Feil om Norges forhold til Kina

Rasmus Hansson og Carl Johansen fra MDG skriver i VG at Norge må «si opp husmannsavtalen med Kina». Jeg går ut i fra at de refererer til felleserklæringen fra 2016.

Dette er en politisk erklæring, ikke en avtale, og var et uttrykk for et ønske om et bredt samarbeid mellom Norge og Kina. Men erklæringen innebærer ingen bindinger. Tvert imot har normaliseringen gitt nye muligheter til å diskutere en rekke spørsmål med Kina, også menneskerettigheter.

Jeg er enig i at menneskerettighetene er under press i Kina, men jeg er uenig i at Norge ikke tar stilling til spørsmålet. Vi uttrykker vår bekymring i Stortinget, i FN, sammen med EU og i media. Menneskerettighetene er også en viktig del av samtalene vi har med Kina. Vår politikk er en kombinasjon av dialog og diplomati, offentlig kritikk, multilateralt engasjement og konkret samarbeid.  Vi viser tydeligst hva vi står for ved å snakke med og møte de vi er uenige med. Kina er verdens mest folkerike land og verdens nest største økonomi. Det innebærer at vi ikke kan oppnå bærekrafts- og klimamålene uten at Kina er med.

Forhandlingene om en handelsavtale med Kina er del av vårt brede forhold til Kina. Formålet er å gi norsk næringsliv bedre betingelser. Det er viktig for norsk økonomi og verdiskaping i Norge. I forholdet til Kina må vi fremme våre interesser og ivareta våre verdier og sikkerhet på en helhetlig måte, slik vi også gjør overfor andre land. Dette gjør vi best i tett samarbeid med våre nordiske og europeiske partnere, slik regjeringen tar til orde for i Hurdalsplattformen.