksemda og spreiinga av medlemsinteressene kan samanliknast med allmennaksjeselskap. Ein bør såleis ikkje stille eit krav om kjønnsrepresentasjon overfor små samvirkeforetak.

Fagforbundet meiner på si side at hovudregelen bør vere at alle foretak skal vere omfatta av kravet, og at eventuelle unntak blir knytt til kjønnssamansetjinga i medlemsmassen:

«Små organisasjoner er i seg selv ikke et hinder for å rekruttere kvinner til styreverv dersom de er tilstrekkelig representert i medlemsmassen. Ved å legge kjønnssammensetning, og ikke medlemstall til grunn for eventuelle unntak vil dette i tilstrekkelig grad fange opp den reelle utfordring det er at enkelte virksomheter har få kvinnelige medlemmer. Dersom unntak knyttets til kjønnssammensetningen på eier/medlemskapssiden vil dette være en mindre ulempe, enn at et stort antall foretak unntas fra kravet. Dersom et slikt unntak knyttes til 5 % representasjon er det vanskelig å se at dette skal være utslagsgivende for motivasjonen til å arbeide for en jevnere kjønnsbalanse.»

Departementet viser også til Nærings- og handelsdepartementets synspunkt i punkt 10.2.2 ovanfor om at det er mest nærliggjande å samanlikne samvirkeforetaka med aksjeselskapa, og ikkje med allmennaksjeselskapa.

Når det gjeld spørsmålet om korleis ein skal trekkje skiljet mellom små og store samvirkeforetak, synest vidare alle instansane som uttaler seg om dette, med mogleg unntak for Handelshøyskolen BI (sjå nedanfor), å slutte seg til forslaget i høyringsnotatet om at ein berre bør nytte medlemstal som avgrensingskriterium. Synspunkta til høyringsinstansane kjem anten uttrykkeleg eller indirekte til uttrykk gjennom tilslutning til forslaget om at kravet skal gjelde foretak med fleire enn 1000 medlemmar, sjå nærmare i punkt 10.3.2.2 nedanfor.

Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Etter vårt syn vil det komplisere regelverket å foreta en avgrensning basert på flere kriterier, og vi anbefaler derfor ikke en slik løsning.»

Samvirkeutvalget og Coop NKL BA deler dette synet. I høyringsfråsegna frå Samvirkeutvalget heiter det:

«Samvirkeutvalget slutter seg til forslaget om at krav om at medlemstall, og ikke omsetning eller antall ansatte, anvendes som avgrensningskriterium for primærforetak. Dette med begrunnelse i at samvirkeforetak er eid av medlemmene og styrt av medlemmene, og at det må være medlemskapet og medlemsmassen som er det grunnleggende. Det er heller ingen entydig sammenheng mellom antall medlemmer og omsetning eller ansatte, og det vil følgelig bli krevende å utarbeide «kombinasjonskriterier».»

Om medlemstal som avgrensingskriterium uttaler Næringslivets Hovedorganisasjon :

«Vi vil anta at dette både er det mest stabile forhold over tid, og at det i mindre grad vil oppstå forsøk på omgåelse av reglene ved tilpasning av størrelse i forhold til lovens kriterium.»

Den Norske Advokatforening, Brønnøysundregista, Jenter i Skogbruket, Likestillingsombodet og Statens landbruksforvaltning gir uttrykkeleg støtte til at medlemstal blir nytta som avgrensingskriterium.

Også Handelshøyskolen BI synest å meine at medlemstal bør vere det mest sentrale avgrensingskriteriet. Samtidig gir høgskulen uttrykk for at det er argument for å nytte avgrensning utfrå talet på tilsette som eit tilleggskriterium:

«Dette kan gå i begge retninger. For det første, en begrunnelse for kjønnsrepresentasjon i styrene er hensynet til de ansatte. Dette er viktigere i store bedrifter enn i små. For det andre, i små samvirkeforetak kan det være vanskelig å rekruttere styremedlemmer, da det ofte er styremedlemmene som gjør mye av det operative arbeidet. Det vil derfor være uheldig om krav om kjønnsrepresentasjon går utover det ideelle formålet som kan ligge i små samvirkeforetak. Ut fra dette hensynet bør det vurderes unntak for samvirkeforetak med få ansatte.»

10.3.2.2 Kravet til medlemstal

Dei høyringsinstansane som meiner at talet på medlemmar bør nyttast som avgrensingskriterium, synest å slutte seg til Justisdepartementets forslag om å setje grensa til 1000 medlemmar. Ingen instansar tek til orde for eit krav om lågare medlemstal, eventuelt i kombinasjon med tilleggsvilkår om omsetning eller tal på tilsette for å avgrense mot dei små foretaka. Statens landbruksforvaltning uttaler:

«Vi ser ikke at en avgrensning basert på et lavere medlemstall i kombinasjon med mulige tilleggsvilkår vil kunne bedre grensedragningen mot hensynet til direkte eierrepresentasjon. Det er også et viktig hensyn at denne grensedragningen kan gjøres må enklest mulig måte ut fra effektivitetshensyn og for å skape klarhet og forutsigbarhet overfor samvirkene.»

Brønnøysundregistra har følgjande merknad til forslaget om at det skal gå fram av registeret om eit foretak har meir enn 1000 medlemmar eller færre medlemmar, jf. forslaget til nytt andre punktum i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak § 3-2 første ledd:

«Foretaksregisteret inneholder ikke opplysninger om medlemstallet, eller noen av de øvrige kriteriene som departementet har vurdert som avgrensningskriterier. Dette innebærer at Foretaksregisteret ikke på egenhånd kan etterprøve om reglene kommer til anvendelse eller ikke. Vi vil alltid være avhengig av en egenerklæring fra foretaket selv. Departementet har på denne bakgrunn foreslått at opplysningsinnholdet i Foretaksregisteret skal utvides ved at det inntas en opplysning om tallet på medlemmer overstiger 1000 eller ikke.

For det tilfellet at reglene om kjønnsrepresentasjon også gjøres gjeldende for sekundærforetak, vil det være medlemstallet i primærforetaket og ikke i sekundærforetaket som vil være utslagsgivende. I tillegg er det gitt unntak fra reglene om kjønnsrepresentasjon når medlemsmassen har en svært skjev kjønnsfordeling. At det er registrert i Foretaksregisteret en opplysning om at foretaket har mer enn 1000 medlemmer eller færre medlemmer vil i disse tilfellene alene ikke være nok.

Brønnøysundregistrene er av den oppfatning av Foretaksregisteret i stedet bør inneholde en opplysning om hvorvidt samvirkeforetaket er omfattet av reglene om kjønnsrepresentasjon eller ikke. Det vil for det første forenkle kontrollen. Opplysningsinnholdet i Foretaksregisteret vil videre være upåvirket av de ulike kriteriene og gi en klar og entydig informasjon til brukerne. At en er omfattet av regelen eller ikke, er en nøytral anmerkning som ikke gir rom for tolkning. Informasjonsverdien utad vil også bli vesentlig større.»

10.3.2.3 Særleg om føderative samvirke

Høyringsinstansane er delt i to leirar når det gjeld spørsmålet om korleis kravet til kjønnsrepresentasjon skal utformast i føderative samvirke. På den eine sida står Barne- og familiedepartementet, Brønnøysundregistra,Handelshøyskolen BI, Jenter i Skogbruket, Landbruks- og matdepartementet, Landsorganisasjonen i Norge, Likestillingsombodet, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Statens landbruksforvaltning som meiner at kravet til kjønnsrepresentasjon bør gjelde både for primærsamvirke og sekundærsamvirke. Handelshøyskolen BI uttaler:

«Utgangspunktet bør likevel være loven må komme til anvendelse spesielt for styret på det høyeste nivået. Intensjonen med loven blir ikke fulgt opp dersom den ikke kommer til anvendelse her. Dette vil kreve koordinering i valg på lavere nivåer. Dette kan være vanskelig, men det er i prinsippet ikke ulikt koordinering angående ansattvalgte styremedlemmer. Noen av de samme utfordringene finnes i ASA hvor det er enkelte sterke eiergrupperinger som krever representasjon. Kravene til kjønnsrepresentasjon bør gjelde både for primærsamvirke og sekundærsamvirke.»

Brønnøysundregistra uttaler:

«Når det gjelder føderative samvirkeforetak ser vi det som naturlig at også sekundærforetak er omfattet av reglene om kjønnsrepresentasjon. Kravet kan utformes på den måten at dersom ett eller flere av primærforetakene som er medlem i sekundærsamvirket er omfattet av reglene, gjelder kravet om kjønnsrepresentasjon også for sekundærsamvirket. Dersom det er flere ledd, eksempelvis slik at primærforetak på lokalnivå er medlemmer i sekundærsamvirke på fylkesnivå og disse igjen er medlem i sekundærsamvirke på nasjonalt nivå, bør reglene utformes slik at også det øverste sekundærsamvirket er omfattet reglene om kjønnsrepresentasjon.»

Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Når det gjelder føderative samvirker, mener departementet at kravet om kjønnsrepresentasjon også bør gjelde for disse. Hensynet til økt mangfold og demokrati gjør seg like sterk grad gjeldende i forhold til sekundærsamvirkene som i forhold til primærsamvirkene. I den forbindelse viser vi til at for statsforetakene ble kravet om kjønnsrepresentasjon i styrene lovfestet med virkning fra 1. januar 2004, på tross av at kvinneandelen i styrene allerede var godt over 40 prosent. Bakgrunnen for dette var blant annet at det ville gi uheldige signaler om disse foretakene ikke skulle omfattes av reglene om kjønnsrepresentasjon. Etter Barne- og familiedepartementets syn vil det på samme måte gi en uheldig signaleffekt å åpne for at styrene i sekundærsamvirkene kan bestå av utelukkende ett kjønn.»

Statens landbruksforvaltning uttaler:

«Det grunnleggende hensynet bak kravet om kjønnsrepresentasjon er av en slik viktighet at de bør vurderes å veie tyngre enn nødvendigheten av å etablere særregler for sekundærsamvirker. Vi er i tvil om sonderingen mellom «spredningen av medlemsinteressene» og «indirekte medlemsrepresentasjon» er motstridende og taler for to forskjellige løsninger, slik departementet bemerker. Dersom det foreligger en indirekte medlemsrepresentasjon, vil det også i realiteten foreligge en spredning av medlemsinteressene, og hensynene som ligger bak ønske om kjønnsrepresentasjon vil gjøre seg gjeldende Vi slutter oss til departementets vurdering av at dersom en ønsker en økt kvinnerepresentasjon i alle ledd av en organisasjon (uansett det reelle maktforholdet i en føderativ struktur), er det ikke nok å bare stille et slikt krav til primærsamvirker, selv om det kan hevdes at et slikt tiltak etter en tid kan tenkes å naturlig påvirke kjønnssammensetningen på sekundærnivå.»

Jenter i Skogbruket uttaler:

«På spørsmålet om ulike krav til kjønnsrepresentasjon i primær- kontra sekundærsamvirke, mener vi begge «nivå» bør stilles likt i utgangspunktet da dette vil gi raskest effekt av intensjonene ved loven. Begrunnelsen vår er at finnes det kvinner i primærsamvirket som tilfredsstiller «kravene» på dette nivået, er de også skikket til å representere på sekundærnivået.»

På den andre sida rår Samvirkeutvalget, Den Norske Advokatforening og Norsk Landbrukssamvirke uttrykkeleg frå at det blir stilt krav til kjønnsrepresentasjon på sekundærnivå. Vidare tek følgjande instansar til orde for at det ikkje bør innførast særlege reglar om kjønnsrepresentasjon på sekundærnivå: COOP NKL BA , Det Kgl. Selskap for Norges Vel, Fiskeri- og kystdepartementet, Innovasjon Noreg, Kredittilsynet (når det gjeld dei gjensidige forsikringsselskapa), NBBL, Noregs Bygdekvinnelag, Norges Fiskarkvinnelag, Noregs Handelshøgskule, Norges Råfisklag, Norges sildesalgslag, Næringslivets Hovedorganisasjon (under føresetnad av at det blir innført krav til kjønnsrepresentasjon i samvirkelova) og TONO.

Samvirkeutvalget uttaler:

«Det vises bl a til at det er varierende praksis for sammensetning av styrene i sekundær-foretakene – f eks at i enkelte tilfeller inngår styrelederne i primærforetakene automatisk i sekundærforetakets styre. Et krav til kjønnsrepresentasjon (40 %) på sekundærnivå kan dermed innebære krav om at styreleder i ett eller flere primærforetak må skiftes ut, selv om styresammensetningen i vedkommende primærforetak ellers tilfredsstiller kravet om 40 % totalt sett. Medlemmenes styringsrett på primærnivå, innenfor kravet om 40 % representasjon, kan dermed falle bort for å kunne tilfredsstille representasjonskrav på høyere nivå. Vi heller til forhåpningen om at krav til primærforetakene over tid vil resultere i en bedret kjønns-sammensetning også på sekundærnivå.»

Den Norske Advokatforening meiner «at kravet til kjønnsrepresentasjon i styret berre bør gjelde for samvirkeforetak på primærnivå, slik til dømes Norsk Landbrukssamvirke har vedtatt».

Ingen instansar har gått inn for å innføre ei mellomløysing, til dømes at det skal gjelde eit krav om kjønnsrepresentasjon også på sekundærnivå, men at dette ikkje skal vere like strengt som på primærnivå.

10.3.2.4 Særleg om bustadbyggjelag og burettslag

Alle instansar som har uttalt seg om spørsmålet, støttar forslaget om at bustadbyggjelag med meir enn 1000 medlemmar bør bli omfatta av kravet om kjønnsrepresentasjon. NBBL foreslår samtidig at uttrykket «medlemmar» i forslaget til ny § 6-4 a første ledd første punktum i bustadbyggjelagslova blir endra til «andelseigarar» for å harmonere med språkbruken elles i lova.

Det er berre Likestillingsombodet som meiner at også burettslag i utgangspunktet bør bli omfatta av kravet til kjønnsrepresentasjon:

«Likestillingsombudet er enig i at det bør innføres krav om kjønnsrepresentasjon for boligbyggelag. Tilsvarende mener ombudet at det må stilles krav om kjønnsrepresentasjon i styrer i borettslag av en viss størrelse. Selv om borettslag ofte har en mer privat karakter, mener ombudet det er viktig at begge kjønn får muligheten til å influere på forhold som angår dem direkte.»

Barne- og familiedepartementet har følgjande oppfatning når det gjeld burettslaga:

«Etter vårt syn er det ingen prinsipielle hensyn som tilsier at et krav om kjønnsrepresentasjon ikke bør gjelde borettslag med over 1000 medlemmer. Disse borettsalgene er så vidt store at de neppe kan anses å ha en slik privat karakter at de bør unntas kravet. Det at kjønnsrepresentasjonen allerede er god, bør heller ikke være avgjørende, jf. det som er sagt om statsforetakene ovenfor. Barne- og familiedepartementet har imidlertid vært i kontakt med NBBL og fått opplyst at de bare kjenner til ett borettslag med over 1000 medlemmer. Vi har derfor kommet til at det på det nåværende tidspunkt ikke vil være hensiktsmessig å innføre et krav om kjønnsrepresentasjon for styrene i borettslag med over 1000 medlemmer. Dersom utviklingen skulle medføre at borettslag med over 1000 medlemmer blir mer vanlige i fremtiden, bør det imidlertid innføres et krav om kjønnsrepresentasjon også for borettslagsstyrer.»

Kommunal- og regionaldepartementet grunngir sitt standpunkt om at burettslaga ikkje bør bli omfatta av kravet til kjønnsrepresentasjon slik:

«Kommunal- og regionaldepartementet vil også påpeke at å innføre et tilsvarende krav for borettslag vil være lite aktuelt. Borettslagene er av en slik privat karakter, og de er ofte små og har få deltakere. Vi støtter derfor Justisdepartementets forslag om ikke å foreta endringer i borettslagsloven.»

NBBL uttaler seg i same retning:

«Vi støtter departementets syn om at det ikke inntas krav om kjønnsrepresentasjon i borettslag. Det er ikke stilt krav om kjønns­representasjon i styret i aksjeselskap og bør av hensyn til likebehandling heller ikke gjøres i borettslag. Til dette kommer også at borettslag ofte har få andelseiere, og av hensyn til aktiv brukerdeltaking bør disse reglene ikke implementeres i borettslagsloven.»

OBOS , som i utgangspunktet er imot å lovfeste krav til kjønnsrepresentasjon i bustadbyggjelag, peiker på at kvinnerepresentasjonen i enkelte bustadbyggjelagsstyrer allereie er så høg at forslaget reint faktisk kan føre til redusert kvinneandel i nokre tilfelle.

10.3.2.5 Særleg om gjensidige forsikringsselskap

Det er få instansar som uttaler seg uttrykkeleg om det skal gjelde eit lovfastsett krav til kjønnsrepresentasjon i gjensidige forsikringsselskap. Både Likestillingsombodet og Kredittilsynet synest det er naturleg at kravet til kjønnsrepresentasjon også skal gjelde for dei gjensidige selskapa. Tilsynet har ingen merknader til forslaget til endring i forsikringsverksemdlova § 5-3 nytt andre punktum, men uttaler samtidig:

«Dersom Ot. prp. nr. 68 (2004–2005) om lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) ender opp i et lovvedtak, vil kravet om kjønnsrepresentasjon måtte gjennomføres som en endring i denne loven. Også etter forslaget i nevnte Ot.prp. vil det være en endring i § 5-3 annet punktum, som har samme ordlyd som gjeldende forsikringsvirksomhetslov.

Ot.prp. nr. 68 inneholder også forslag til lovregulering av pensjonsforetak, jf. del III. Utkast til § 7-6 gjelder blant annet sammensetningen av styret i pensjonskasser. Utkast til § 8-3 er tilsvarende regulering av innskuddspensjonsforetak. I og med at det i proposisjonen foreslås særlig regulering av styrer i pensjonsforetak, vil en eventuell endring i forsikringsloven § 3-5 [feilskrift for § 5-3] være uten betydning for slike foretak (dvs. pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak).

Avslutningsvis gjør Kredittilsynet oppmerksom på lov om sjøtrygdelag (lov 3. juli 1953 nr. 2) § 2 annet ledd. Det vil bare være sjøtrygdelag som Finansdepartementet bestemmer at skal være underlagt forsikringsvirksomhetsloven som vil være omfattet av et eventuelt krav om kjønnsrepresentasjon.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon, som på generell basis meiner det ikkje bør lovfestast noko krav til kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak o.a., uttaler seg særskilt om dei gjensidige forsikringsselskapa:

«FNH ser at det kan argumenteres for at et stort gjensidig forsikringsselskap som tilbyr forsikring til allmennheten, og hvor kundeforholdet ikke forutsetter et forpliktende medlemskap, bør kunne likestilles med forsikringsselskap organisert som allmennaksjeselskap. De fleste gjensidige forsikringsselskapene er imidlertid små og/eller henvender seg til en begrenset krets av kunder/medlemmer. FNH kan ikke se at høringsnotatets beskrivelse av gjensidige forsikringsselskaper er dekkende, og anbefaler departementet å henvende seg til Kredittilsynet for å få en oversikt over størrelse og innretning av gjensidige forsikringsselskaper med konsesjon i Norge.

Det største gjensidige selskapet i Norge – Gjensidige NOR Forsikring – har som det fremgår av vedlegget til høringsnotatet en kvinneandel i styret på 42 %. Kvinneandelen her ligger med andre ord over måltallet som er aktuelt ved den foreslåtte lovregulering. Den ligger for øvrig på over det dobbelte av gjennomsnittet for gruppen av organisasjoner som det er oppgitt tall for. KLP er det største gjensidige forsikringsselskapet innenfor livsforsikring i Norge. Dette selskapet tilbyr pensjonsløsninger til kommuner. KLPs styre består av 8 medlemmer pluss et fast møtende varamedlem. Styreleder og to av medlemmene samt det fast møtende varamedlemmet er kvinner. Kvinneandelen her er således 43 % av medlemmene og 50 % av de som møter fast i styret.

FNH kan således ikke se at det skulle foreligge noe behov for en lovpliktig regulering av kjønnssammensetningen i styrene i gjensidige forsikringsselskap.»

Utover detter er det ingen av dei instansane som er for lovfesting av krav til kjønnsrepresentasjon, som er usamd i at eit krav om kjønnsrepresentasjon bør gjelde på same måte for dei gjensidige forsikringsselskapa som for samvirkeforetaka.

10.3.3 Departementets vurderingar

10.3.3.1 Skiljet mellom små og store samvirkeforetak – avgrensingskriterium

Høyringa har styrka Justisdepartementet i synet på at kravet om kjønnsrepresentasjon i utgangspunktet berre bør gjelde for samvirkeforetak som utfrå omfanget av verksemda og spreiinga av medlemsinteressene kan samanliknast med allmennaksjeselskap, jf. punkt 10.3.1 ovanfor. Departementet er etter dette ikkje samd i synet om at ein «må bruke aksjeselskapene som målestokk ved vurderingen av om det skal innføres krav om kjønnsrepresentasjon i styrene i samvirkeforetak», jf. høyringsfråsegna frå Nærings- og handelsdepartementet.

Vidare opprettheld Justisdepartementet sitt forslag om at ein berre bør nytte medlemstal som kriterium for kva slags samvirkeforetak som skal bli omfatta av reglane om kjønnsrepresentasjon. Etter Justisdepartementets oppfatning tilseier parallellen til allmennaksjeselskapa at eit krav om kjønnsrepresentasjon berre bør gjelde for samvirkeforetak med ein forholdsvis stor medlemskrins. Eit slikt avgrensingskriterium gir vidare ei rettsteknisk enkel løysing.

Departementet har såleis ikkje lagt avgjerande vekt på at endringar i medlemstalet kan få konsekvensar for om kravet til kjønnsrepresentasjon skal gjelde eller ikkje, jf. høyringsnotatet punkt 5.2:

«For det første reiser spørsmålet seg berre for foretak som har eit medlemstal som ligg nær den fastsette grensa. For det andre er det ikkje eineståande at endringar i verksemda o.a. kan føre til endringar i det regelregimet som gjeld for det aktuelle foretaket (til dømes er det berre samvirkeforetak med omsetning på over 2 millionar kroner som har rekneskapsplikt). For det tredje kan foretak som ligg i grenseland, ta konsekvensen av dette ved å oppfylle dei krava lova stiller anten foretaket er forplikta til det eller ikkje.»

10.3.3.2 Kravet til medlemstal

Når det gjeld spørsmålet om kor mange medlemmar eit samvirkeforetak må ha for å bli omfatta av eit krav om kjønnsrepresentasjon, held Justisdepartementet fast ved at grensa bør setjast til 1000 medlemmar, jf. lovforslaget § 69 første ledd. Ei slik avgrensing synest å ha brei støtte hos høyringsinstansane.

Det er etter forslaget medlemstalet på tidspunktet for styrevalet som er avgjerande. Ein unngår såleis at mindre og tilfeldige endringar i medlemstalet i løpet av året skal få konsekvensar for kravet til samansetjinga av styret.

At grensa blir sett ved 1000 medlemmar, inneber m.a. at reglane om kjønnsrepresentasjon vil omfatte alle dei største aktørane innanfor landbrukssamvirket og mange av dei lokale samvirkelaga innanfor daglegvarehandelen. Vidare har mange av bustadbyggjelaga over 1000 medlemmar, og vil såleis kunne bli omfatta, jf. punkt 10.3.1 ovanfor.

Spørsmålet om registrering av opplysingar om talet på medlemmar i samvirkeforetak i Foretaksregisteret, blir drøfta særskilt i punkt 10.7 nedanfor.

10.3.3.3 Særleg om føderative samvirke

Etter Justisdepartementets oppfatning bør kravet om kjønnsrepresentasjon i alle fall omfatte primærsamvirke med meir enn 1000 medlemmar. Meir tvilsamt er det om det i tillegg bør innførast særreglar for sekundærsamvirke slik at kravet til kjønnsrepresentasjon også vil kunne gjelde for dei. Høyringsinstansane er delte i synet på dette spørsmålet.

Departementet meiner at det er ønskjeleg med ein god kjønnsbalanse i alle ledd av organisasjonen. Å stille krav i lova til kjønnsbalansen på sekundærnivå, kan vere ein effektiv måte å nå målsetjinga på.

Justisdepartementet har likevel kome til at det ikkje bør innførast særreglar for sekundærsamvirke. For det første legg departementet vekt på at forslaget om krav til kjønnsrepresentasjon på primærnivå, mest truleg vil medføre at fleire kvinner blir valde inn også på sekundærnivå. Skulle det vise seg å ikkje bli tilfelle, kan det bli aktuelt å vurdere ytterlegare lovtiltak.

For det andre legg departementet vekt på den varierande praksisen for samansetjing av styra i sekundærforetaka, jf. Samvirkeutvalgets merknader i punkt 10.3.2.3 ovanfor. Ei innføring av særreglar for sekundærsamvirka kan medføre ei innskrenking i styringsretten til medlemmane på primærnivå som følgje av representasjonskrav på høgare nivå.

For det tredje meiner departementet at spørsmålet må sjåast i samanheng med forslaget til overgangsreglar i § 163 nr. 1. Etter forslaget vil eksisterande samvirkeforetak bli omfatta av lova fem år frå iverksetjingstidspunktet, om ikkje foretaka sjølve ønskjer å bli omfatta på eit tidlegare tidspunkt. Om lova stiller krav om kjønnsrepresentasjon også på sekundærnivå, kan ein risikere at ein del sekundærsamvirke – som elles ønskjer å bli omfatta av lova – ikkje evnar å tilfredsstille kravet til kjønnsbalanse, og av den grunn må vente med å ta lova i bruk. Det er dessutan ikkje ønskjeleg med ein situasjon der lova gjeld for enkelte av foretaka i foretaksgruppa (primærsamvirka), men ikkje for alle (sekundærsamvirket). Det vil kunne gi ein uklar rettsleg situasjon.

For det fjerde vil departementet peike på at ufråvikeleg lovgiving berre er eitt av fleire verkemiddel for å oppnå betre kjønnsbalanse i styra. Reglane i samvirkelova må supplerast med handlingsplanar og konkrete prosjekt i dei enkelte samvirkeorganisasjonane. Justisdepartementet har god tru på at slike planar og prosjekt kan betre kjønnsbalansen i samvirkestyra, også på sekundærnivå. Departementet vil i denne samanhengen trekkje fram handlingsplanen til Norsk Landbrukssamvirke – «Flere kvinner i landbrukssamvirket» – som allereie har medverka til ein vesentleg betre kjønnsbalanse i samvirkebedriftene i landbruket.

10.3.3.4 Særleg om bustadbyggjelag og burettslag

Justisdepartementet gjer framlegg om å innføre eit lovfastsett krav om kjønnsrepresentasjon i styra til bustadbyggjelag med meir enn 1000 andelseigarar, jf. forslaget til ny § 6-4 a første ledd i bustadbyggjelagslova. Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre tungtvegande omsyn som talar for at bustadbyggjelaga blir sett i ei anna stilling enn andre samvirkeforetak av tilsvarande storleik. Forslaget har støtte frå alle dei høyringsinstansane som er positive til at det blir innført krav til kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak. Forslaget inneber at dei fleste bustadbyggjelaga vil bli omfatta av ordninga.

Forslaget i proposisjonen her vidarefører forslaget i høyringsnotatet med unntak av at uttrykket «medlemmar» i forslaget til ny § 6-4 a første ledd første punktum er endra til «andelseigarar» for å oppnå samsvar med språkbruken i lova elles.

Når det gjeld burettslaga, foreslår departementet ikkje å innføre eit tilsvarande krav. Slik departementet ser det, er burettslaga av ein slik privat karakter at det er lite naturleg å underleggje dei eit krav om kjønnsrepresentasjon. Vidare har det under høyringsrunden blitt avdekka at det truleg finst berre eitt burettslag i dag med meir enn 1000 andelseigarar. Justisdepartementet er likevel samd med Barne- og familiedepartementet i at dersom utviklinga skulle medføre at burettslag med over 1000 andelseigarar blir meir vanlege i framtida, kan det vere grunn til å vurdere krav om kjønnsrepresentasjon også for burettslagsstyra. I så fall vil det vere naturleg å leggje vekt på om det er eit reelt reguleringsbehov, dvs. at kjønnsbalansen ikkje er tilfredsstillande. Justisdepartementet har inntrykk av at kjønnsbalansen i dei fleste burettslag i dag er forholdsvis god, og i mange styre er det kvinnefleirtal.

10.3.3.5 Særleg om gjensidige forsikringsselskap

Justisdepartementet meiner det bør gjelde eit krav til kjønnsrepresentasjon for gjensidige forsikringsselskap på same måte som for samvirkeforetaka, sjå punkt 10.3.1 ovanfor om grunngivinga for forslaget i høyringsnotatet. Når det gjeld påstanden om at det i dag ikkje er behov for slike reglar i dei største gjensidige selskapa, jf. høyringsfråsegna frå Finansnæringens Hovedorganisasjon, som er gjengitt i punkt 10.3.2.5 ovanfor, viser departementet til vurderinga i punkt 10.2.3.

På bakgrunn av at lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) no er avløyst av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven), blir forslaget i høyringsnotatet vidareført som forslag til § 5-3 nytt andre punktum i forsikringslova i tråd med Kredittilsynets fråsegn i punkt 10.3.2.5 ovanfor.

10.4 Grada av kjønnsrepresentasjon

10.4.1 Høyringsnotatet

I høyringsnotatet punkt 6 finn Justisdepartementet det naturleg at eit eventuelt krav om kjønnsrepresentasjon i styret i samvirkeforetak bør ta utgangspunkt i same prosentkrav som i likestillingslova § 21, det vil seie krav om 40 % kjønnsrepresentasjon.

Departementet uttaler seg deretter om den nærmare utforminga av kravet:

«Departementet finn det også naturleg at ein legg til grunn same lovteknisk løysing som i allmennaksjelova § 6-11 a første ledd, slik at kravet vert utforma som eit krav til talet på styremedlemmar av kvart kjønn i staden for i prosent.»

10.4.2 Høyringsfråsegnene

Alle høyringsinstansane som er positive til at det blir lovfesta eit krav om kjønnsrepresentasjon, synest å slutte seg til Justisdepartementets forslag til prosentkrav (40 %) og lovteknisk løysing. Handelshøyskolen BI uttaler likevel:

«Erfaringene med kjønnsrepresentasjon i ASA viser at det er langt igjen for at de fleste bedrifter skal ha 40 prosent kjønnsrepresentasjon. Et noe lavere krav ville ha vært realistisk, for eksempel 25-30 prosent. Dette ville likevel ha vært et langt skritt framover, og det ville i større grad ha motivert til innsats. Krav om 40 prosent kjønnsrepresentasjon i flertallet av ASA bedriftene virker urealistisk. Situasjonen i samvirkeforetakene er pr i dag mer positiv enn i ASA-bedriftene, og det er større grunn til å tro at målet skal kunne nås. Det bør settes klare mål, men de må ikke være urealistiske.»

Av instansane som er negative til lovfesting, synest berre OBOS å vere av ei anna oppfatning enn departementet (når det gjeld bustadbyggjelaga):

«I forslaget til § 6-4 er det lagt opp til at representasjonen i det enkelte styre skal være slik at man «runder oppover» slik at et styre på 6-8 personer skal ha minst tre representanter av et bestemt kjønn. For et styre på 6 personer betyr dette at den lovfestede kjønnsbalansen blir på 50/50. Etter vårt skjønn er dette å gå for langt i forhold til de hensyn som skal ivaretas og medfører redusert fleksibilitet for boligbyggelagene. Det bør i disse tilfellene være tilstrekkelig med minst 2 av et bestemt kjønn.»

10.4.3 Departementets vurderingar

Høyringa gir brei og solid støtte til at kravet om kjønnsrepresentasjon i styret i samvirkeforetak bør ta utgangspunkt i same prosentkrav som i likestillingslova § 21, det vil seie krav om 40 % kjønnsrepresentasjon. Justisdepartementet legg også vekt på at den same grada av kjønnsrepresentasjon gjeld for allmennaksjeselskap og visse statseigde foretak. Departementet viser også til at Norsk Landbrukssamvirke og Coop NKL BA allereie har vedtatt ei målsetjing om 40 % kjønnsrepresentasjon. Lovforslaget her bør ikkje ha eit lågare ambisjonsnivå.

Lovteknisk har departementet valt å formulere kravet på same måte som i allmennaksjelova § 6-11 a første ledd. Kravet er dermed ikkje utforma som eit prosentkrav, men som eit krav til talet på styremedlemmar av kvart kjønn, sjå lovforslaget § 69 første ledd.

10.5 Forholdet til reglar om tilsetterepresentasjon i styret o.a.

10.5.1 Høyringsnotatet

På bakgrunn av Samvirkelovutvalet sitt forslag til føresegner om rett for dei tilsette til å velje styremedlemmar (§§ 69 og 70), jf. NOU 2002: 6 s. 366–367, drøftar departementet korleis forholdet mellom reglar om tilsetterepresentasjon og reglar om kjønnsrepresentasjon bør regulerast. I høyringsnotatet punkt 7.1 heiter det:

«Dersom forslaget vert følgt opp i den endelege lova, meiner departementet at forholdet mellom reglar om tilsetterepresentasjon og reglar om kjønnsrepresentasjon bør regulerast på tilsvarande måte som i allmennaksjelova § 6-11 a. Etter denne føresegna gjeld det separate reglar om kjønnsrepresentasjon for høvesvis dei styremedlemmane som vert valde av og blant dei tilsette, og for dei eigarvalde («ordinære») styremedlemmane. Allmennaksjelova § 6-11 a første ledd regulerer kjønnsrepresentasjonen blant dei ordinære styremedlemmane, medan andre ledd regulerer kjønnsrepresentasjonen blant tilsetterepresentantane i styret. Formålet med dette skiljet er å sikre at kjønnsrepresentasjonen blant dei to gruppene av styremedlemmar vil vere heilt uavhengig av kvarandre, jf. nærmare Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) s. 47–49.

Kjønnsrepresentasjonen for varamedlemmar vert avgrensa separat og skjer etter dei same reglane som for styremedlemmane, jf. første ledd nr. 5 når det gjeld vararepresentantar for dei «ordinære» styremedlemmane, og andre ledd tredje punktum med omsyn til vararepresentantar for tilsetterepresentantane.»

Departementet tek vidare opp spørsmålet om det bør gjelde eit unntak frå kravet om kjønnsrepresentasjon for tilsetterepresentantar, jf. høyringsnotatet punkt 7.2:

«Departementet meiner at det bør oppstillast eit unntak frå kravet om kjønnsrepresentasjon for tilsetterepresentantane i styret tilsvarande det ein har i allmennaksjelova § 6-11 a andre ledd fjerde punktum. Unntaket inneber at kravet om kjønnsrepresentasjon ikkje skal gjelde i situasjonar der eitt av kjønna utgjer mindre enn 20 prosent av det samla talet på tilsette på det tidspunktet valet skjer. Dersom det ikkje finst tilsette av begge kjønn i selskapet, eller kjønnsfordelinga er svært skeiv, kan ein regel om kjønnsrepresentasjon blant dei tilsettvalde styremedlemmane slå urimeleg ut i forhold til ulike grupper tilsette i bedrifta, jf. Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) s. 47–48.»

10.5.2 Høyringsfråsegnene

Høyringsinstansane har i hovudsak støtta forslaget om å regulere forholdet mellom tilsetterepresentasjon og kjønnsrepresentasjon på same måte som i allmennaksjelova § 6-11 a.

Når det gjeld spørsmålet om det bør gjelde eit unntak frå kravet om kjønnsrepresentasjon for tilsetterepresentantar, er det berre Likestillingsombodet som går imot eit unntak tilsvarande det ein har i allmennaksjelova § 6-11 a andre ledd fjerde punktum:

«Likestillingsombudet mener at en ikke bør ha noen nedre grense på hvor mange prosent ansatte av hvert kjønn bedriften har, men heller ha en unntaksregel der det foreligger særlige forhold som gjør det åpenbart urimelig å oppfylle kravene, jfr. likestillingsloven § 21 annet ledd.»

Handelshøyskolen BI har heilt kort vist til problemstillingar som er reist i to juridiske artiklar om kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskap. Det er m.a. peikt på at reglane om kjønnsrepresentasjon ikkje er tilstrekkeleg koordinert med forskrift 18. desember 1998 nr. 1205 om tilsetterepresentasjon.

10.5.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet følgjer opp forslaget i høyringsnotatet og gjer framlegg om separate reglar om kjønnsrepresentasjon for høvesvis dei styremedlemmane som blir valde av og mellom dei tilsette, og for dei eigarvalde («ordinære») styremedlemmane, sjå lovforslaget § 69 andre ledd. Mønsteret er allmennaksjelova § 6-11 a første og andre ledd.

Departementet foreslår vidare eit unntak frå kravet om kjønnsrepresentasjon for tilsetterepresentantane i styret tilsvarande det ein har i allmennaksjelova § 6-11 a andre ledd fjerde punktum. Ein viser til drøftinga i høyringsnotatet, sjå punkt 10.5.2 ovanfor. Det synest i denne samanhengen ikkje å vere særtrekk ved samvirkeforetaka som tilseier ei anna løysing enn den som er lagt til grunn for allmennaksjeselskapa. Forslaget frå Likestillingsombodet, sjå punkt 10.5.2, er vagt og skjønsmessig utforma og ville vere svært vanskeleg å nytte i praksis. Når det gjeld fråsegna frå Handelshøyskolen BI om forskrift 18. desember 1998 nr. 1205 om tilsetterepresentasjon, viser departementet at denne no er endra og tilpassa reglane om kjønnsrepresentasjon, jf. forskriftsendring 16. desember 2005 nr. 1571.

10.6 Unntak frå kravet til kjønns­representasjon for «ordinære» representantar som er valde av medlemmane

10.6.1 Høyringsnotatet

På bakgrunn av at samvirkeforma har enkelte særtrekk, jf. punkt 10.3.1 ovanfor, er det eit spørsmål om det bør opnast for unntak frå kravet om kjønnsrepresentasjon også for dei medlemsvalde styrerepresentantane, jf. høyringsnotatet punkt 8:

«Som nemnt i punkt 5.1, kan eit krav om kjønnsrepresentasjon by på særlege utfordringar dersom det eine kjønnet er svært svakt representert blant medlemmane. Det vil harmonere dårleg med demokratiprinsippet og prinsippet om aktiv medlemsdeltaking dersom enkelte samvirkeforetak vil sjå seg tvungne til å innhente fleire av styremedlemmane eksternt for å oppfylle eit krav om kjønnsrepresentasjon.

Problemstillinga er særleg aktuell for fiskerisamvirket. Ifølgje Noregs Fiskarlag si høyringsfråsegn til NOU 2003: 19 Makt og demokrati er det 12 975 hovudyrkesfiskarar i Noreg. Av desse er 285 kvinner, dvs. 2,2 %. Til samanlikning er ca. 12 % av gardbrukarane i landet kvinner, jf. Samfunnsspeilet nr. 5 2004. Dersom ein skal stille krav om 40 % kjønnsrepresentasjon også for fiskesalslaga, vil dette gi ein monaleg overrepresentasjon av kvinner i styra i høve til medlemsmassen. Ein bør derfor vurdere om det bør gjelde ei anna løysing for slike samvirkeforetak. Eitt alternativ kan vere å gjere unntak for samvirkeforetak med svært skeiv kjønnssamansetjing blant medlemmane. Ulempa ved ei slik løysing kan vere at desse samvirkeforetaka misser motivasjonen til å arbeide for ein jamnare kjønnsbalanse blant medlemmane. Ei anna løysing kan vere å stille eit meir moderat krav om kjønnsrepresentasjon i desse tilfella.

Departementet har i sitt førebelse lovforslag foreslått at krava om kjønnsrepresentasjon ikkje skal gjelde ved val av ordinære styremedlemmar i tilfelle der eitt av kjønna utgjer mindre enn 5 % av medlemsmassen. Det er likevel ikkje foreslått ein slik unntaksregel for bustadbyggjelaga, fordi ei så skeiv kjønnsfordeling er svært lite sannsynleg i bustadbyggjelag som har meir enn 1000 medlemmar.»

Departementet bad på denne bakgrunn om høyringsinstansane sitt syn på behovet for ein unntaksregel og utforminga av ein slik regel.

10.6.2 Høyringsfråsegnene

Av høyringsinstansane som uttaler seg uttrykkeleg om spørsmålet, er følgjande instansar i utgangspunktet positive til forslaget om at krava om kjønnsrepresentasjon ikkje skal gjelde ved val av ordinære styremedlemmar i tilfelle der eitt av kjønna utgjer mindre enn 5 % av medlemsmassen: Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Den Norske Advokatforening,Handelshøyskolen BI, Fagforbundet, Innovasjon Noreg, Noregs Handelshøgskule, Norges Fiskarkvinnelag, Norges Råfisklag, Norges Sildesalgslag, Norsk Landbrukssamvirke og Statens landbruksforvaltning.

Statens landbruksforvaltning grunngir sitt syn slik:

«Statens landbruksforvaltning støtter departementets forslag om en unntaksregel for kravet om kjønnsrepresentasjon for samvirkeforetak med store kjønnsskjevheter i medlemsmassene. Her blir hensynet mellom aktivt å påvirke kjønnssammensetninger i foretak med lav kvinnerepresentasjon gjennom lovregulering stående i motsetning til prinsippene om medlemsstyring og demokrati som er særegne for samvirkene. Både av allmenn respekt for reglene og av hensyn til samvirkeforetaks definerte behov for kompetanse, er det viktig at kravet om kjønnsrepresentasjon ikke fører til store skjevheter og overrepresentasjon av kvinner i forhold til medlemsmassen i enkelte samvirker.»

Fagforbundet kan vanskeleg sjå at unntaket vil vere utslagsgivande for motivasjonen til å arbeide for ei jamnare kjønnsbalanse. Den Norske Advokatforening meiner at det bør vurderast om grensa bør setjast høgare enn 5 %. Norsk Landbrukssamvirke meiner at det kan vere grunn til å vurdere ei gradering av kravet med tanke på foretak i grenseområdet.

Vidare har fleire instansar slutta seg til forslaget på meir generelt grunnlag. Dette gjeld m.a. Kommunal- og regionaldepartementet, NBBL og Landsorganisasjonen i Norge .

Samvirkeutvalget er positiv til å gjere unntak, men tek ikkje stilling til korleis føresegna skal utformast:

«Det bør finnes unntaksregler for store samvirkeforetak som i utgangspunktet har et medlemstall som tilsier krav om kjønnsrepresentasjon (f eks over 1.000 medlemmer), men der medlemsmassen har en svært skjev kjønnssammensetning, f eks ut fra foretakets virksomhet/næring – ref situasjonen i fiskerinæringen. Det er viktig at samvirkeforetaks særpreg, dvs som brukerstyrte sammenslutninger, der styremedlemmene rekrutteres fra medlemsmassen, fortsatt ivaretas. Om medlemsmassen er svært ensidig sammensatt, må det aksepteres at dette også reflekteres i styresammensetningen.»

COOP NKL BA uttaler seg i same retning.

Norges fiskarlag meiner det bør fastsetjast ei føresegn om å gjere generelt unntak for samvirkeforetak med svært skeiv kjønnsrepresentasjon.

Barne- og familiedepartementet er på den andre sida imot forslaget i høyringsnotatet:

«Departementet er uenig i forslaget om at kravet om kjønnsrepresentasjon ikke skal gjelde ved valg av ordinære styremedlemmer dersom ett av kjønnene utgjør mindre enn 5 prosent av medlemsmassen. En slik regel vil etter vårt syn bidra til at samvirker der ett av kjønnene utgjør rundt 5 prosent av medlemsmassen, vil få et incitament til å arbeide for å opprettholde en skjev kjønnsbalanse for å unngå kravet om kjønnsrepresentasjon i styret. Norge har et svært kjønnssegregert arbeidsmarked, og vi ser det som viktig å arbeide for en jevnere kjønnsbalanse i de ulike sektorene. I den sammenheng pågår det blant annet et målrettet arbeid for å øke andelen mannlige ansatte i barnehager. Et unntak som nevnt over, vil bidra til å opprettholde et kjønnsdelt arbeidsmarked i stedet for å motivere til å arbeide for en jevnere kjønnsbalanse. Departementet ser imidlertid at det kan være problematisk å kreve en kjønnsrepresentasjon som det det legges opp til i samvirker der det ene kjønnet er svært svakt representert i medlemsmassen. Vi foreslår derfor at det utarbeides en egen regel for de samvirkene der ett av kjønnene utgjør mindre enn 10 prosent av medlemsmassen. For disse samvirkene foreslår vi følgende regel for de ordinære styremedlemmene:

Har styret to til fem medlemmer, skal begge kjønn være representert.

Har styret seks til åtte medlemmer, skal begge kjønn være representert med minst to.

Har styret ni medlemmer, skal begge kjønn være representert med minst tre, og har styret flere medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst 30 prosent.

Vi foreslår ingen særregler for ansattevalgte styrerepresentanter.»

Likestillingsombodet er også imot ein prosentregel:

«Jeg ser at samvirkeformen kan gjøre det vanskelig å praktisere et krav om kjønnsrepresentasjon fullt ut. Slike motforestillinger gjør seg imidlertid gjeldende også i andre sammenhenger der krav om kjønnsrepresentasjon innføres, for eksempel i forhold til allmennaksjeselskapene. Jeg heller derfor til at man ikke bør unnta samvirkeforetak med skjev kjønnsfordeling på generelt grunnlag. Man bør heller vurdere å ta inn en unntaksbestemmelse jf likestillingsloven § 21 annet ledd.»

Norges Bygdekvinnelag uttaler seg i same retning:

«Styret i Norges Bygdekvinnelag understreker viktigheten av å ha begge kjønn tilstede i et samvirkestyre. NBK støtter 1.-5. punktum i lovtekstens kapittel 12.1 og 12.2., men forslår at avsnittene etter 5. punktum som handler om fritak utgår og erstattes med:

’Det kan ved spesielle tilfeller gis dispensasjon fra kravet til kjønnsrepresentasjon.’»

Ingen av høyringsinstansane har tatt til orde for at det skal gjelde ein slik unntaksregel for bustadbyggjelaga, fordi ei så skeiv kjønnsfordeling er svært lite sannsynleg i bustadbyggjelag som har meir enn 1000 medlemmar.

10.6.3 Departementets vurderingar

Høyringsrunden har styrka Justisdepartementet i synet på at lova bør innehalde unntak for samvirkeforetak med svært skeiv kjønnsfordeling i medlemsmassen. Departementet har merka seg at eit stort fleirtal av høyringsinstansane støttar forslaget om ei unntaksføresegn for samvirkeforetak der eitt av kjønna utgjer mindre enn 5 % av medlemmane.

Departementet har vurdert Barne- og familiedepartementets forslag om eit meir moderat krav om kjønnsrepresentasjon i tilfelle der kjønnsfordelinga er svært skeiv, men har valt å ikkje følgje opp dette. Sjølv med eit meir moderat krav, risikerer ein at det eine kjønnet blir kraftig overrepresentert i styret, særleg i foretak der berre 2-3 % av medlemmane er kvinner. Departementet viser også til at dei fleste høyringsinstansane støttar forslaget i høyringsnotatet. Endeleg legg departementet ei viss vekt på at eit meir moderat krav som foreslått, vil komplisere regelverket. Samtidig understrekar Justisdepartementet at unntaket ikkje er meint å undergrave eller motverke frivillige tiltak som tek sikte på å auke kvinnerepresentasjonen i foretak som er omfatta av unntaket. Nettopp i slike foretak er det viktig med handlingsplanar og prosjekt som kan medverke til ein likare kjønnsbalanse. Dersom foretaka ikkje arbeider aktivt for å betre kjønnsbalansen, kan det bli aktuelt å vurdere ytterlegare lovtiltak etter dei linjene som Barne- og familiedepartementet har skissert.

Departementet nemner elles at rettstekniske og administrative omsyn taler mot ein skjønsmessig dispensasjonsregel, som enkelte har tatt til orde for. Departementet viser her til vurderingane av dette i Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) s. 52 når det gjeld reglane om kjønnsrepresentasjon i allmennaksjelova. Departementet reknar dessutan med at det foreslåtte prosentkravet i hovudsak vil fange opp dei tilfella der det kunne vere aktuelt å dispensere frå kravet til kjønnsrepresentasjon. Ein prosentregel vil vere både klarare og mindre byråkratisk.

Justisdepartementet foreslår ikkje nokon tilsvarande unntaksregel for bustadbyggjelaga, fordi det her ikkje synest å vere eit reelt reguleringsbehov. Det kan knapt tenkjast at eit bustadbyggjelag med over 1000 andelseigarar skal ha under 5 % av det eine kjønnet.

10.7 Handheving av krav om kjønns­representasjon

10.7.1 Høyringsnotatet

I høyringsnotatet punkt 9 (s. 18 og 19) tek Justisdepartementet utgangspunkt i at reglane om kontroll og handheving av kravet til kjønnsrepresentasjon bør vere dei same som for allmennaksjeselskap:

«Departementet meiner at reglane om kontroll og handheving av reglane om kjønnsrepresentasjon bør vere dei same som for allmennaksjeselskap, jf. nærmare Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) s. 51–52. Dette inneber at kontrollen vil finne stad gjennom Foretaksregisterets generelle legalitetskontroll etter lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak kapittel 5, og at brot på reglane kan føre til tvangsoppløysing av foretaket, jf. lovforslaget i NOU 2002: 6 § 143 første ledd nr. 2 og bustadbyggjelagslova § 10-14 nr. 1.»

For å sikre kontrollen av kjønnssamansetjinga, er det i høyringsnotatet foreslått ei ny føresegn i foretaksregisterlova § 3-2 første ledd tredje punktum om at registeret også skal innehalde opplysingar om kva kjønn styremedlemmane har.

For at Foretaksregisteret skal kunne vite kva slags samvirkeforetak som er omfatta av eit eventuelt krav om kjønnsrepresentasjon, er det i høyringsnotatet gjort framlegg om at det skal gå fram av registeret om eit foretak har meir enn 1000 medlemmar eller færre medlemmar.

10.7.2 Høyringsfråsegnene

Det er få høyringsinstansar som har uttalt seg om handhevingsspørsmålet.

Den Norske Advokatforening sluttar seg til forslaget om at handhevinga av føresegna skal vere tilsvarende som for allmennaksjeselskapa. OBOS har på si side følgjande merknad til forslaget om at Foretaksregisteret i Brønnøysund skal handheve ei føresegn om kjønnsrepresentasjon med tvangsoppløysing som sanksjonsmiddel:

«OBOS er uenig i at en manglende oppfyllelse av kvoteringsbestemmelsen skal møtes med et slikt sanksjonsmiddel. Det er i dette tilfelle ingen forholdsmessighet mellom forseelsens karakter og virkemiddelet. Dette må antas å være i strid med et grunnleggende rettslig prinsipp om at sanksjonene skal stå i forhold til forseelsens karakter og grad av alvorlighet.»

Brønnøysundregistra stiller spørsmål om gjensidige forsikringsselskap kan tvangsoppløysast på same måte som samvirkeforetak (jf. utvalsforslaget § 143) og bustadbyggjelag (jf. bustadbyggjelagslova § 10-14):

«Lov om forsikringsvirksomhet har ingen regler om tvangsoppløsning av gjensidige forsikringsselskap, men § 10-1 gir aksjeloven kapittel 16 om oppløsning generelt tilsvarende anvendelse for gjensidige forsikringsselskap. Den sier videre at kredittilsynet trer i tingrettens sted.»

Kredittilsynet har i si fråsegn gjort merksam på at kredittilsynslova § 4 første ledd nr. 7 gir Kredittilsynet kompetanse til å pålegge selskapa å rette på forhold som ikkje er i samsvar med lov eller forskrift. Tilsynet uttaler vidare:

«Etter samme lov § 10 kan Kredittilsynet pålegge dagmulkt. Det vises også til straffebestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven § 14-1. Finansdepartementets og Kredittilsynets kompetanse vil kunne benyttes i tillegg til den håndhevingen gjennom Foretaksregisteret som lovendringsforslaget legger opp til.»

Barne- og familiedepartementet og Norges Bygdekvinnelag støtter begge forslaga til endringar i foretaksregisterlova, mens Jenter i Skogbruket berre uttaler seg om og støttar forslaget om at registeret også skal innehalde opplysingar om kva kjønn styremedlemmane har. Samvirkeutvalget er positiv til forslaget om at det skal gå fram av registeret om eit foretak har meir enn 1000 medlemmar eller færre medlemmar, men uttaler samtidig:

«Primærforetak som har flere enn 1.000 medlemmer, men som grunnet skjev kjønnsmessig medlemssammensetning påberoper seg fritak for krav om kjønnsrepresentasjon, må etter det vi kan skjønne også oppgi kjønnssammensetning for hele medlemsmassen. Vi ber departementet vurdere de praktiske rapporteringskrav som vil bli stilt i en slik sammenheng, og på hvilket grunnlag dispensjon skal gis – f eks når det skjer svingninger i det totale medlemstall og i den prosentvise kjønnssammensetning, f eks +/- 5 %. Det vises til at samvirkeforetak normalt har vekslende medlemstall, og at det følgelig må finnes en viss fleksibilitet i forhold til endringer i medlemssammensetningen over tid.»

Brønnøysundregistra har kome med forslag til kva Foretaksregisteret bør innehalde av informasjon om kjønnsrepresentasjonen i foretaka:

«Foretaksregisteret inneholder ikke opplysninger om medlemstallet, eller noen av de øvrige kriteriene som departementet har vurdert som avgrensningskriterier. Dette innebærer at Foretaksregisteret ikke på egenhånd kan etterprøve om reglene kommer til anvendelse eller ikke. Vi vil alltid være avhengig av en egenerklæring fra foretaket selv. Departementet har på denne bakgrunn foreslått at opplysningsinnholdet i Foretaksregisteret skal utvides ved at det inntas en opplysning om tallet på medlemmer overstiger 1000 eller ikke.

For det tilfellet at reglene om kjønnsrepresentasjon også gjøres gjeldende for sekundærforetak, vil det være medlemstallet i primærforetaket og ikke i sekundærforetaket som vil være utslagsgivende. I tillegg er det gitt unntak fra reglene om kjønnsrepresentasjon når medlemsmassen har en svært skjev kjønnsfordeling. At det er registrert i Foretaksregisteret en opplysning om at foretaket har mer enn 1000 medlemmer eller færre medlemmer vil i disse tilfellene alene ikke være nok.

Brønnøysundregistrene er av den oppfatning av Foretaksregisteret i stedet bør inneholde en opplysning om hvorvidt samvirkeforetaket er omfattet av reglene om kjønnsrepresentasjon eller ikke . Det vil for det første forenkle kontrollen. Opplysningsinnholdet i Foretaksregisteret vil videre være upåvirket av de ulike kriteriene og gi en klar og entydig informasjon til brukerne. At en er omfattet av regelen eller ikke, er en nøytral anmerkning som ikke gir rom for tolkning. Informasjonsverdien utad vil også bli vesentlig større.»

10.7.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet meiner at reglane om kontroll og handheving av reglane om kjønnsrepresentasjon bør vere dei same som for allmennaksjeselskap, jf. nærmare i Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) s. 51–52. Sjå også drøftinga i Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) punkt 17.3 (s. 134–140). Dette inneber at kontrollen vil finne stad gjennom Foretaksregisterets generelle legalitetskontroll etter lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak kapittel 5, og at brot på reglane kan føre til tvangsoppløysing av foretaket etter § 141 i lovforslaget her og bustadbyggjelagslova § 10-14 nr. 1. Departementet legg vidare til grunn at brot på reglane også kan føre til tvangsoppløysing av gjensidige selskap, jf. tilvisinga til aksjelova kapittel 16 i forsikringslova § 13-1 tredje ledd. Departementet viser i denne samanhengen også til Kredittilsynets kompetanse til å gi pålegg, jf. høyringsfråsegna frå Kredittilsynet som er sitert i punkt 10.7.2 ovanfor.

Justisdepartementet gjer vidare framlegg om ei ny føresegn i foretaksregisterlova § 3-2 første ledd tredje punktum om at registeret også skal innehalde opplysingar om kva kjønn styremedlemmane har. Forslaget er i tråd med det som gjeld for allmennaksjeselskapa, jf. foretaksregisterlova § 3-1 a nr. 9. Departementet ser det som ein fordel med ei slik særskilt føresegn sjølv om Foretaksregisteret allereie i dag har grunnlag for å kontrollere kjønnssamansetjinga basert på opplysingar om namn og fødselsnummer på styremedlemmane, jf. foretaksregisterlova § 3-7 andre ledd.

Når det gjeld kravet om kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskap, er ikkje Foretaksregisteret avhengig av nærmare opplysingar for å vite kva slags selskap som er omfatta av kravet. Denne skilnaden kjem av at kravet om kjønnsrepresentasjon gjeld for alle allmennaksjeselskap, medan det etter forslaget her ikkje skal gjelde for alle samvirkeforetak, jf. punkt 10.3.3 ovanfor. Departementet har på bakgrunn av høyringa valt å ikkje følgje opp forslaget i høyringsnotatet om at det skal gå fram av registeret om eit foretak har meir enn 1000 medlemmar eller færre medlemmar. Departementet er samd med Brønnøysundregistra og Samvirkeutvalget i at ei slik opplysing ikkje er tilstrekkeleg for å avgjere om foretaket er omfatta av kjønnsrepresentasjonskravet eller ikkje. Dette har samanheng med det foreslåtte unntaket i samvirkelova § 69 første ledd for tilfelle av svært skeiv kjønnsfordeling mellom medlemmane, jf. punkt 10.6 ovanfor.

Justisdepartementet følgjer i staden opp forslaget frå Brønnøysundregistra om at registeret skal opplyse om foretaket er omfatta av krav til kjønnsrepresentasjon i styret etter samvirkelova § 69, bustadbyggjelagslova § 6-4 a og forsikringslova § 5-3 andre punktum. Ein viser til Brønnøysundregistra sin omtale av ein slik regel i punkt 10.7.2 ovanfor og forslaget til eit nytt tredje punktum i foretaksregisterlova § 3-2 andre ledd, jf. lovforslaget § 164 nr. 21.

Regelen inneber at Foretaksregisteret på utvitydig vis får kjennskap til kva slags foretak som er omfatta av kravet til kjønnsrepresentasjon, under føresetnad av at foretaka oppfyller meldeplikta etter foretaksregisterlova § 4-1. Vidare reknar departementet med at regelen vil vareta informasjonsbehovet til ålmenta i større grad enn forslaget i høyringsnotatet. Brot på meldeplikta er straffesanksjonert, jf. foretaksregisterlova § 10-4. Dersom eit foretak ikkje oppfyller meldeplikta, kan registrering nektast, jf. foretaksregisterlova § 5-2 første ledd.

10.8 Iverksetjings- og overgangsreglar

10.8.1 Høyringsnotatet

Når det gjelder bustadbyggjelag og gjensidige selskap, er det i høyringsnotatet foreslått tilsvarande iverksetjings- og overgangsreglar som for allmennaksjeselskap, jf. høyringsnotatet punkt 10 (s. 19 og 20):

«For allmennselskap som vert registrerte etter at reglane er sett i verk, må krava til kjønnsrepresentasjon vere oppfylte frå registreringa. For selskap som er registrerte før iverksetjinga av lova, er det gitt ein overgangsperiode på to år frå iverksetjinga før selskapet må oppfylle dei nye krava til kjønnsrepresentasjon i styret»

Om iverksetjings- og overgangsreglar for ei ordning med kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak heiter det i høyringsnotatet:

«Iverksetjings- og overgangsreglane for ei ordning med kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak må sjåast i samanheng med iverksetjings- og overgangsreglane i ei lov om samvirkeforetak. Departementet arbeider som nemnt med oppfølginga av utgreiinga til Samvirkelovutvalet, og skal etter planen leggje fram ein proposisjon i løpet av 2005. Samvirkelovutvalet har foreslått at det skal gjelde ein overgangsperiode på fem år før lova skal gjelde tvingande for samvirkeforetak som eksisterer på iverksetjingstidspunktet. Dei eksisterande samvirkeforetaka kan om ønskjeleg velje å verte underlagt lova på eit tidlegare tidspunkt.

Departementet meiner i utgangspunktet at det vil vere ein fordel om ein i ei samvirkelov kan ha felles iverksetjings- og overgangsføresegner, som også skal gjelde for reglane om kjønnsrepresentasjon. Med ein overgangsperiode på fem år vil dei foretaka det gjeld, ha forholdsvis god tid til å gjere nødvendige endringar i kjønnssamansetninga. Dersom departementet skulle foreslå ei overgangsperiode på fem år i samvirkelova, kan det derfor vere naturleg at denne perioden også skal gjelde for reglane om kjønnsrepresentasjon. Eit alternativ er å utforme reglane etter mønster av dei tilsvarande reglane i allmennaksjelova med ein særskilt frist for å oppfylle kravet om kjønnsrepresentasjon, sjå ovanfor. Det kan også tenkjast ei mellomløysing: At overgangsperioden skal vere den same som for dei andre føresegnene i samvirkelova, men at Kongen ved utløpet av denne perioden skal ta særskilt stilling til om reglane om kjønnsrepresentasjon skal setjast i verk med tvingande karakter. Lovforslaget i høyringsnotatet her er basert på at det ikkje vert fastsett særskilte iverksetjings- og overgangsreglar for kravet om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak, men departementet tek gjerne imot synspunkt på dette.»

Når det gjeld dei foreslåtte reglane i foretaksregisterlova § 3-2, som krev registrering av kjønnssamansetninga i styra i dei foretaka som blir omfatta av ordninga, gir departementet i høyringsnotatet uttrykk for at desse uansett bør setjast i verk på eit tidlegare tidspunkt. Bakgrunnen er at ei slik løysing gir høve til å følgje utviklinga nøye.

10.8.2 Høyringsfråsegnene

NBBL støttar forslaget om å gi tilsvarande iverksetjings- og overgangsreglar for bustadbyggjelag og gjensidige selskap som for allmennaksjeselskapa.

Når det gjeld samvirkeforetaka, har forslaget i høyringsnotatet fått uttrykkeleg støtte frå Barne- og familiedepartementet, Norges Skogeierforbund,Landbruks- og matdepartementet og TONO . Dette forslaget går ut på at det ikkje blir fastsett særlege iverksetjings- og overgangsreglar for kravet om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak.

Jenter i Skogbruket og Norsk Landbrukssamvirke støttar på si side mellomløysinga om at overgangsperioden skal vere den same som for dei andre føresegnene i samvirkelova, men at Kongen ved utløpet av denne perioden skal ta særskilt stilling til om reglane om kjønnsrepresentasjon skal setjast i verk med tvingande verknad.

Den Norske Advokatforening knyter fråsegna si nært opp til iverksetjinga av dei tilsvarande reglane for allmennaksjeselskapa:

«Når det gjelder ikrafttredelse mener Advokatforeningen at departementet bør avvente resultatet av hvorvidt regelen trer i kraft i forhold til allmennaksjeselskap. Videre dersom regelen i allmennaksjeloven trer i kraft, bør en også avvente virkningene av en slik regel før en lignende bestemmelse trer i kraft i forhold til samvirkeforetak. Hvis reglene allikevel trer i kraft før dette, antar Advokatforeningen at en overgangsperiode på fem år er rimelig.»

Det same gjer Nærings- og handelsdepartementet :

«Etter vårt syn må spørsmålet om å innføre krav til kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak, boligbyggerlag og gjensidige forsikringsselskap uansett avventes til spørsmålet om ikrafttredelse av endringene i allmennaksjeloven om krav til kjønnsrepresentasjon i styrene i allmennaksjeselskaper er behandlet.»

Ingen instansar har tatt til orde for at det skal gjelde ein kortare overgangsperiode enn fem år.

Når det gjeld dei foreslåtte reglane i foretaksregisterlova § 3-2, uttaler Brønnøysundregistra :

«Opplysninger om styremedlemmenes kjønn er allerede i dag tilgjengelig fra Foretaksregisteret. Bakgrunnen for dette er at medlemmene registreres på fødselsnummer, og det midterste tallet i personnummeret angir kjønnet. Det er følgelig ikke behov for at bestemmelsen om at Foretaksregisteret skal inneholde opplysninger om medlemmenes kjønn trer i kraft på et tidligere tidspunkt.

Ovenfor har vi forslått at opplysningsinnholdet i Foretaksregisteret bør endres til om foretaket omfattes av reglene om kjønnsrepresentasjon eller ikke. Dersom vårt forslag følges opp av departementet, vil det være naturlig at plikten til å melde opplysningen trer i kraft samtidig med reglene om kjønnsrepresentasjon.»

10.8.3 Departementets vurderingar

Som nemnt i punkt 10.2.3 ovanfor, vart reglane om kjønnsrepresentasjon i styra i allmennaksjeselskapa sette i verk 1. januar 2006, jf. kgl. res. 9. desember 2005 nr. 1429. For allmennaksjeselskap som er stifta og registrert i Foretaksregisteret før 1. januar 2006, skal styret være samansett i samsvar med lova innan to år.

Iverksetjinga av ei ordning med kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak, bustadbyggjelag og gjensidige forsikringsselskap må etter Justisdepartementets syn sjåast i samanheng med iverksetjinga av dei andre føresegnene i samvirkelova, jf. punkt 15.2 nedanfor. For samvirkeforetak som blir omfatta av samvirkelova, foreslår departementet ingen særskilte overgangsreglar når det gjeld reglane om kjønnsrepresentasjon. Departementet viser til drøftinga i punkt 10.8.1. På bakgrunn av høyringsrunden og forslaget om at Foretaksregisteret skal innehalde opplysingar om foretaket er omfatta av krav til kjønnsrepresentasjon i styret, meiner departementet vidare at det ikkje er behov for ei eiga iverksetjingsføresegn for dei foreslåtte reglane i foretaksregisterlova § 3-2 andre og tredje punktum.

Etter Justisdepartementet syn er det naturleg at bustadbyggjelaga og dei gjensidige forsikringsselskapa blir underlagt same overgangsreglar som allmennaksjeselskapa. For bustadbyggjelag og gjensidige selskap som blir registrerte etter at reglane blir sette i verk, inneber det at krava til kjønnsrepresentasjon skal vere oppfylte frå registreringa. For foretak som er registrerte før iverksetjinga av lova, vil det etter forslaget vere ein overgangsperiode på to år frå iverksetjinga før foretaket må oppfylle krava til kjønnsrepresentasjon i styret. Det blir vist til lovforslaget § 163 nr. 7, jf. § 164 nr. 35 og 38.

Til forsida