Status for området, mål og tiltak

Modernisering, forenkling og effektivisering, ei effektiv mat- og landbruksforvaltning

Ny organisering av matforvaltninga

Stortinget har ved fleire høve behandla spørsmål knytt til matforvaltningsreforma. Stortinget tok såleis stilling til hovudspørsmåla knytt til reforma i samband med behandlinga av St.prp. nr. 63 (2001-2002) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002-2003). Hovudelementa i reforma er:

• modernisering av lovgivinga og resten av regelverket

• restrukturering av departementsansvaret - fagleg og administrativt

• organisering av eit nytt felles mattilsyn for all matproduksjon - Mattilsynet

• reorganisering av Mattilsynet sine støttefunksjonar

Samstundes er endringa av finansieringa av matforvaltninga òg ein del av reforma.

Mattilsynet er etablert som ein interimsorganisasjon i 2003. Administrerande direktør er tilsett og har leia arbeidet med å førebu Mattilsynet på å overta forvaltningsansvaret på matområdet frå 01.01.2004. Arbeidet med etablering av administrative system og kontor skjer i høve til plan.

Det nye Mattilsynet skal organiserast med tre ledd. Eit sentralt ledd, eit regionalt ledd og eit lokalt ledd. Arbeidsplassane i Mattilsynet vil i all hovudsak liggje på regions- og distriktsnivå med kun eit slankt hovudkontor (ca. 130) tilsette lokalisert i Oslo. Eit overordna prinsipp i organisasjonen er at regionkontor i tillegg til koordinering av verksemda lokalt óg skal utføre nasjonale faglege og administrative oppgåver i Mattilsynet. Samla sett er dette ein stor reform. Det er i alt om lag 1 300 tilsette i det nye Mattilsynet med eit budsjett på om lag 1 032 mill. kroner.

Det er eit mål at matforvaltningsreforma skal gi ein effektiviseringsgevinst på minimum 10 pst. Ein viser til nærare omtale av omorganiseringa av den offentlege matforvaltninga under kat. 15.10.

Organisatoriske endringar innan mat- og landbruksforskinga, jf. kat. 15.20

Det går føre seg eit arbeid med samordning av Planteforsk, Jordforsk og NORSØK til ein organisasjon som er operativ seinast frå 01.01.2005. Landbruksdepartementet, i samråd med Miljøverndepartementet og dei 3 forskingsinstitutta, har oppretta ei interimsorganisasjon som har ansvaret for prosessen. I løpet av 2004 blir Skogforsk si framtidige tilknytingsform avgjort.

Omorganisering av jordskifterettane

I Innst. S. nr. 8 (2001-2002) slutta Stortinget seg til framlegget om omorganisering og modernisering av jordskifterettane og jordskifteoverrettane. Storparten av omorganiseringa har vore gjennomført med verknad frå 31.12.2001 og frå 31.12.2002. Den siste endringa blir gjort seinast 28.02.2005, jf. omtale under kap. 1145.

I samband med denne omorganiseringa tek ein sikte på å flytte seksjon Jordskifte i Avdeling for skog og ressurspolitikk i Landbruksdepartementet til Domstolsadministrasjonen frå 01.01.2006. Ansvaret for Jordskifterettane blir samstundes ført over til Justisdepartementet, jf. omtale under kap. 1145.

Fokus på borgar, brukar og forbrukar

Nye arbeidsformer - kommunikasjon rundt mat- og landbrukspolitikken- forbrukarorientering

Informasjonsverksemda i Landbruksdepartementet skal vera open og tilgjengeleg. Offentlegheit og innsyn er sentrale demokratiske verdiar som medverkar til auka kompetanse og med det større brukar- og forbrukarmakt.

Ein handlingsplan for forbrukarorientering blei utarbeidd i 2001. Denne planen gir ein oversikt over Landbruksdepartementet sine mål, strategiar og tiltak for forbrukarorientering av departementets del av matpolitikken. Eit sentralt tiltak i denne planen har vore etableringa av dei matpolitiske forbrukarpanela. Sju panel på ulike stader i landet diskuterar matpolitiske saker og gi råd til styresmaktene. Bak opprettinga av panela står Landbruksdepartementet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, Helsedepartementet og Fiskeridepartementet. Dei første diskusjonssamlingane er gjennomført og resultata er samla i ein rapport. Arbeidet med forbrukarpanela skal evaluerast i 2004.

Arbeidet med ein matportal på Internett har òg vore sentralt. Den var ferdig i mai 2003, med mattryggleik som hovudfokus. Portalen skal vere ein inngang til forbrukarorientert informasjon, omhandle risikovurderingar og forslag til handtering i høve til dette innan matområdet.

Handlingsplanen for forbrukarorientering blei revidert hausten 2003 og sentralt for arbeidet vidare vil vere:

• Auka kompetanse blant forbrukarane med omsyn til matpolitikk, matforvaltning, matproduksjon og mattryggleik.

• Vidareutvikle risikoanalyse som verktøy med spesielt fokus på risikokommunikasjon.

• Heilskapleg og aktiv kommunikasjon mellom styresmaktene og forbrukarar.

• Nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

Skal Landbruksdepartementet lukkast i målet om demokratisk deltaking, må det satsast på å ta i bruk ny kommunikasjonsteknologi. Det inneber m.a. auka satsing og betre samordning av nettinformasjonen i mat- og landbruksforvaltninga. Brukarane må få brei informasjon av høg kvalitet og nye interaktive tenester. Ein tek sikte på ein sams nettstrategi for mat- og landbruksforvaltninga som Landbruksdepartementet tek initiativ til og koordinerer. Dette føreset betre samordning og bruk av ressursar der ein ser Landbruksdepartementet og dei ulike forvaltningsinstitusjonane i samanheng. Departementet arbeider ut i frå ei målsetning om å auke talet på besøk på eigne nettsider på ODIN med 20 pst. i 2003 og tilsvarande i 2004. Formålet er òg å fange opp ei breiare brukargruppe der informasjonen og tenestene etter kvart kan leggjast til rette for skole og undervisning.

Landbruksdepartementet må kjenne til kva for kunnskap og haldningar som gjer seg gjeldande i høve til mat- og landbruksområdet. Det blir derfor jamleg gjennomført ulike undersøkingar og granskingar, samstundes som departementet i sitt arbeid legg vekt på å ha brei kontakt til ulike miljø og samfunnssektorar.

Kommunikasjon av risiko knytt til mat til forbrukarane er framleis eit prioritert område. Landbruksdepartementet vil vere ein pådrivar for at norske mat- og landbruksstyresmakter har høg kompetanse om og praktiserer god risikokommunikasjon.

Elektronisk forvaltning og effektivisering ved hjelp av IKT

Landbruksdepartementet vil leggje til rette og vere ein pådrivar for utforming av nettbasert informasjon og elektronisk saksbehandling.

Føremålet er å effektivisere forvaltninga og gi forenklingsvinster for næringsdrivande og tilsynsobjekt. Brukarretting vil vere ein viktig faktor. Det er elles eit mål at departementet sine underliggjande etatar skal kunne ta i mot elektroniske innrapporteringar innan utgangen av 2004.

Følgjande tiltak innafor mat- og landbruksforvaltninga er prioritert:

• Samordning av fleire av verkemidla for landbruket i Statens landbruksforvaltning har gjort det enklare å arbeide med utvikling av elektroniske forvaltningsløysingar, mellom anna når det gjeld produksjonstilskotta i landbruket. Utviklinga av elektroniske forvaltningsløysingar skal gjera det lettare for næringsutøvarane å kommunisere med forvaltninga både med innsending av søknader og innrapportering, samstundes som elektroniske løysingar skal medverke til ei meir effektiv forvaltning, jf. nærare omtale under kap. 1143.

• Vidareføre etablering og ajourføring av digitale marklagskart slik at karta kan gjerast egna til å fastleggje storleiken på jordbruksareal som mottek arealtilskott.

• Landbruksdepartementet vil medverke til den nasjonale infrastrukturen av geografisk informasjon gjennom ajourhald av eksisterande digitale kart og vidare kartlegging av landbruksområde. Kommunane får auka myndigheit, og ein vil arbeide aktivt for at forvaltninga skal få betre tilgang til geodata tilpassa dei oppgåver som skal løysast på kommune- og fylkesnivå. Dette skal gi raskare saksbehandling og betre kvalitet på dei avgjerslene som blir tatt, samtidig som informasjonen til allmenta og næringsutøvarane blir betre.

• Mattilsynet skal utvikle elektroniske saksbehandlingssystem og fagsystem som opnar for elektronisk samhandling med tilsynsobjekta

• Innføring av elektronisk saksbehandling i departementet.

Styrking av lokaldemokratiet på landbruksområdet

Alle saker etter konsesjonslova, skoglova (unntatt vedtaksmyndigheit tilknytt verneskoggrenser), delingssaker etter jordlova og vedtaksmyndigheit for investeringsverkemidla under Landbrukets utviklingsfond (miljøretta verkemiddel og verkemiddel til skogordningane), skal overførast til kommunane frå 01.01.2004, jf. Stortinget si behandling av St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgåver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå. Landbruksdepartementet si oppfølging av stortingsmeldinga er ein sentral del av den kommuneretta satsinga på landbruksområdet. Landbruksdepartementet samarbeider nært med Kommunenes Sentralforbund og Kommunal- og regionaldepartementet om gjennomføringa av reforma.

I dette arbeidet er det gjort ein gjennomgang av rapporteringa frå kommunane, og bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i landbrukets fagsystem. Føremålet har vore å lage eit effektivt rapporteringssystem. Departementet vil leggje KOSTRA til grunn som hovudrapporteringssystem.

Landbruksdepartementet ser det som særskilt viktig å vidareutvikle den landbrukspolitiske dialogen mellom kommunane, fylkeskommunane og Fylkesmannen i eit partnarskapsperspektiv. Landbruksdepartementet har derfor i samarbeid med Fylkesmannen i Rogaland og Kommunenes Sentralforbund i Rogaland utvikla ein grunnstruktur for ein slik forvaltningsdialog. Kvart fylkesmannsembete skal på bakgrunn av denne utvikle eit eige opplegg for forvaltningsdialog i samarbeid med kommunane og fylkeskommunane basert på dei utfordringar og behov som gjeld for kommunane i fylket.

Myndigheita i sakene etter jordlova, skoglova og konsesjonslova vil fyrst bli overført til kommunane ved retningslinjer gitt av Landbruksdepartementet. Landbruksdepartementet vil seinare ha ein gjennomgang av lovverket og mellom anna vurdere om myndigheit skal tilleggjast kommunane direkte i lov. I tilknyting til overføringa av oppgåver vil det bli utarbeida nye rundskriv om behandlinga av delingssaker og konsesjonssaker. Alle forskrifter og rundskriv knytt til overføringa av oppgåver til kommunane skal vere klar innan utgangen av oktober 2003.

Dei økonomiske verkemidla skal forvaltast i tråd med økonomiregelverket i staten og transaksjonar inngår i fagsystem som blir forvalta av Statens landbruksforvaltning. Desse systema skal og brukast etter overføringa av vedtaksmyndigheita til kommunane. Retningslinjene for dei ulike miljø- og skogordningane skal framleis liggje til grunn. Det blir lagt opp til at kommunane får tildelt ei samla ramme (miljø- og skogverkemiddel) for å få større moglegheit til å følgje opp lokale prioriteringar og behov. Kommunane må presentere fleirårige tiltaksstrategiar som gir oversikt over behovet for midlar. Konkret framgangsmåte for fordelinga av midlar skal skje i dialog mellom Fylkesmannen og den enkelte kommune.

Inntektssystemet for kommunane vil bli endra slik at ein skal sikre ein betre samanheng mellom ressurstildeling til kommunane og kommunane sine utfordringar og oppgåver på landbruk- og miljøområdet.

Fylkesmannen skal vere aktiv i å skape arenaer der Fylkesmannen, fylkeskommunane og kommunane kan møtast og utveksle erfaringar, gi tilbakemeldingar og formidle forventningar. Fylkesmannen skal formidle den nasjonale landbrukspolitikken og vere eit kompetansesenter generelt og for kommunane spesielt. Fylkesmannen skal bistå kommunane med kompetanseheving og rettleiing slik at ein opprettheld kvaliteten og måloppnåinga i løysninga på oppgåvene. Endringane som følgjer av kommunesatsinga fører til at Fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret får ei sentral rettleiings- og rettstryggleiksrolle innan dei saksområde som blir overført. Fylkesmannen skal, som sekretariat for fylkeslandbruksstyret, behandle eventuelle klager over vedtak fatta av kommunen.

Ein viser til St.prp. nr. 66 (2002-2003) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2004.

Forenklingar av dei økonomiske verkemidla over jordbruksavtalen

I St.meld. nr. 19 (1999-2000) og i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) er det lagt vekt på at det er nødvendig å gjere tilskottsordningane i jordbrukspolitikken enklare og meir målretta. Fleirtalet i Næringskomiteen var i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) merksame på at ei forenkling av verkemidla vil føre til ulike utslag på ulike typar bruk, og la til grunn at partane i jordbruksoppgjeret skulle sørgje for ei gradvis gjennomføring av forenklingane gjennom dei årlege jordbruksforhandlingane. Arbeidet i samband med dette har fokus på målretting av verkemidla over jordbruksavtalen samstundes som ordningane skal forenklast.

Når det gjeld forenklingar, blir det fokusert på to ulike områder. For det første har det blitt gjort forenklingar i verkemiddelsystemet som ligg til jordbruksavtalen, i tillegg har ein blitt einige om å forenkle forhandlingsinstituttet. Økonomiske verkemiddel utan direkte eller indirekte inntektsverknad for jordbruket er som ein følgje av jordbruksavtalen for perioden 2003-2004 flytta ut av avtalen og over til den ordinære budsjettprosessen.

Dette arbeidet blir sett i samanheng med Landbruk Pluss, jf. omtale under pkt. 1.3.1 Nye strategiar i landbrukspolitikken. For nærare omtale av arbeide med målretting og forenkling, jf. òg omtale under kat. 15.30, kap. 1149, kap. 1150 og St.prp. nr. 70 (2002-2003) Om jordbruksoppgjøret 2003 - endringer i statsbudsjettet for 2003 m.m.

Forenklingar av dei økonomiske verkemidla over reindriftsavtalen

Ved forhandlingane om reindriftsavtalen for avtaleåret 2002/2003 blei partane einige om å gi Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking (NILF) i oppdrag å gå gjennom ordningane med tilskott til driftseiningar og tamreinlag. Gjennomgangen skulle ta sikte på å foreslå omleggingar som gjer at ordningane i større grad stimulerer til ei reindrift som har marknadsretta produksjon og verdiskaping som mål. Rapporten Reindrift - nye verkemiddel, auka verdiskaping blei overlevert partane i november 2002. Reindriftsavtalen 2003/2004 er basert i vesentleg grad på tilrådingar frå NILF og medfører at tilskota til driftseiningar og tamreinlag blir lagt om vesentleg - frå ordningar som i stor grad har vore på faste beløp pr. driftseining, til ordningar som premierer produksjon og verdiskaping.

Målsetjinga med omlegginga er å få auka produksjon og verdiskaping i næringa og dermed på sikt ein større økonomisk berekraft. Vidare er det eit mål å få til eit meir forenkla og effektivt tilskottssystem.

Utforming av handlingsplan for mindre næringsmiddelbedrifter

SND har, på oppdrag frå Landbruksdepartementet, utarbeida ein handlingsplan for mindre næringsmiddelbedrifter og rapporten blei sluttførd i 2003. Ramma for arbeidet er avgrensa til å omfatte det offentlege ansvarsområdet; landbrukspolitiske verkemiddel, næringsmiddelregelverk og offentleg skjemavelde som er spesifikk for denne næringa. Handlingsplanen inngår som ein del av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon, samstundes som den svarar på nokre av hovudutfordringane i satsinga Landbruk Pluss.

Målet er knytt til brukarretting og forenkling:

• Identifisere hindringar og flaskehalsar som er til hinder for oppstart og drift av mindre næringsmiddelbedrifter.

• Utvikle samarbeidskonstellasjonar mellom offentlege instansar og mindre næringsmiddelbedrifter som vil leggje til rette for bedriftsetablering.

For at dette skal la seg gjera, må både forvaltning og næringsmiddelproduksjonen vere med på å gjera dette mogleg.

Forenkling av lover og forskrifter

Arbeid med forenkling av husdyrkonsesjonslova med tilhøyrande regelverk held fram. Ny forskrift blei fastsett 11.04.2003 medan forslag til ny lov blei oversendt til Stortinget i mai 2003. Målet med revideringa av husdyrkonsesjonsregelverket har vore å forenkle regelverket og gjere det meir brukarvennleg, få ein betre regelstruktur, redusere ressursbruken for forvaltninga, oppdatere reglane i høve til den utviklinga som har funne stad i husdyrproduksjonen og auke fleksibiliteten for produsentane/næringsdrivande.

Ny konsesjonslov blei lagt fram for Stortinget i vårsesjonen 2003. Forslaget til ny lov omfattar konsesjonsplikta sitt omfang for eigedommar med sikte på å auke konsesjonsfridomen.

Det er sett i gang eit arbeid med revisjon av skoglova som vil kunne medføre forenklingar for næringslivet i høve til færre forskrifter og enklare regelverk. Ein tek sikte på å sende forslaget på høring hausten 2003.

I samband med etableringa av Mattilsynet har Helsedepartementet i samarbeid med Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet fremma Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) Om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) for Stortinget. Den nye matlova vil femne om heile matkjeda frå jord og fjord til bord og erstatte 13 av lovene vi har på matområdet i dag.

Eit forslag til revisjon av reindriftslova har vore på høyring og Sametinget drøfta forslaget under si plenumsamling i februar 2003. Departementet tek sikte på å fremme ein proposisjon så snart som mogleg. I dette arbeidet ser ein det som viktig å lage ei reindriftslov som er meir i tråd med reindrifta sin kultur og sine tradisjonar så langt det er naturleg og føremålsteneleg. Vidare er det viktig å oppnå forenklingar og at lova fungerer på ein god måte i høve til næring og forvaltning.

Ein inkluderande og stimulerande personalpolitikk

Landbruksdepartementet har gjennom fleire år arbeidd målretta med leiarutvikling. Ein har lagt vekt på å sjå leiarutviklinga i samanheng med omstillinga som mat- og landbruksforvaltninga no gjennomgår m.o.t. roller og oppgåver. I arbeidet med å auke leiarkompetansen nyttar ein òg ymse andre verkemiddel, som leiarkontraktar, resultatlønn, leiarevalueringar og haldningsarbeid for å styrkje leiarkompetansen i departementet og forvaltninga.

Departementet har utforma ein handlingsplan for å få fleire kvinnelege leiarar i mat- og landbruksforvaltninga. Dette vil framleis vere eit prioritert område.

Ei vellukka omstilling i mat- og landbruksforvaltninga vil vere tufta på motivasjonen og innsatsen til dei tilsette. Det er viktig at arbeidstakarane kan delta aktivt i omstillingsarbeidet slik at ein kan ivareta så mange omsyn som mogleg. Samstundes må kompetansen utviklast i samband med endringane slik at dei tilsette kan tilpassa seg ein eventuell ny arbeidssituasjon på ein god måte. Kompetanseutvikling vil derfor bli prioritert i åra framover.

Prosjektet Inkluderande arbeidsliv er og ei prioritert oppgåve i departementet og underliggande etatar der formålet er å redusere sjukefråværet og gjere arbeidslivet tilgjengeleg for seniorar og personar med behov for tilpassa arbeidssituasjon.

Økonomiregelverket i staten

Landbruksdepartementet har ei rekkje gonger orientert Stortinget om arbeidet med å tilpasse økonomiforvaltninga til økonomiregelverket for staten. Orienteringane er dels gitt i St.prp. nr. 1 for Landbruksdepartementet, dels i proposisjonane om jordbruksoppgjeret. Det særskilte på Landbruksdepartementet sitt område er at store delar av tilskottsløyvingane ikkje er retta mot einskilde mål og tiltak, men utgjer eit system av økonomiske verkemidel som saman med juridiske verkemidel samla skal gi jordbruket rimelege rammevilkår. Dette gjer m.a. at departementet ikkje rapporterer om resultat av einskilde tilskottsordningar, men rapporterer om utviklinga i næringa slik ho over tid blir registrert i materialet til Budsjettnemnda for jordbruket. Ein viser til nærare utgreiing i tidlegare proposisjonar, særleg til St.prp. nr. 67 (1997-98) kap. 4.

I samband med at Finansdepartementet legg opp til å fastsette revidert økonomiregelverk i løpet av hausten 2003, vil Landbruksdepartementet og underliggande verksemder i 2004 gå gjennom økonomiforvaltninga og gjere nødvendige endringar og forbetringar. Då eit av siktemåla med revisjonen av økonomiregelverket er å gjere krava meir overordna og enklare, legg departementet til grunn at delar av økonomistyringa kan effektiviserast med at reglar og rutinar i større grad kan tilpassast dei aktuelle behova for oppfølging og kontroll. Risiko og kostnader er moment som vil bli lagt vekt på når ein vurderer forvaltningssystema. Når det gjeld tilskottsforvaltninga, legg departementet til grunn at dei spesielle tilpassingane, i høve til ordningane som ikkje er tiltaksretta, vil halde fram, jf. ovanfor og utgreiinga i St.prp. nr. 67 (1997-98) kap. 4.

Grøn stat

Landbruksdepartementet førebur innføring av Grøn stat i departementet og underliggande etatar og vil innarbeide miljøleiing i styringssystem. Underliggande verksemder er så langt informert om prosjektet og det vil bli gitt ytterlegare informasjon i løpet av hausten 2003.

Landbruksdepartementet har følgd opp Grøn stat der det er mogleg å hente ut miljøgevinstar. Ein søker å få til forbetringar i høve til strømsparing, kildesortering og innkjøp i høve til anbefalte leverandørar på rammeavtale eller hos miljøsertifiserte leverandørar. Det er og innført spesielle tiltak for som skal medverke til ytterlegare reduksjon i papirforbruket.

Status

Arbeidet innafor området mattryggleik, matkvalitet, dyrehelse og plantehelse er lagt opp slik at ein sikrar kvaliteten på sluttprodukta gjennom innsats i kvar del av matproduksjonskjeda. I tillegg til ei særskilt omtale av matforvaltningsreforma tek omtalen under for seg status delt på hovudområda "helse og hygiene", "kvalitet og forbrukaromsyn" og "einskapleg og heilskapleg tilsyn".

Ny organisering av matforvaltninga

Arbeidet med gjennomføringa av matforvaltningsreforma går i hovudtrekk etter planen, jf. òg kat. 15.00.

Helsedepartementet la våren 2003 fram Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) Om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Den nye matlova vil heilt eller delvis erstatte 13 lover. Dei tre matdepartementa arbeider med å førebu dei nødvendige tekniske endringane i forskriftsverket i samband med matforvaltningsreforma. Dei noverande forskriftene vil gjelde fram til det blir vedteke nye og oppdaterte forskrifter til den nye matlova. Det er bestemt at Fiskeridepartementet frå 01.01.2004 skal overta ansvaret for helse og velferd hos akvatiske dyr og hygieneregelverket for produksjon og frambod av kjøtt frå sjøpattedyr frå Landbruksdepartementet.

Stortinget har gjennom behandlinga av St.prp. nr. 63 (2001-2002), St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002-2003) og St.prp. nr. 65 (2002-2003) tatt stilling til hovudprinsippa for den framtidige organiseringa av dei faglege støttefunksjonane til Mattilsynet. Desse prinsippa blir følgt opp i budsjettframlegget, jf. omtale under mål og tiltak lenger bak i programkategorien.

Det er lagt til grunn av matforvaltningsreforma skal gi ein effektiviseringsgevinst på minst 10 pst. Departementet vil utarbeide ein modell for å finne ut korleis innsparinga kan komme til uttrykk i budsjettet. Saka vil bli omtalt i budsjettet for 2005.

Landbruksdepartementet la i St.prp. nr. 1 (2002-2003) til grunn at Såvarelaboratoriet skulle organiserast uavhengig av Statens landbrukstilsyn. Dette er ikkje gjennomført i 2003, men departementet legg til grunn at Såvarelaboratoriet i 2004 blir skild ut frå Mattilsynet saman med andre laboratorietenester.

Som eit ledd i marknadstilpassinga av Såvarelaboratoriet vedtok Landbruksdepartementet med verknad frå 01.07.2003, å redusere omsetningsavgifta på såvarer frå 2 til 1 pst. for alle grupper av såvarer. Såvarelaboratoriet vil etter denne omlegginga langt på veg vere sjølvfinansiert, jamvel om ein framleis er avhengig av offentlege midlar for å oppretthalde laboratoriekompetansen på såvareområdet.

Helse og hygiene

Dei seinare tiåra har vi hatt relativt lite problem med smittestoff i mat og vatn i Noreg. Den generelle helsetilstanden hos akvatiske dyr (fisk og skjell), landdyr og planter er òg god. Dette kjem mellom anna av god hygiene, effektiv overvaking og nedkjemping, godt tilsyn og mange førebyggjande tiltak. Likevel krev det tett oppfølging. Talet på tarminfeksjonar som skuldast Campylobacter hos menneske har vore aukande. Når det gjeld Campylobacter, samarbeider styresmaktene med fjørfebransjen om ein handlingsplan der det blir gjennomført tiltak for å redusere førekomsten av desse bakteriane.

Resistens mot antibiotika synast å bli meir omfattande. Gjennom program for overvaking av antibiotikaresistens i veterinærmedisinen blir dette følgt. Det vil vera tenleg å kunna sjå denne utviklinga i samanhang med mengda og sort antibiotika som blir brukt til dyr.

Det har vore færre tilfelle av infeksiøs lakseanemi (ILA) siste året, og det er sett i verk skjerpa tiltak for å nedkjempe denne sjukdomen gjennom eit nytt planverk. Gyrodactylus salaris og lakselus representerer konstante truslar mot dei ville laksebestandane. Sauesjukdomen mædi har dukka opp i mange besetningar og i nye område av landet siste året. Det er behov for overvaking og førebyggjande tiltak.

God plantehelse gir miljøgevinst gjennom lågare bruk av plantevernmiddel, betre produktkvalitet og nye moglegheiter i marknaden. Førebyggjande tiltak, tilsyn med nøkkelledd i produksjonen og med import, er viktig for å halde oppe og styrkje den gode plantehelsa vi har i Noreg.

Arbeidet med kartlegging av potetringråte har vore vellukka og vil gi friskare poteter og høve til å eksportere norske settepoteter. Ein har ikkje full kontroll med sjukdommen pærebrann. Sjukdommen kan vere eit trugsmål mot fruktdyrkinga på Vestlandet. Kontrollen med og kampen mot Sør-Amerikansk blomsterfluge i 2002, er eit døme på vellukka aksjon som motverker bruk av plantevernmiddel og sikrar produksjonsgrunnlaget for næringa.

Med unntak av kjøtt og fisk er importen av matvarer til Noreg stor. Importen kan føre til introduksjon av smittestoff. I den seinare tida har det blitt fokusert meir på kva for effekt innsatsvarer og forureiningar i miljø, landbruk og akvakultur har på sluttproduktet. Velfungerande rutinar og kontroll langs heile matproduksjonskjeda og med import, er nødvendig for å sikre mattryggleiken.

Kvalitet og forbrukaromsyn

Auka overvaking av maten og auka kunnskap om helseeffektar av ulike framandstoff og næringsstoff, har dei seinare åra avdekt fleire nye problem. Mellom anna har dioksinar/PCB, kvikksølv, polyaromatiske hydrokarboner, akrylamid, tilsettingsstoff og antibiotikarestar fått stort fokus. Effektane av så vel miljøforureiningar som kvaliteten på og bruken av fôr og andre innsatsvarer, inkl. tilsetjingsstoff og beriking med næringsstoff, og av ulike prosessar i industrien, blir stadig tydelegare. Nytt regelverk med grenseverdiar og forpliktingar om oppfølging frå styresmaktene er innført eller under utvikling for fleire nye framandstoff, allergen, næringsstoff og GMO. Mattilsynet vil få store utfordringar knytt til oppfølginga av det nye regelverket.

EØS-avtala gav Norge i 1994 mellom anna unntak for bruk av antibiotika som tilsetningsstoff i fôr. Dette skuldast at Norge ynskte å ha strengare regler enn dei EU hadde. EU har etter dette redusert tal godkjente antibiotika. Norge har hittil overfor ESA hevda at vi har strengare reglar enn EU, fordi vi berre har godkjent zinkbacitracin som tilsetningstoff, medan EU framleis har fire godkjente stoff. Dette sjølv om zinkbacitracin ikkje lenger er godkjent i EU. EU vil no fase ut dei siste fire stoffa med verknad frå 01.01.2006. Norge kjem derfor i ein situasjon der vi ikkje lenger har strengare reglar enn EU. Vi vil derfor få vanskar med å hevde forlenga unntak i avtala. Regjeringa har difor kome til at vi skal fase ut zinkbacitracin parallelt med at EU fasar ut sine fire siste antibiotika.

Forbrukarane er i aukande grad opptekne av korleis dyra har det. Dyrevelferd er i ferd med å bli eit viktig omsyn overfor forbrukarane i tillegg til omsynet til dyra. I St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd la regjeringa fram mål, tiltak og strategiar for det vidare arbeidet på området. Stortinget si behandling av meldinga vil bli følgd opp i dei årlege budsjetta, jf. omtale lenger bak i kategorien og i kap. 1115.

Lova om veterinærar og anna dyrehelsepersonell har vore i kraft sidan 01.01.2002. Forskriftsverket for å sikre at slikt personell driv forsvarleg verksemd, mellom anna når det gjeld lækjemiddel og sjukdomsrapportering, er i liten grad modernisert etter at den nye lova blei sett i kraft. Slikt regelverk er viktig i arbeidet for mattryggleik og for etisk forsvarleg dyrehald.

Det er eit mål å utvikle produksjonsmetodar som minskar behovet for kjemiske plantevernmiddel og som reduserer risikoen for restar i matvarer og miljø. Gjennomføring av Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidlar (1998-2002) har gitt ein redusert risiko for helse og miljø på minst 25 pst. Resultat frå overvakingsprogramma for næringsmiddel og miljøet syner likevel at situasjonen enno ikkje er fullt ut tilfredsstillande. Mange av tiltaka er av langsiktig karakter og må vidareførast dersom effekten skal haldast oppe. Ein revidert handlingsplan skal derfor vidareførast for ein ny periode (2004-2008).

Ein føresetnad for å realisere verdiskapingspotensialet i norsk matproduksjon er at norskprodusert mat har tilgang til dei ulike marknadene. Dette er ikkje minst viktig for sjømatnæringa som står for storparten av den norske mateksporten. Tilhøve knytt til dyrehelse, dyrevelferd, mattryggleik, matkvalitet og matvarer med regionale og lokale særpreg vil bli meir vektlagt i internasjonal handel framover.

Det er aukande interesse for og etterspurnad etter lokale og regionale matprodukt. For å sikre god kvalitet og oppfylling av regelverket på området er det nødvendig å sikre god kunnskap innan hygiene samt eit lettfatteleg regelverk.

Det er eit politisk mål at omfanget av økologisk produsert mat og lokal småskalaproduksjon skal auke. Tilsynet med økologisk produsert mat må byggjast opp og effektiviserast i takt med auken i omfang.

Førebels har hovudfokus innafor forbrukarorienteringa vore konsentrert på to områder; matpolitiske forbrukarpanel og ein internettportal, matportalen.no. For å sikra forbrukaren nok, rett og open informasjon om maten er det som eit prøveprosjekt oppretta sju regionale forbrukarpanel. Panela blir drivne av Forbrukarrådet og skal gi meir kunnskap om forbrukarane sine haldningar til ulike matspørsmål. Kvart panel har 9 medlemmer med ulik alder, kjønn og utdanning. Det er planlagt to samlingar i året for kvart panel. Internettportalen matportalen.no er no over i ei driftsfase.

Einskapleg og heilskapleg tilsyn

Eit grunnleggjande prinsipp er at det er den einskilde produsent og verksemd som har ansvaret for å sikre så vel mattryggleik som kvalitet. Mattilsynet skal gjennom sitt tilsyn og regelverket sjå til at dette ansvaret blir etterlevd og sikre rettstryggleik for tilsynsobjekta og erfaringsutveksling mellom tilsynsobjekta og tilsynsetaten.

Regelverket på matområdet blir stadig meir internasjonalt og blir i stor grad utvikla i EU. Det er særs viktig med ein aktiv og målretta norsk deltaking i dei internasjonale fora som legg premisser for utvikling av regelverket og i dei ulike komiteane og arbeidsgruppene i EU. Regelverksutviklinga som legg grunnlag for tilsynsarbeidet, krev nær kontakt med vitskaplege miljø i samband med risikovurderingar, samarbeid med andre tilsyn og kontakt med politiske styresmakter i meir prinsipielle spørsmål. Oppfølging av EØS-avtalen krev stadig større ressursar, og det blir årleg vurdert ei rekkje nye EU-rettsakter med tilhøyrande regelverksarbeid.

Med ny kunnskap blir Mattilsynet sitt forvaltningsområde stadig meir fagleg komplekst og krevjande. Det er ein stor og aukande interesse frå media, det politiske miljøet og interessegrupper. Den faglege kompleksiteten gjer at Mattilsynet vil ha eit stort behov for FoU-basert forvaltningsstøtte og solid fagkunnskap hos eigne medarbeidarar. Kompetansen hos faglege rådgivarar og eigne medarbeidarar er avgjerande for å fremme og få gjennomslag for synspunkt i internasjonale fora.

Utfordringar

Mål og tiltak

Hovudmålet i matpolitikken er å sikre trygge matvarer og fremme mangfald og forbrukaromsyn. Dei overordna måla og strategiane på matområdet er omtalt i St.meld. nr. 40 (1996-97), St.prp. nr. 19 (1999-2000), St.meld. nr. 16 (2002-2003).

Matproduksjonen er ein kompleks, biologisk produksjon der ulike risikofaktorar kan kome inn i produksjonen langs heile matvarekjeda. Dette syner dei dramatiske hendingane i Europa i det siste tiåret med påvising av kugalskap, utbrot av munn- og klauvsjuke og dioksinskandalar. Skal ein òg framover nå målsetjingane om trygg mat og tillit hos forbrukarane, må det satsast på tiltak som tek sikte på å auke kunnskapen om risikofaktorane og korleis desse kan kontrollerast. Det må òg satsast på forenklingar og å sikra ein open og reieleg kommunikasjon med forbrukarane. Gjennomføringa av matforvaltningsreforma er eit viktig bidrag for å nå måla på området.

Gjennomføring av matforvaltningsreforma

Matforvaltningsreforma vil bli sett ut i livet 01.01.2004. Reforma krev samordna innsats for å sikre ei effektiv gjennomføring. Det er eit mål at omstillinga i all hovudsak skal vere gjennomført i løpet av ein treårsperiode og at storparten av omstillinga skal skje i etableringsåret. Det er såleis lagt opp til at dei fysiske strukturane til Mattilsynet og Vitskapskomiteen skal vere etablerte og at storparten av medarbeidarane kjem på plass på nye kontorstader i løpet av 1. halvår 2004.

Det må etablerast gode samarbeids- og samhandlingsrutinar mellom aktørane i matforvaltninga - Mattilsynet, Vitskapskomiteen, dei FoU-baserte forvaltningsstøtteverksemdene og laboratoria. Mattilsynet vil ha ei viktig oppgåve i å få på plass einskaplege og effektive system for å få tilgang til nødvendig forvaltningsstøtte og laboratorietenester.

Mattilsynet må raskt byggje opp nødvendig kompetanse på nye forvaltningsområde. Mattilsynet vil i 2004 ha ei særskilt utfordring i å integrere verksemd frå stats- og kommuneforvaltninga og verksemd knytt til sjømat og landmat.

Matforvaltningsreforma vil setje store krav til den einskilde medarbeidaren. Mange vil oppleve store endringar i kvardagen gjennom nye organisatoriske rammer og nye faglege utfordringar. Opplærings- og kompetanseprogram vil derfor bli vektlagt og sett i samanheng med arbeid knytt til organisasjonsutvikling og kulturbygging.

Omstillingsarbeidet vil ha stort omfang i 2004. Arbeidet med å sikre trygg mat i omstillingsperioden vil ha høgste prioritet.

Ein syner til nærare omtale av omstillingsarbeidet og budsjettkonsekvensane knytt til gjennomføringa av reforma under kap. 1112 og 1115.

Finansieringa av matforvaltninga

Prinsippa for ein forenkla finansieringsmodell for matforvaltninga blei lagt fram i St.prp. nr. 65 (2002-2003). Ved behandlinga av proposisjonen tok Stortinget desse prinsippa til orientering, jf. Innst. S. nr. 260 (2002-2003). Det er lagt vekt på at finansieringsmodellen skal framstå som enkel, oversiktleg og logisk for Mattilsynet sine brukarar og for forbrukarane. Det blir lagt opp til eit einskapleg system for heile forvaltningsområdet til Mattilsynet.

Prinsippa er lagt til grunn for forskriftene om gebyr og avgifter i framlegget til ny matlov, jf. §21 i Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) Om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. Det vil i haust bli lagt fram ein proposisjon med framlegg til endringar av gebyr- og avgiftsheimlane i dyrevernlova, husdyravlslova og dyrehelsepersonellova som følgjer opp prinsippa i finansieringsmodellen.

Dei tre matdepartementa har med grunnlag i behandlinga av St.prp. nr. 65 (2002-2003) arbeidd med å konkretisere dei ulike gebyr- og avgiftsordningane i ein forenkla modell, jf. nærare omtale under kap. 4115.

Samstundes som det i samband med matforvaltningsreforma har vore behov for å få etablert einskaplege prinsipp og system for finansieringa av matforvaltninga, gjer budsjettsituasjonen og dei store utfordringane på matområdet det nødvendig å auke inntektene frå gebyr og avgifter. Regjeringa legg i budsjettframlegget derfor opp til inntekter frå gebyr og avgifter på om lag 654 mill. kroner. Dette er ein auka på om lag 195 mill. kroner i høve til 2003, jf. nærare omtale under kap. 4115.

I Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) Om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. seiast det at den nye finansieringsmodellen legg til grunn visse generelle prinsipp for dei avgifts- og gebyrordningane som skal etablerast. Det skal vere ein logisk samanheng med dei oppgåvene matforvaltninga utførar og måten dei finansierast på. Dei oppgåvene i matforvaltninga som ikkje kan knytast til brukarar/brukargruppe, skal finansierast over statsbudsjettet utan bruk av gebyr/avgifter. Oppgåver som kan knytast direkte til klart definerte brukarar eller brukargrupper skal kunne finansierast med gebyr. Ved bruk av gebyr skal storleiken på desse samsvare med den konkrete tenesta som den enkelte tek i mot. For oppgåver der det ikkje er ein klar samanheng mellom oppgåve og brukar, men der oppgåva like fullt er brukarretta, vil det vere aktuelt å nytta øyremerka avgifter.

Laboratorietenester og FoU-basert forvaltningsstøtte

Landbruksdepartementet vil i 2004 starta prosessen med å medverke til å utvikle eit marknadsbasert system for laboratorietenester i samsvar med dei føringane som er gitt for dette. Ein viktig føresetnad for ein fungerande marknad er at næringsmiddelverksemdene òg er kjøparar av tenester i den same marknaden. Frå staten si side, legg Landbruksdepartementet i budsjettet opp til ein gradvis overgang. Her legg ein særleg vekt på at staten gjennom sin innkjøpspolitikk tek omsyn til nødvendig beredskap, til at behovet for laboratorietenester skal vere tilfredsstillande dekka i alle deler av landet og til at dei faglege ressursane som vi har i dag, blir tatt godt vare på framover. Eit eige utval har gått gjennom aktivitetane ved dei statlege institusjonane (Veterinærinstituttet, Planteforsk, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforsking, Nasjonalt folkehelseinstitutt og Såvarelaboratoriet) som leverer laboratorietenester og forvaltningsstøtte for å vurdere kva for aktivitetar som skal finansierast over Mattilsynets budsjettkapittel og kva for aktivitetar som kan konkurranseutsetjast.

FoU-institusjonane skal vidareføre og utvikle si rolle som leverandørar av forskingsbasert forvaltningsstøtte i næringskjeda frå jord og fjord til bord. I tråd med St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd, skal dyrevern etablerast som nytt arbeidsområde.

For 2004 tek ein sikte på å overføre deler av midlane til FoU-basert forvaltningsstøtte som dei statlege institusjonane yter til Mattilsynets budsjettkapittel. Det er lagt til grunn at ein skal sjå på behovet Mattilsynet har for FoU-basert forvaltningsstøtte. Arbeidet med å avklare kva for aktivitetar som ut frå føringane skal finansierast over Mattilsynets budsjettkapittel og eventuelt kan konkurranseutsetjast, skal førast vidare i 2004.

Tiltak for å sikre eit akseptabelt tilbod av veterinærtenester over heile landet

I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002-2003) er det lagt til grunn at det ikkje skal vere økonomiske bindingar mellom Mattilsynet og tilsynsobjekta. Distriktsveterinærar i såkalla DVII-stillingar i Statens dyrehelsetilsyn har stillingar der dei kombinerar offentlege oppgåver og privat veterinærpraksis. Tilsette i Mattilsynet vil som hovudprinsipp ikkje kunne vidareføre denne typen arbeidsdeling. I enkelte område der det ved bortfall av DVII-stillingar ikkje blir god nok veterinærdekning, kan det bli nødvendig for Mattilsynet å gjere unntak frå dette prinsippet. I slike tilfelle vil det av habilitetsomsyn bli sett krav til kva type arbeidsoppgåver den enkelte veterinær kan drive med som tilsett i Mattilsynet. Departementet tek sikte på, så langt det er mogleg at ein kjem fram til løysingar som kombinerer prinsipp om habilitet med kortsiktige behov knytt til veterinærdekninga.

Særskilte faglege utfordringar

Det er i budsjettframlegget lagt opp til ei satsing på særskilt prioriterte område med til saman 26,5 mill. kroner. Elementa i satsinga er nærare omtalt under.

Oppfølging av hygieneforordninga og kontrollforordninga

Den generelle forordninga om fôr og næringsmiddelhygiene vil, dersom den blir ein del av EØS-avtalen, gjelde på alle ledd i matproduksjonskjeda. Dei nye krava som denne forordninga stiller til primærprodusentar, kombinert med krava i den nye kontrollforordninga til kontrollplanar og -system, gjer det nødvendig med ein gradvis, men monaleg styrking av det offentlege tilsynet, særleg med primærproduksjon. Det er i budsjettframlegget sett av 4,2 mill. kroner til nasjonal oppfølging av dei nye krava i dei to forordningane.

Biproduktforordning

EU har vedteke nye reglar for transport, lagring, behandling, handel og bruk av animalsk materiale som ikkje er berekna til humant konsum. Virkeområdet spenner vidt og omfattar tradisjonelt animalsk avfall, fisk fanga i opent hav, matrestar frå kjøkkenverksemd i visse tilfeller, husdyrgjødsel og diverse animalske produkt. For å sikre best mogleg gjennomføring av forordninga blir det viktig å styrkje tilsynets moglegheiter til å informere og rettleie alle aktuelle parter. Til dette arbeidet er det sett av 1,8 mill. kroner.

Økologisk landbruk

Etter EU sine forordningar skal tilsyn med økologisk primærproduksjon skje ved årleg kontroll av alle produksjonseiningar. Som følgje av vekst i talet på produksjonseiningar og -areal ligg det an til ein auke i ressursbehovet til å utøve dette tilsynet. Satsinga vil sikre at krava i EU-forordningane kan oppfyllast. Det er sett av 2,7 mill. kroner til dette formålet.

GMO

Nye EU-forordningar om GMO og GM-materiale medfører nye oppgåver i tilknyting til forvaltning av regler om og tilsyn med GMO og GM-produkt. Dei nye forordningane vil, dersom dei blir ein del av EØS-avtala, gjelde på alle ledd i matproduksjonskjeda. Satsinga vil gi tilsynet moglegheit til å etablere ei effektiv nasjonal oppfølging av krava i dei nye forordningane. Det er i budsjettframlegget sett av 1,2 mill. kroner til dette i 2004.

Helse hos akvatiske dyr

Sjømat utgjer i dag over halvparten av matproduksjonen i Noreg, og produksjonen vil i dei kommande åra auke ytterlegare igjennom utvikling av oppdrett av nye arter og større volum av eksisterande arter. Smittsame sjukdomar er den enkeltfaktoren som gjennom åra har påført norsk oppdrettsnæring dei største tapa gjennom direkte tap (dødstal og redusert slakteverdi), tapt marknadstilgang og meirkostnader pga. sjukdomstiltak. Den forventa utviklinga av oppdrettsnæringa vil krevje auka satsing på førebyggjande og avgrensande tiltak mot sjukdom. I tillegg vil oppfølging av vidareutviklinga av EUs regelverk og forvaltning krevje auka ressursar i dei næraste åra. Det er i budsjettframlegget sett av 6,7 mill. kroner for å styrkje forvaltninga innan området.

Biotoksin

Arbeidet knytt til biotoksin må aukast, jf. omtale under kap. 1115. Det er i budsjettframlegget sett av 0,8 mill. kroner til kunnskapsutvikling på området.

Drikkevatn

Mattilsynet vil 01.01.2004 få overført godkjenningsansvaret for drikkevatn og produksjonsvatn tilsvarande som for andre matvarer. Dette krev kompetanseoppbygging hos eigne medarbeidarar og utvikling av ein tenleg forvaltningsmodell som dekkjer behova innafor dette viktige området. Regjeringa legg i samband med overføringa opp til å styrkje tilsyn og kontroll innafor dette området med 2,1 mill. kroner.

Oppfølging av St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd

I St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd blei det lagt fram ei rekkje mål, tiltak og strategiar for arbeidet framover på dyrevelferdsområdet. For første gong blir det slått fast at dyr har eigenverdi. Ein samrøystes næringskomité bad regjeringa følgje opp alle utpeikte mål og strategiar i stortingsmeldinga for å sikre at Noreg blir eit føregangsland innan dyrehald og dyrevelferd, jf. Innst. S. nr. 226 (2002-2003). Departementet legg derfor opp til at Mattilsynet skal gje særleg prioritet til oppfølging av stortingsmeldinga. Dei viktigaste strategiane for å nå dei langsiktige måla på dyrevernområdet er arbeidet for:

• kompetente dyreeigarar

• kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling

• tenleg regelverk og kompetent tilsyn

• innsyn og forbrukarkommunikasjon

• påverknad av internasjonale rammer for dyrevelferd.

Det er sett av 4,1 mill. kroner til oppfølging av meldinga.

Invaderande framande artar

Med auka handel og reiseverksemd aukar importen av framande planteartar. Fleire av desse artane kan true vårt biologiske mangfald ved at dei utkonkurrerar naturlege planter ved å overta deira økologiske nisjar. Andre gjer skade som ugrasartar i jordbruket. Framande planter kan og ta med seg sjukdom og skadedyr. Mattilsynet vil samarbeide med miljøstyresmaktene (Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning) samt ekspertmiljø som Planteforsk og Skogforsk. Satsinga på 2,9 mill. kroner vil sikre at internasjonale konvensjonar kan etterlevast.

Tilsyn med sal av reseptfrie lækjemiddel utanom apotek

Helsedepartementet fastsette 14.08.2003 forskrifter som opnar for sal av visse reseptfrie lækjemiddel utanom apotek. Forskrifta inneber at det frå 01.11.2003 kan bli gitt løyve til omsetting av visse reseptfrie lækjemiddel til verksemder som blir omfatta av plikta til løyve eller melding i Generell forskrift for produksjon og frambud mv. av næringsmidler.

Det er heimel for at Mattilsynet frå 01.01.2004 kan føre tilsyn med slike omsettingsstader. Ønsket om at Mattilsynet skal ha ei sentral rolle i tilsynet med desse verksemdene er grunna i moglegheitene for å oppnå eit kostnadseffektivt og tilstrekkeleg tilsyn. Mattilsynet får sjølvstendig kompetanse til å gjera vedtak mellom anna i medhald av forskrifter i lækjemiddellova. Statens legemiddelverk blir klageinstans for vedtak gjort av Mattilsynet og får det overordna ansvaret for utforming av dette tilsynet.

Det blir gjort framlegg om at utgifter til tilsynet blir dekka gjennom ei årleg avgift pålagt utsalsstadene. Helsedepartementet har i Ot.prp. nr. 88 (2002-2003) gjort framlegg om endringar i lækjemiddellovgivinga som gir heimel for ei slik avgift. Med atterhald om Stortinget si tilslutting til ei slik avgiftsordning, blir det lagt opp til at det blir inngått ei avtale mellom Statens legemiddelverk og Mattilsynet om omfanget av og innhaldet i, det tilsynet Mattilsynet skal gjera, samt dekking av kostnadene ved dette.

Innleiing

Forsking er eit viktig verkemiddel for å oppfylle mat- og landbrukspolitiske målsetjingar. Mat- og landbruksforskinga skal vidareutviklast som ein produsent og leverandør av kunnskap med vekt på helse- og livskvalitet, forbrukarkrav, miljø, nyskaping og kommersialisering. Landbruksdepartementet finansierer forsking og utvikling retta mot næringa, forvaltninga og allmenta sine kunnskapsbehov. Hovudtyngda av forskingsmidlane blir kanalisert gjennom Noregs forskingsråd.

Mat- og landbruksforskinga medverkar til gjennomføringa av den nasjonale forskingspolitikken, jf. St.meld. nr. 39 (1998-1999) Forskning ved et tidsskille og Utdanning- og forskingsdepartementet (UFD) sin budsjettproposisjon for 2004. Departementet viser til St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren, St.meld. nr. 40 (1996-1997) Matkvalitet og forbrukertrygghet, St.meld. nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold Sektoransvar og samordning, St.meld. nr. 12 (2002-2003) Dyrehold og dyrevelferd, St.prp. nr. 70 (2002-2003) Om jordbruksoppgjøret 2003 og St.prp. nr. 63 (2002-2003) Om reindriftsavtalen 2003/2004, og Stortinget si behandling av desse, når det gjeld føringar for departementet sin FoU-politikk i 2004. Ein viser òg til fagkapitla i denne proposisjonen for prioriteringar som gir føringar for departementet si satsing på forsking, og til budsjettproposisjonen for 2002 for Landbruksdepartementet for ei nærare omtale av Handlingsplanen; Prioritering innan mat- og landbruksforsking.

Forskingsinstitutta Akvaforsk, Bygdeforsking, Jordforsk, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking, Norsk institutt for økologisk forsking (NORSØK), Planteforsk, Skogforsk og Veterinærinstituttet (sjå kap. 1137 post 51), har eit særskilt ansvar for å drive forsking relatert til landbruk og matproduksjon. Matforsk er eit sjølvstendig institutt som driv næringsmiddelforsking, og mottar basisløyving over fondet for forskingsavgift på landbruksprodukt, jf. Lov om forskingsavgift på landbruksprodukt av 26.06.1970. Noregs landbrukshøgskole (NLH) og Noregs veterinærhøgskole (NVH) er sentrale aktørar i mat- og landbruksforskinga med hovudansvar for kompetanseoppbygging og strategisk grunnforsking (jf. UFD sin St.prp. nr. 1 (2003-2004), kapitla 278 og 279). Samarbeidet mellom høgskolane og landbruksforskingsinstitutta er særs viktig.

NVH, NLH og AKVAFORSK opna november 2002 Aquaculture Protein Centre (APC), der visjonen er å medverke til vidare vekst innan oppdrettsnæringa. Dette er eit av Noreg sine 13 nye Senter for framifrå forsking (SFF).

Regjeringa fører vidare den offentlege satsinga på funksjonell genomforsking (FUGE), jf. UFD sin budsjettproposisjon for 2004. Gjennom denne satsinga ønskjer regjeringa å styrkje norsk biologisk grunnforsking, og særleg marin/akvakultur og medisinsk forsking. Forskingsrådet sine elleve nasjonale teknologiplattformer, kor ein er relatert til planteforsking vil få stor verdi som støttespelarar for mat- og landbruksforskinga.

Målet om å utvikle eit berekraftig og utviklingsorientert landbruk er i stor grad forskingsbasert. Departementet legg vekt på å styrkje koplinga mellom forsking og utvikling. Dette er òg utgangspunktet for departementet si prosjektbaserte satsing Landbruk Pluss. Her er t.d. arbeidet med dei tre verdiskapingsprogramma innan mat, reindrift og trevirke viktig, jf. kat. 15.30. Programma vektlegg samarbeid mellom produsentar og forskings- og utdanningsinstitusjonar for å få til nyskaping, mangfald og verdiskaping gjennom nettverk, rådgiving og kompetanseheving. Regjeringa legg vekt på at desse tre programma i større grad bør sjåast i samanheng og integrerast med andre satsingar til eit heilskapleg næringsutviklingsprogram. Innafor dette inngår satsinga på Regionale innovasjonspilotar som eit viktig reiskap for både produkt- og prosessutvikling i t.d. ei enkelt verksemd. Sentrale aktørar er regionale styresmakter, vareproduserande og tenesteytande verksemder og FoU- og kompetansemiljø. FoU er eit verkemiddel i alle former for arbeid som har næringsutvikling som målsetnad. FoU kan medverke til teknologisk endring, ny utnytting av råvarer og nye marknader samt nye former for organisering og samhandling. Særleg viktig er verksemdene sine evner til å kommersialisere forskingsbasert kunnskap og finne fram til nettverksløysingar for samarbeid med andre innoverande verksemder. Samarbeidsavtala mellom Noregs forskingsråd og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) inneber samarbeid om bruken av ressursar og verkemiddel.

Status

Kategorien omfattar departementet sine løyvingar over kap. 1137. Her inngår finansiering av forskingsprogram og basisløyving m.m. til dei åtte forskingsinstitutta nemnde i innleiinga.

Den private finansieringa av forskinga innan sektoren skjer i dag hovudsakleg gjennom industrien. Departementet reknar den avgiftsfinansierte forskinga som brukarfinansiering av kollektiv art. Her inngår avgifta på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket og forskingsavgift på landbruksprodukt, jf. lov av 26.06.1970 nr. 74. Lovas formål og avgiftsgrunnlag blei utvida med verknad frå 2001, jf. budsjettproposisjonen for 2002. Vidare er ein del av avgifta knytt til matproduksjon brukt til forvaltningsretta kunnskapstiltak, og ein del av omsetningsavgifta blir brukt til FoU-relaterte tiltak.

Departementet gjer òg framlegg om løyvingar til forsking over jordbruksavtalen, kap. 1150 post 77.13 og reindriftsavtalen, kap. 1151, samt kap. 1114. I tillegg blir det lagt opp til ei rekkje tiltak knytt til utvikling i tradisjonelle og nye næringar basert på landbruk og til utvikling av kunnskap til bruk i forvaltninga.

Når det gjeld brukarfinansiering med grunnlag i forskingsavgift på landbruksprodukt, gir dette ei inntekt på om lag 70 mill. kroner pr. år. Midlane går til eit fond som blir forvalta av eit partssamansett styre etter retningslinjer fastsett av departementet. Etter at avgiftsgrunnlaget blei utvida med verknad frå 01.07.2001, er det bygd opp ein kapital i fondet som no gjer det mogleg å auke den kollektive innsatsen til mat- og landbruksforskinga monaleg. Departementet legg til grunn at det kan disponerast om lag 10 mill. kroner meir av fondet dei næraste 3 åra enn det som kjem inn av avgiftsinntekter, dvs. om lag 80 mill. kroner pr. år. Dessutan ser ein behov for ei meir effektiv forvaltning av fondsmidlane. Fondsstyret må derfor fokusere på den overordna styringa av midlane, ved først og fremst å fordele midlar mellom forskingsområde. Tildeling til dei aktuelle prosjekta må deretter i hovudsak gjerast av Noregs forskingsråd. Dette gir ei meir kostnadseffektiv og heilskapleg forvaltning av dei samla forskingsmidlane i sektoren, og samsvarar betre med føresetnadene for avgifta, jf. m.a. Ot.prp. nr. 6 (2000-2001) der det blir lagt vekt på at omlegginga av forskingsavgifta ikkje må føre til at det blir bygd opp eit forskingsadministrativt system parallelt til Forskingsrådet.

Stortingsvedtaket om kastrasjonsforbod på hanngris trer i kraft frå 2009, jf. St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd. Kunnskapsoppbygginga i høve til hanngrisproduksjon vil i hovudsak bli fulgt opp med basis i forskingsmidla over jordbruksavtalen og forskingsavgifta knytt til matproduksjon.

Departementet har i 2004 òg løyvingar til næringsretta utviklingstiltak over jordbruksavtalen, kap. 1150, og reindriftsavtalen, kap. 1151, til forvaltningsretta oppgåver over kap. 1110, 1112, 1139, 1141 og 1147 og til kunnskapsutvikling over kap. 1115.

Strategiar og mål for forsking på mat og landbruk

Til grunn for strategiske prioriteringar ligg departementet sin Langtidsplan for landbruksforskinga (1998-2005): Landbruksforskinga skal, innafor ei etisk forsvarleg ramme, og i brei næringspolitisk samanheng, vere leverandør av kunnskap med vekt på krav frå forbrukarane, verdiskaping, nyskaping, omstilling, miljø, helse og livskvalitet. I tillegg vil forskingsmiljøa si evne til kommersialisering av forskingsresultata bli særleg vektlagt i tida framover.

Langtidsplanen er overordna og langsiktig, medan Handlingsplanen er meir operativ med fokus på forskingsbehov for dei næraste åra. Mat- og landbruksforskinga spenner vidt, og handlingsplanen bind saman satsingane i langtidsplanen og satsingsområda i St.meld. nr. 39 ( 1998-1999) Forskning ved et tidskille.

Tiltak og verkemiddel

Handlingsplanen peikar ut sju område som dannar grunnlaget for prioriteringar innafor departementet si forskingssatsing for 2004 og framover, og gjeld m.a. dei ulike verkemidla under kap. 1137. Dei sju innsatsområda er:

1. Trygge matvarer

2. Spesialiserte landbruksprodukt

3. Kollektive gode

4. Biologisk mangfald

5. Klima og energi

6. Økologisk landbruk

7. Kunnskapsgrunnlag for utforming av politikk

I Handlingsplanen er utfordringane under desse innsatsområda omtalt. Planen har effektivisert og konkretisert dialogen mellom Landbruksdepartementet, Forskingsrådet og forskingsmiljøa. St.prp. nr. 1 (2001-2002) gir ein meir detaljert presentasjon av handlingsplanen. Departementet legg vekt på at den grunnleggjande forskinga, særleg den strategiske grunnforskinga, blir styrkt, jf. St.meld. nr. 39 ( 1998-1999)

På stadig fleire område blir mat- og landbrukspolitikken utforma gjennom internasjonalt samarbeid, jf. EØS- og WTO-avtalen m.m. Derfor er det viktig at ein nyttar forsking og utvikling aktivt i høve til spørsmål som er sentrale for politiske prioriteringar og utforming av tiltak. Prosjektet Landbruk Pluss fokuserer mellom anna på FoU-basert nyskaping parallelt med nødvendige strukturendringar i landbruket som følgje av m.a. dei internasjonale rammene nemnde ovanfor. Strategien vil vere å utvikle utdanningstilbod og auka bruk av forskings- og utredningskompetanse som grunnlag for næringsutvikling i bygdene. Dette arbeidet må knytte utdanningsinstitusjonar og forskarar nærare utviklingsaktørane. I tillegg vil det vere sentralt å etablere arenaer for spreiing og kommersialisering av forskings- og utredningskompetanse.

I denne samanhengen har departementet nedsett ei kompetansegruppe med fokus på å innhente kunnskap om internasjonale forskingsmiljø som har lykkast i å kommersialisere forsking og utvikling og som har eit tett samarbeid med næringslivet. Muligheiter for faglig medverking og samarbeid om eigarforhold skal utgreiast. I tillegg skal gruppa sjå på system for effektiv spreiing av FoU-resultat både frå nasjonale og regionale forskingsmiljø. Gruppa skal kome med sin rapport i november 2003. Departementet meiner det er nødvendig å leggje eit betre og meir effektivt grunnlag for kommersialisering av mat- og landbruksforskinga. Siktemålet skal vere raskt å nå resultat som kjem opp mot det dei beste forskingsmiljøa andre land kan vise til. Arbeidet vil bli følgd opp innafor dei fastsette budsjettrammene i 2004.

Innan internasjonalt forskingssamarbeid prioriterer departementet europeisk samarbeid gjennom det nye 6. rammeprogrammet i EU. I den samanheng vil fagområda bioteknologi, mattryggleik og helserisiko samt berekraftig utvikling bli sentrale område for mat- og landbruksforskinga. Det er lagt opp til eit sett med nye verkemiddel i det 6. rammeprogrammet, som blir utfordrande både for Noregs forskingsråd og forskingsmiljøa med tanke på koordinering. Departementet legg òg vekt på kunnskapsbehov knytt til internasjonale konvensjonar og styrking av mat- og landbruksforskinga si rolle som premissgivar for utviklingsforsking.

Som ei oppfølging av eit utgreiingsarbeid leia av Landbruksdepartementet i 2002 er det i 2003 i regi av Nordisk Ministerråd arbeidd vidare med forslag til korleis eit nordisk forskings- og utdanningsrom for fisk, jord- og skogbruk og næringsmiddelspørsmål kan implementerast. Framlegg til oppfølging vil bli utarbeidd i 2004.

Med bakgrunn i regjeringa sin USA-strategi vil det bli tatt initiativ til auka forskingssamarbeid med Nord-Amerika. Departementet vil saman med Forskingsrådet kartlegge aktuelle område som kan inngå i ein samla norsk FoU-strategi. Det vil særleg bli sett fokus på områda mattryggleik, kommersialisering av forskingsresultat og utvikling av ny næringsverksemd. Arbeidet vil bli følgd opp innafor den fastsette budsjettramma for 2004.

Noreg har slutta seg til konvensjonen om det Europeiske skoginstituttet, European Forest Institute (EFI). EFI yter viktige bidrag i kunnskapsproduksjonen og i formidlinga av informasjon om skogforvaltning og skogpolitikk i Europa. Instituttet er òg ein nyttig samarbeidspartnar for vår nasjonale forsking på området.

Organisatoriske endringar og nye alliansar i landbruksforskinga

Som eit resultat av evalueringa av forsking og relevant høgre utdanning innan landbrukssektoren i 2001 føregår det eit arbeid for samordning av dei tre institutta Jordforsk, NORSØK og Planteforsk. I samråd med Miljøverndepartementet blei det frå 01.09.2003 oppretta ein interimsorganisasjon , som skal arbeide med å etablere eit selskap for den FoU- og analyseverksemda som i dag er driven av dei tre institutta innafor planteproduksjon, mattryggleik, økologisk produksjon og jordfagleg miljøforsking. NLH deltek i arbeidet, og høgskulen si rolle i det nye selskapet skal sjåast i samanheng med deira organisering av randsoneverksemd knytt til dei aktuelle fagområda. Drift av interimsorganisasjonen finansierast dels av dei deltakande institusjonane sitt driftsbudsjett og dels innafor den fastsette budsjettramma til Landbruksdepartementet for 2004. For nærare omtale visast det til kap. 1112 og 1137. Det nye selskapet skal etablerast seinast 01.01.2005. Samordninga av Jordforsk, NORSØK og Planteforsk i ein organisasjon vil gi faglege synergieffektar og den nye institusjonen skal framstå som ein viktig kunnskapsleverandør innafor miljø og landbruk.

Departementet har i 2003 arbeidd med spørsmålet om framtidig tilknytingsform for Skogforsk. ESA si behandling av omdanninga av Arbeidsforskingsinstituttet (AFI) til aksjeselskap er ein viktig premiss for val av tilknytingsform. Departementet vil ta ei breiare vurdering av organisatoriske spørsmål og endeleg forslag til tilknytingsform for Skogforsk vil bli fremja i løpet av 2004.

Arbeidet med framtidig organisering av NLH og NVH inngår som ein del av oppfølginga av evalueringa. Hausten 2002 sette Utdannings- og forskingsdepartementet i samarbeid med Landbruksdepartementet ned ei arbeidsgruppe som skulle vurdere korleis ein på egna måte kunne etablere tilfredsstillande fasilitetar for stasjonær undervisning i klinisk veterinærmedisin på produksjonsdyr i Noreg. Gruppa har òg vurdert egna framtidig organisering av NVH og NLH for å skape fagmiljø og institusjonar som kan hevde seg internasjonalt og drive framtidsretta forsking og næringsutvikling. Arbeidsgruppa si endelege rapport blei lagt fram i juni i 2003, jf. òg St.prp. nr. 1 (2003-2004) frå UFD. Rapporten sine hovudkonklusjonar er:

• NLH og NVH bør organisatorisk integrerast i ein ny institusjon.

• Medlemmane i komiteen var ikkje samstemde i omsyn til lokalisering av veterinærutdanninga. Fleirtalet foreslår at NVH og Veterinærinstituttet flyttast til Ås, medan mindretalet går inn for ei delt løysing, med NVH og Veterinærinstituttet lokalisert på Adamstuen i Oslo, slik som i dag.

Den vidare oppfølging av framtidig organisering av NLH og NVH er nærare omtalt i UFD sin budsjettproposisjon for 2004.

For å effektivisere forsking innan havbruk danna AKVAFORSK, NLH og Matforsk i august 2003 AKVAFORSK-alliansen. Alliansen er forpliktande og i tråd med konsolideringa som skjer i næringa både nasjonalt og internasjonalt. Alliansen består av 80 forskarar og blir med dette ein markant forskingsaktør i havbruks-Noreg.

Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet arbeider for å realisere synergipotensialet mellom forsking i mat- og landbrukssektoren og marin sektor. Det vil bli sett ned ei gruppe for å arbeide med denne saka. Dette er m.a. ei oppfølging av prosessane med nytt mattilsyn og regjeringsutvalet for marin verdiskaping. I denne samanhengen er det bestemt at Veterinærinstituttet vil føre vidare si sentrale rolle når det gjeld sjukdom og helse hos fisk og andre akvatiske dyr, òg etter at ansvaret for lovgiving knytt til sjukdom hos fisk og skjel blir overført til Fiskeridepartementet frå 01.01.2004.

Innleiing

Løyvingane under kategorien femner om både verdiskaping, ressursforvaltning og miljøtiltak og den konkrete verksemda knytt til næringsgreinene i landbruket; jordbruk og matproduksjon, skogbruk, bioenergi, reindrift og tenesteproduksjon i landbruket knytt til reiseliv, utmarksnæring o.a. Kategorien er derfor bygd opp slik at den både peiker på val knytt til verdiskaping, ressursforvaltning og miljø og slik at den går inn på utfordringar knytt til den konkrete næringsverksemda.

Regjeringa legg opp til eit budsjett under kat. 15.30 Ressursforvaltning, næringsutvikling og verdiskaping på om lag 12,4 mrd. kroner. Av dette er om lag 11,2 mrd. kroner av løyvinga knytt til kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen. Avtalen medførte ein reduksjon i løyvinga over kap. 1150 med 275 mill. kroner i 2004. Saldert budsjett for 2003 er redusert med 200 mill. kroner på grunn av ekstrautbetalingar i 2002. Reduksjonen i løyvinga frå kat. 15.30 er derfor større enn tabellen syner. I tillegg blei partane einige om å flytte ordningar med ei samla ramme på om lag 460 mill. kroner ut av avtala frå 01.01.2004. Som ei følgje av forslaget om, også for jordbruket, å avvikle el-avgifta i første halvår, er budsjettramma for jordbruksavtala førebels redusert med 35 mill. kroner i høve til forslaget i St.prp. nr. 70 (2002-2003). Ein legg opp til at det blir gjennomført ekstraordinære forhandlingar i samsvar med føresegn i jordbruksavtala.

Departementet gjer framlegg om ei endring av kapittel- og poststrukturen under kat. 15.30 for å gi ein betre oversikt over dei einskilde elementa som samla sett er nødvendige for å gi ein god oversikt over verksemda under kategorien.

Ein foreslår oppretta:

• eit eige kapittel for støtte til organisasjonar, jf. kap. 1138.

• eit eige kapittel for løyvingar knytt til genressursar, miljø- og ressursregistreringar, jf. kap. 1139.

• eit eige kapittel der ein samlar løyvingar til kjøp av forvaltningsstøtte innan miljø- og næringstiltak i landbruket, jf. kap. 1141.

• eit eige kapittel for løyvingar knytt til ressursforvaltning og miljøtiltak i landbruket, jf. kap. 1144.

• eit nytt kapittel knytt til verdiskapings- og utviklingstiltak i landbruket, herunder Landbrukets utviklingsfond LUF, jf. kap. 1149.

For ein nærare omtale av oppbygging og innhald viser ein til dei enkelte budsjettkapitla.

Ein styrka miljøprofil i landbrukspolitikken, utvikling av lov- og regelverket innafor landbruket med sikte på å forenkle tilhøva for næringsverksemd og ny busetjing og ein meir samordna innsats for auka verdiskaping er høgt prioritert innafor kategorien i 2004, jf. mellom anna satsinga innan Landbruk Pluss, sjå innleiinga 1.3.1 Nye strategiar i landbrukspolitikken.

Status

Arbeidet for å styrkje miljøprofilen i landbrukspolitikken og næringsverksemda i landbruket held fram. Innafor biologisk mangfald har departementet medverka til det nasjonale programmet for kartlegging og overvaking. Det er òg satt i gang arbeid med kartlegging av genressursar og styrking av praktiske tiltak for bevaring av genressursar i eit vidare perspektiv.

Departementet arbeider med å utvikle strategiane for kulturlandskapsarbeidet, og Noreg var i 2003 m.a. vertskap for ein større nordisk konferanse om kulturlandskap som ressurs.

Arbeidet med å sikre at jordvernpolitikken blir følgd opp og har hatt høg prioritet. Ein del saker syner at vernet om jorda som ressurs i eit langsiktig perspektiv ikkje blir tilstrekkeleg vektlagt. Dette er ikkje tilfredstillande og departementet vil derfor styrkje arbeidet med vern om verdifulle landbruksareal og kulturlandskapsverdiar i eit langsiktig perspektiv.

Forenkling og modernisering av dei juridiske rammene for ressurs- og eigedomsforvaltninga held fram. Regjeringa fremma i april 2003 ein odelstingsproposisjon med framlegg til ny konsesjonslov, jf. Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) Om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. I Ot.prp. nr. 106 (2002-2003) Om lov om endringer i domstolloven og jordskifteloven (jordskifterettens stilling og funksjoner), foreslår regjeringa at jordskifterettane blir ført vidare som særdomstol, administrativt knytt til Domstoladministrasjonen i Trondheim. Dette er i tråd med forslaget frå fleirtalet i NOU 2002:9 Jordskifterettenes stilling og funksjoner (Løkenutvalget).

Departementet arbeider med ein forsterking og koordinering av verdiskapingssatsinga knytt til jordbruk, skogbruk, reindrift og anna næringsverksemd. Dette er omtald fleire stader i proposisjonen.

Arbeidet med å leggje til rette for meir robuste rammevilkår i skogbruket held fram mellom anna med omlegging av verkemiddelbruken, der satsingane på treprogrammet, utmark og bioenergi er sentrale tiltak.

Arbeidet med effektivisering og kostnadsreduksjon i jordbruket held fram. Mjølkeprodusentane sitt handlingsrom er auka gjennom innføring av ein friare omsetjing av mjølkekvotar. I tillegg er taket for kor mykje kvote ein kan ha på den einskilde landbrukseigedomen og avstandsgrensa for samdrifter auka. Departementet har og opna for produksjon av mjølk utanfor kvotesystemet for lokal foredling.

Regelverket for regulering av ervervsmessig husdyrhald er gjennomgått, og konsesjonsgrensene for dei kraftfôrkrevjande produksjonane er auka. Dette bør medføre ein meir kostnadseffektiv og konkurransedyktig produksjon. På sikt vil dette føre til at produksjonen blir samla på færre og noko større einingar. I jordbruksoppgjeret 2003 blei det òg semje om ei rekkje forenklingar og modernisering av landbrukspolitikken med tilhøyrande verkemiddel. Dette er nærare omtala i St.prp. nr. 70 (2002-2003) Om jordbruksoppgjøret 2003 og i kap. 1150.

Bruken av Bygdeutviklingsmidlane syner gode resultat i form av arbeidsplassar og positive ringverknader i distrikta. For rapportering på bruk av BU-midlar i 2002 og 2003 blir det vist til St.prp. nr. 70 (2002-2003).

Første fase i Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon blei avslutta i 2002. Erfaringane frå fase 1 er oppsummert i ei følgjeevaluering gjort av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforsking (SNF). Hovudkonklusjonane i denne evalueringa er at intensjonane i programmet i stor grad er oppfylt. Som ledd i styrkinga kring formålet med Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon blei Eksportprogrammet overført frå Konkurransestrategiar for norsk mat til Verdiskapingsprogrammet i 2003. Det vil auke moglegheitene for eksport av norske spesialiserte matprodukt til marknader i utlandet.

Hovudstrategi for landbrukspolitikken

Landbruksdepartementet har som hovudmål å sikre trygge matvarer og fremme mangfald og forbrukaromsyn med grunnlag i eit berekraftig, utviklingsorientert og marknadsbasert landbruk, som utnyttar potensialet for auka verdiskaping og som medverkar til levande bygder med høg produksjon av fellesgode. For å nå målet arbeider regjeringa for å etablere livskraftig jord- og skogbruk og reindrift med utnytting av ny teknologi, nye marknadsmoglegheiter, auka mangfald, ein balansert marknad, strukturelle endringar og fornuftige kostnadstilpassingar. Desse forbetringane meiner regjeringa må liggje til grunn for at måla for inntektsutviklinga innan sektorane i større grad kan nåast. Regjeringa legg vidare i Sem-erklæringa vekt på å oppretthalde eit desentralisert landbruk med variert bruksstruktur med m.a. tanke på beredskap og omsynet for produksjon av trygg mat. Regjeringa legg og til grunn eit behov for modernisering og auka fokus og synleggjering av verdiskaping, miljø- og matpolitikk.

Utviklingstrekka i det norske og internasjonale samfunnet har i vesentleg grad endra høva for det norske jord- og skogbruket. Endringane har blant anna utspring i Noregs forpliktingar til internasjonale avtaler som til dømes WTO og EØS, krav til auka effektivitet i alle ledd i verdikjedene og krav om lågare prisar og auka konkurransekraft i marknadene for jord- og skogbruksprodukt.

Dei nærings- og distriktspolitiske konsekvensane av eit landbruk med auka krav til effektivitet kjem best til syne gjennom den store reduksjonen i tal på aktive driftseiningar i landbruket. I løpet av dei 25 siste åra har talet på aktive bruk blitt halvera frå å vere om lag 125 000 i 1979. Samstundes har talet på landbrukseigedomar vore stabilt på om lag 180 000 einingar.

For å møte desse utfordingane, samstundes som dei nærings- og distriktspolitiske måla for jord- og skogbruket skal oppretthaldast, er det behov for vesentlege endringar i dei landbrukspolitiske prioriteringane.

I det framtidige norske jord- og skogbruket må strukturendringane førast vidare slik at konkurransekrafta og kostnadsnivået blir betre. Rammene for eit kostnadseffektiv jord- og skogbruk må utviklast på ein slik måte at norske standardprodukt kan konkurrere med internasjonale produkt på ein nasjonal marknad ut frå parametrane pris og tilgjenge. Strukturendringane må i dette høve gjennomførast på ein sosial og økonomisk forsvarleg måte for landbruksbefolkninga, samstundes som dei distriktspolitiske høve må ivaretakas.

Parallelt med strukturendringane er det eit stort behov for å vidareføre og forsterke ei omlegging av næringspolitikken med sikte på å etablere alternativ inntekt og sysselsetjing på eigedomar der tradisjonell landbruksverksemd blir redusert eller avvikla. Denne næringspolitikken må både omfatte økonomiske verkemidlar og ein målretta eigedoms- og ressursforvaltningspolitikk. Dei økonomiske verkemidla må leggje til rette for ein utvida teneste- og produktproduksjon basert på landbruket og bygdene sitt samla ressursgrunnlag. Dette medfører ei vidareutvikling av dagens verkemiddel for å nå nye målgrupper og meir utradisjonelle produksjonar av tenester og produkt.

Regjeringa vil vurdere forslag til ei provenynøytral omlegging av jordbruksfrådraget. Siktemålet er at bioenergi skal inngå i frådraget medan passive kapitalinntekter skal trekkjast ut frå frådraget. Det kan vere behov for andre endringar i jordbruksfrådraget for at ordninga skal vere provenynøytral. Ein vil kome tilbake til Stortinget med framlegg til endringar, med mogleg verknad for 2004, i revidert nasjonalbudsjett.

I arbeidet med å leggje til rette for ein auka marknadsbasert næringsverksemd må det leggjast opp ein samla strategi som omfattar heile verdikjeda, frå primærproduksjon fram til forbrukar. Det er ikkje godt nok å effektivisere dei einskilde ledda i verdikjeda. Siktemålet må heile tida vere å gjere den samla effektiviteten i verdikjeda monaleg betre. Ut frå dei strukturelle endringane som går føre seg er det òg eit viktig siktemål for ein samla næringsstrategi at alle ledd i verdikjeda trekk i lag, og at primærprodusentane kan få ein rimeleg del av verdiskapinga sett i høve til den innsats dei gjer.

Satsinga på ny næringsutvikling skal og leggje til rette for at ny aktivitet kan etablerast på mange av dei landbrukseigedomane kor det i dag ikkje er næringsutøving. Det er i desse høve ikkje eit mål at ny aktivitet skal knytast til tradisjonell landbruksutøving.

Ein meir målretta forskingspolitikk som legg til rette for kommersialisering og nyskaping er ein viktig del av den samla strategien. Vidare skal det utviklast ein aktiv eigedomspolitikk som legg til rette for ulike tilpassingar for busetjing på gardsbruk der tradisjonell næringsverksemd ikkje er aktuelt.

Landbruksdepartementet sine nye strategiar innan landbrukspolitikken for å etablere ein nærings- og eigedomspolitikk parallelt med strukturendringane, er samla under nemninga Landbruk Pluss. Det er nærare gjort greie for Landbruk Pluss i m.a. pkt. 1.3.1 i innleiinga Nye strategiar i landbrukspolitikken. Ein føresetnad for denne hovudstrategien for landbrukspolitikken er lokale og regionale tilpassingar. Ei rekkje tiltak vil bli satt ut i livet på dette området.

Miljøprofilen er ein integrert del av den samla næringspolitikken. Den er utvikla over ein lang tidsperiode og skal førast vidare i 2004.

Jordbrukspolitikk

I dei framtidige prioriteringane innan jordbrukspolitikken vil regjeringa ta større omsyn til bruk der jordbruksproduksjonen utgjer eit viktig bidrag til inntekta. Dette er ei vidareføring av den politikken som er ført dei seinaste åra og ved jordbruksoppgjeret for 2003. Siktemålet er å medverke til omstilling og effektivisering, og at aktive utøvarar skal få ei inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet.

I jordbruksoppgjeret for 2003 er det gjort ei viss omfordeling av økonomiske verkemidlar i retning av bruk som har ressursgrunnlag til å vere ein hovudinntektskjelde for brukarfamilien. Regjeringa legg vekt på at ei betre utnytting av moglegheitene i marknaden, auka mangfald, ein balansert marknad, strukturelle endringar, utnytting av ny teknologi og fornuftige tilpassingar av kostnader i aukande grad skal leggje til rette for ei rimeleg inntektsutvikling i jordbruket. I samsvar med dette er det i jordbruksoppgjøret for 2003 gjennomført enkelte strukturelle tilpassingar som skal stimulere til auka effektivitet, konkurransekraft og redusert overføringsbehov over tid. Jordbruksoppgjøret for 2003 legg òg vekt på å oppretthalde eit desentralisert landbruk med variert bruksstruktur.

Med dei utfordringane det norske jordbruket står ovanfor er effektivisering og kostnadsreduksjon i vareproduksjonen nødvendig for at jordbruket over tid framleis skal vere i stand til å produsere dei fellesgoda samfunnet spør etter. Mjølkeproduksjonen er viktig både i omfang og for bidraget til inntektsmoglegheiter i mange distrikt. Det er derfor nødvendig å arbeide for å få til ein best mogleg ressursutnytting. I 2002-2003 blei handlingsrommet for mjølkeprodusentane auka både fordi produksjonen no er i balanse og gjennom innføring av ein friare omsetting av mjølkekvotar. Ordninga med friare omsetting av mjølkekvoter blir vidareført. Den nye ordning med fritak for overproduksjonsavgift ved lokal foredling av mjølk aukar også handlingsrommet innafor mjølkeproduksjonen framover. Denne ordninga er eit viktig element i satsinga Landbruk Pluss. Ein vil og følgje opp Stortinget si behandling av Ot.prp. nr. 94 (2002-2003) Om lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen.

Matmangfald står sentralt i regjeringa sin matpolitikk og eit av de strategiske måla for mat- og landbrukspolitikken er derfor å sikre forbrukarane eit mangfald av trygge matvarer. Produksjon av mat med høg kvalitet er eit viktig satsingsområde innan landbrukspolitikken. Ein matmarknad med mangfald, nyskaping og variasjon i utbodet av produkt er særdeles viktig for å møte etterspurnaden frå stadig meir kvalitetsbevisste forbrukarar. Politikken må leggje til rette for auka nyskaping, mangfald, verdiskaping og marknadsorientering i både primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien.

Jordbrukspolitikken må utviklast på ein slik måte at det økonomiske potensialet i ein nasjonal og internasjonal høgkvalitets matmarknad kan utnyttast. Dette krev ein samordna utvikling av dei nasjonale økonomiske og juridiske rammene for jordbruksproduksjonen og dei moglegheitene ein ser i dei framtidige nasjonale og internasjonale marknadene for kvalitativt spesialisert mat.

Norsk landbruk og næringsmiddelindustri møter aukande internasjonal konkurranse på heimemarknaden både som følgje av internasjonale handelsavtalar og gjennom den aukande grensehandelen. Det har særleg vore auke i importen av foredla landbruksvarer dei seinare åra. I internasjonale prosessar og forhandlingar har regjeringa som målsetjing å sikre handlingsrom for å oppretthalde ein nasjonal landbrukspolitikk.

Det går føre seg fleire internasjonale forhandlingsprosessar som er viktige for importen av landbruksvarer til Noreg. Både i dei pågåande WTO-forhandlingane og dei nylig avslutta forhandlingane med EU om artikkel 19 i EØS-avtalen, er marknadstilgang for landbruksvarer tema. Artikkel 19-avtalen medfører mellom anna gjensidig auka marknadstilgang for 4 000 tonn ost og 800 tonn kjøtt. Forbrukarane stiller krav som òg gir auka etterspurnad etter utanlandske produkt. Auka internasjonal konkurranse stiller norsk landbruk og næringsmiddelindustri ovanfor store utfordringar om ein skal kunne halde sin del av marknaden.

I tråd med St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Innst. S. nr. 167 (1999-2000) frå næringskomiteen har ein vidareført arbeidet med forenkling av landbrukspolitikken med tilhøyrande verkemiddel. I jordbruksoppgjeret 2003 blei avtalepartane samde om ei rad forenklingar som er omtalt i St.prp. nr. 70 (2002-2003) og under kap. 1149 og 1150.

Ei rekkje ordningar blei òg flytta ut av jordbruksavtalen til Landbruksdepartementet sitt ordinære budsjett. Departementet har vurdert flyttinga ut frå følgjande hovudprinsipp:

• jordbruksavtalen og jordbruksforhandlingane blir avgrensa til å omfatte målprisar, marknadsordningar og tilskottsordningar som direkte eller indirekte påverkar inntektsmoglegheitene på gardsbruk

• ordningar som i hovudsak påverkar konkurranseforhold og/eller aktørar som ikkje er representerte i forhandlingane, bør ikkje forhandlast og liggje på jordbruksavtalen.

Skogpolitikk

Det siste hundreåret er det bygd opp store tømmerressursar som kan nyttast meir aktivt enn i dag. Skogen har òg stor verdi i miljøsamanheng. Gjennom behandlinga av St.meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) vedtok Stortinget følgjande hovudmål for skogpolitikken:

• verdiskapinga frå skogbaserte næringar skal aukast

• skogsektoren skal medverke til å løyse viktige miljøoppgåver.

Aktiv og langsiktig ressursforvaltning er nødvendig for å nå desse måla. Sterkare internasjonal konkurranse, fallande lønnsemd, mindre hogst og sterk reduksjon i dei langsiktige investeringane gjer at rammevilkåra for skogsektoren har endra seg. Dette gjer at det også i 2004 kan bli vanskeleg å nå dei måla Stortinget trakk opp i samband med behandlinga av Skogmeldinga. Departementet møter dette ved omlegging av verkemiddelbruken.

Den største utfordringa i skogbruket framover er å betre lønnsemda generelt og betre grunnlaget for bruk av skogressursane. I dei siste åra har avsetnaden og marknadene for massevirke blitt stadig dårlegare. Samstundes er det strukturelle utfordringar og svak lønnsemd i sagbruksindustrien. Desse tilhøva heng saman. Problema er størst i områder der delen av sagtømmer er liten. I dag er store deler av skogen ulønnsam å drive. For å møte denne utviklinga er det nødvendig med ein brei næringspolitisk strategi som omfattar heile produksjonskjeda i skogbruket. Siktemålet er å få til ein samla forventing om auka effektivitet i verdikjeda. Det blir viktig å nytte verdiskapingsprogramma som eit aktivt tiltak i ein slik samla politikk. Det er nødvendig å få til produkt og tenester med betre økonomisk avkasting, noko som krev høgare foredling og auka marknadsorientering i heile verdikjeda. I tillegg vil departementet auke satsinga på bioenergitiltak og næringsutvikling i utmark. I ein samla skogpolitikk vil det vere eit stort føremon at nye marknader for skogbruk og skogbruksrelaterte produkt kan utviklast.

Miljøarbeidet i skogpolitikken er bygd opp kring to hovudutfordringar; medverking til å løyse viktige miljøoppgåver og skogsektoren sine miljøutfordringar knytt til eigen næringsverksemd. Ein god miljøprofil i skogbruket er nødvendig av omsyn til skogmiljøet og for at næringa skal ha aksept i samfunnet og marknaden. Dette krev samhandling mellom skogeigarane, næringa og styresmaktene. Skogpolitikken legg stor vekt på prinsippet om fridom under ansvar, og dette prinsippet ligg òg til grunn på miljøområdet slik at miljøarbeidet er ei viktig utfordring for næringa. Samstundes er miljøomsyn innarbeidd i regelverket, satsing på kompetanse, informasjon og resultatkontroll. Landbruksdepartementet legg vidare vekt på at auka vern av skog blir eit viktig element i den samla forvaltninga av skogressursane, og at eit auka skogvern skal baserast på erstatning til skogeigarane i samsvar med gjeldande lovverk.

Skog og treprodukt bind store mengder karbon. I tillegg kan auka bruk av varige treprodukt gi forlenga karbonbinding, samstundes som treprodukt kan erstatte andre produkt med større klimagassutslepp i produksjon eller bruk. Med ein framleis aktiv forvaltning av dei fornybare skogressursane, kan ein nå målet om eit meir berekraftig produksjons- og forbrukarmønster.

Skogbrukslova med tilhørande føresegner gir den juridiske ramma for skogbruket og er det grunnleggjande verkemidlet for å sikre berekraftig bruk av skogen. I samband med behandlinga av skogmeldinga blei det konkludert med at lova skulle reviderast, og departementet vil med det første sende eit utkast til ny skogbrukslov til allminneleg høyring. Arbeidet med ny lov starta opp i 2000. Etter omlegginga av skogpolitikken i 2002 er det kome til nye moment som blir vurdert i lovarbeidet. Departementet legg til grunn at lova skal gi rammer og retningslinjer for eit næringsretta skogbruk med vekt på økonomisk avkasting og ein god miljøprofil.

Skogavgiftsordninga er ein tvungen fondsavsetting. Skogavgifta er den sentrale finansieringskjelda for nødvendige investeringar. Ordninga sikrar det finansielle grunnlaget for investeringane samstundes som ho fremmar investeringsvilja hos skogeigarane ved at det er knytt skattefordel til bruken av skogavgifta.

Det er vedteke at kommunane frå og med 2004 m.a. skal forvalte det meste av dei juridiske og økonomiske verkemidla i skogbruket, og departementet arbeider no med det konkrete opplegget for tilskottsmidla. Departementet vil gi ut midla som rammeløyvingar til fylkesmennene som igjen skal fordele midlane til kommunane, jf. nærare omtale under kap. 1149. Samstundes som vedtak i enkeltsaker førast over til kommunane vil Fylkesmannen få ei viktig rolle når det gjeld formidling av skogpolitikken, som regionalt kompetanse- og pådrivarmiljø og når det gjeld nødvendig kontroll og kvalitetssikring i samband med tilskottsforvaltning.

Statskog SF er ein sentral aktør i forvaltninga av dei norske skog- og utmarkressursane og eit viktig instrument for å løyse offentlege oppgåver knytt til skog og utmark. Som landets største grunneigar og forvaltar av store fellesskogressursar, skal Statskog medverke til å oppfylle nasjonale mål for bruk og vern av norsk natur. Føretaket skal sikre det biologiske mangfaldet og ta vare på naturgrunnlaget. Statskog skal leggje til rette for at folk flest skal kunne drive jakt, fiske og anna friluftsliv på føretaket sine areal. Statskog SF skal òg medverke til å skape og sikre lønnsame arbeidsplassar gjennom rasjonell og forretningsmessig utnytting av kompetanse, kapital og areal. Det er eit mål å styrkje den lokale verdiskapinga i samarbeid med lokale aktørar.

Rammevilkåra for Statskog SF er i endring, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002-2003 Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressursar i Finnmark fylke (Finnmarkslova) og om sal av areal frå Statskog SF, jf. Innst. S. nr. 150 (2001-2002). Det vil framover bli arbeidd med Statskog SF si framtidige rolle i forvaltninga av norske skog- og utmarksressursar. Det vil bli lagt vekt på tilrettelegging og forvaltning av slike eigedomar til beste for allmenta. Det skal framleis drivast næringsmessig aktivitet innan skogbruk, jakt, fiske, friluftsliv o.a. med sikte på å medverke til næringsutvikling i distrikta. Areal som Statskog SF forvaltar skal brukast meir aktivt for å sikre viktige samfunnsoppgåver, mellom anna skal det på staten sin grunn sikrast nødvendig verneareal.

Skogpolitikken er nært knytt til ei rekkje internasjonale prosessar. Det internasjonale skogpolitiske arbeidet har verknad for skogbruket og skogindustrien i Noreg og for utforminga av den nasjonale skogpolitikken. Departementet legg derfor opp til at Noreg skal delta aktivt i internasjonal skogpolitikk for å medverke til utvikling av berekraftig skogbruk globalt og for å sikre at internasjonale avtalar tek vare på norske interesser.

Dei viktigaste prosessane for Noreg er Skogforumet i FN, dei pan-europeiske ministerkonferansane for trygging av Europas skogar, FN-konvensjonen om biologisk mangfald, FN-konvensjonen om klimaendringar og Kyotoprotokollen og det nordiske samarbeidet.

Annan næringsutvikling

Noreg er eit land med rike utmarksressursar. Dei norske fjella, skogane, vatna og elvane gjer det mogleg å utnytte ressursar og ha aktivitetar av ulike slag i rikeleg monn. Størsteparten av desse ressursane blir forvalta av landbruket. For landbruket ligg tilhøva godt til rette for å utvikle reiselivsprodukt basert på natur- og kulturarven. Landbruksdepartementet og Noregs Turistråd har etablert eit samarbeid om marknadsføring av Noreg som reisemål for norske forbrukarar. Landbruksbasert reiseliv, bygdekulturen og aktivt drivne gardsbruk har ein sentral plass i denne satsinga. For å sikre effekten og resultata av prosjektet er det nødvendig med ein langsiktig satsing som kan gå over nokre år.

Produksjon av mat og andre landbruksprodukt i kombinasjon med miljøomsyn gir ei rad miljøgode for befolkninga. Desse miljøgoda er m.a. knytt til ope landskap, biologisk mangfald, lokal matkultur, kulturminne og reise- og friluftsliv. Gjennom ei målretta forvaltning og aktiv utnytting av slike miljøgode vil ein i næringspolitikken m.a. stimulere til at lokal matkultur og kulturlandskap blir sett saman til heilskaplege opplevingsprodukt for reiselivet, jf. måla med Landbruk Pluss, sjå innleiinga pkt. 1.3.1 Nye strategiar i landbrukspolitikken.

Inn på tunet, bruk av garden som ressurs for opplærings-, helse- og sosialsektoren og anna form for tenesteproduksjon, er òg ein viktig måte å synleggjere og ta i bruk garden sine ressursar på.

Utmarksressursane har eit stort potensial for kommersiell utnytting. Ein finn etter kvart fleire døme på at grunneigarar får størsteparten av inntekta si frå nye næringar utanom tradisjonelt landbruk, til dømes gardsferie med tilrettelagde opplevingar. Med fallande lønnsemd i jord- og skogbruk, må fleire gardbrukarar sjå seg om etter nye inntektskjelder. Landbruksdepartementet vil derfor leggje til rette for å finne fram til næringsverksemd ut frå menneskelege ressursar og ressursar som ligg i garden og grenda, med særleg vekt på dei moglegheiter som ligg i utmarka.

I samband med departementet si satsing på næringsutvikling, har Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) på oppdrag utarbeida eit forslag til handlingsplan for næringsutvikling i utmark. Handlingsplanen peiker på tiltak som skal hjelpe etablerarane, kvalitetssikre utmarksprodukta og styrkje marknadsføringa av produkta. Det blir òg fokusert på rammevilkåra for slik verksemd. Departementet har allereie på førehand sett i gang arbeid med å sjå på løysingar når det gjeld reglar som kan hemme og fremme næringsutvikling i utmarka. Korleis det offentlege på best mogleg vis kan støtte opp om nye næringar, er òg eit høgt prioritert arbeidsområde. Kvart år er det mange saker i jordskifterettane som legg eigedomstilhøva til rette for utmarksnæring som jakt, fiske, beite, hyttebygging og annan reiselivsbasert verksemd. Det er òg aktuelt å drøfte nærare korleis verneområde kan bli utnytta i samband med verdiskaping i distrikta, jf. omtale av dette i revidert nasjonalbudsjett for 2003.

Verdiskapingsprogramma

Produksjon av tenester og produkt i jordbruk, skogbruk og reindrift utgjer ein basis for verdiskaping i landbruket. Regjeringa meiner det er viktig å ha ein eigen næringspolitikk som har som mål å utvikle eit nyskapande landbruk som tar i bruk nye moglegheiter i marknaden. Siktemålet er høg verdiskaping og miljønytte. Det skal gje auka lønnsemd for brukarane og nye kvalitetsprodukt og mangfald til forbrukarane. Til dette treng vi tiltak som koplar framtidsretta og marknadstilpassa utnytting og foredling av råvarer med relevant tenesteyting. Regjeringa vil derfor i næringspolitikken sin leggje føresetnadene til grunn for å vidareutvikle eit landbruk som produserer eit auka mangfald av mat og andre produkt og tenester gjennom eit fokus på nyskaping og kommersialisering. Dette siktemålet for verdiskapingsprogramma skal sjåast som ein del av ein samla næringsstrategi.

For å oppnå auka verdiskaping og ei tilfredsstillande utvikling i mange lokalsamfunn, er det viktig å sjå heile ressursgrunnlaget i samanheng. Landbruksdepartementet vil forsterke satsinga på verdiskapingsprogramma gjennom å sjå dei ulike bransjesatsingane i ein heilskap. Etter endringane med at midlar er overført frå jordbruksoppgjeret til det ordinære statsbudsjettet og ein har fått ei felles leiing av verdiskapingsprogrammet for mat og verdiskapingsprogrammet for skog og trevirke, ønskjer ein aktivt å samordne innsatsen retta mot verdiskaping innan mat, tre, bioenergi, utmark og reiseliv i større grad. Det vil òg vere aktuelt å sjå på moglege samhandlingsvinstar mellom dei satsingane som er nemnd ovanfor og verdiskapingsprogrammet for rein.

Satsinga på verdiskapingsprogramma må sjåast saman med regjeringa sitt auka fokus på innovasjon, nyskaping og kommersialisering. Innovasjon kan oppfattast som nye produkt, nye tenester, nye produksjonsprosessar eller nye organisasjonsformar lansert i marknaden eller tatt i bruk i produksjon for å skape økonomiske verdiar. Innovasjon skjer ofte på lokale arenaer basert på regionale føresetnader og med nødvendige koplingar til regionale, nasjonale og internasjonale innovasjonssystem, samstundes som innovasjonssystema ofte er sektorovergripande. I lys av dette arbeider regjeringa med ein heilskapleg innovasjonspolitikk og utarbeidinga av ein plan som er første steg i arbeid med utvikling og igangsetting av ein heilskapeleg innovasjonspolitikk. Planen blir lagt fram i løpet av hausten 2003. Ein meir målretta forskingspolitikk som legg til rette for kommersialisering og nyskaping, er ein viktig del av den samla strategien.

Det vil i arbeidet med verdiskapingsprogramma bli lagt auka vekt på at dei skal støtte opp under og vere eit aktivt verkemiddel for ein samla strategi som omfattar heile verdikjeda. Dei må kunne gå inn i strategiske prosessar i ein heilkjedetenking saman med sentrale større aktørar som ligg nære siste leddet i verdikjeda, jf. òg omtale under kap. 1149.

Utviklinga av, og ein god samordning av verkemidla for auka næringsutvikling og verdiskaping innan heile landbrukssektoren er viktig for å nå måla i Landbruk Pluss.

For Verdiskapingsprogrammet for rein, jf. samla omtale av reindriftspolitikken.

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon

Ein meir open konkurransesituasjon krev ei offensiv utnytting av dei moglegheitene som ligg føre. Verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon skal leggje til rette for auka verdiskaping både innan primærproduksjon og foredling. Programmet gjekk inn i fase II i 2003. Frå 2003 har verdiskapingsprogrammet for mat og skog og tre ei felles leiing. Dette, saman med arbeidet med å lage ein ny strategi for verdiskapingsarbeidet, vil gi større heilskap i politikken. Satsinga på økologisk landbruk er òg sentral i denne samanhengen.

Landbruksdepartementet vil, med utgangspunkt i erfaringane frå verdiskapingsprogrammet og rapporten Flaskehalser og etableringsbarrierar for mindre matbedrifter, følgje opp arbeidet med å gjere det enklare å få til etablering av matbedrifter i, og knytt til landbruket. Gjennom etableringa av Mattilsynet frå 01.01.2004 skal arbeidet med informasjon og tilrettelegging for mindre matbedrifter få auka prioritet, jf. kat. 15.10 for nærare omtale av dette.

Frå 2003 er dei tidlegare delprogramma i Konkurransestrategier for norsk mat (KOSTRAT), med unntak av Kvalitetssystemer i landbruket (KSL) og regjeringa si satsing på offentleg profilering av norsk mat og matproduksjon, ein del av verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Eksportprogrammet for landbruksbaserte produkt er ein integrert del av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Eksportsatsinga vil bli styrka ved at Noregs Eksportråd vil bli slått saman med SND frå 2004.

Programmet legg òg til rette for auka kompetanse blant entreprenørar på matvaremarknaden gjennom etableringa av kompetansenettverk. I 2004 vil eksportsatsinga på meir foredla og spesialiserte landbruksprodukt vere eit prioritert handlingsområde i Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Nyskaping, mangfald og verdiskaping på matvaresektoren er nærare omtala i St.prp. nr. 70 (2002-2003) Om jordbruksoppgjøret 2003 og i kat. 15.20 og kap. 1150.

Innan Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon vil den etablerte merkeordninga for verna produktnamn i løpet av hausten 2003 bli opna for fiskeprodukt. Merkeordninga gjer det mogleg å verne om produktnamn på landbruksbaserte næringsmidlar som har ein spesiell geografisk tilhøre, tradisjon og/eller særpreg. Ordninga er oppretta av Landbruksdepartementet etter mønster frå tilsvarande ordning i EU.

Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke

Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke (Treprogrammet) blei skipa i 2000 som det første av dei tre verdiskapingsprogramma initiert av Landbruksdepartementet. Programmet har som siktemål å medverke til at Noreg syner veg i ny bruk og utnytting av trevirke. Treprogrammet skal medverke til å auke bruken av tre, auke lønnsemda i verksemdene og auke verdiskapinga. Auka bruk av ei fornybar ressurs som trevirke medverkar òg til ein meir berekraftig produksjon og forbruksmønster ved å minske klimagassutslipp og ved å redusere energiforbruket ved framstilling av materialar til bygg. Ei rekkje tiltak er gjennomførde i regi av programmet, og departementet vil vidareføre satsinga som ein sentral del av ei brei næringspolitisk satsing for auka verdiskaping knytt til landbruket.

Bioenergi

Innan rammene for langsiktig berekraftig forvaltning er det eit potensial for å auke utnyttinga av biomasseressursane frå landbruket til energiformål. I jordbruksforhandlingane i 2002 blei det sett av 15 mill. kroner til bioenergiformål. Dette er i budsjettframlegget auka til 18 mill. kroner. Det er med utgangspunkt i dette utarbeida eit program for auka verdiskaping innan bioenergi frå landbruket. Programmet blir administrert av SND og starta opp primo 2003. Programmet har som mål å medverke til å auke tilbodet og bruken av bioenergi frå jord- og skogbruket, og det er ein føresetnad at satsinga skal leggje grunnlaget for forretningsmessige konsept der landbruket er totalleverandør av bioenergiløysingar. Arbeidet i Landbruksdepartementet må sjåast i samanheng med Olje- og energidepartementet si satsing på omlegging av energibruk og -produksjon.

Det er òg lagt opp til å vurdere endringar med sikte på at inntekter frå bioenergi kan inngå i grunnlaget for jordbruksfrådraget, jf. omtale under avsnitt om Hovudstrategi for landbrukspolitikken.

Reindrift

Hovudstrategiar i reindriftspolitikken

Mål og retningslinjer for reindriftspolitikken er trekte opp i St.meld. nr. 28 (1991-92) og Stortinget si behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1991-92). I innstillinga er En bærekraftig reindrift konkretisert nærare til å vere økologisk, økonomisk og kulturell berekraft. Med bakgrunn i desse føringane legg regjeringa i sin reindriftspolitikk opp til å kome med tiltak som vil gi gode og påregnelege rammevilkår for næringsutøvarane. Døme på tiltak er skattefrådrag i reindrifta, forenkling av rapporteringsrutinar, fokusering på produktutvikling og kompetanseheving. Vidare er fokus retta mot marknad, dvs. at ein bør forvente ei generell innstramming når det gjeld støtte til drift og at det blir lagt meir vekt på støtte til innovasjon, kompetanseheving, produktutvikling, investering og marknadsføring.

For nærare omtale av måla i reindriftspolitikken, jf. kap. 1147 og 1151, samt St.prp. nr. 63 (2002-2003).

Reindrifta blir utøvd i store delar av landet og under ulike tilhøve og vilkår. Utfordringane er mange og samansette. Stabile vilkår for reindriftsnæringa er ein nødvendig føresetnad for å kunne skape tryggleik i næringa. Reindriftsutøvarar som utøvar si reindrift i område der rammevilkåra er fastsett, har ei betre lønsemd enn utøvarar der slike fundamentale spørsmål ikkje er avklarte. For reinbeiteområda i Finnmark er rammevilkåra ikkje fastsett og det er derfor viktig å få desse vilkåra på plass og sikre at desse blir etterlevde. Dette gjeld distrikts- og siidainndeling, fastsetjing av beitetider og fastsetjing av høgste talet på rein for reinbeitedistrikta. For Troms reinbeiteområde er hovudutfordringa eit underskot på vinterbeite, store rovdyrtap og ein svak økonomi. For Nordland og Nord-Trøndelag reinbeiteområde er hovudutfordringa store rovdyrtap og sikring av reindrifta sine areal. For Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er hovudutfordringa å sikre reindrifta gode driftsmessige forhold, samt tilstrekkeleg areal etter at reindrifta gjennom fleire tvistar omkring beiteretten på privat utmark har mista beiteland i området. Vidare er det ei utfordring innafor kvart område å få til auka verdiskaping for næringsutøvarane mellom anna gjennom auka lokal foredling, samt betre marknadsføring av produkt av rein. Sentralt i ei positiv utvikling av reindrifta er auka kompetanse. Det er viktig å dokumentere og vidareutvikle den kompetansen som er i reindrifta, og bruke denne kunnskapen i forsking og forvaltning av næringa.

Reindriftsavtalen er, ved sida av reindriftslova, det viktigaste verkemiddelet for å følgje opp måla og retningslinjene i reindriftspolitikken. Reindriftsavtalen 2003/2004 inneber ei ny retning i reindriftspolitikken ved at denne avtalen har auka verdiskaping og marknadsretta produksjon som hovudmål. Dette har ført til at tilskota til driftseiningar og tamreinlag er endra vesentleg - frå ordningar som i stor grad har vore faste beløp pr. driftseining til ordningar som premierer produksjon og verdiskaping. Føremålet med å etablere ein produksjonspremie er å premiere innsats, produksjon og vidareforedling i næringa. Denne omlegginga som har ført til avvikling av produksjons- og produktivitetskrava medfører ein monaleg forenkling av dagens tilskotsystem, samstundes som fleire vil kunne få tilskot. Produksjonspremien er retta mot verdiskaping og produksjon i reindrifta og vil kunne gi eit incitament til å auke omsetninga ved å levere varer av høgare kvalitet og/eller ved å foredle varene ytterlegare. Denne omlegginga fører til at ein får verdsett og synleggjort òg den innsatsen som blir gjort utover det arbeidet som blir utøvd i det tradisjonelle reindriftsarbeidet på fjellet. Ein innsats som i utstrekt grad blir ivareteken av reindriftskvinnene.

Før forhandlingane om reindriftsavtalen 2003/2004 vedtok Regjeringa å innføre eit tilsvarande skattefrådrag for reindrifta som for jordbruket. Dette frådraget vil fungere som eit supplement til andre ordningar over reindriftsavtalen og vil vidare vere eit viktig bidrag i ein heilskapleg reindriftspolitikk der verdiskaping står sentralt, jf. nærare omtale av status og verkemidlar i reindriftspolitikken under kap. 1147 og 1151, samt St.prp. nr. 63 (2002-2003).

Verdiskapingsprogrammet for reindrift

Verdiskapingsprogrammet for rein blei skipa i 2001. Føremålet med programmet er å auke verdiskapinga i reindriftsnæringa på ein slik måte at det kjem reineigarane til gode. Administrasjon av programmet er lagt til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i Troms. Det er etablert ei styringsgruppe som har ansvaret for overordna prioriteringar og strategiar for programmet. I utgangspunktet har reindrifta fleire føremoner i konkurransen med forbrukarane. Reinkjøt er eit eksklusivt nisjeprodukt som har konkurransekraft gjennom kvalitative eigenskapar. Dagens produksjon av reinkjøt dekkjer ikkje etterspurnaden i marknaden. Reinkjøt kan seljast ut frå assosiasjonar til naturopplevingar og fri natur, og det har samstundes ein sterk etnisk identitet, noko som er ein trend i tida for mange. Utfordringa i reindrifta ligg i ei produktutvikling som inneber utnytting av heile reinen. Vidare er det sentralt å få etablert ei betre marknadsføring og ikkje minst ein rett distribusjon som kanaliserer reinkjøtet til dei betalingsvillige marknadene. Verdiskapingsprogrammet for rein vil vere eit sentralt verkemiddel for å møte desse utfordringane. For å sikre ein best mogleg effekt av verdiskapingsprogrammet og dei andre ordningane som er etablerte som tiltak for auka verdiskaping i reindrifta blir det vist til Reindriftsavtalen 2003/2004. I denne avtalen blei avtalepartane einige om ein protokoll som mellom anna inneber at Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking føretek ein gjennomgang av dagens ordningar og avsetningar over Reindrifta sitt utviklingsfond (RUF), samt den tidligare avsetninga til marknadsfremjande tiltak. Gjennomgangen skal sjå verkemidla over RUF, Verdiskapingsprogrammet for rein og tilskotet til samisk utviklingsfond i ein samanheng og føreslå eventuelle endringar slik at effekten av RUF og verdiskapingsprogrammet blir størst mogleg. Resultatet av gjennomgangen skal leggjast fram for avtalepartane før reindriftsforhandlingane startar i 2004.

Reindrift og arealvern

Reindrift er ei svært arealkrevjande næring med marginale beiteområde, behov for ulike sesongbeite og flyttevegar mellom dei. Inngrep og forstyrring innafor beiteområda og fragmentering av beiteland har vore, og er truleg, ein av dei alvorlegaste truslane mot reindrifta sitt arealgrunnlag og dermed det materielle grunnlaget for samane sin kultur. På denne bakgrunn er det behov for å styrkje vernet av reindrifta sine areal - særleg dei areala som er avgjerande for ei berekraftig reindrift. Reindriftsforvaltninga vil utarbeide ein metode for å lokalisere desse areala, og utarbeide ein verdiklassifisering på arealbrukskart. Eit anna sentralt verktøy i samhandlinga mellom reindrifta og offentleg forvaltning er reindrifta sine distriktsplanar.

Plan- og bygningslova er det viktigaste verkemiddelet for å sikre ressursgrunnlaget i reindrifta. Lova er nå under revisjon. I samband med revisjonen er det sentralt at lova blir utvikla til eit verktøy som i sterkare grad synleggjer reindrifta sine behov og interesser og ivaretek desse i dei ulike planprosessane. I den samanhengen er det viktig at samhandlinga mellom kommunal og fylkeskommunal forvaltning og reindriftsforvaltninga og reindrifta sine styringsorgan blir utvikla med det føremål å auke forståinga for det særlege ved reindrifta og behov for samanhengande friareal, samt konsekvensar av inngrep og det som skaper uro.

Miljø

Miljøprofilen er ein integrert del av den samla næringspolitikken knytt til jord- og skogbruk, reindrift o.a. og skal vidareførast i 2004. Det er to hovudutfordringar knytt til miljøarbeidet. Det er viktig å sikre miljøomsyn i næringsverksemda. Vidare er det viktig å auke og gjere synlege dei positive miljøbidraga frå landbruket. Departementet arbeider òg med vern og forvaltning av areal og ressursar i eit langsiktig perspektiv. I realiteten er vesentlege delar av løyvingane og innsatsen i landbrukspolitikken miljøretta, jf. òg omtalen under kat. 15.10.

Miljøinnsatsen under kategorien vil i 2004 særleg vere knytt til:

• biologisk mangfald og genetiske ressursar

• kulturlandskap

• miljøprogram

• økologisk jordbruk

• forvaltning av offentlege areal til beste for allmenta

• miljønytte ved auka bruk av trevirke

• bioenergi

Dei to siste punkta er samstundes òg sentrale i arbeidet med auka verdiskaping i og i tilknyting til landbruket og bygdene. På mange område er eit internasjonalt engasjement ein nødvendig del av den samla verksemda.

Biologisk mangfald og genetiske ressursar

Landbruksdrift og kulturpåverking av planter og tre innafor si nordlige utbreiingsgrense og bidrag frå framsynt avlsarbeid og breie avlsmål har medverka til at Noreg har unike genetiske ressursar. Berekraftig utnytting og forvaltning av våre landbruksgenetiske ressursar krev kunnskapsutvikling og styrking av kompetanse, kartlegging og dokumentasjon. Genetiske ressursar i husdyr, kulturplanter og skogstre utgjer eit levande grunnlag for dagens landbruk. Ein varig sikring av tilgang til desse ressursane vil medverke til framtidige generasjonar sin matvaretryggleik, livskvalitet og velferd. Det er viktig å klargjere retten til og tilgangen til genetiske ressursar i Noreg.

Å sikre genetiske ressursar gjennom bevaring og berekraftig utnytting og gjennom ei rettferdig fordeling av dei godane dei medverkar til, står sentralt i oppfølginga av Noreg sine internasjonale forpliktingar innafor den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressursar, arbeidet innan FAOs kommisjon for genetiske ressursar, Konvensjonen om biologiske mangfald og det utstrakte samarbeidet om genetiske ressursar innafor Nordisk ministerråd. Departementet gjer for 2004 framlegg om å styrka informasjonsarbeidet om Noreg sine forpliktingar på genressursområdet.

Departementet vil òg arbeide for auka forsking og kunnskapsutvikling på området og vil sikre aktiviteten til det norske genressursrådet, genressursutvalet for husdyr, genressursutvalet for kulturplanter og genressursutvalet for skog. Rådet og utvala vil forvalte prosjektmidlar og midlar til drift over kap. 1150. Det vil i 2004 vere eit viktig mål for utvala å utvide sitt samarbeid med andre sektorar og vidare følgje opp strategiar og handlingsprogram innan området.

Departementet vil arbeide vidare for at det nordiske samarbeidet for bevaring og auka berekraftig bruk av genressursar blir styrka og vidareutvikla. Departementet vil i nasjonalt, nordisk og internasjonalt arbeid leggje vekt på å sikre tilgangen til genetiske ressursar. Eit forslag om ratifisering av den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressursar vil fremmast for Stortinget hausten 2003, jf. nærare omtale under kap. 1139 og St.prp. nr. 70 (2002-2003). Arbeidet med genressursar er elles nærare omtalt under kap. 1139.

I tråd med Stortinget si behandling av St.meld. nr. 42 (2001-2002) Biologisk mangfald er eit nasjonalt program for kartlegging og overvaking under etablering. Arbeidet med ein artsdatabank er ein del av dette. Landbruksdepartementet vil føre arbeidet vidare i 2004.

Landbruksdepartementet har samla sett ei stor satsing på genressursar og biologisk mangfald og oppgåvene vil bli vidareført og styrka i 2004. Mykje av denne satsinga går fram av omtalen under kap. 1139, men i tillegg til dette ligg det stor innsats knytt til registrering, kartfesting og kunnskap på dette feltet gjennom kap. 1146 NIJOS og kap. 1149 Verdiskapings- og utviklingstiltak i landbruket.

Forvaltning av offentlege areal til beste for allmenta

Som største grunneigar i landet og forvaltar av store fellesskogressursar skal Statskog SF medverke til å oppfylle nasjonale mål for bruk og vern av norsk natur. Føretaket skal sikre det biologiske mangfaldet og ta vare på naturgrunnlaget jf. omtale under avsnitt om skogpolitikk. Denne oppgåva vil bli vidareutvikla og bli styrkja i 2994.

Kulturlandskap

Landbruket sitt kulturlandskap er eit resultat av mange hundre års bruk av naturressursane. Kulturlandskapet gir moglegheit for opplevingar i form av mellom anna eit spesielt dyre og planteliv, kulturminne og til friluftsliv i eit variert og ope landskap.

Samstundes byr forvaltning av kulturlandskap på store utfordringar. På grunn av endringar i arealbruk, bruksstruktur og driftsmåtar er det ei aukande gjengroing av jordbruksareal. Det er derfor nødvendig å vidareutvikle strategiane for kulturlandskapsarbeidet. Departementet vil i 2004 i samarbeid med Statens landbruksforvaltning leggje til rette for ein ny og samordna strategi for forvaltning og bruk av kulturlandskapet. Arbeidet med miljøprogram, eit opplegg for prioritering av verdifulle kulturlandskap, omlegging av skogpolitikken, generell vekt på desentralisering av ansvar for juridiske og økonomiske verkemiddel, satsing knytt til bioenergi, næringsutvikling knytt til matkultur og arbeidet for betre vern om dyrka mark vil òg ha verknad i denne samanheng. Dette arbeidet vil bli koordinert med utvikling av ein nordisk kulturlandskapsstrategi. Skal kulturlandskapsarbeidet lykkast er det nødvendig med meir skjøtsel og hogst, særleg av lauvvirke. Kulturlandskapsarbeidet vil i aukande grad bli sett i samanheng med den auka satsinga på bioenergi.

Miljøprogram

I samband med jordbruksoppgjeret i 2003 er det lagt til rette for etablering av eit nasjonalt miljøprogram for jordbruket i løpet av 2004. Vidare skal kvart fylke utarbeide regionale miljøprogram som blir sett i verk frå 2005. Departementet legg opp til å ha eit pilotfylke for miljøprogram i løpet av 2004. Den overordna målsetjinga med desse miljøprogramma er at dei skal gje auka målretting av miljøarbeidet i jordbruket og betre synleggjering av jordbruket sin samla miljøinnsats. Dei regionale miljøprogramma skal vidare sikre betre forankring av miljøarbeidet på regionalt og lokalt nivå. Fylkesmannen skal i samråd med næringsorganisasjonane sine fylkeslag utarbeide forslag til miljøprogram i det einskilde fylke. Etablering av slike program vil på sikt gi grunnlag for eit enklare og meir oversiktleg system for resultatoppfølging. Tiltaka i dei regionale miljøprogramma vil særleg vere retta mot å ivareta kulturlandskapet og å redusere forureiningar, jf. nærare omtale om miljøprogram i St.prp. nr. 70 (2002-2003).

Økologisk jordbruk

Gjennom å gjere det norske jordbruket meir miljøvennleg og å auke mangfaldet og valmoglegheitene i matvaresektoren, medverkar økologisk jordbruk til å nå fleire landbrukspolitiske målsetjingar. Siktemålet er å nå Stortinget sitt mål om at 10 pst. av jordbruksarealet skal drivast økologisk innan 2010. Utviklinga siste år viser at det er særleg viktig å prioritere dei områda i den reviderte handlingsplanen som er retta mot marknaden, jf. St.prp. nr. 70 (2002-2003). Dei matpolitiske forbrukarpanela vil bli trekt inn i drøftinga av tiltaka i handlingsplanen.

Miljønytte ved auka bruk av trevirke

Trevirke er ein fornybar ressurs som ikkje tilfører atmosfæren ny CO2. Noreg har tatt på seg ambisiøse mål for å redusere nasjonale utslepp av klimagassar. Auka bruk av tre framfor andre materiale i alle slags byggverk, er eit viktig bidrag i så måte. Energibruken står direkte eller indirekte for dei aller fleste miljøproblema. Trevirke krev langt mindre energi både til framstilling og transport enn samanliknande materiale.

Departementet vil halde fram innsatsen i Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke (Treprogrammet) òg i 2004, der miljønytta av auka trebruk er eit viktig område, jf. nærare omtale under kap. 1149. Departementet meiner det er viktig med nye alliansar på dette området og ikkje minst informasjon til forbrukarane. Det er òg aktuelt å samarbeide med miljøstyresmaktene på dette feltet, særleg på område knytt til trebruk og kulturminne.

Bioenergi

Regjeringa si satsing på auka bruk av bioenergi skal medverke til å nå miljømål om å minske klimagassutslipp og sikre framtidig oppdekking av landet sitt energibehov. Ein auke i bruken av bioenergi vil òg fremme verdiskapinga i landbruket. Utfordringane knytt til bioenergi er knytt til infrastruktur og stabile leveransar. Departementet vil styrkje innsatsen knytt til bioenergi, under dette leggje til rette for at landbruket sine arealressursar kan bli tatt i bruk til bioenergiformål, jf. nærare omtale under kap. 1149.

Internasjonalt arbeid

Landbruksdepartementet vil i 2004 prioritere det nordiske samarbeidet innafor jord- og skogbrukssektoren høgt, samt det tverrsektorielle samarbeidet om mattryggleik under det nye ministerrådet for jordbruks-, skogbruks-, fiskeri- og næringsmiddelspørsmål. Departementet vil delta aktivt i Nordisk genressursråd og sikre det kostnadseffektive samarbeidet gjennom Nordisk genbank (planter), Nordisk genbank for husdyr og det Nordiske skogsamarbeidet innan genressursar. Det vil leggjast vekt på berekraftig unytting av dei genetiske ressursane som dei nordiske landa forvaltar saman og på å gi informasjon og auka kunnskap om den verdien dei representerar for matvaretryggleik, -kvalitet og velferd.

Landbruksdepartementet vil følgje opp det internasjonale arbeidet under FAO sin kommisjon for genetiske ressursar og under FN sin konvensjon for biologisk mangfald. Det vil bli lagt særleg vekt på arbeidet med å førebu gjennomføringa av den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressursar innan mat og jordbruk, og gjennomføringa av traktaten på nasjonalt og nordisk nivå.

Det leggjast opp til at Noreg skal delta aktivt i internasjonal skogpolitikk for m.a. å medverke til utvikling globalt, jf. omtalen under avsnittet om Skogpolitikk over.

Ressurs- og eigedomspolitikk

Samfunnsplanlegging

Kommunane har hand om samfunnsutviklinga gjennom kommuneplanlegginga. Ønske om vekst, utvikling og sentralisering av befolkning og næringsliv gir eit sterkt press for å ta landbruksareal i bruk til anna formål. Dei fleste vedtaka om nedbygging av landbruksareal blir fatta av kommunane etter plan- og bygningslova. Det er kommunen, som landbruksstyresmakt, som skal sjå til at ressursgrunnlaget for landbruket ikkje blir øydelagd, jf. òg omtale om vern av verdifulle landbruksareal og kulturlandskapsverdiar vidare i kategoriomtalen.

Gode planprosessar kan leggje til rette for god lokal forvaltning. Dette gjeld òg i samband med vern. Det er viktig å ha eit heilskapleg syn på effektane for lokalsamfunnet og sjå samanhenger til utvikling og næringsverksemd i og utanfor verneområda.

Landbruks- og reindriftsforvaltninga er no i betre inngrep enn tidlegare med dei viktigaste planprosessane knytt til samfunnsplanlegging. Det er likevel eit potensial for betring når det gjeld omsyn til desse interessene i fylkesplanar, kommuneplanar og konsekvensutgreiingar.

Ein meir aktiv eigedomspolitikk

Regjeringa vil styrkje regionalpolitikken for å sikre busetjing, verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn over heile landet. Dette er konkretisert i satsinga på Landbruk Pluss, jf. òg kap. 1.3.1. Nye strategiar i landbrukspolitikken, gjennom eit mål om levande bygder med gode bu- og livsvilkår og med rom for fritidsbruk og deltidsbusetjing. Det er ein jamn nedgang i talet på aktive driftseiningar i landbruket, medan talet på landbrukseigedomar ser ut til å vere stabilt. Som følgje av denne utviklinga har stadig fleire eigedomar framfor alt funksjon som bustad eller til fritidsbruk. Det er viktig at ressursgrunnlaget på bygdene i større grad blir utnytta til ulik næringsutvikling og til busetnad, òg for borgarar utan direkte tilknyting til primærnæringane. Samstundes blir det registrert ein aukande etterspørsel etter mindre landbrukseigedomar. På denne bakgrunn vil regjeringa leggje aktivt til rette for ein utvida og meir aktiv nærings- og busetjingspolitikk for desse eigedomane.

Det er òg eit mål å styrkje handlefridomen til kommunane og opne for lokale initiativ. Samstundes vil ein stimulere til kostnadsreduksjonar gjennom strukturendringar på eigarsida. Dei juridiske verkemidla i jordlova, konsesjonslova og odelslova er viktige reiskap for å nå desse måla. Verkemidla har innverknad på bruksstrukturen, på bruken av arealressursane og dermed for den samla næringsverksemda i landbruket. Desse måla er sentrale i Landbruk Pluss-satsinga som er nemnd tidligare i proposisjonen.

Ved utforming av dei juridiske verkemidla er det viktig å arbeide for modernisering og forenkling. Regelverket bør vere lett å forstå og meir målretta i høve til det ein ønskjer å oppnå med reglane. Det er òg viktig å sikre ei effektiv forvaltning med god måloppnåing og lokal handlefridom samstundes som ein tek vare på borgarane sine behov for rettsvern.

Regjeringa fremma i april 2003 ein odelstingsproposisjon med framlegg til ny konsesjonslov. Regjeringa foreslår mellom anna reduksjon i omfanget av konsesjonsplikt, klårare regler om skjønnsutøvinga og ei rekkje presiseringar knytt til nedsett konsesjonsgrense (konsesjonsgrense 0). I proposisjonen foreslår ein mellom anna at arealgrensa ved overtaking av eigedom det er bygd på skal aukast frå gjeldande regel om 20 dekar til 100 dekar, der ikkje meir enn 20 dekar er fulldyrka jord. Det er ein føresetnad at overtakaren ikkje gjer bruksendring i strid med plan. Forslaget ligg i Stortinget.

Regjeringa sette i 2001 ned eit utval som skulle vurdere endringsbehovet i odelslova i høve til dei landbrukspolitiske måla. Utvalet fekk utvida mandatet i 2003, slik at det no òg er bedt om å vurdere om ein bør behalde odelsretten. Utvalet vil truleg levere si innstilling hausten 2003. Departementet tek sikte på at innstillinga blir sendt på høyring våren 2004.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal har tidlegare gjennomført eit prosjekt om frivillig jordformidling. Arbeidet blei ført vidare i eit nytt prosjekt som starta i 2000 der hovudmålet var å stimulere til auka frivillig omsetjing av landbrukseigedomar. Sluttrapporten frå jordformidlingsprosjektet 2000-2003 viser m.a. at sterk tilknyting til eigedomen er dei viktigaste årsakene til at eigarane av fråflytta landbrukseigedomar ikkje vil selje dei som sjølvstendige bruk eller som tilleggsjord. Vidare er pris ein viktig årsak for ikkje å ville selje. Grunnen er dels at den prisen som kan bli godkjent i konsesjonssamanheng er for låg og dels at det er lita interesse for kjøp. Når det gjeld frådeling av bygningane og sal av resten av eigedomen som tilleggsjord, er det mange som finn dette lite interessant fordi dei ønskjer å sitte igjen med eit større areal enn det landbrukssyresmaktene etter praksis har godkjend. Departementet arbeider i samband med prosjektet Landbruk Pluss med ei breiare vurdering av lov- og regelverket for å sjå om det er ytterlegare hindringar i vegen for å nå målet om nyskaping og busetjing i distrikta. Departementet meiner at erfaringane frå prosjektet i Møre og Romsdal blir viktig i det vidare arbeidet med å vurdere kva som kan gjerast med lovverket for å få til ein meir aktiv nærings- og busetjingspolitikk.

I St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgåver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå, er det lagt til grunn at kommunane skal ta fleire avgjerder enn tidlegare i saker som gjeld konsesjon etter konsesjonslova og deling etter jordlova. Endringa skal gjennomførast frå 1. januar 2004 og arbeidet med overføringa av oppgåver er i gang. Dette vil gi kommunane større handlefridom slik at dei sjølve i større grad kan tilpasse praksis til lokale behov.

Lokale behov skal vere tungtvegande i saker som gjeld konsesjon, deling og søknad om fritak frå bu- og driveplikt, men det vil framleis vere ei rettesnor at regelverket blir praktisert på ein måte der rettstryggleiken for dei enkelte søkjarane blir sett høgt. Omsynet til jordvernet og andre nasjonale omsyn, må òg trekkjast inn. Departementet legg derfor til grunn at overføringa av oppgåver til kommunane må kombinerast med ein styrkja dialog og kontakt med kommunane og fylkesmannsembeta. Fylkesmennene må vidare sjølv rette auka merksemd mot den rolla dei har for å sikre rettsvernet til borgarane og ha som mål å gi gode og sikre råd til kommunane.

Revitalisering av jordvernpolitikken

Det er eit landbrukspolitisk mål å sikre matforsyninga i Noreg gjennom ein nasjonal, lønnsam og effektiv produksjon av mat tilpassa regionale variasjonar i klima og topografi. Innafor miljøvernpolitikken er det tatt inn som eit nasjonalt resultatmål, at dei jordressursane som har potensial for produksjon av matkorn skal disponerast slik at ein tar omsyn til behova for framtidige generasjonar. Dette krev ei berekraftig areal- og ressursforvaltning, med eit sterkt jordvern, vedlikehald av kulturlandskapet og bevaring av biologisk mangfald.

Bakgrunnen for desse måla er at dyrka og dyrkbar jord er ein knapp ressurs som er heilt grunnleggjande for å sikre matforsyning på kort og lang sikt. I det langsiktige perspektivet er det særleg viktig å verne om areal som er egna for matproduksjon. Det er òg viktig å sikre at mat kan produserast på eit spreitt geografisk område slik at matforsyninga blir mindre sårbar ved kriser.

Trass i at måla på området er klare, blir det kvart år bygd ned store areal med dyrka jord. Nye rapporteringstiltak tyder på at tapet av jordbruksareal er mykje høgare enn dei data departementet tidlegare har hatt. Departementet har berekna at det samla tapet av landbruksareal i 2002 etter både reguleringsplanar og jordlova, var godt over 20 000 daa.

Departementet er bekymra over utviklinga. Om utviklinga ikkje snur vil grunnlaget for nasjonal matforsyning på lang sikt bli sterkt svekka. Det er nødvendig å forbetre statistikken på området og styrkje og betre innsatsen for jordvernet. Departementet arbeidar no med å styrkje jordvernpolitikken. Dette fremmer mellom anna overføring av myndigheit i jordlovsaker til kommunane for å få til meir heilskap i arealforvaltninga og arbeid med utvikling av verktøy for arealdifferensiering. Departementet vil òg sjå nærare på om ei styrking av jordlova kan vere med på å betre vernet av den beste dyrka jorda og sikre verdifulle kulturlandskap. Departementet vil leggje til rette for auka kunnskap, informasjon og dialog på feltet og tek vidare sikte på å arrangere ein nasjonal konferanse om jordvern i 2004.

Jordskifterettane

Jordskifterettane er særdomstolar som arbeider med oppgåver med heimel i jordskiftelova. Nesten alle krav om jordskifte kjem frå privatpersonar som eig areal eller har bruksrett. Dei juridiske verkemidla i jordskiftelova blir brukte til å skape betre eigedomsstruktur, klårare rettstilhøve for fast eigedom, samarbeid på tvers av eigedomsgrensene og auka bruk av grunnareal som erstatning ved ekspropriasjon. Jordskifterettane løyser konfliktar og etablerer samarbeid på tvers av eigedomsgrensene. Dette medverkar til eit betre miljø og samarbeidsklima samstundes som ein får utnytta naturressursane på ein betre og meir rasjonell måte. Jordskiftelova er endra slik at jordskifterettane no har dei nødvendige verkemidla til å gjennomføre makeskifte i samband med skogvern.

Administrasjonen av jordskifterettane er foreslått flytta frå Landbruksdepartementet til Domstolsadministrasjonen, jf. omtale under kap. 1145.

Naturressursdata

God kunnskap om areal- og ressursgrunnlaget er nødvendig for ein lønnsam og miljøtilpassa næringsverksemd og for at ein skal ta omsyn til måla om jordvern og forvaltning av kulturlandskapet. Resultatkontroll og vidareutvikling av landbrukspolitikken krev òg eit oppdatert datagrunnlag. Dette arbeidet vil bli ført vidare i 2004, men i noko redusert tempo.

Departementet arbeider saman med Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) og andre institusjonar for å heve kvaliteten på slik informasjon og for å gjere informasjonen betre tilgjengeleg. Geovekstsamarbeidet, som produserer komplette digitale grunnkart, satsinga på digitale markslagskart (DMK), jordsmonnkart og reindrifta sine arealbrukskart er blant hovudsatsingane innan dette feltet. Arbeidet med å leggje ut slik informasjon på nettet er og ein hovudstrategi i arbeidet framover. Dette er tiltak for å modernisere forvaltninga og betre vilkåra for dei næringsdrivande.

Lokal og regional tilpassing av landbrukspolitikken

Mye av grunnlaget for å utarbeide nye strategiar i landbrukspolitikken skal byggje på lokale og regionale utfordringar og problemstillingar.

De ulike utfordringane krev lokale og regionale tilpassingar av nasjonale verkemidlar og desentralisering av myndigheit og ansvar.

Frå 01.01.2004 blir myndigheita på ein rekkje område desentralisert til kommunane. Det vil gi kommunane moglegheit til å utøve eit sterkare skjønn i forhold til lokale utfordringar. Vidare skal det frå 01.01.2005 utarbeidast regionale miljøprogram med Fylkesmannen som ansvarleg og i nært samarbeid med kommunar og fylkeskommunar. Landbruksdepartementet vil òg vurdere om det på andre politikkområde skal utviklast samla strategiar på regionalt nivå.

Grunnlaget og kunnskapen for å utvikle nye strategiar innan landbrukspolitikken ligg i stor grad hos kommunane. Dette krev lokal tilpassing av dei nasjonale verkemidla, gjennom auka handlingsrom og ein auka desentralisering av myndigheit og ansvar for gjennomføringa av landbrukspolitikken. Målet er å stimulere til lokal forankring, forståing og aksept for viktige landbrukspolitiske målsetingar, og eit forsterka lokaldemokrati på landbruksområdet. Det er eit sentralt utgangspunkt i landbrukspolitikken at næringa samstundes som å produsere mat og trevirke, i tillegg skal ivareta samfunnsmål som livskraftige lokalsamfunn, levande kulturlandskap og eit breitt spekter av miljøgode. For å nå desse måla er det derfor viktig at kommunane i større grad blir gitt høve til å sjå landbrukspolitikken i samanheng med annan næringspolitikk og ressurs- og miljøforvaltning, jf. omtalen av Landbruk Pluss og departementet si kommuneratta satsing i innleiinga og kat. 15.00.

Likestillingsarbeid i landbrukspolitikken

Landbrukspolitikken skal fremme likestilling for begge kjønn i tråd med den generelle likestillingspolitikken. Det er eit mål at kvinner og menn skal ha like moglegheiter til å drive aktivt i tradisjonell produksjon og i nye næringar innan og i tilknyting til landbruket. På denne måten blir dei landbrukspolitiske måla om eit levedyktig og berekraftig landbruk i hele landet underbygd.

Landbruksdepartementet ønskjer å få betre kunnskap om effekten av dei landbrukspolitiske verkemidla. Verkemidla må innrettast og forvaltast slik at dei utnytt det potensialet som ligg i ei aktiv satsing på både kvinner og menn i næringa. Ein slik verkemiddelbruk vil styrkje bredda og mangfaldet og auke den samla verdiskapinga i landbruket, og dermed underbyggje dei overordna landbrukspolitiske måla.

Departementet har bede Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) gjennomføre ei kjønns- og likestillingsvurdering av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon og Verdiskapingsprogrammet for reindrift som SND forvaltar på vegne av departementet. Grunnen til at ein har valt å sjå nærare på desse to programma, er fordi viktige målgrupper her er bedrifter og etablerarar. Landbruksdepartementet har til no ikkje valt å foreta ei vurdering av Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke, då dette programmet hittil i liten grad har vore retta mot enkeltbedrifter, men mot infrastruktur og ulike former for breiare utviklingsprosessar der organisasjonar og ikkje bedrifter/etablerarar har vore søkjarar.

SND tar sikte på å leggje fram forslag til eventuelle endringar av programma som følgje av vurderinga for programstyra og Landbruksdepartementet ved årsskifte 2003-2004.

Ein viser til St.prp. nr. 70 (2002-2003) der ein gir ei nærare omtale av likestilling i landbruksnæringa.