St.meld. nr. 45 (2002-2003)

Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene

Til innhaldsliste

6 Styrkt leiing og betre organisering

Dei store og komplekse organisasjonane i pleie– og omsorgstenestene representerer ei av dei største utfordringane når det gjeld organisering og leiing i den offentlege sektoren i Noreg. Eit driftsbudsjett på 43 mrd. kroner, 200 000 brukarar og over 90 000 årsverk viser at dette er dominerande arbeidsplassar i lokalsamfunnet, med verksemd som går kontinuerleg døgnet rundt. Samtidig er det ein sektor med til dels lågt utdanningsnivå, der leiingsfunksjonen ofte er dårleg utvikla og blir lite verdsett.

Det er få leiarar i forhold til talet på tilsette i pleie– og omsorgssektoren. Dei fleste leiarane har ansvaret for organisasjonar på storleik med små eller mellomstore norske bedrifter. Det reiser særlege utfordringar at det er mange tilsette, at det er vanskeleg å rekruttere fagutdanna personell, at ein opererer med mange deltidsstillingar, og at drifta er kontinuerleg gjennom heile døgnet og heile året. Personane som ein skal yte tenester til, er ofte i ein vanskeleg situasjon, med stor grad av fysisk og psykisk helsesvikt.

6.1 Leiings– og kvalitetsutvikling

Kommunenes Sentralforbund, Sosialdepartementet og Sosial– og helsedirektoratet har i 2002 innleidd eit samarbeid om leiings– og kvalitetsutvikling innanfor den kommunale helse– og sosialtenesta. Satsinga har fått namnet «Flink med folk», og inngår som ein del av avtalen mellom KS og staten. Målet med prosjektet er at det skal bli betre leiing og høgre kvalitet på tenestetilbodet, basert på desse verdiane:

  • tilretteleggjande leiing

  • kommunikasjon med brukarar (brukardialog)

  • myndiggjorde medarbeidarar

  • heilskapleg og tverrfagleg tenking

Ein premiss for utforminga av aktivitetane i satsinga er at dei skal vere lokalt drivne og forankra i leiinga i kommunen. Satsinga blir «bygd nedanfrå» i den forstand at kommunane er dei nærmaste til å definere behova. Innanfor ramma av satsinga skal kommunane sjølve kunne bestemme kva som vil vere det best eigna innsatsområdet.

Gjennomføringa av satsinga skjer både lokalt, regionalt og sentralt, og føreset individuell og organisatorisk læring. Satsinga handler om leiingsutvikling, kompetanseutvikling og organisasjonslæring i dei organisasjonane som deltek. Målgruppa i kommunane er den direkte arbeidsleiinga, arbeidsgrupper eller arbeidslag.

Målet er at om lag halvparten av alle kommunar i landet skal delta i satsinga gjennom den fireårsperioden prosjektet skal vare. Kor lenge kvar einskild kommune ønskjer å delta i satsinga, vil variere. Satsinga vil i første rekkje gi kommunane rettleiing og tilgang til kompetanse gjennom mellom anna deltaking i nettverk.

6.2 Organisering av tenestene i kommunane – tingarrolla og konkurranseutsetjing

Ein viktig føresetnad for å løyse dei framtidige utfordringane i dei kommunale pleie– og omsorgstenestene er ei tenleg kommunal organisering av tenestene. Den tradisjonelle organisasjonsstrukturen representerer i så måte ei utfordring når det gjeld å gi innbyggjarane eit meir variert tenestetilbod.

For å oppnå målet om betre kvalitet på tenestene, fleksibilitet og tettare kontroll med kostnadene, har fleire kommunar skilt organisatorisk mellom utøving av offentleg avgjerdsmakt og produksjon av tenester. Eit slikt skilje fører kort sagt til at kommunen, som den som er ansvarleg for å yte forsvarlege og nødvendige helse– og sosialtenester, tingar tenester frå den kommunale driftseininga, eventuelt frå ein privat leverandør.

I undersøkingar (SNF–rapport 59/00, Nygård 2000) blir det vist til at denne organiseringa

  • avklarer roller og ansvarsforhold i kommunen

  • føreset at tingaren av tenestene definerer innhaldet i og kvaliteten på dei tenestene som skal leverast

  • tydeleggjer den fremste rolla styresmaktene har, nemleg å ta avgjerder om prioriteringar, rettar og plikter

  • tydeleggjer samanhengen mellom kvalitetsnivå, kva ressursar som blir avsette til sektoren, og dei reelle avgjerdene som blir tekne

  • på ein gjennomsiktig måte viser forholdet mellom borgarane sine rettar og politiske prioriteringar

På denne måten blir det etablert kvalitetskrav som tenesteytarane må rette seg etter og tenestemottakarane kan bruke som grunnlag for å vurdere kvalitetsnivået på dei tenestene som blir ytte.

Fokus på forholdet mellom tenestekvalitet og kostnad kan på sikt føre til at brukarane i større grad vil vite kva dei kan forvente seg.

I ei utgreiing som Ressurssenter for omstilling i kommunene har laga på oppdrag av Sosialdepartementet, kjem det fram at ein slik måte å organisere tenestene på føreset eit klart skilje mellom tingarsida og leverandørsida. I kommunar der dei tilsette både må utføre tingaroppgåver og stå for utføringa, vil denne forma for organisering vere mindre aktuell.

Erfaringane frå dei kommunane som har gjennomført eit skilje mellom tingarrolla og utførarrolla, er delte. Organisasjonsmodellen krev ein ny type kunnskap om korleis verksemda skal styrast. Forholdet mellom tingar og utførar vil i stor grad vere bestemt av kontraktar og økonomiske rammer, ein type styringsinstrument som denne sektoren til no har lita erfaring med. Tenestene som blir tinga må vere godt nok definerte, slik at det ikkje oppstår ulike oppfatningar hos tingar og utførar om kva som ligg til grunn for oppdraget. Uklare tingingar inneber ein risiko for redusert kvalitet og svekkjer kommunen sine føresetnader for å kunne styre og kontrollere verksemdene, jf. Asplan Analyse 2003.

Meir omfattande krav til dokumentasjon for å kontrollere måloppnåing og kvalitet kan også føre til høgre administrative utgifter. På den andre sida fører dei meir omfattande dokumentasjonskrava til ei sterkare fokusering på kvalitet. Ved å fastsetje målbare kvalitetskriterium for tenestene blir kommunane tvinga til å ta stilling til kva som er god kvalitet, og dermed kva som er målet med utviklinga av tenestene.

Undersøkingar Asplan Analyse har gjort i Trondheim kommune og Oslo kommune, viser at skiljet mellom tingarfunksjonen og utførarfunksjonen fører til ei vesentleg kompetanseheving i den kommunale organisasjonen når det gjeld tingarrolla og kvalitets– og prismedvit. Denne kompetansen vil vere nyttig for kommunen også i andre samanhengar.

Konkurranseutsetjing

Stadig fleire kommunar vel å konkurranseutsettje utføringa av pleie– og omsorgstenestene. Ønsket om å redusere utgiftene og å betre kvaliteten på tenestene er årsakene til utviklinga. Den rådande tanken er at konkurransen på marknaden vil effektivisere tenestene og føre til betre kvalitet.

Med konkurranseutsetjing i offentleg sektor meiner vi i denne samanhengen å innføre ein marknad i produksjonen av offentlege tenester. Private bedrifter blir inviterte til å gi tilbod på utføringa av pleie og omsorgstenester. Det vanlege har til no vore å overta konkrete driftsoppgåver, til dømes å drive ein sjukeheim. Ein del byar har i dei siste åra også innført konkurranse, for å oppnå såkalla friare brukarval, til dømes når det gjeld heimetenester.

Konkurranseutsetjing er ikkje privatisering. Sjølv om tenester blir konkurranseutsette, vil regjeringa understreke at det framleis er eit offentleg ansvar å syte for at innbyggjarane får dei nødvendige tenestene ved behov. Kommunen har ansvaret for å finansiere tenestene, i tillegg til å kontrollere og følgje opp tenestene i forhold til eventuelle krav til kompetanse og kvalitet. Kommunen har også ansvaret for å tildele tenester og for å avgjere om brukarane skal betale for tenestene. Det offentlege monopolet når det gjeld å utføre tenestene, blir derimot oppheva. Det kommunale tenesteapparatet må sjølv konkurrere med private tenesteytarar om kven som skal utføre tenestene. Poenget er å utnytte konkurranseelementet til å skaffe fram så gode og omfattande tenester som råd for brukarane. Modellen føreset, av omsyn til like konkurransevilkår, eit skilje mellom den kommunale tingarrolla og utførarrolla. Det er utførarrolla som blir utsett for konkurranse.

Ein anbodskonkurranse om drifta av eit tenesteområde eller ei tenesteeining skaper ein konkurranse på pris mellom dei ulike tilbydarane. I kva grad konkurransen er med på å redusere kostnadene i tenesteproduksjonen, varierer. Det er derfor vanskeleg å seie noko eksakt om potensialet for kostnadsreduksjonar i kommunesektoren på generelt grunnlag.

I Sverige reknar ein med at kommunane har spart 10–20 prosent av kostnadene ved å konkurranseutsetje eigne tenester. Ei evaluering av konkurranseutsetjing av eldreomsorg i Stockholm viser ein gjennomsnittleg kostnadsreduksjon på 11,8 prosent.

Ei undersøking som ECON har gjort (ECON-rapport 39/01) med utgangspunkt i eldreomsorga i Sverige, Danmark og Noreg viser at det kan være ein kostnadsmessig gevinst i samband med konkurranseutsetjing av pleie- og omsorgstenester. Men det er store variasjonar mellom landa. ECON konkluderer likevel med at anbodskonkurranse i seg sjølv utløyser kostnadsmessige gevinstar. Innsparingane blir utløyste fordi det oppstår ein konkurranse om tenesteleveransen; om driftsoperatøren er privat eller offentleg, speler inga rolle. Dei hevdar vidare at innsparingane i hovudsak blir utløyste gjennom betre og flatare organisering og betre utnytting av arbeidskrafta.

Asplan gjennomførte ei evaluering av konkurranseutsetjing av drifta av to nye sjukeheimar i Trondheim. Undersøkinga viser ingen vesentleg kostnadsreduserande effekt av konkurranseutsetjinga. Kommunane valde her eit tilbod som låg om lag på same pris som det interne kommunale bodet. Ein konkluderer likevel med at dei kommunale verksemdene har høgre budsjettdisiplin i dag enn før vedtaket om konkurranseutsetjing blei gjort. Asplan vurderer det slik at den betra budsjettdisiplinen delvis kan tolkast som eit resultat av konkurranseutsetjinga.

Bærum kommune valde tre ulike former for konkurranseeksponering. Anbod blei gjennomført for drifta av éin sjukeheim, for heimebaserte tenester i éi sone, for prosjektleiartenester, for reinhald og for vaktmeistertenester. «Benchmarking» blei gjennomført for éin sjukeheim, medan det blei innført fritt brukarval for heimebaserte tenester i éi sone. Nytte/kostnad-analysen viser ein samla gevinst på 53,7 millionar kroner i 2001-kroner for perioden 2001–2005. I dette reknestykket er transaksjonskostnadene (utgreiings–, gjennomførings– og oppfølgingskostnader) trekte frå.

Asplan si evaluering av konkurranseutsetjinga i Oslo kommune konkluderer med at dei tre bydelane som sette ut drift av omsorgstenester på anbod, samla har spart 44 millionar kroner samanlikna med før-situasjonen.

Vurdering

Undersøkingane det her er vist til, viser at det er grunnlag for å seie at bruk av konkurranse i pleie– og omsorgssektoren kan føre til innsparingar og auka effektivitet. Konkurranse og samanlikning fører til at ein blir oppteken av pris og effektivitet også i eigne einingar. Gjennom læring kan ein oppnå større effektivitet. Fleire potensielle tilbydarar kan trekkje i retning av billigare og meir effektiv drift, uavhengig av om det er ein privat eller ein offentleg aktør som får tilslaget. Når det gjeld bruk av anbodskonkurransar, indikerer dei fleste studier at dette har størst effekt på kostnadene på kort sikt. Det er meir usikkert om effekten varer ved, og mykje tyder på at skilnadene i kostnader mellom offentlege og private leverandørar minkar med tida. Dels kjem dette av at offentlege etatar lærer nye arbeidsmåtar av dei private, dels er årsaka å finne i at dei private kan ha sett ein for låg pris i utgangspunktet for å vinne kontrakten, slik at kontraktsprisen ved neste utlysing av anbod blir høgre, (jf. Bogen og Nyen, 1998). I tillegg viser det materialet som ligg føre, at det er variasjonar mellom ulike sektorar, og også innanfor sektorar, når det gjeld potensialet for innsparingar. Dette viser at det er ei rad føresetnader knytte til gjennomføring av anbodskonkurransen, kontraktsstyring, kompetanse og liknande som avgjer om ein oppnår innsparingar.

Trass i ein del veikskapar i forskingsmaterialet synest det likevel klart at det å bringe inn konkurranseelementet i tenesteproduksjonen verkar inn på kostnadene. Dette blir gjerne omtalt som «konkurransetrusseleffekten». Erfaringane både frå Sverige og frå Noreg, jf. ECON 39/01, viser at anbodskonkurransar, friare brukarval og «benchmarking» kan betra effektiviteten. Trugsmålet om sjølv å bli utsett for konkurranse fungerer som eit incentiv til å drive verksemda meir effektivt. I tillegg vil ein i tilfelle der private aktørar tek over drifta av eit tenesteområde, oppleve at offentlege einingar kan lære av den private, og dermed kunne effektivisere si eiga drift.

Auka kvalitet er ein av grunnane for å ta i bruk konkurranseutsetjing i pleie- og omsorgssektoren. Tanken er at konkurranse sporar til innsats og set fokus på kvalitet, som igjen skal føre til ei kvalitetsheving. Til dømes kan samspelet mellom private og offentlege aktørar i ein konkurransesituasjon føre til at begge partar betrar si evne til å halde høg kvalitet på tenestetilbodet.

ECON sine analysar viser ikkje signifikante funn i høve til endringar i «objektiv» målbar eller brukardefinert kvalitet. Vurderingane er gjennomførte både som «før og etter»-vurderingar, og som samanlikningar («benchmarking») mellom private og offentlege aktørar innanfor det same feltet etter ei konkurranseutsetjing. I somme tilfelle er det registrert betre kvalitet, i andre tilfelle dårlegare.

I Asplan si undersøking frå Trondheim fann ein på bakgrunn av brukarundersøkingar at to av sjukeheimane som var sette ut på anbod, og som var i privat drift, hadde den høgste kvaliteten. Men undersøkinga avslørte også at det som i størst grad påverkar den opplevde tenestekvaliteten, er strukturelle forhold som alder og storleik på sjukeheimen, og dessutan individuelle forhold som alderen til brukarane og om dei har einerom. Kontrollert for desse variablane var det ingen signifikante skilnader mellom dei private og dei offentlege sjukeheimane. Asplan sine brukarundersøkingar frå Oslo viste at sjukeheimar som hadde gjennomført ei omstilling av drifta utan å konkurranseutsetje tenesta, hadde betre brukaropplevd kvalitet enn dei som var blitt konkurranseutsette. Også i Oslo blir det konkludert med at variablar som mellom anna kor stor sjukeheimen er, alderen på dei pleietrengande og tilbodet av einerom, er viktigare for den brukaropplevde kvaliteten enn om tenesta er konkurranseutsett eller ikkje.

NOU 2000: 19 Bør offentlig sektor eksponeres for konkurranse? konkluderer også med at det korkje i norske eller i internasjonale erfaringar er råd å finne nokon systematisk samanheng mellom bruk av anbod og kvaliteten på tenestene.

Ei oppsummering av tilgjengelege data når det gjeld konkurranseutsetjing i pleie– og omsorgssektoren, viser heller ingen eintydig samanheng mellom bruk av konkurranse og kvalitet. Når det gjeld bruk av anbod og den variasjonen ein finn i oppnådd kvalitet, kan det for ein stor del tilskrivast at oppdragsgivarane i ulik grad har meistra utformings– og kontrolloppgåva overfor dei verksemdene som står for produksjonen. Blir desse oppgåvene løyste tilfredsstillande, er også føresetnadene gode for å oppnå den kvaliteten ein tingar. Der kvaliteten blir dårlegare som følgje av anbodsutsetjing, ser dette i første rekkje ut til å vere avhengig av det arbeidet som blir gjort i framkant av ei anbodsutlysing. Dette illustrerer kor viktig det er med godt gjennomførte anbodsprosessar, og at det er behov for kompetanse på området.

Det kan også sjå ut til at anbodskonkurransar kan brukast som eit verkemiddel for å betre kvaliteten på tenestene dersom det blir konkurrert om å tilby best mogleg kvalitet innanfor ei gitt budsjettramme. Denne måten å anbodsutsetje på blei mellom anna brukt av Trondheim kommune.

Undersøkingar frå mellom anna Sverige, viser at sjølve anbodsprosessen aukar kunnskapen om kva for krav som skal stillast til innhald og kvalitet i tenesta også i dei tenestene kommunen utfører. Klar avgrensing av oppgåver og spesifisering av kvalitetskrav er ein føresetnad for ein vellykka anbodsprosess. Det skaper igjen behov for klare og målbare kvalitetsindikatorar. På den måten vil sjølve anbodsprosessen føre til ein fokusering på kvalitet som vil vere positiv uavhengig av om private eller offentlege einingar får tildelt oppgåva. I forhold til kvalitet er dette kanskje den viktigaste effekten av konkurranseutsetjing – krava til kvalitet kjem opp og drøftast politisk. På den måten vil det klarare kome fram kva slags kvalitet på tenesta kommunen ønskjer å yte. Dette gjer det igjen lettare for brukarane å vite kva dei skal forvente av tenesta.

Norske kommunar har liten tradisjon for å måle eigen kvalitet, men ser ut til å vere meir medvitne om dette no enn for berre nokre få år sidan. Dette kan truleg mellom anna tilskrivast all merksemda omkring konkurranseutsetjing generelt, brukarundersøkingar og utvikling av kvalitetsindikatorar i offentleg sektor. I tillegg kjem at stadig fleire kommunar organiserer verksemda si i «tingar–» og «utførar»-einingar. Dette i seg sjølv gjer at det i større grad blir utvikla system for å definere og måle kvalitet i tenesteproduksjonen.

Regjeringa ønskjer at kommunane skal stillast fritt når det gjeld måten å organisere dei kommunale tenestene på. Kommunar som ønskjer å utsetje pleie– og omsorgstenestene for konkurranse, skal ha høve til å gjere det. Regjeringa ser på eit større innslag av private aktørar i den offentlege pleie- og omsorgssektoren som eit positivt bidrag til større mangfald og utvikling av nye og betre organisasjonsformer. Kommunar som ønskjer å konkurranseutsettje pleie- og omsorgstenestene, kan ha behov for verkemiddel som lettar gjennomføringa av organisasjonsutviklinga.

Regjeringa føreslår å etablere og utvikle ein erfaringsbank som skal gi kommunane hjelp til å utvikle eigen tingarkompetanse. Regjeringa føreslår at Sosial– og helsedirektoratet får oppfølgingsansvaret for ein slik erfaringsbank. Erfaringar med denne vil kunne danne grunnlaget for utvikling av ein eventuell rettleiar for kontraktsstyring i kommunane.

Regjeringa føreslår å utvikle ein Internett-basert kunnskapsbank om samarbeid om kommunale velferdsoppgåver mellom kommunar og private aktørar. Internettsida skal tilby fagleg og praktisk kunnskap om bruk av konkurranse i kommunesektoren, mellom anna anbodsprosessar, friare brukarval og samarbeid mellom det offentlege og det private om kommunal tenesteproduksjon.

Utvikling av kvalitetsindikatorar, samanlikning av resultat og offentleggjering av resultat er viktig for å auke kvaliteten. Regjeringa vil derfor i samarbeid med KS ta i bruk Effektiviseringsnettverka for å systematisere samanlikning av kvalitetsresultat og offentleggjere dei, til dømes gjennom ein nasjonal web-portal.

6.3 Satsing på elektronisk samhandling

Det blir stilt store krav til effektivitet og kvalitet i pleie– og omsorgstenestene. Både brukarar og pårørande til brukarar blir stadig meir vane med å bruke Internett og hente informasjon elektronisk. Brukarane er meir medvitne om informasjon, effektivitet og kvalitet, og dei forventar rask saksbehandling. I tillegg har pleie– og omsorgssektoren stort behov for samhandling og utveksling av informasjon både internt i tenestene, og med andre tenestetilbydarar. Mangelfull informasjonsflyt og samhandling kan hindre ei effektiv utnytting av ressursane i sektoren og svekkje kvaliteten på tenestene. Bruk av IKT og elektronisk samhandling gjer det mogleg å få til enkle standardiserte saksbehandlings– og meldingsrutinar som kan gi stor effektiviseringsgevinst, betre rettstryggleiken og heve kvaliteten på tenestene.

«Si @»-planen er den statlege tiltaksplanen for elektronisk samhandling i helse- og sosialsektoren i perioden 2001–2003. Tiltaka i planen skal primært stimulere til elektronisk samhandling som styrkjer og effektiviserer samarbeidet internt i sektoren, betrar kontakten med brukarane og hever kvaliteten på tenestene.

Det har samtidig vore sett i gang viktige og nødvendige førebuingar for å leggje til rette for elektronisk samhandling i og med pleie– og omsorgstenestene. Desse tiltaka er gjennomførte eller sette i gang:

  • behov for elektronisk meldingsutveksling mellom pleie– og omsorgstenestene og andre aktørar i helsestellet blir kartlagt

  • det er utarbeidd ein kravspesifikasjon for dokumentasjon av tenesteytinga i pleie– og omsorgstenestene. Denne kravspesifikasjonen vil bli send på høyring sommaren 2003. Kravspesifikasjonen tek utgangspunkt i dokumentasjonskrava i den nye helselovgivinga, forskrifta om individuelle planar, og blir samordna med IPLOS

  • det blir utarbeidd løysingsmodellar for sikker tilknyting og kommunikasjon mellom kommunale IT-system og helsenettet. Desse modellane blir testa ut og evaluerte i Alta kommune. Dokumentasjon kjem deretter til å bli gjord tilgjengeleg for alle kommunar i landet

  • innføring av mobile løysingar for bruk av elektronisk pasientjournal i heimetenesta blir evaluert i Vindafjord kommune

Det skjer ei kontinuerleg kartlegging av behova for meldingsutveksling, og det blir utvikla og utprøvd meldingsstandardar. Det er sett i gang arbeid for å spesifisere innhaldet og utarbeide meldingsstandardar for dei viktigaste meldingane som det er behov for å sende mellom pleie– og omsorgstenestene og sjukehus og legekontor. Pilotprosjekt er under oppstarting.

Sosial– og helsedirektoratet vil gjennom IT-tiltaksplanen støtte utviklingsarbeid og prøveprosjekt for å få tilpassa dokumentasjonssystema til elektronisk samhandling, for å få etablert rutinar og for å vinne erfaringar med nye måtar å samhandle på i tiltakskjeda.

Ny teknologi gjer pleie, behandling og konsultasjonar heime hos pasienten meir aktuelt enn tidlegare, opnar for betre samarbeid mellom første– og andrelinjetenesta og gjer at nye grupper av pasientar kan bli meir sjølvhjelpte. Telemedisinske tenester gjer det mogleg å utnytte medisinske ressursar på ein ny og betre måte. Behandling som tidlegare berre skjedde i sjukehus, kan i aukande grad utførast heime hos pasienten. Pasientar i heimesjukepleia vil kunne få intravenøs væsketilførsel, sondeernæring, avansert smertebehandling og cytostatikabehandling i heimen, og dei kan bli medisinsk overvakte eller få rettleiing frå spesialist gjennom datanettet. I staden for å flytte pasienten, flyttar ein tenesta.

Bruk av telemedisinske løysingar er førebels lite utbreidde i kommunane. Sosialdepartementet vil derfor vurdere å sette i gang eit prosjekt i samarbeid med mellom anna Telemedisinsk Senter i Tromsø. Samarbeid mellom første- og andrelinjetenesta, styrkt kommunikasjon mellom dei kommunale tenestene og oppkopling mot det nasjonale helsenettet vil vere aktuelle tema.

Nytt statistikk– og informasjonssystem

Mange kommunar har mangla, og manglar framleis, mykje av det verktyet som er nødvendig for å drive systematisk kvalitetsutvikling.

I tillegg manglar dei fleste kommunane viktig styringsinformasjon, til dømes dokumentasjon for tenestebehov og tenesteproduksjon i pleie– og omsorgssektoren. Dette gjer det vanskeleg å få til langsiktige styringsstrategiar.

Statistikken som finst på området er mangelfull og gir eit dårleg grunnlag for kommunane og statlege styresmakter når dei skal ta avgjerder. Statistikken gir berre summarisk oversikt over brukarar i ulike aldersgrupper, og gir berre i grove trekk informasjon om kva tenester brukarane tek imot. For å få statistikk som kan gi tilfredsstillande kunnskap om sektoren, må informasjonen byggje på registreringar av situasjonen, funksjonsnivået og helsetilstanden til einskildpersonar, og desse registreringane må knytast til kva slags tenester den einskilde tek imot, og kor lenge tenestene blir ytte.

Etter utgreiing og utprøving gjennom fleire år førebur no Sosial– og helsedirektoratet gjennomføringa av eit nytt informasjonssystem basert på individdata: IPLOS – Individbasert Pleie– og OmsorgsStatistikk. IPLOS består av 50 variablar som gir informasjon om mellom anna persondata, funksjonsvariablar og diagnose, om brukaren er vurdert av lege/tannlege, og om brukaren får kommunale tenester, og i tilfelle kva slags tenester, eller om brukaren får andre tenester. Variablane som er lagde inn i IPLOS, systematiserer og synleggjer relevant og nødvendig dokumentasjon for både saksbehandling og tenesteproduksjon. Opplysningane i IPLOS skal registrerast av saksbehandlarar og tenesteutøvarar som har plikt til å dokumentere dei tenestene dei yter, og dei skal gi informasjon om brukarane uavhengig av om dei tek imot tenester i heimen eller i institusjon, og uavhengig av alder og diagnose.

Boks 6.12 Breibandsteknologi i heimetenesta i Alta

Alta kommune var ansvarleg for eit prosjekt, som blei gjennomført i samarbeid med Nasjonalt senter for telemedisin og Telenor Forskning og Utvikling. I tillegg blei prosjektet knytt til ei lokal forskargruppe ved NORUT Finnmark. Prosjektperioden varte frå våren 2000 til 2002.

Dei tre fasane i prosjektet

  1. Eit breibandsradionett blei etablert i Alta, og det blei utvikla og testa ei mobil utgåve av eit elektronisk pasientjournalsystem. Dermed var det etablert mobil tilgang til skriftleg pasientinformasjon.

  2. Det blei utvikla ei løysing som gjorde det mogleg å kople biletinformasjon til pasientjournalar og sende førespurnader til kommunelegar og hudspesialist. Målet var å styrkje kvaliteten på sårbehandling i heimetenesta ved hjelp av digitale bilete.

  3. Det blei lagt til rette for kommunikasjon via e–post mellom heimetenesta, legar og apotek for tinging av medisinar.

Resultat

Fase 1: Mobilt journalsystem

Sjukepleiarane sine erfaringar med å ha tilgang til pasientdata ute i felten er positive. Dei framhevar det å kunne skaffe fram oppdaterte data som svært positivt. Når dei har med seg maskinen, treng dei ikkje setje andre i sving for å leite fram denne typen data, og dei slepp å køyre til sonekontoret for å leite fram data sjølve. Lettare tilgang til informasjon styrkjer avgjerdsgrunnlaget. Det reduserer belastninga med å «måtte» hugse mange ting samtidig, og det reduserer bruken av «hugselapp»-system og dermed også potensielle feilkjelder.

Erfaringane viser også at det er mogleg for brukarane å delta i rapportskrivinga saman med sjukepleiarane. Brukarar som ønskjer det og er i stand til det, kan delta i rapportskrivinga og dermed praktisere innsyn i eigen journal utan at det fører til ekstra belastningar for dei i form av annan kontakt, som gjennom telefon, brev eller fysiske møte.

Fase 2: Styrking av kvaliteten på sårbehandlinga i heimetenesta

Gjennom bruk av bilete knytte til journalen kunne sjukepleiarane dokumentere sårutviklinga. Dei fekk sjå endringar frå første til siste bilete, og har dokumentert sårlækjing og forverring ved hjelp av bilete og tekst. Løysinga har også gjort det mogleg å vurdere eit sårbilete i fellesskap. Visualisering av sår ved hjelp av digitale bilete fører til ei auka fagleg bevisstgjering når det gjeld sårbehandling. Løysinga kan også danne grunnlag for intern evaluering og kompetanseutvikling, blei det hevda.

Fase 3: Kommunikasjon gjennom e-post

Ei årsak til at det er enkelt å ta kontakt gjennom e–post, er at sjukepleiarane slepp å vente i «telefonkø». Ved bruk av e–post kan dei sende førespurnader asynkront, og legane kan svare på førespurnader etter at pasientkonsultasjonane ved legekontoret er ferdige for dagen. Systemet blei evaluert som praktisk; svar er tilgjengeleg for sjukepleiarane neste dag, og dei slepp å bli sitjande i telefonkø. Erfaringane med kommunikasjon via e-post med apoteket i Alta var også positive.

I og med at IPLOS skal vere eit obligatorisk og standardisert system for dokumentasjon i saksbehandlinga og dei løpande tenestene, vil systemet føre til kvalitetsforbetringar på mange område:

  • dokumentasjonen og saksbehandlinga vil bli betre

  • det tverrfaglege samarbeidet vil bli styrkt

  • det blir enklare å styre ressursane etter behov

  • kva brukargrupper som tek imot kva slags tenester, blir synleggjort

  • samanlikningsgrunnlaget internt i kommunen blir forbetra

  • ein får eit betre grunnlag for å vurdere situasjonen og utviklinga av tenestene

  • ein får eit betre grunnlag for utarbeiding av handlingsplanar og budsjett

  • ein får eit betre grunnlag for å ta politiske avgjerder

  • ein får eit betre grunnlag for å samanlikne seg med andre kommunar

Systemet vil dokumentere samanhengen mellom funksjonsnivå/tenestebehov og kva tenester som faktisk blir ytte. Systemet vil gi sikker informasjon om brukarar av pleie– og omsorgstenestene. I tillegg vil informasjonen kunne danne grunnlaget for kommunale vedtak om kva tenester som skal ytast.

Arbeidet med å utvikle IPLOS er planlagt å vere ferdig i august 2003. Implementering av systemet i kommunane, som vil bestå av opplæring i klassifisering og teknisk handtering av systemet, reknar ein med kjem til å strekkje seg over to år, slik at IPLOS vil vere operativt og landsdekkjande frå 2006.

Det er også utvikla eit internasjonalt multidimensjonalt instrument til bruk i geriatri, kalla RAI (Ressident Assessment Instrument). Dette instrumentet inneheld medisinske data om bebuarane i institusjonar og kartlegg også opplysningar om funksjon, emosjonell tilstand og kognitive og sosiale forhold hos pasientane. RAI er retta inn mot eldre brukarar og vil i liten grad kunne brukast for heile pleie– og omsorgstenesta. Innføring av IPLOS vil ikkje vere til hinder for at kommunar som ønskjer det, kan ta i bruk RAI.

6.4 Samhandling mellom primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta

For den einskilde brukar og pasient som treng eit heilskapleg tilbod, kan delinga av ansvar mellom ulike forvaltningsnivå vere uheldig. Ansvars– og oppgåvefordelinga mellom forvaltningsnivåa blir stadfesta av kva som blir definert som primærhelseteneste, og kva som blir definert som spesialisthelseteneste. Den faglege og teknologiske utviklinga gjer at grensa endrar seg over tid. Større grad av kompleksitet har ført til eit aukande behov for spesialisering og arbeidsdeling, noko som igjen gjer samhandling mellom ulike verksemder viktigare enn tidlegare. Sosialdepartementet får signal om at utskrivingspraksisen i spesialisthelsetenesta og meir omfattande bruk av poliklinisk behandling skaper problem for mange kommunar. Omsynet til ei effektiv drift av sjukehusa gjer at kommunane i stadig større grad må ta ansvar for menneske med behov for omfattande og til dels spesialiserte helsetenester. Samtidig er det i dag mogleg å behandle pasientar poliklinisk i eigne heimar eller i sjukeheimar der det før ville vore nødvendig med innlegging i sjukehus. Utviklinga av telemedisin, nye behandlingsmetodar og betre infrastruktur gjer at tilfredsstillande behandling i større grad kan skje lokalt.

Forskrifta om kommunal betaling for utskrivingsklare pasientar skal medverke til betre ressursutnytting i helsesektoren ved å redusere talet på liggjedøgn for utskrivingsklare pasientar i sjukehus og sikre eit betre og meir tilpassa tilbod i tråd med ønsker og behov hos pasientane. Eit god samspel mellom forvaltningsnivåa er nøkkelen til eit godt tilbod til pasienten. Forskrifta tek sikte på å balansere dei ulike interessene frå sjukehusa og kommunane si side på ein god måte. Kommunane skal etter forskrifta betale for pasientar som oppheld seg i sjukehus i påvente av eit kommunalt tilbod, men kommunen skal gjerast kjent med den vurderinga som blir gjord i sjukehuset av når ein pasient er klar for utskriving. Forskrifta skal berre gjerast gjeldande der det ikkje er inngått avtale om overføring av utskrivingsklare pasientar mellom sjukehuset og kommunen.

Køyrereglar for samhandling mellom spesialisthelsetenesta og kommunane lyt ein finne fram til ved å få til samarbeid lokalt, der dei partane det gjeld i rimeleg grad blir trekte med i prosessen. Frå statleg hald blir det viktig å leggje til rette for slik samhandling ved å syte for å utvikle og spreie kunnskap om gode modellar for samhandling.

Som ledd i vidareføringa av SNF-rapport 57/01: «Mellom to senger? Eldre sykehuspasienter og det kommunale pleie– og omsorgstilbudet» har Fafo på oppdrag frå Sosial– og helsedirektoratet utarbeidd dømesamlinga «Når pasienten kommer først» som viser døme på gode samarbeidsformer mellom første– og andrelinjetenesta. Vektlegging på brukarperspektiv, bruk av individuelle planar, «påskjøning» som verkemiddel, tydeleg organisert samarbeid og ro i utskrivingssituasjonen er vesentlege faktorar for å få til eit godt samarbeid. Det er store skilnader mellom kommunane og sjukehusa når det gjeld kor langt ein har kome i arbeidet med å styrkje samarbeidet. Mange kommunar og sjukehus vil derfor kunne dra nytte av ei slik samling med døme. Dømesamlinga er send til alle kommunar og sjukehus i landet.

For å gi hjelp til sjølvhjelp, og for å ta vare på tannhelsa til brukarane, er ein også avhengig av eit nært samarbeid mellom den kommunale pleie- og omsorgstenesta og den fylkeskommunale tannhelsetenesta. Det såkalla Krona-prosjektet i Buskerud har vist at eit systematisk samarbeid på fleire nivå skaper større forståing for dei funksjonane ulike utøvarar har, og er med på å sikre ei oppbygging av kompetanse og ei tenleg oppgåvefordeling med tanke på å kunne yte nødvendig og forsvarleg tannhelsehjelp til brukarane. Eit toårig forsøksprosjekt er sett i gang av Helsedepartementet i tre fylke for å prøve ut nye samarbeidsformer, der også privatpraktiserande tannlegar er med. Forsøket omfattar alle brukarar av kommunale heimetenester, og skal mellom anna gi svar på kva behov for tannhelsetenester som finst hos desse brukarane.

Spesialisthelsetenesta har også rettleiingsplikt overfor kommunehelsetenesta etter spesialisthelsetenestelova § 7–4. Behovet for rettleiing frå spesialisthelsetenesta til kommunehelsetenesta aukar. Helsetenesta blir stadig meir spesialisert og utviklinga går fort. Dette fører til aukande krav om fagleg oppdatering i alle deler av helsetenesta. Den teknologiske og faglege utviklinga fører til at tenestene i større grad kan ytast nær bustaden til brukaren. Det må givast nødvendig rettleiing dersom kommunehelsetenesta skal kunne yte gode tenester til brukaren der ho eller han bur. For brukaren fører dette til auka tryggleik, og for samfunnet fører det til at ein sparer ressursar ved at det blir færre innlegginger i sjukehus. Målet med rettleiingsplikta i spesialisthelsetenestelova er å freiste å skape ei heilskapleg teneste, og å motverke ressurssløsing og kvalitetsbrot i samhandlinga mellom forvaltningsnivåa. Det einskilde helseforetak og kommunane skal i samarbeid finne tenlege ordningar ut frå dei lokale behov.

Det er ikkje gjennomført noka systematisk kartlegging av omfanget av overføring av oppgåver frå andrelinjetenesta til kommunane etter sjukehusreforma, og det er heller ikkje klarlagt kva for konsekvensar dette har for kommunane økonomisk og kompetansemessig. Sosialdepartementet meiner at det vil vere tenleg med ei kartlegging av omfanget og ei vurdering av konsekvensar før ein vurderer eventuelle tiltak utover dei som allereie er gjennomførte. Sosialdepartementet vil ta initiativ til eit samarbeid med Helsedepartementet og Kommunenes Sentralforbund om ei slik kartlegging.

6.5 Omsorgslønn og ordinær hjelpestønad

Fleirtalet i sosialkomiteen har i Innst. S. nr. 189 (2001 – 2002) bede «Regjeringen foreta en gjennomgang av ordningen med omsorgslønn for å se på hvordan denne fungerer i dag, og på hvilke områder den bør forbedres». Departementet har på bakgrunn av dette gjennomført ein gjennomgang av ordninga. Departementet har også sett på hjelpestønadsordninga i samband med dette.

Omsorgslønn

Kommunane har etter sosialtenestelova § 4–2 bokstav e plikt til å ha ei ordning med omsorgslønn til «personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid». Ordninga gjeld både ektemake og andre frivillige omsorgsytarar utan omsorgsplikt og foreldre som har omsorgsplikt for mindreårige born. Kommunen kan ikkje avslå ein søknad om omsorgslønn fordi det ikkje finst ei slik ordning. Ein søkjar har likevel ikkje noko rettsleg krav på omsorgslønn.

KOSTRA-tal viser at det på landsplan var 6286 pårørande som tok imot omsorgslønn eller lønn som heimehjelp (det blir ikkje skilt mellom desse to kategoriane i statistikken) per 31.12.2001. Av kommuneundersøkinga frå 2002 går det fram at halvparten av mottakarane av omsorgslønn er foreldre med funksjonshemma born. Ektemakar er den andre store kategorien av omsorgslønnsmottakarar. Til saman utgjer dei to nemnde kategoriane 80 prosent av mottakarane av omsorgslønn. Kartleggingsundersøkingar (Skollerud 2003, Løwe, NOVA-rapport 2/97) viser ein nedgang på 9 prosent frå 1996 til 2001 blant dei eldste omsorgsmottakarane som er omfatta av ordninga. Berekning tyder på at det har vore ein auke i utgiftene til omsorgslønn. Kommuneundersøkinga frå 2002 meiner at beløpet på landsnivå var på 390 mill. kroner i 2002, mot 120 mill. kroner i faktiske utgifter i 1995.

Departementet viser til to kartleggingsundersøkingar (Løwe, NOVA-rapport 2/97, Skollerud 2003) og til modellforsøk med omsorgslønn til familiar med funksjonshemma born under 18 år (Andersen, Askheim, Eriksen 2003). Undersøkingane og modellforsøka viser dels at det er noko uklart kva omsorgslønn er meint å vere, og dels at det er uklart korleis ordninga skal forvaltast i praksis. Eit særleg problem er dei store skilnadene i bruk av omsorgslønn mellom kommunar, og også innanfor ein og same kommune.

I Rundskriv I–42/98 gir departementet særskilde merknader til omsorgslønn som ei rettleiing til kommunane. Der tilrår departementet at kommunane fastset timelønna likt med timelønna for hjelpepleiarar, men at kommunen bør setje lønna høgre når omsorgsytaren er spesielt kvalifisert. Kommuneundersøkinga frå 2002 viser at nesten alle kommunane nyttar rundskriv I–42/98 aktivt under saksbehandlinga. Oversikta frå Sosial– og helsedirektoratet over klagesaker hos fylkesmennene viser at berre 3 prosent av klagene gjaldt lønnsplassering. Klagene dreier seg i hovudsak om avslag på søknad (54 prosent) og om klage på utmåling av omsorgslønna når det gjeld timetal (38 prosent).

Hjelpestønad

Hjelpestønad skal kompensere for eit særskilt pleie– og tilsynsbehov som følgje av sjukdom, skade eller lyte, jf. folketrygdlova §§ 6–1, 6–4 og 6–5. Det krevst individuell vurdering, som i stor utstrekning må baserast på skjønn. Det er personar med nedsett funksjonsevne som sjølve får utbetalt stønaden. For mindreårige er det foreldra eller verja som disponerer pengane. Formålet er at den som yter pleie og tilsyn, skal få godtgjersle frå mottakaren av hjelpestønaden. Stønaden skal ikkje kompensere for inntektsbortfall hos omsorgspersonane. Etter folketrygdlova § 6–4 sjette ledd kan ein gi hjelpestønad samtidig som det er høve til å gi omsorgslønn. Hjelpestønad blir ytt til medlem av folketrygda som på grunn av varig sjukdom, skade eller lyte har behov for særskilt tilsyn og pleie. Hjelpestønad blir gitt berre dersom det ligg føre eit privat pleieforhold. Stortinget fastset satsane for hjelpestønad. Dersom det kan tildelast både hjelpestønad og kommunal omsorgslønn, skal hjelpestønad tildelast først. Kommunen kan ta omsyn til hjelpestønaden ved tildeling og utmåling av omsorgslønn.

Born og unge under 18 år som har funksjonshemmingar og som har eit omfattande behov for ekstra tilsyn og pleie, kan få forhøgd hjelpestønad. Eit krav er at barnet/ungdommen har ei varig liding og eit større behov for tilsyn og pleie enn det som gir rett til ordinær hjelpestønad. Stønaden må dessutan gje barnet/ungdommen høve til å bli buande heime i større grad enn det som elles ville vore tilfellet. Det er den totale arbeidstyngda for den som utfører pleia, som er avgjerande for retta til forhøgd hjelpestønad. Forhøgd hjelpestønad kan givast samman med kommunale avlastningstiltak. Forhøgd hjelpestønad utgjer 2, 4 eller 6 gonger ordinær hjelpestønad, som i mai 2003 utgjer kr 11 724 per år.

Tal frå Rikstrygdeverket viser at det i 2002 var 89 770 mottakarar av hjelpestønad. Dette talet har vore stabilt sidan 1997, medan prosentdelen av kvinnelege mottakarar har gått ned og prosentdelen av mannlege mottakarar har gått opp. Talet på mottakarar i aldersgruppene mellom 30 og 79 år har gått noko ned. Talet på mottakarar over 80 år har auka med 8,4 prosent. Den største auken har vore blant mottakarar i aldersgruppa 0–15 år, med 25 prosent, frå 20 814 til 25 978 mottakarar. Overslagsløyvinga til hjelpestønad på statsbudsjettet for 2003 var på 1,450 milliardar kroner.

Vurdering av ordningane

Sentrale problemstillingar er knytte til kva omsorgslønn er betaling for, og om kriteria bør standardiserast. Mange brukarar og representantar for brukarar oppfatter det slik at omsorgslønn i praksis blir brukt som ein viss kompensasjon for inntektsbortfall hos den som yter tenestene (Andersen, Askheim, Eriksen 2003).

I den same rapporten viser ein til at ein hadde gode resultat med «utradisjonelle» kommunale hjelpetiltak. Ein kan tenkje seg at kontantytingar kan nyttast på fleire ulike måtar i samarbeidet mellom kommunane og tenestemottakarar og pårørande i samband med utarbeiding av individuelle planar og samansetjing av omsorgspakkar. Som vist i modellforsøka, kan dette vere eit tenleg tiltak ut frå dei mange oppfatningane av og behova knytte til omsorgslønnsordninga. Dette er argument som støttar opp under ei eventuell sterkare samordning av omsorgslønn og ordinær hjelpestønad.

Dei undersøkingane som er innhenta, viser ein tendens til at kontantytingar blir gitt som ein del av ein «omsorgspakke». Mykje tyder på at omsorgslønn blir gitt som ei «påskjøning» for arbeid som pårørande ville ha utført sjølv om dei ikkje hadde fått desse kontantytingane. Til dømes når det gjeld foreldre til funksjonshemma born, er det sjeldan at det finst offentlege tenestetilbod som på ein god måte kan erstatte den innsatsen foreldra gjer. Så lenge kommunen ikkje trekkjer ut sine tenester, som avlasting, støttekontakt osv., er det vanskeleg å sjå at kommunane sparer noko vesentleg på å ta i bruk omsorgslønn i desse sakene. Det vil vere i strid med formålet med omsorgslønn dersom ordninga blir brukt for å redusere utgiftene når det gjeld tenestetilbodet i kommunane.

For eldre omsorgsmottakarar kan auka bruk av omsorgslønn og innsats frå pårørande utsetje eit behov for kommunal plass med heildøgns tilbod. Samtidig viser statistikken at dei tre nordlegaste fylka både har høgst dekningsgrad av institusjonsplassar målt i forhold til befolkninga over 80 år, og dei fleste mottakarane av omsorgslønn i landet sett i forhold til folketalet.

Eit av dei forholda somme har peika på som problematisk ved tildeling av omsorgslønn, er at kriterium for tildeling av ytinga i for stor grad har vore prega av skjønn. Kommuneundersøkinga frå 2002 viste at dei fleste kommunar hadde utarbeidd, eller var i ferd med å utarbeide, eigne reglar for tildeling av omsorgslønn. Rapporten om modellforsøka tyder på at tildeling av omsorgslønn skjer på éin av to måtar. Store kommunar bruker gjerne ein byråkratisk prosedyre med skjema og skriftlege retningslinjer. Andre kommunar tildeler omsorgslønn etter ei meir skjønnsmessig vurdering basert på mykje mindre spesifikke kriterium. Den sistnemnde metoden blir ofte nytta av små kommunar som har god kjennskap til totalsituasjonen for brukaren. Somme kommunar har valt å løyve omsorgslønn for lengre periodar, ettersom brukarane dermed kan kjenne seg trygge på at det ikkje skjer brå endringar. Ei standardisering av tildelingskriteria, som nemnt ovanfor, kan gjere ordninga meir føreseieleg og sikre meir lik behandling, men vil vanskeleggjere ei individuell og konkret tilpassing til kvar einskild brukar og familie.

Ordninga med lønn til omsorgsytar viser at ein har ønskt å oppvurdere det ubetalte omsorgsarbeidet, samtidig som ein står samla i synet på kva rolle familien og dei nære nettverka speler i omsorgspolitikken (Andersen, Askheim og Eriksen 2003). På den andre sida er somme redde for at ordninga skal knyte foreldra til heimen og til eit familieliv som er sentrert rundt den omsorgstrengande. Forsking viser at der éin av foreldra reduserer yrkesaktiviteten sin av omsyn til eit funksjonshemma barn, er det i hovudsak mødrene som gjer det. Omsorgslønna er samtidig så låg at ho sjeldan kompenserer fullt ut for inntektsbortfall og redusert karriereutvikling. Omsorgslønn blir først og fremst ei påskjøning av det omsorgsarbeidet dei pårørande gjer. I familiar med born er mottakaren av omsorgslønn i dei fleste tilfelle kvinner. I dei tilfella der omsorgsmottakaren er ein ektemake, er 40 prosent av mottakarane av omsorgslønn menn (Skollerud 2003). I den vidare oppfølginga av omsorgslønnsordninga og hjelpestønadsordninga vil regjeringa leggje vekt på å sjå på korleis ein kan motverke at ordningane sementerer tradisjonelle kjønnsroller.

Forslagsstillarane i Dok 8:61 (2001–2002) føreslår ei bindande norm for lønnsnivået i omsorgslønnsordninga og statleg refusjon av 50 prosent av dei kommunale utgiftene. Ei innføring av normerte lønnssatsar vil ikkje automatisk føre til lik behandling av likt omsorgsarbeid, slik intensjonane i forslaget er. Vidare viser fylkesmennene sin gjennomgang av klagesaker frå 2001 at klagene i hovudsak gjeld timetalet eller avslag på søknad, ikkje lønnsnivået. Dersom ein skulle innføre faste satsar med 50 prosent statleg refusjon, ville det innebere ei innskrenking av det kommunale ansvaret og høvet til å utvise skjønn når det gjeld denne eine tenesta. Sosialdepartementet meiner at ei statleg refusjonsordning for éin type av pleie– og omsorgstenester vil kunne føre til at det vil vere finansieringsordninga, og ikkje brukaren sine behov, som blir avgjerande for vedtak i kommunane. Det vil skape rom for at kommunane tilpassar tenestetilbodet i forhold til kvar det statlege finansieringsansvaret er sterkast.

Omsorgslønn og ordinær hjelpestønad dekkjer i stor grad dei same behova og kan erstatte eller supplere kvarandre. Mykje tilseier derfor at ansvaret for desse tenestene og stønadene burde liggje på det same forvaltningsnivået. Det mest aktuelle alternativet er å overføre ansvaret for ordinær hjelpestønad til kommunane. I praksis ville dette innebere ei ordning der omsorgslønn og ordinær hjelpestønad blir slått saman og praktisert med eit felles regelverk.

Regjeringa ønskjer ein meir heilskapleg gjennomgang av det gjeldande regelverket og verkemiddelapparatet, med sikte på å gi det ei utforming som i større grad sikrar at det er i samsvar med måla i velferdspolitikken. Regjeringa ønskjer derfor å kome tilbake med ei vurdering av hjelpestønaden og omsorgslønna i samband med ei slik samla vurdering av velferdsordningane.

Boks 6.13 Oppsummering av tiltak

Regjeringa vil

  • syte for betre leiing og høgre kvalitet i tenestetilbodet gjennom den 4-årige satsinga «Flink med folk» i samarbeid med KS

  • i samarbeid med KS utvikle kvalitetsindikatorar, gjennomføre brukarundersøkingar og offentleggjere kvalitetsresultat via ein nasjonal internettbasert kvalitetsportal

  • bruke Effektiviseringsnettverka aktivt for systematisk samanlikning av kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene

  • etablere og utvikle ein erfaringsbank som skal gi kommunane hjelp til å utvikle eigen tingarkompetanse og knyte denne saman med arbeidet med ein Internett-basert kunnskapsbank om samarbeid om kommunale velferdsoppgåver mellom kommunale og private aktørar. Erfaringar skapte gjennom eit slikt prosjekt vil kunne danne grunnlag for utvikling av betre kunnskap om kontraktsstyring i kommunane

  • implementere eit nytt statistikk- og informasjonssystem (IPLOS) til bruk i alle kommunar i landet. IPLOS skal vere operativt og landsdekkjande frå 2006

  • ta initiativ til eit samarbeid med KS om ei kartlegging av omfanget av oppgåver overførte frå andrelinjetenesta til kommunane etter sjukehusreforma

  • gå gjennom det gjeldande regelverket og verkemiddelapparatet, med sikte på å gi det ei utforming som i større grad sikrar at det er i samsvar med måla i velferdspolitikken. Regjeringa ønskjer å kome tilbake med ei vurdering av hjelpestønaden og omsorgslønna i samband med ei slik samla vurdering av velferdsordningane

Til forsida