Folk skal ha trygge og gode helsetjenester også om fem, ti og tjue år.

Kjære alle sammen.

Det er ingen tvil om at vår evne som fellesskap til å gi god helsehjelp og behandling starter og slutter med fagfolkene våre.

Samtidig vet vi at det blir færre fagfolk per pasient framover. Vi vet at behovene for helsehjelp og god behandling øker, samtidig som det ikke kommer like mange nye fagfolk inn i helsetjenesten.

Helsepersonellkommisjonen har gitt oss en virkelighetsbeskrivelse som vi sammen må ta på alvor. Det må vi gjøre med innestemme og gjennom de brede samarbeidene.

Vi må oppnå et sterkere vi når vi skal finne løsninger fremover.

  • Kommuner og sykehus
  • Ledere og medarbeidere
  • Fagfolk i ulike profesjoner
  • Tillitsvalgte og arbeidsgivere
  • Pårørende og fagfolk
  • Folkevalgte på tvers av politiske partier

For det har en konsekvens å fortsette som før. Som kommisjonen sier: det er tid for handling. Og jeg skal være ærlig på at det vil kreve mye, for det er ingen enkel jobb som ligger foran oss. Men jeg opplever at vi er klare for å gjøre den sammen.

***

Det har ikke blitt satset nok på fagarbeidere og riktig oppgavedeling. Det skal vi ta tak i. Det handler å bruke kompetansen til alle personellgrupper riktig. Å lykkes med riktig oppgavedeling blir avgjørende for at vår felles helsetjeneste skal bli bærekraftig fremover.

Og hvis jeg skal trekke fram én ting fra kommisjonen sin rapport, så er det at det er bruk for alle. Alle må oppleve mening med jobben de gjør for at ressursene skal komme riktig til anvendelse.

Et helt konkret grep er å sette heltid som standard i vår sektor. Sånn kan vi beholde fagfolk i vår felles helsetjeneste, samtidig som vi får brukt den utdanningen fagfolkene har tatt – best mulig.

Det har vært for mye deltid, for dårlig rekruttering og vi har vært for avhengige av importert arbeidskraft. Pandemien har vist oss at det var utrygt.

Utfordringene må møtes med fellesskapsløsninger som vi alle kan slutte opp om.

Folk skal ha trygge og gode helsetjenester også om fem, ti og tjue år. Det er rettesnora vår – det er oppdraget.

Heldigvis har vi fortsatt både tid og virkemidler til rådighet for å ta de grepene vi trenger uten at vår felles helsetjeneste blir svekket.

Og da er fagfolkene en forutsetning for at det fortsatt skal være tilgjengelig helsehjelp og god behandling i hele landet.

***

Da jeg ble statsråd mente jeg at det var helt nødvendig å starte arbeidet med et helhetlig kunnskapsgrunnlag for hele helse- og omsorgssektoren. Det som vi i dag kan beskrive som en felles virkelighetsforståelse. Derfor var noe av det første jeg gjorde å sette ned Helsepersonellkommisjonen.

Nå har vi fått en samlet analyse og kunnskap som gir retning for hvordan vi skal rekruttere, utdanne og ikke minst beholde fagfolkene våre.
Det her er et viktig kunnskapsgrunnlag for å finne og utvikle de treffsikre tiltakene som bidrar til en bærekraftig helsetjeneste, som også fremover kan utvikles.

Kommisjonen sier selv at de ble etablert på riktig tidspunkt. Det er jeg glad for. Og dere hørte Bovim si at mandatet hadde vært omfattende. Men resultatet viser at de har brukt tida si godt!

Jeg tror vi kan være enige om at rapporten er overveldende. Det er rene ord for pengene. Og utfordringene er sammensatte.Det blir færre fagfolk per pasient framover.

  • Vi må dele mer på oppgavene, og bygge nedenfra med utgangspunkt i fagarbeidernes kompetanse. Og jeg har reist mye rundt for å møte dem som tar utdanning i dag. På Lillehammer traff jeg morgendagens helsefagarbeidere, helsesekretærer og aktivitører som var veldig motiverte for å jobbe i vår felles helsetjeneste. På Jessheim møtte jeg gutta i rekrutteringsprosjektet Menn i helse, og på St. Olavs har jeg fått treffe NM-vinneren i helsefagarbeider-faget. Felles for dem alle er yrkesstoltheten. Den skal vi ikke undervurdere fremover, men ta vare på.
  • Vi må sørge for riktig bruk av kompetanse og oppgavedeling mellom alle personellgrupper og mellom tjenestenivåene, sånn som delte stillinger – eller hus- og hytte-modellen som kommisjonen kaller det.
  • Vi må sette heltid som standarden.
  • Vi må sørge for bærekraft – det betyr riktig ressursbruk og at fagfolkene opplever mening i jobben.
  • I tillegg må vi prioritere bedre, automatisere det vi kan og se på enda mer helhetlig organisering på tvers av nivåene i tjenesten.

Selv om samfunnsendringene kan føles som mørke skyer på horisonten er kommisjonen tydelig på at det finnes løsninger.

De har kommet med konkrete forslag til tiltak på mange områder.

Jeg kan allerede si at vi har en plan for å ta oss gjennom det her.

Helsepersonellkommisjonen sitt arbeid skal først og fremst følges opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som vi legger frem mot slutten av året. Gitt bredden i rapporten kan det også være at deler av den følges opp i andre arbeider vi holder på med.

Nå skal vi sette oss grundig inn i rapporten og forslagene til tiltak, mens den er ute på høring. Jeg tror det kommer mange gode innspill, og jeg håper dere også deltar i den her prosessen.

  • Mange av utfordringene kjenner vi oss igjen i, og det er derfor vi prioriterer å styrke vår felles helsetjeneste. En sterk offentlig helsetjeneste som er der for alle, uavhengig av geografi og lommebok.

  • Det er åpenbart at vi trenger et fagarbeiderløft. Det gjelder alle fagarbeidergrupper som er relevante i helse- og omsorgstjenestene, særlig helsefagarbeidere. Og i dialog med kunnskapsministeren skal vi raskt komme i gang med arbeidet.
  • Alle fagfolk som trenger mer kompetanse, må få det. Det gjelder for leger, sykepleiere, vernepleiere, fagarbeidere – alle personellgruppene som jobber i helse- og omsorgstjenestene.
  • Det vil igjen gi pasientene den helse- og omsorgshjelpa de trenger og har behov for. Både i kommunene og i sykehusene.
  • Det må bli enklere for folk å bo trygt hjemme lenger, hvis de vil og kan. Samtidig skal det være mulig for dem som har behov for en sykehjemsplass å få det. Og hjemmetjenestene må få bedre kvalitet. Lillehammer kommune et godt eksempel på det. Der har de innført legevakt på hjul som en del av hjemmetjenesten, sånn at eldre som trenger legehjelp får det hjem. Sånn utvikler vi gode tjenester lokalt.
  • Innenfor psykisk helse må vi bygge ut de gode lavterskeltjenestene i kommunene, sånn at psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten får mer rom til å konsentrere seg om de mer alvorlige utfordringene. Og kommunene får bedre rammer til å følge opp dem som ikke trenger å møte en spesialist gjennom et styrket lavterskeltilbud.
  • Og vi politikere må være bevisste på hvilke tiltak vi foreslår og vedtar. Som kommisjonen selv sa; å vedta endringer i rettigheter eller tjenesten uten å vite hvordan det binder opp fagfolk og ressurser fremover er ikke bærekraftig eller faglig klokt.

Klarer vi det her, sikrer vi velferdsstaten også for neste generasjon eldre og for barna våre.

Vi har store oppgaver foran oss, og debatten som kommer blir viktig.

Nå er det tid for handling.

Takk for oppmerksomheten.