Taler og innlegg

30 år siden Oslo-avtalen ble signert: Tiden renner ut

En tostatsløsning er langt unna. Det har ikke vært fredsforhandlinger på nesten ti år.

Bilde av Anniken Huitfeldt utendørs med bebyggelse i bakgrunnen
Anniken Huitfeldt på besøkte Israel og Palestina i anledning at det er 30 år siden Oslo-avtalen ble signert . Foto: Guri Solberg/UD

Denne uken besøker jeg Israel og Palestina. Selv om det ser mørkt ut nå, ser jeg at en tostatsløsning fortsatt er veien til fred mellom israelere og palestinere.

Tiden er i ferd med å renne ut, men vi vil ikke gi opp arbeidet for en palestinsk stat og en rettferdig fredsløsning.

Tilnærming mellom land i Midtøsten gir nye muligheter for dialog. Israel ønsker normalisering med flere arabiske land. Men det som mest av alt vil bedre Israels forhold til sine naboer og resten av verden, er en politisk løsning med palestinerne.

For drøye ti år siden, i 2011, erklærte Verdensbanken at den palestinske selvstyremyndigheten hadde gjort det som var nødvendig for å opprette en palestinsk stat. Dette var nesten 20 år etter at Oslo-avtalen ble signert.

Avtalen ble fremforhandlet blant annet ved hjelp av norske diplomater. Den var en viktig historisk milepæl. Men fortsatt manglet enighet om Jerusalems status, de israelske bosettingene, endelige grenser, sikkerhet og de palestinske flyktningene.

Selv om nødvendige, statsbærende palestinske institusjoner var på plass, undergraver vold mye av tilliten mellom partene. Uten en forhandlet politisk løsning på de uavklarte spørsmålene fra Oslo-prosessen, og med fortsatt okkupasjon, var institusjonene ikke nok til å etablere en palestinsk stat.

Langt unna tostatsløsningen

13. september er det 30 år siden den første Oslo-avtalen ble undertegnet. Og vi er lenger unna en tostatsløsning enn i 2011. Det har ikke vært fredsforhandlinger på nesten ti år.

De israelske bosettingene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem spiser stadig mer palestinsk land. Voldsnivået har økt det siste året. Siden nyttår er mer enn 40 palestinske og seks israelske barn blitt drept som følge av konflikten.

Situasjonen i Gaza er uholdbar. Nye generasjoner vokser opp uten fremtidshåp. Derfor har mange mistet troen på en tostatsløsning.

Én ting er hevet over tvil: En levedyktig palestinsk stat må bestå av sammenhengende landområder og ha definerte grenser.

Begge folks legitime sikkerhetsbehov må ivaretas. De folkerettsstridige israelske bosetningene gjør at utviklingen går i retning av det man kan kalle en «énstatsrealitet». Men uten like rettigheter mellom israelere og palestinere.

Hva sier og gjør Norge?

I denne situasjonen er det viktig for den norske regjeringen å si tydelig ifra om at:

  1. Det er uakseptabelt om Israel hverken går med på å etablere en palestinsk stat eller gir palestinere like rettigheter i én stat.
    Så lenge palestinerne ønsker en egen stat, vil jeg fortsette å arbeide for en tostatsløsning. Jeg mener videre at det eneste akseptable alternativet til to stater er én stat med helt like rettigheter for alle.
  2. Norge styrket budskapet om respekt for folkeretten og menneskerettighetene. Vi må stå opp mot brudd på folkeretten i Midtøsten, uavhengig av hvem som begår dem.
    Den internasjonale domstolen i Haag arbeider med en rådgivende uttalelse om den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Norge deltar i denne i prosessen.
  3. Regjeringen har skjerpet kritikken av den israelske bosettingspolitikken.
    De israelske bosettingene på okkupert land er den viktigste hindringen for en tostatsløsning og i strid med folkeretten. Regjeringen har derfor besluttet at næringsmidler som er produsert i israelske bosettinger, skal merkes.
  4. Det er ikke riktig å gi opp støtten til det palestinske statsbyggingsprosjektet, selv om utviklingen begrenses av fortsatt okkupasjon, nedadgående legitimitet og intern palestinsk splittelse.
    Det er bred enighet internasjonalt, men også blant palestinske fraksjoner og mange israelere, om behovet for å styrke de palestinske selvstyreinstitusjonene. Fortsatt støtte til et eget utdanningssystem, helsevesen og til kultur og identitet er viktig for å bevare det palestinske folkets verdighet og selvbestemmelse.
    Norge fortsetter også ledelsen av giverlandsgruppen for Palestina (AHLC), hvor partene og det internasjonale samfunn koordinerer arbeidet med å bygge en bærekraftig palestinsk økonomi og statsbærende institusjoner.
    Men bistand og det som av noen omtales som «en økonomisk fred», er ikke nok. Det må en politisk løsning til.
  5. Vi skjerper derfor budskapet til begge parter om at de må gjenreise troen på en politisk løsning. Selv om partene er langt unna hverandre i dag, er vårt budskap tydelig: Fredsforhandlingene må gjenopptas.
    Det er også avgjørende at palestinerne finner sammen. Splittelsen mellom Gaza og Vestbredden og mellom Hamas og Fatah hindrer palestinernes politiske ambisjoner.

Palestinerne har krav på et legitimt og inkluderende lederskap. Tiden for palestinske valg er overmoden. Men vi må samtidig unngå en gjentagelse av 2006. Da ble den palestinske regjeringen isolert internasjonalt fordi verdenssamfunnet var uenig i valgresultatet.

Norge mener at kontakt også med dem vi ikke er enig med, er viktig. Det finnes ingen gode alternativer til en fortsatt dialoglinje med ulike palestinske fraksjoner.

Det er viktig at israelerne tar tydelige politiske valg i retning av en tostatsløsning. Det vil kreve en helomvending fra nå. Både språkbruk og handling fra den israelske regjeringen øker spenningsnivået med palestinerne.

Under besøket mitt denne uken la jeg samtidig merke til uttalelser fra israelsk side om ønske om videre samtaler med palestinerne. Begge parter er nødt til å stanse vold fra ekstreme aktører – fra hver sin side.

Normalisering gir håp

30 år etter Oslo-avtalen er tiden i ferd med å renne ut for tostatsløsningen og en levedyktig palestinsk stat. Ved denne korsveien vil jeg løfte frem behovet for fornyet og felles innsats for en rettferdig fredsløsning.

I likhet med mine kolleger i Midtøsten så vel som i Europa, USA og Kina og øvrige land mange steder i verden, mener jeg at en palestinsk stat ved siden av Israel, med fremforhandlede grenser med utgangspunkt i 1967-linjen, fortsatt er den beste og mest bærekraftige veien til fred. Det vil tjene begge folk. En tostatsløsning vil gi uante positive muligheter for økt samarbeid, sikkerhet, stabilitet og integrasjon i Midtøsten.

Mens situasjonen for palestinerne har forverret seg, har forholdet mellom Israel og flere arabiske land bedret seg. Det er avgjørende at palestinerne ikke blir glemt i denne regionale normaliseringsprosessen.

Her ligger det kanskje et håp. Vi har allerede sett hvilke muligheter tilnærmingen mellom land i Midtøsten har skapt for Israel. Det som likevel vil bidra mest av alt til å bedre Israels forhold til sine naboer og resten av verden, er en rettferdig fredsløsning med palestinerne.