Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Sikkerhetspolitikk og stormaktsinteresser i Arktis

Statssekretær Audun Halvorsen innlegg på et seminar om sikkerhetspolitikk og stormaktsinteresser i Arktis - i regi av Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

God ettermiddag og takk for invitasjonen til å innlede her på Nupi om noen sentrale globale sikkerhetspolitiske utviklingstrekk, og hva de betyr for norsk arktis- og nordområdepolitikk.

Jeg vil imidlertid starte med noen betraktinger som har å gjøre med kjerneinteresser knyttet til den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i Nord-Norge. Disse to henger sammen.

Nordområdene forblir regjeringens viktigste strategiske ansvarsområde. Slik har det vært siden Bondevik II-regjeringens nordområdemelding i 2005 og formuleringen i den nye regjeringsplattformen er den samme som i Jeløy-erklæringen. De siste årene har regjeringen gitt betydelige midler til nordområdesatsingen, og dette gir resultater. Jeg opplever også at vi har en levende og fremtidsrettet debatt her til lands om overordnete prioriteringer og retning på politikken for nordområdene og Arktis.

Ti prosent av Norges befolkning bor nord for polarsirkelen, og langs den nordnorske kysten er det fortsatt god økonomisk vekst drevet fram av innovativ og eksportrettet industri. Noen av landets aller viktigste industriområder ligger i nord. Dette særtrekket skiller oss fra flere av aktørene i Arktis.

For perioden 2018-2029 setter regjeringen av hele 40 milliarder kroner til investeringsprosjekter i Nordland, Troms og Finnmark gjennom Nasjonal transportplan (NTP). Jernbane, vei, havner og flyplasser.

Samtidig må vi ta på alvor de utfordringer som fins, blant annet med tanke på demografisk utvikling og konsentrasjon i byene. Kunnskap, innovasjon, infrastruktur og boattraktivitet blir nøkkelord fremover.

Utenriksministeren var forrige uke i Tromsø under Arctic Frontiers-konferansen, og redegjorde da for oppstarten med ny nordområdemelding til Stortinget. Meldingen skal legges fram høsten 2020, og beskrive regjeringens ambisjoner for et fortsatt sterkt og kompetent Nord-Norge. Dette vil også bygge på dialog med fylkeskommunene i nord, Sametinget og andre aktører fra næringsliv og forskning.

Arktis og nordområdene er i dag i all hovedsak en fredelig og stabil region, preget av muligheter, samarbeid og overholdelse av internasjonal rett. Men dette kommer ikke av seg selv. Norge arbeider målbevisst og bidrar med betydelige midler inn i samarbeidet med våre naboer i nord for å løse felles utfordringer. Vi kan ikke ta denne tilstanden for gitt, og ser også noen utviklingstrekk som utfordrer dagens status quo.

***

De siste årene har det åpenbart vært en forverret sikkerhetspolitisk utvikling både regionalt og globalt, og som vi er nødt til å forholde oss aktivt til. Optimismen som varte i nesten en generasjon etter Berlin-murens fall er erstattet med større realisme etter Russlands ulovlige anneksjon av Krim og vedvarende aggresjon i Øst-Ukraina og opptreden overfor andre stater for øvrig.

Norge er et lite land med en åpen økonomi og en strategisk utsatt posisjon. En rettsbasert internasjonal orden med sterke multilaterale institusjoner gir klarhet og forutsigbarhet. Dette er i vår grunnleggende interesse. I dag ser vi at det multilaterale systemet er under press med tilløp til proteksjonisme, nasjonalisme og politisk alenegang – slik både utenriksministeren og Ulf Sverdrup nylig var inne på i sine innledninger på NHOs årskonferanse..

Vi følger utviklingen i Europa og Storbritannia nøye. En ryddig brexit er i Norges interesse, og splittelsen som er skapt i det britiske samfunnet gir grunn til bekymring. EU og sentrale medlemsland i EU, er våre nærmeste partnere i forsvaret av multilaterale løsninger, både i og utenfor Europa. Vi ser dynamikk i EU, blant annet mellom Frankrike og Tyskland, og vi forsterker samarbeidet med sentrale europeiske allierte.

I våre umiddelbare nærområder står vi overfor et Russland som i de siste ti årene kraftig har økt sin militære evne, og som har kombinert dette med en mer selvhevdende og aggressiv atferd og retorikk. Jeg vil understreke at vi ikke oppfatter Russland som en direkte militær trussel mot Norge i dag. Samtidig er det ingen tvil om at landet utgjør en strategisk utfordring for Nato, og at det selvsagt også har betydelige konsekvenser for Norge. Derfor er det viktig for oss å følge situasjonen tett og tilpasse oss de endringene vi ser. Vi er på mange måter Natos øyne og ører i nord.

Norges forsvar hviler på et forsterkningskonsept som innebærer at vi baserer vårt forsvar på alliert støtte dersom vi skulle komme i krise og konflikt. Norge forsvares som en del av Nato. Denne forsterkningspolitikken er blitt ført helt siden vi ble medlem av Nato i 1949, og har blant annet sin bakgrunn i vår basepolitikk, hvor vi har valgt – valgt selv – ikke å åpne for permanente baser for allierte stridskrefter i Norge. Skal et slikt forsvarskonsept være troverdig, må vi ha alliert øving og trening i Norge. Storøvelsen Trident Juncture sist høst var viktig for å styrke den allierte forsvarsevnen i våre områder. Dette gjelder også nordområdene.

Men også globale utviklingstrekk påvirker norsk sikkerhetspolitikk, og forsterker behovet for situasjonsforståelse og kunnskap. Store og til dels nye aktører legger mer tydelig og økende vekt på sine interesser i Arktis. Det kreves innsats for å sikre forståelse og respekt for norske synspunkter og interesser.

Vår analyse og situasjonsforståelse av den bredere geopolitiske utviklingen vil være viktig ikke bare for norsk sikkerhetspolitikk, men også for vår regional- og næringspolitikk. Beslutninger som fattes i Washington og Beijing vil ha stor innflytelse på verdensøkonomien og således også på norsk næringsliv, eksport og til syvende og sist samfunnsutviklingen i nord.

***

Et sterkt transatlantisk samhold er viktig både for USA og Europa. USA er vår viktigste allierte, samtidig er vår bilaterale relasjon til USA så sterk at vi tåler uenighet i enkeltspørsmål. Vi er ærlige og når det er nødvendig kritiske med amerikansk side om våre vurderinger. I handelspolitikken er vi tydelige på at Verdens handelsorganisasjon er av stor betydning, og at også USA tjener på et regelbasert multilateralt handelssystem. Vi er også tydelige på vår støtte til Paris-avtalen og atomavtalen med Iran.

Norge og USA samarbeider tett på en rekke områder. Det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er omfattende og økende. Kanskje har det aldri vært bedre. Og over en tredjedel av investeringene til Statens pensjonsfond utland er i USA.

Vi ser at Trump-administrasjonen har lagt seg på en mer næringsvennlig linje enn Obama. Som Norge, understreker USA at det er mulig å finne en balanse mellom vern og vekst i Arktis. Det er også diskusjoner på amerikansk side om behovet for å øke den maritime tilstedeværelsen i Arktis, og om utbygging av maritim og militær infrastruktur i Alaska, nye isbrytere, samt betydningen av amerikansk tilstedeværelse på Grønland og på Island. Vi har samarbeidet tett om utviklingen av Natos nye maritime doktrine og vunnet gehør for norske prioriteringer for Natos nye kommandostruktur. Særlig gjenåpningen av Atlanterhavskommandoen i Norfolk.

Norge og USA har et langvarig og godt samarbeid om arktiske spørsmål, både bilateralt og innenfor Arktisk råd. Og vi erfarer at norsk kompetanse og kunnskap om Arktis verdsettes. Energipolitikk, bærekraftig ressursutnyttelse og forskning er nøkkelord, i tillegg til den strategiske dimensjonen.

Det er blant annet et økende regionalt samarbeid mellom aktører i Alaska og Nord-Norge. Et relativt nytt og delvis UD-finansiert prosjekt «Alasknor», ledet av Nord Universitet, skal se nærmere på samarbeidsmuligheter innen havøkonomi. Utenriksministeren hadde også forrige mandag et meget nyttig møte i Tromsø med senator Lisa Murkowski fra Alaska. Hun dro på egen kjøl til Arctic Frontiers, selv om resten av delegasjonen måtte kansellere reisen på grunn av shut-downen i USA.

***

Så til vårt naboland Russland. Et overordnet mål for norsk russlandspolitikk er å opprettholde fred, stabilitet og forutsigbarhet. Forholdet til Russland i nord preges fortsatt av dialog og et velfungerende internasjonalt samarbeid. Dette gjelder også nå når vi opplever en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon og et mer anstrengt forhold mellom Russland og Vesten. Samarbeid med Russland, basert på folkeretten, er en forutsetning for langsiktig stabilitet i nord og i våre nærområder.

Vi har lang tradisjon for samarbeid med Russland på områder av felles interesse, samtidig som vi står sammen med allierte i reaksjonen på Russlands folkerettsbrudd. De siste 25 årene har vi utviklet et bredt og konstruktivt samarbeid på en rekke områder, slik som miljø, atomsikkerhet, kystvakt, fiskeri, grensevakt og søk og redning og ikke minst folk-til-folk samarbeid.

Dette er opprettholdt og videreutvikles stadig. Arbeidet i de fire bilaterale kommisjonene fungerer godt og fiskerisamarbeidet i Barentshavet er kanskje det beste eksemplet på hva vi kan utrette sammen. Fangsten er verdt om lag ti milliarder kroner på hver side årlig. Dette er med andre ord også i Russlands interesse. Det er også regelmessig og grundig politisk kontakt – i motsetning til hva enkelte synes å tro. Siste halvår 2018 var det elleve møter på politisk nivå. Inkludert mellom statsminister Solberg og Medvedjev og på utenriksministernivå.

Barentssamarbeidet, som i fjor markerte sitt 25-årsjubileum, er fortsatt et viktig forum for multilateralt samarbeid med Russland. I en tid preget av anstrengte relasjoner mellom Vesten og Russland fremstår denne arenaen som viktig for tillitsbygging, praktisk samarbeid og konstruktiv dialog. Vi ser frem til å overta formannskapet i Barentsrådet i oktober i år. Samarbeidet med Russland i Arktisk råd er også godt.

Samtidig følger vi nøye med på russisk militæraktivitet i nord, og enkelte utviklingstrekk den siste tiden gir grunn til nettopp det.

Som denne forsamlingen vet meget godt: hovedtyngden av Russlands strategiske evne er basert på Kola-halvøya, og ved krise eller krig vil trolig Russland aktivere sitt såkalte bastionforsvar, som innebærer å etablere militær overlegenhet ned til GIUK-gapet, linjen som avgrenses av Grønland, Island og Storbritannia. Særlig Russlands satsing på nye, meget kapable ubåter kombinert med ny missilteknologi, innebærer betydelig styrking av deres operative evne og en strategisk utfordring i nord og i Atlanterhavet. Videre har Russland gjenopptatt aktiviteten og forsterket infrastruktur og økt den militære kapasiteten på en rekke militærbaser fra sovjettiden. Øvelsen Zapad i 2017 viste at russerne har en kraftig økt evne til strategisk forflytning, også i nord.

Russland har også gjentatte ganger gjennomført simulerte angrep mot mål i Norge. Jamming av GPS-signaler har dessuten hatt negativ innvirkning på sivil luftfart. Det var også flere episoder med russisk militær signalering under Trident Juncture.

Dette er ikke i tråd med god naboskapsånd, og det sier seg selv at dette påvirker den sikkerhetspolitiske situasjonen i nordområdene. Vi styrker vårt nasjonale forsvar gjennom investering i strategisk nærvær. Særlig viktig er F-35 kampfly, P-8 maritime patruljefly og nye ubåter. Disse kapabilitetene vil forbedre vår evne til forsvar i krig og suverenitetshevdelse i fred. De styrker også våre bånd til nære allierte.

***

Så til Norden. For ikke minst drevet av den utviklingen, øker det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Norden. Dette preges av høy tillit, fortrolighet og felles verdier. Men mens samarbeidet tidligere primært var begrunnet med økonomiske besparelser, er det nå våre felles sikkerhetspolitiske utfordringer som er den avgjørende drivkraften. Det nordiske samarbeidet erstatter selvsagt ikke Nato-forankringen, men det er et supplement. Norge støtter Sverige og Finland i deres Nato-samarbeid, og de er våre partnere i det økte sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU.

Forsvarsbudsjettene i de nordiske landene øker, og det er positivt. Det er også riktig å se utviklingen i nordområdene og Østersjøen i en felles strategisk kontekst. Under vårt norske Nordefco-formannskap (Nordic defence cooperation) i fjor ble det vedtatt en ny ambisiøs visjon med konkrete delmål.

Vi samarbeider stadig mer om trening og øving. Det var også meget solid nordisk deltagelse under Trident Juncture i høst, fra både Danmark og partnerlandene Sverige og Finland.

Fra norsk side planlegger Brigade Nord å delta under øvelse Northern Wind i Norrbotten, det nordligste länet - eller fylket - i Sverige. Øvelsen finner sted i mars, og blir den største norske styrkeøvelsen i utlandet noen sinne. Vi deltar med soldater, helikoptre og flere støtteavdelinger.

Som en del av Nordefco øver norske kampfly også jevnlig med svenske finske fly over Nordkalotten. Cross Border Training-ordningen har baser Bodø, Luleå og Rovaniemi og innebærer luftoperasjoner på tvers av landegrensene.

Vi ser også et betydelig potensial for å styrke dialogen og samarbeidet hva gjelder påvirkning fra statlige og ikke-statlige aktører – spesifikt med tanke på digitale virkemidler og desinformasjon. Det vil også være viktig med tettere kontakt om spørsmål knyttet til utenlandske investeringer i kritisk infrastruktur. Dette står høyt på agendaen i Nordisk Råd og var på agendaen i møtet mellom de nordiske statsministrene for første gang.

***

La meg avslutte med et perspektiv østover, og de store aktørene fra Asia som gjør seg gjeldende i våre nærområder. Det er vedvarende asiatisk interesse for potensialet for økt skipstrafikk mellom Asia og Europa via Nordøstpassasjen og for nordområdene generelt. Den kommersielle bruken av denne ruten avhenger imidlertid av en rekke faktorer som vær og klimatiske forhold, forsikringskostnader og isbryterkapasitet i Russland.

Norges bilaterale forhold til Kina utvikler seg positivt, både på statlig nivå og mellom regioner i våre to land. Det er stor interesse i og for Nord-Norge. Vi ønsker et bredt og godt forhold til Kina. Det har derfor vært både et statsministerbesøk og et statsbesøk til Kina etter normaliseringen av forbindelsene. Kontakter er blitt gjenetablert på høyeste nivå og en rekke konkrete samarbeidsprosjekter og avtaler er på gang. Vår årlige politiske konsultasjonsmekanisme gir anledning til å drøfte alle saker som berører våre respektive og felles interesser.

Det kinesiske Silkevei-initiativet får mye oppmerksomhet. Vi følger initiativet nøye, og ser etter muligheter for norsk næringsliv - særlig innen maritim sektor. Vi har imidlertid ingen planer om å inngå en egen avtale med Kina om dette initiativet.

Vi ser at Kina bruker strategiske verktøy som nettopp Silkevei-initiativet til å gradvis tilpasse globale rammebetingelser til kinesiske interesser og til å skape nye partnerskap. Dette gjelder også i nordområdene, og det er her som i andre sammenhenger viktig å ha en grundig gjennomtenkt tilnærming til eventuelle avtaler og felles prosjekter. Bare det å ha en helhetlig oversikt er en krevende oppgave.

Kinesisk engasjement i nordområdene og Arktis er økende. Dette er et konstruktivt engasjement som vi ønsker velkommen. Samtidig er det viktig at vi fører en tydelig, helhetlig og forutsigbar politikk overfor Kina, i samråd med fylkeskommuner og sentrale miljøer i nord.

***

Nordområdene er som sagt regjeringens viktigste strategiske ansvarsområde. UD samarbeider tett med forskningsinstitusjoner både hjemme og i utlandet som bidrar med verdifulle politiske analyser om hva globale maktforskyvninger, usikkerhetsmomenter og nye typer utfordringer betyr for vår nordområdesatsing. Nupi er en sentral del av dette arbeidet. Og perspektivene fra våre nærmeste nordiske naboer er også viktige for vår analyse og situasjonsforståelse.

Jeg takker for oppmerksomheten og ønsker dere et godt seminar!

Til toppen