Kommunetalen 2023

Kjære kommune-Norge!

Det er der livet leves. Det er lokalt. Og spør du meg, er hver kommunes egenart noe av det fineste vi har i Norge:

  • Lokalhistorie og generasjonsbånd.
  • Kultur og dialekt.
  • Fossefall og betong.
  • Havbruk, landbruk, olje og gass.

Det er i kommunene – store som små – vi lever livene våre.

Det er her vi opplever det daglige felleskapet.

Det er her vi går på den offentlige fellesskolen, og deltar på fritidsaktiviteter.

Det er her helsetjenesten følger oss gjennom hele livet, og trygger oss i ulike livsfaser. 

Min tillit til dere er formidabel.

Dere har vist en unik evne til å mobilisere når det trengs.

Under pandemien. Og nå når dere bosetter flyktninger - uten unntak.

Dere har vist at dere er selve grunnmuren i vårt felles velferdssamfunn.

Tjenestene dere leverer er bolverket mot sosiale helseforskjeller. De er vår nærmeste forsikring og trygghet.

***

Kjære alle sammen,

Inngangen til et nytt år bringer både håp og bekymringer.

Nye muligheter. Nytt blikk på gamle oppgaver.

Det blir nødvendig i tida fremover.

Mange av dere er urolige over strammere budsjetter.

Hvordan lovpålagte oppgaver skal balanseres når potten krymper.

Jeg er selvsagt ærlig på at det er en krevende økonomisk situasjon vi står i nå. 

Det var også mitt budskap til sykehusene for to uker siden. Og jeg vet at dette gjør det vanskelig for dere å planlegge.

Den høye inflasjonen er utfordrende for økonomien i Europa, og i store deler av verden. Renteøkningene påvirker også økonomien i vår felles helsetjeneste. Det kjenner vi godt, og det merkes spesielt blant fagfolkene våre.

Ikke bare har dere kommunene varierte utfordringer.

  • Dere har ulik økonomi.
  • Dere har ulik demografi.
  • Ulik geografi.
  • Ulike rekrutteringsutfordringer.

Men det aller viktigste er likt – på tvers av kommunegrenser.

Ansvar. Lokalkunnskap. Kompetanse.

Og et brennende ønske om å levere gode helse– og omsorgstjenester til innbyggerne våre.

Denne styrken skal vi bruke i den krevende tida vi står i.

På starten av et nytt år fylt med betydelig usikkerhet, skal vi ikke bare gjøre tingene riktig, vi skal også gjøre de riktige tingene.

Da må vi prioritere.

***

Alle innbyggere i Norge skal ha tilgang til gode helsetjenester ­­­­­– uavhengig av egen økonomi eller hvor i landet du kommer fra.

Derfor er god fordelingspolitikk og små forskjeller viktigere enn noen gang.

Grunnplanken i vår visjon er en sterk, offentlig helsetjeneste.

Vår felles helsetjeneste.

Vi skal styrke og videreutvikle vår felles, offentlige helsetjeneste sånn at alle blir sett, hørt og får den helsehjelpen og omsorgen de har behov for.

Ressursene skal brukes på gode helse- og omsorgstjenester for alle, fremfor private tilbud som treffer få. 

De skal brukes på å gjøre den offentlige helsetjenesten til den mest attraktive arbeidsplassen for fagfolkene våre.

Fremfor vikarstafetter og glideflukt til mer lettbeinte, kommersielle aktører.

Vi skal gi mer tillit til fagfolkene som kjenner oppgavene sine best.

Målet med regjeringas tillitsreform er å myndiggjøre fagfolkene og lederne i vår felles helsetjeneste.

De skal spilles gode — og ikke kontrolleres unødvendig.

Da kan de tilrettelegge for gode helse- og omsorgstjenester og gode pasientmøter lokalt på en enda bedre måte.

God ledelse og samhandling mellom nivåene våre er en viktig nøkkel her. I nasjonal helse- og samhandlingsplan som kommer mot slutten av året vil dette være sentrale temaer. Samhandling mellom sykehus og kommuner skal under lupen, sånn at pasientforløpene blir bedre, i alle ledd.

***

Faren min ble født i 1946 – en av de såkalte «gledesbarna». De var glad da. 

I en turbulent tid, med gjenreisning etter krigen og store omveltninger, så tilhørte han det største barnekullet vi noen gang har registrert her til lands.

Nå har vi passert én million pensjonister. En historisk milepæl.

Det betyr også at det blir flere pårørende fremover. Vi ser et ganske massivt demografisk skifte.

Det er en megatrend som har sitt utspring i den generelle samfunnsutviklingen, men som helsetjenesten må forholde seg aktivt til.

I 2022 bodde over én million nordmenn alene. Nesten 40 prosent av de over 18 år er enslige. 

Og hver femte mann i aldersgruppen mellom 30 og 44 år er nå singel og uten barn.

Dette er en megatrend som stiller større krav til oss alle – både som enkeltmennesker og samfunn.

Vår felles helsetjeneste skal stille opp med nødvendige tjenester og kompetanse.

Samtidig blir lokalsamfunnet, frivilligheten, venner og andre nære stadig viktigere felleskap.

Alle trenger fellesskap og omsorg. Storsamfunnet må lage gode rammer for disse nære fellesskapene – for ingen vil være ensomme. Det er vår felles oppgave.

***

I min jobb treffer jeg mange av dem som skal få hverdagskabalen til å gå opp med pårørenderollen.

Det får meg også til å reflektere: Hvilke grep kan vi ta for å gjøre pårørendelivet litt enklere?

Tilbakemeldingen fra fjorårets Pårørendeundersøkelse er tydelig: Pårørende ønsker mer støtte og oppfølging.

Undersøkelsen viser at vi har en jobb å gjøre i felleskap. Bak tallene er det mange skjebner som fortjener en lettere hverdag.

Som Jan Runar som jeg møtte i november i fjor. Han er fembarnsfar og gift med Marion.

Jan Runar fikk demens for fire år siden. Midt i livet.

Midt i den hektiske hverdagen med sine kjære og nære.

Tap av førerkort og fleksibilitet. Uro og bekymringer for fremtiden – både for seg selv og for familien.

Aktivitetstilbudet han fikk var på dagsenteret på sykehjemmet.

Der var snittalderen betydelig høyere enn hans egen.

Da jeg møtte han for første gang, sa han noe urovekkende: «Å jobbe for å få hjelp er mer slitsomt enn selve demensdiagnosen. Jeg fikk en lapp i hånda med navnet på sykdommen og ble ellers overlatt til internett.»

Sånn skal det ikke være. Det ønsker ingen av oss. Riktig kompetanse og fagfolk som har tid til å følge opp dem som trenger det, er det vi må få til i slike situasjoner.

Jan Runar er kjent for mange gjennom den fantastiske serien «Demenskoret» på NRK.

Den er et bevis på hvor enkelt det kan være å starte lokale aktivitetstilbud som utgjør en stor forskjell.

Vi må sørge for tilpassede tilbud og god avlastning for de pårørende.

Det er grunnleggende for å gi mennesker – med og uten sykdom – livskvalitet.

For at kommunene skal tilby gode helse- og omsorgstjenester, må staten være med å gi retning. I en tid hvor vi ikke kan gjøre alt, har regjeringen derfor prioritert:

  • Fastlegeordningen,
  • psykisk helse og rus, og
  • en trygg, aktiv alderdom.

***

Livets sårbarheter og kriser rammer oss alle.

Flere barn og unge rapporterer om psykiske helseplager. Dette er kjent. 

Derfor må vi forebygge mer og bedre.

Vi må sikre at unge har lett tilgjengelige lavterskeltilbud. Da kommer vi tidlig inn og kan hjelpe raskt.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten møter alle barn og familier først.

Vårt første, solide bolverk. De er grunnsteinen i det forebyggende arbeidet.

De er en viktig lyttepost og veiviser. Her knyttes de første båndene til helsetjenesten.

Harde fakta viser at prioriteringene i mange tilfeller er livsnødvendige.

Derfor har vi i årets budsjett prioritert 150 millioner kroner til å styrke lavterskeltilbud på psykisk helse- og rusfeltet i kommunene. I tillegg til 150 millioner kroner som skal øke døgnbehandlingen i sykehusene for barn, unge og voksne.

***

Vårt mål er at alle skal ha en fastlege å gå til. Fastlegen skal være et fast, trygt, faglig sterkt holdepunkt.

Døren din inn til alle deler av helsetjenesten, og en person som kjenner deg over tid.

Men nå er fastlegeordningen ustabil. Det vet vi godt. Kapasiteten i ordningen har gått ned og kostnadene går opp.

Derfor tar vi grep. Vi styrker fastlegeordningen med en historisk satsning, og helårseffekten er en knapp milliard kroner. Vi legger også om basistilskuddet, som går via dere kommunene.

  • Det betyr at fastlegen kan ha mer levelige pasientlister som gjør det enklere å kombinere jobb med et godt familieliv.
  • Det betyr at fastlegene kan få mer tid til pasientene som trenger de mest.
  • Det betyr at kommunene får større handlingsrom til å tilby legene attraktive ordninger som er tilpasset den enkelte kommune.

Dette er medisin mot ytterligere flukt mot private tjenester.

Det er kroner og øre fra vår felles sparebøsse som forhindrer at størrelsen på den enkeltes lommebok gir raskere eller bedre helsehjelp enn naboen.

Skal vi løse utfordringene kan vi ikke bare flikke på fastlegeordningen. Vi må ta grunnleggende grep og tenke nytt.

***

En god eldreomsorg må jeg si er like viktig for meg som for dere som styrer landets kommuner.

Historiene som er kommet frem de siste ukene er bekreftelser på at eldreomsorgen ikke er god nok alle plasser. Det gjør selvsagt sterkt inntrykk.

Jeg deler engasjementet for at vi må ta grep for å gi god eldreomsorg i hele landet.

Vi skal jobbe sammen med dere kommunene, fagfolk, brukere og pårørende for et likeverdig tilbud.

Kommunene har ansvaret ute i tjenesten, og de som i dag ikke gir god nok eldreomsorg må ta grep. Dette vet dere veldig godt selv. Det trenger ikke en statsråd å fortelle. 

Samtidig skal jeg sørge for at staten bidrar til at vi sammen når målene om en trygg og god alderdom.

For dette er et viktig lagarbeid. Vi skal sammen sørge for at eldreomsorgen kan møte samfunnsendringene vi opplever nå.

Vi skal legge frem en reform i løpet av våren. Den skal stå på fire solide søyler:

  • Kompetente medarbeidere
  • Levende lokalsamfunn som ivaretar aktivitet og folkehelse
  • Mulighet for å bo trygt i eget hjem lenger
  • Trygghet og støtte til pårørende

Kjernen i vår Bo trygt hjemme-reform er at eldre skal få bo i egen bolig lengst mulig. Hvis de kan og vil. Målet er at det skal være trygt og godt å bo hjemme.

Samtidig skal de pårørende være trygge på at felleskapet stiller opp med tjenester og støtte. De som har behov for heldøgns tjenester, skal få det i eget hjem eller i institusjon.

Behovet for det har blitt aktualisert den siste uka.

Samtidig skal vi ha en bredere tilnærming. En helhetlig eldreomsorg.

Da må de som jobber i tjenesten, merke at vi satser på dem. Lytter til dem. Ser hva som skal til for at de skal bli værende i tjenesten vår. 

Derfor skal vi fortsette med blant annet Tørn, som er veldig bra – fikk skryt sist fra en kommune jeg var i i går – «Menn i helse» og rekrutteringsprosjektet «Jobbvinner».

Kommunene skal i større grad være tilretteleggere for partnerskap. Kommune 3.0-tenkningen må få etablere seg.

Den tenkningen ledes av to grunnleggende spørsmål: Hvem trenger hjelp og hvem kan hjelpe?

Gjennom mobilisering og partnerskap kan kommunene tilrettelegge for en aktiv alderdom i levende lokalsamfunn. Sånn som demenskoret til Jan Runar.

Men kanskje enda viktigere - fagfolk som er tett på de eldre skal få mer kompetanse, tid og tillit til å gjøre det de kan best: Fange opp behov og se hele mennesket.

Da må tjenestene ledes godt – og faget må være i front.

***

Kjære alle sammen,

Det blir et krevende år. Men også et år for muligheter til å skape innovasjon og utvikling.

Den veien går gjennom gode prioriteringer og tydelige valg.

God ledelse er helt grunnleggende.

Dere kjenner det lokale terrenget best.

Dere sitter nærmest innbyggerne i hele landet.

Og kanskje viktigst - dere har skoene på.

Jeg tror nettopp egenskapene til kommunene gjør det mulig:

  • Lokalkunnskap.
  • Nærhet til egne innbyggere.
  • Kompetanse og klokskap.

Derfor er jeg trygg på at dere fortsatt vil stå på for å vise vår felles helsetjeneste fra sin beste side – også i 2023.

Takk for oppmerksomheten!