Forsiden

Kunnskap, forskning og eksportkontroll i en sikkerhetspolitisk urolig tid

Utenriksminister Anniken Huitfeldts innlegg på et arrangement på NTNU i Trondheim.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt på NTNU. Foto: Tuva Bogsnes, UD
Utenriksminister Anniken Huitfeldt i møte med forskningsmiljøet på NTNU. Foto: Tuva Bogsnes, UD

Kjære alle sammen.

Riktig godt nytt år!

På 1930-tallet sa NTH-professor Leif Tronstad til sine studenter at «dere er vår industris framtid».

«Hva dere gjør i dag, er norsk historie om 100 år».

Han fikk rett. 

Her på Gløshaugen legges grunnlaget for ny vitenskap, vår velstand og hva Norge skal være.

Mange av de tingene vi tar med stor selvfølge i dag begynte i et klasserom eller laboratorium her på NTNU.

Leif Tronstad var en teknisk begavelse. Allerede som 33-åring fikk han et professorat i kjemi her ved NTNU – eller NTH som det het den gang.

Han jobbet aktivt med framtidsrettet teknologi, og var med på å bygge opp Norsk Hydros produksjon av tungtvann på Vemork.

I de årene så han samtidig et Europa gå fra forsiktig framtidshåp til ødeleggelse og tragedie.

Få år etter at han begynte å jobbe med Norsk Hydros anlegg, ledet han planlegging av sabotasjeaksjoner mot det samme anlegget.

Han var vitenskapsmannen som ble sabotør og motstandsmann.

Tronstad var opptatt av å hegne om norsk industri. At aksjoner ikke skadet norske interesser mer enn nødvendig.

Leif Tronstad sto med et ben i fremtidsrettet forskning og vitenskap her ved NTNU.

Et annet i kampen for å forsvare Norge og vestmaktene.

I 1941 forlot han Norge og ble en del av Linge-kompaniet. De var motstandsfolk som fikk militæropplæring i Storbritannia før de ble sendt til Norge som hemmelige agenter. Våre aller første spesialsoldater.

Tronstad så tidlig risikoen ved at forskning og teknologi kom på avveier.

Et Tyskland med masseødeleggelsesvåpen ville endre krigens gang.  

Denne erkjennelsen ble avgjørende for motstandsmannen Tronstad, og for tungtvannsaksjonen. 

Det går en klar linje mellom det som skjedde den gangen til hvorfor jeg er her i dag.

Det å sikre at våpen, fremvoksende teknologi og kunnskap ikke kommer på gale hender.

***

Dere er studenter i en helt annen tid enn da Tronstad var her.

Eller da jeg vokste opp, med den kalde krigen og Berlin-murens fall.

Verden er blitt et farligere sted. Tempoet i endringene rundt oss har tiltatt voldsomt.

Med helt grunnleggende skifter av økonomisk, politisk og militær makt mellom land – som vil påvirke vår sikkerhet, vår økonomi og vår plass i verden.

Kina har for lengst blitt en mye viktigere sikkerhetspolitisk aktør. Med en klar ambisjon om å dreie den internasjonale orden i en retning som tjener deres interesser.

For snart et år siden fikk vi invasjonen av Ukraina – og krig i vår del av verden.

Russland forsøker å endre grensene i Europa ved hjelp av militærmakt. På en måte vi ikke har sett siden Tronstads tid.

Tilgangen til teknologi er blitt et virkemiddel i en stadig skarpere global konkurranse. I motsetning til Russland under den kalde krigen har Kina et solid teknologisk fundament.

Dette vil få betydning for dere.

Vi ser et kappløp om tilgang på kunnskap, teknologi og på de klokeste hodene – på områder som kunstig intelligens, kybernetikk, nano-, cyber- og bioteknologi. 

Områder der dere på NTNU er helt i toppsjiktet internasjonalt.

Også mot dette geopolitiske bakteppet er det så stor interesse for det dere driver med her på Gløshaugen.

Og derfor var det så viktig for meg å komme og snakke med dere i dag.

***

Sikkerhetspolitikken er i dag tettere sammenvevd med andre politikkområder enn det den var tidligere. Det krever av oss at vi evner å se ting i sammenheng og evne å se risiko og sårbarhet tidlig.

Håndhevelsen av spesielt to lovverk er helt sentrale for at vi skal klare det:

Det første lovverket er sikkerhetsloven som står i en særstilling for å ivareta nasjonal sikkerhet. Den regulerer blant annet informasjonssikkerhet, personellsikkerhet, sikkerhetsgraderte anskaffelser og eierskapskontroll.

Denne loven ble aktuell for noen år siden, da Rolls Royce fikk nei til å selge selskapet Bergen Engines til et russiskregistrert selskap.

Dere husker kanskje saken fra media.

Begrunnelsen for at salget ble stanset var følgende: Teknologien Bergen Engines besitter og motorene de produserer ville ha styrket Russlands militære evne - på en måte som ville være i strid med våre sikkerhetspolitiske interesser.  

Så når dere bidrar til å utvikle ny teknologi er det viktig at dere også tenker på hvordan vi best beskytter den.

Formålet med sikkerhetsloven er å ivareta våre nasjonale sikkerhetsinteresser – også når samfunnsmessige og teknologiske endringer utfordrer sikkerhetsarbeidet.

Sikkerhetsloven er Justis- og beredskapsdepartementet og justis- og beredskapsministerens ansvar.

Det andre sentrale lovverket er eksportkontrollregelverket, og det er det jeg og Utenriksdepartementet som har ansvaret for. Sikkerhetsloven og eksportkontroll er ikke det samme, men nært beslektet.

Begge handler overordnet om hvordan vi best beskytter våre sikkerhetspolitiske interesser.

Eksportkontrollens formål er

  • for det første å sikre at eksport av varer, teknologi og tjenester og kunnskap som kan brukes til militære formål ikke bidrar til militær styrking i land av bekymring eller til utvikling av masseødeleggelsesvåpen
  • og for det andre å sikre at eksporten av forsvarsmateriell skjer i samsvar med norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Kontrollen blir vanskeligere og mer omfattende i takt med den sikkerhetspolitiske utviklingen og endringene i trusselbildet.

Realiteten er at land vi ikke har et sikkerhetssamarbeid med etterspør strategisk teknologi og kunnskap fra Norge for å sikre sin militære evne.

Samtidig gjør stadig mer innviklede selskapsstrukturer det vanskeligere å finne klare svar på hvem som faktisk eier og kontrollerer et selskap.

Hvert år publiserer Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten sine trusselvurderinger på hjemmesidene sine. Vurderingene sier noe om hva tjenestene anser som de største truslene. 

De siste årene har tjenestene beskrevet en stadig mer utfordrende og sammensatt sikkerhetssituasjon for Norge.

I PSTs trusselvurdering for 2022 skriver de blant annet at:

«Norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner holder et høyt internasjonalt nivå. De har ofte gode finansieringsordninger og tilgang til avanserte laboratorier og annen forskningsinfrastruktur. Fremmede stater har en sterk interesse av å utnytte disse fortrinnene ved norske miljøer. Hensikten kan være å tilrettelegge for at norsk teknologi og kunnskap benyttes på måter som strider med eksportkontrollregelverket.»

Sikkerhetstjenestene sier det altså rett ut:

De ser at enkelte stater systematisk forsøker å benytte norske universiteter og forskningsinstitutt til å skaffe kunnskap som kan brukes militært. 

Denne utviklingen stiller oss overfor en rekke dilemmaer.

PST peker samtidig på at «aktører knyttet til Russland, Kina, Iran og Pakistan vil representere en særskilt utfordring.»

Risikoen for at kunnskap som kan brukes militært kommer på avveie er altså helt reell. Denne risikoen er også omtalt i mediesaker den siste tiden.

Dette er bakteppet for et forslag til endring i den såkalte eksportkontrollforskriften, som vi i UD har sendt på bred høring.

Det vil si at forslaget er sendt ut til de som berøres av endringen, slik at de kan komme med sine innspill.

Mens eksportkontrolloven sier noe overordnet om hva vi kan kontrollere, sier eksportkontrollforskriften noe om hvordan departementet skal gjennomføre kontrollen.

Den sier også noe om hvilke forsvarsrelaterte varer, teknologi og kunnskap man må søke om en tillatelse for å kunne eksportere ut av landet – det vil si en lisens.

Man kan for eksempel få en lisens for å dele undervannsteknologi, luftfartsteknologi, avansert elektronikk og materialer.

Men én ting er å kontrollere eksport av fysiske ting. Noe annet er å kontrollere eksporten av det som er inne i hodet til folk. Den kunnskapen de har opparbeidet seg.

Et av målene med den foreslåtte endringen er nettopp å styrke og tydeliggjøre dagens kontroll med overføring av kunnskap.

Kontrollen retter seg særlig mot kunnskap som kan inngå i masseødeleggelsesvåpen eller konvensjonelle våpen. Den vil derfor gjelde fagområder på høyt akademisk nivå – det vil si doktorgradsnivå.

Jeg er glad for engasjementet som høringen har skapt. Vi har fått mange gode innspill som vi evaluerer. 

En viktig del av evalueringen er å snakke med de som berøres mest. Derfor tar det tid å gjennomføre endringene.

Vi skal verne om ambisjonen om å være verdensledende innenfor en rekke fagfelt.

Vi skal verne om det uunnværlige internasjonale forskningssamarbeidet.

Men vi må gjøre det vi kan for å sikre Norges sikkerhetspolitiske interesser.

Akkurat som Leif Tronstad bidro til under 2. verdenskrig.

***

Slik frigjøringen i 1945 og Berlin-murens fall markerer tidsskiller i historiebøkene, representerer 24. februar 2022 – Russlands invasjon av Ukraina – også slutten på en epoke.

Vi må ta innover oss og forberede oss på et Europa som ikke vil bli som før.
Krigen – og energikrisen den har ført med seg – har konsekvenser langt utover Europas grenser.

Utviklingsland er spesielt hardt rammet. Milliarder av mennesker står overfor den største levekostnadskrisen på en generasjon.

Her hjemme merkes høye strømregninger og økte matpriser.

Det rammer mange, ikke minst dere studenter.

Men vi må være helt klar over at det har en enda høyere pris dersom vi lar Putin vinne fram i Ukraina.

Derfor er mobiliseringen fra den vestlige verden mot Russland så formidabel. Det er i vår klare egeninteresse at Russland ikke lykkes i Ukraina. 

Krigen har endret rammene for norsk og europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og den har tvunget fram ny og omveltende politikk i mange land, ikke minst i Tyskland, Sverige og Finland.

Også Norge har møtt på dilemmaer, og fattet beslutninger som både er viktige og vanskelige.

28. februar i fjor kunngjorde vi for første gang at Norge ville sende våpen til Ukraina.

Siden har vi bidratt med våpen og penger til Ukrainas forsvarskrig. Vi har bidratt med opplæring.

For dere som er unge, virker det kanskje som en selvfølge. Men den dagen vi tok den beslutningen, var det en vanskelig beslutning.

For seksti år siden sendte Norge våpen og ammunisjon til Cuba, som da var i en borgerkrig. Våpnene havnet i hendene på kommunistene, som tok makten på øya.

Og i de neste seksti årene førte vi en politikk om at Norge ikke sender våpen til land i krig.

Den politikken endret vi i fjor, men Stortingets vedtak fra 1959 er ikke endret.

Vi kunne ikke sitte stille og se på at Russland angrep et fredelig naboland. 

Vi kunne ikke la ukrainske 18- og 20-åringer stå på frontlinjen uten midler til å forsvare seg.

Å forsvare seg mot angrep er i tråd med folkeretten. Å hjelpe den som forsvarer seg, er også rett.

Derfor besluttet vi altså å donere våpen til et land i krig. Og det gjorde vi med bred støtte i Stortinget.

Når vi lærer noen å bruke et våpensystem, er det også en kunnskapsoverføring. 

Og vi kan ikke spore hva den brukes til. Derfor innebærer opplæring i våpensystemer alltid en risiko. Men den risikoen var vi villige til å ta.  

Som reaksjon på Russlands invasjon har vi, sammen med våre allierte, også innført de mest omfattende sanksjonene noensinne i norsk rett.

Sanksjonene rammer finansieringen av Russlands ulovlige krigføring og skal blant annet hindre eksport av teknologi, varer og tjenester som kan brukes i russisk krigføring.

Vi har skjerpet kontrollen av russiske fiskefartøy i Norge for å hindre at de brukes til utførsel av restriksjonsbelagte varer. Faktum er at Russland har et desperat behov for teknologi.

Så må vi erkjenne at overordnet blir kontroll stadig vanskeligere.

For å sette det på spissen: Vi kan kontrollere om det er ulovlige varer om bord på russiske fiskefartøy. Det er langt mer utfordrende å kontrollere hvilken kunnskap en russisk aktør i Norge kan ha opparbeidet seg.

***

I Ukraina er kulden blitt Russlands fremste våpen.

Byer er blitt sønderknust av kryssermissiler og artilleri.

Anslagene er målrettet mot sivilbefolkningen. Skoler, sykehus, boligområder.

Kraftverk og vannverk rammes. Millioner av ukrainere er uten tilgang på vann og strøm.

Krigen viser samtidig at ny teknologi brukes aktivt. Slik som satellittdata.

Og ikke minst har droner virkelig gjort sitt inntog.

Det reiser nye dilemma.

Droner kan redusere tap av liv, men de kan også brukes med mål om å ta liv.

Iranske droner sprer i dag terror i ukrainske byer.

Det minner oss igjen om behovet for kontroll.

At vi må unngå at forsvarsmateriell, teknologi og kunnskap kommer på avveie eller havner i feil hender.

Det å ha kontroll på norsk strategisk teknologi, kunnskap og forskning er en viktig del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det handler til syvende og sist om vår egen forsvarsevne.

Vi kan ikke dele strategisk kunnskap eller teknologi med alle.

Derfor fører Norge en streng eksportkontrollpolitikk.

Andre land gjør det samme.

***

Måten vi deler kunnskap på er i endring.

Tiden der vi bare sendte varer fysisk over grensene er for lengst forbi.

Nå handler det om teknologi som sendes og deles muntlig, digitalt, i form av tegninger eller i skrift.

Verdikjederisiko kalles det. Det å ha god innsikt i alle deler av en verdikjede.

Men kunnskapsoverføring er mye mer.

Ta for eksempel medisinsk forskning på sykdomsfremkallende virus. Slik forskning er sentral for utviklingen av vaksiner.

Men det kan ha utilsiktede, alvorlige bruksområder.

Virus slik som kopper eller ebola er omfattet av eksportkontroll fordi det i verste fall kan brukes i biologiske våpen.

Et annet eksempel er forskning på materialer som dere er veldig gode på her på Gløshaugen. Det kan også være relevant for våpenteknologi.

Jeg tror ikke dette er mindre aktuelt i dag enn da Tronstad var professor her. Tvert om. 

***

«Hvis Russland representerer en storm, er Kina selve klimaendringen».

Formuleringen er blitt brukt av flere for å beskrive hva vi har foran oss.

Kina endrer verden. Med sin størrelse, økonomi og overbevisning om at fremtiden ligger i øst.

Kinas økonomiske makt ledsages av en målsetting om økt politisk og militær innflytelse.

Vi ser et Kina som ønsker å dreie det internasjonale systemet etter egne interesser.

Kinas økonomiske og teknologiske fremvekst utfordrer USAs posisjon. Og geopolitisk rivalisering preger nå store deler av det internasjonalt samarbeidet.

Kina er verdens nest største økonomi og én av verdens største eksportører av high tech-produkter og forbruksvarer.

Det innebærer samtidig at Kina etterspør en rekke varer fra resten av verden. Av den grunn er Kina så viktig for den globale økonomien. Kina er også verdensledende innen utviklingen av fornybar energi.

Det finnes knapt en verdikjede der Kina ikke inngår.

Derfor angår Kinas vekst og økte globale ambisjoner oss alle.

Det er naturlig at Kina i kraft av sin størrelse mer aktivt fremmer sine interesser.

Derfor er det naturlig at vi fremmer samarbeid med Kina på områder som er viktige for oss, og samtidig søker å balansere Kinas makt og innflytelse.

Håndteringen av Kina vil prege internasjonal politikk i lang tid framover. 

Tilgang på teknologi gir makt. Slik er det for alle land. Og slik er det for Kina.

Innenfor strategisk viktige teknologiområder puster kineserne nå amerikanerne i nakken.

Det foregår i dag en kamp om å finne, høste og utnytte teknologiske nyvinninger og gjennombrudd. 

Vi vet alle at sivil teknologisk innovasjon i kommersiell sektor i økende grad kan utnyttes militært.

Kunstig intelligens fremmer for eksempel utviklingen av autonome våpen.

Kvantedatamaskiner kan benyttes til digital krigføring.

Samtidig blir det stadig mer krevende å beskytte kunnskap om teknologien.

Kunnskap som kan brukes til å utvikle et lands militære evne.

I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i må vi derfor være stadig mer årvåkne.

Men samtidig:

Å splitte opp forsyningskjeder og teknologisamarbeid vil svekke våre muligheter til å gjennomføre det grønne skiftet – og til å vinne kampen mot klimaendringene.

Handel og teknologiutvikling er helt avgjørende. Det skal vi fortsette å styrke.

Men vi må ha med oss sikkerhetspolitikken i alt dette arbeidet.

***

Det er ikke uten grunn at Norge er et attraktivt sted å studere eller samarbeide med.

NTNU har et rykte som vekker interesse langt utover Norges grenser.

Derfor må vi sikre oss mot at norske utdannings- og høyteknologimiljøer blir utnyttet.

Vi må sikre at norske strategiske sikkerhetsinteresser ivaretas.

Internasjonalt utdanningssamarbeid er viktig.

Og helt avgjørende for å bli del av den internasjonale kunnskapsutviklingen.

Det er ikke mitt budskap i dag at dere ikke skal samarbeide med studenter eller vitenskapsmiljøer fra andre land. Tvert imot.

NTNUs mange utvekslingsavtaler – jeg forstår det er hundretalls – er en fantastisk styrke og viktig for universitetet som kunnskapsmiljø.

Utstrakt utdannings- og forskningssamarbeid er i vår entydige nasjonale interesse.

Men vi kan ikke være naive. Vi må evne å minske risiko og sårbarhet.

Jeg er kjent med at det er god dialog om det akademiske samarbeidet med Kina i sektoren og konkrete initiativ for å øke aktsomheten. Det oppfordrer jeg dere til å fortsette med.

Jeg vet at dere over tid har arbeidet godt med å få på plass gode kontrollmekanismer.

Jeg vil berømme dere for innsatsen dere legger ned og den gode dialogen vi har med NTNUs ledelse.

Vi er på rett kurs.

Vi har lang tradisjon for å bidra til en åpen og internasjonal forskning.

Akademisk frihet handler om å studere det vi vil.

Forske på det vi vil.

Uttrykke våre faglige synspunkter og publisere det vi vil.

Det må vi fortsatt hegne om. Det er helt grunnleggende i våre demokrati.

Men mitt budskap er at dette ikke kan gjelde uten begrensninger.

Vi må ta trusselvurderingene på alvor.

I noen tilfeller vil sikkerhetshensyn veie tyngre enn hensynet til næringsinteresser eller akademisk samarbeid med dem vi vil.

Det krever aktiv og regelmessig håndtering og avveining.

Vi vet ikke hvilke teknologiske gjennombrudd som vil finne sted eller når de vil komme  

Det som er sikkert: Det er dere som skal utvikle teknologien!

Det pålegger også dere et ansvar – et ansvar jeg ser at dere tar.

Kjære alle sammen,

I en mer alvorlig sikkerhetspolitisk tid er vi enda mer avhengig av hva vi gjør sammen.

Dere skal fortsette å være verdensledende på deres felt. Dere skal fortsette å samarbeide med andre, både her hjemme og ute i verden.

Og så skal vi fortsette å lage gode regelverk – i samarbeid med dere.

Slik at dere skal slippe å ende opp som Tronstad: Å måtte utføre sabotasjeaksjoner mot teknologien dere selv har vært med å bygge opp.

Tusen takk for meg – jeg ser frem til å høre fra dere.