Kommunal‑ og moderniseringsdepartementets historikk

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Siden departementet startet opp i 1948 har det gjennomgått store forandringer. Arbeidsområder har kommet og gått. De største endringene kom etter regjeringsskiftet i 2013, da Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) ble lagt ned og samtlige avdelinger, med unntak av Konkurransepolitisk avdeling, Kirkeavdelingen, samt ansvaret for bredbåndssaker, ble overført til departementet. I tillegg ble Planavdelingen overført fra Miljøverndepartementet. Departementet har i dag ca. 420 ansatte og er det nest største departementet i departementsfellesskapet.

av Jan Edøy og Erling Hansen (04.01.07)
(redigert 27.12.13)

Kommunal- og arbeidsdepartementet: 1948-1989
Kommunaldepartementet: 1990-1992
Kommunal- og arbeidsdepartementet: 1993-1997
Kommunal- og regionaldepartementet: 1998-2013
Kommunal- og moderniseringsdepartementet: 2014- 

Siden departementet startet opp i 1948 har det gjennomgått store forandringer. Arbeidsområder har kommet og gått. De største endringene kom etter regjeringsskiftet i 2013, da Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) ble lagt ned og samtlige avdelinger, med unntak av Konkurransepolitisk avdeling, Kirkeavdelingen, samt ansvaret for bredbåndssaker, ble overført til departementet. I tillegg ble Planavdelingen overført fra Miljøverndepartementet. Departementet har i dag ca. 425 ansatte og er det nest største departementet i departementsfellesskapet.

Departementet opplevde også store endringer etter regjeringsskiftet i 2005, da tre avdelinger ble overført til det nye Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Historien blir derfor mye om arbeidsområder som ikke lenger er en del av departementet, det er likevel departementets historie i et nøtteskall. Men når oppgaven ikke lenger ligger i departementet, slutter historieframstillingen.

 

Starten

Kommunal- og arbeidsdepartementet ble opprettet ved kongelig resolusjon av 29. oktober 1948 og trådte i virksomhet fra 20. desember samme år.

Departementets utvikling fra starten av og fram til i dag bærer preg av at det hele tiden har vært et typisk samordningsdepartement med mange forskjellige oppgaver og underliggende etater med stor kontaktflate utover i landet.

Til å begynne med besto det av to avdelinger; Arbeidsavdelingen og Kommunalavdelingen.

Arbeidsavdelingen ble overført fra Sosialdepartementet som inntil da hadde hatt ansvaret for blant annet arbeidervernlovgivningen. Sosialdepartementet sto på den tiden overfor store oppgaver i forbindelse med utbyggingen av sosial- og trygdesystemet, og var blitt for stort for en statsråd. Saker vedrørende arbeidsliv og arbeidsmarked ble derfor overført til det nye departementet. Kommunalavdelingen ble overført fra Justisdepartementet med den begrunnelse at sakene i denne avdelingen hadde en langt sterkere tilknytning til arbeidslivets og arbeidsmarkedets problemer enn til noe saksområde i Justisdepartementet. Men noe samråd av betydning gav saksområdene ikke. Det kan nevnes at det gikk flere år før arbeidsavdelingens og kommunalavdelingens ekspedisjonssjefer møtte hos statsråden samtidig.

For å møte de forventede problemene på arbeidsmarkedet etter krigen, ble det ved en provisorisk anordning av 8. mai 1945 opprettet et midlertidig arbeidsdirektorat. Dette direktoratet skulle erstatte det tidligere direktoratet for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd (opprettet i 1916). Men siden det ikke ble noe massearbeidsløshet etter den andre verdenskrig, men heller mangel på arbeidskraft, kom Arbeidsdirektoratets oppgaver til å bli forskjellige frahva man hadde forutsett. Med sysselsettingsloven av 1947 ble Arbeidsdirektoratet gjort permanent. Loven ble fremmet av sosialministeren. Forvaltningen av loven fulgte Arbeidsavdelingen over i det nye Kommunal- og arbeidsdepartementet i 1948. Loven medførte at staten fra nå av fikk en permanent arbeidsmarkedsetat som skulle iverksette arbeidsmarkedspolitikken gjennom å skape arbeidsplasser med sikte på å få balanse mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet.

En annen viktig grunn til opprettelsen av et eget Kommunal- og arbeidsdepartement, var behovet for en samordning av gjenreisningsarbeidet etter den 2. verdenskrig. Kommunene ble etter hvert trukket mer og mer inn i landets sentrale økonomiske politikk. Viktige oppgaver under gjenoppbyggingen kunne bare løses ved en rettferdig fordeling mellom Staten og kommunene, og gjennom samarbeid om arealplanlegging, boligbygging, styrking og utbygging av næringsgrunnlaget i distriktene m.m.

Da Forsynings- og gjenreisningsdepartementet ble nedlagt i 1950 fikk Kommunal- og arbeidsdepartementet tilført Den alminnelige avdeling og Boligdirektoratet. Den alminnelige avdelingen var satt sammen av blant annet et administrasjonskontor, juridisk kontor, regnskapskontor, et kontor for bygnings- og brannvesen, samt administrativt ansvar for Husbanken som var opprettet i 1946.

Boligdirektoratet besto av forvaltningskontor, boligkontor, byggeløyvekontor, kontor for statistikk og planlegging og teknisk kontor.

Departementet hadde således fire hovedområder å arbeide med i begynnelsen: arbeidsmarkedssaker, arbeidervernsaker, kommunalsaker og boligsaker.

 

Arbeidsmarkedssaker og arbeidervernsaker

Full sysselsetting var det sentrale politiske mål for politikken. Dette ble i 1954 fastslått i en egen paragraf i Grunnloven. Etter hvert ble det klarere at arbeidsmarkedspolitikken måtte sees i sammenheng med den øvrige økonomiske politikken og i på slutten av 60-tallet introduserte man ”den aktive arbeidsmarkedspolitikken”.

Arbeidsmarkedspolitikken har i alle år vært preget av konjunkturene og den økonomiske utvikling.

Særlig kan nevnes at Norge fra 70-årene ble en oljenasjon og at man i 1975 satte inn den såkalte motkonjunkturpolitikken (Kleppe-pakken) for å forhindre økonomisk tilbakegang. Aktive sysselsettingstiltak har blitt satt inn, særlig når det har vært nødvendig for å bekjempe arbeidsledighet.

Tiltak for yrkeshemmede står i en særskilt stilling. Allerede fra 1960 fikk vi bedrifter for vernet arbeid. I 1986 var det 97 bedrifter med 5000 sysselsatte yrkeshemmede. Arbeidet er siden omstrukturert i mer aktiv retning og attføringsarbeidet har etter hvert blitt meget omfattende.

Arbeidsavdelingen ble i 1990 overført til det nye Arbeids- og administrasjonsdepartementet, men kom tilbake til departementet i 1993. I 1998 ble den på ny overført. Ved disse tre tidspunktene skiftet departementet navn. I dag ligger avdelingen under Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

 

Kommunalsaker

Dette er den andre opprinnelige avdelingen i departementet. Den er fortsatt med.

Kommunalforvaltningen har utviklet seg sterkt både i form og innhold etter at departementet ble stiftet. Vi har fått nye fylkeskommuner og inntektssystem, kommunesektoren har fått større oppgaver, antallet kommuner er redusert, andelen av offentlig ansatte og av brutto nasjonalbudsjett er mangedoblet. Innenfor statsforvaltningen fikk da også avdelingen en større rolle. Allerede fra starten var det klart at kommunalforvaltningens økonomiske rolle måtte gis større vekt. Vi kan si at avdelingen langsomt gled over fra regelorientert saksbehandling til rammestyring og fra juss til økonomi.

Allerede i 1946 satte Schei-komiteen i gang arbeidet med å redusere antallet kommuner. I 1958 var det 744 kommuner. (Da var allerede 429 sognekommuner nedlagt i 1950.) Fram til 1967 forsvant 290 av kommunene inn i større enheter. På 70-tallet ble det omkamp i regi av ”Samarbeidsrådet for tvangssammensluttede kommuner” og ti av kommunene ble igjen delt. Senere har komiteer, med vekslende hell, arbeidet for å få ned antallet kommuner. I dag har vi 431 kommuner.

Fylkeskommunene hadde vokst sterkt fra mellomkrigstiden, men de var organisert som serviceorgan for kommunene med indirekte valg til de styrende organer. Fra 1975 ble det direkte valg til fylkeskommunene og fra 1977 fikk vi en direkte fylkesskatt.

Inntektene til kommunesektoren hadde etter hvert blitt svært uoversiktlig med kompliserte overførings- og refusjonsordninger. I 1986 ble det nye inntektssystemet innført. Det skulle gjøre det lettere å forstå hva kommunen fikk og hvorfor. Systemet har siden blitt jevnlig justert.

Innen statsforvaltningen fikk avdelingen etter hvert en større rolle med å samordne statens politikk overfor kommunesektoren. Ønsker et departement å beslutte eller foreslå noe som har betydning for kommunesektoren, for eksempel økonomisk, så må det sees i sammenheng slik at summen av slike vedtak ikke blir urimelig. I dag er departementets samordningsrolle forskriftsfestet.

Avdelingen har hele tiden hatt ansvaret for valgregler og gjennomføring av valg. Den demokratiske kompetansen som avdelingen har utviklet på dette området, har Norge stilt til rådigheter for nye demokratier rundt om i verden.

 

Distriktspolitikk

Ut fra tiltakene og midlene til "arbeidsløshetens bekjempelse" kom også den første "Nord-Norge-planen". Departementets arbeid med tiltakene i denne planen ble senere overtatt av Utbyggingsfondet for Nord-Norge. Dette fondet ble sammen med Arbeidsløysetrygdens utbyggingsfond (fra 1956) samlet i et nytt fond i 1961, nemlig Distriktenes Utbyggingsfond.

I 1956 ble områdeplanleggingen i fylkene organisert ved faste kontorer. Dette er de som danner utgangspunktet for nærings- og utbyggingsavdelingene i fylkene i dag. Dette planarbeidet medførte at det ble opprettet en Distriktsplanavdeling i departementet som senere ble forankret i bygningsloven av 1965. Denne avdelingen fikk også som oppgave å ta seg av deler av distriktsutbyggingspolitikken. Avdelingen hadde i 1965 også kontor for friluftsliv og naturvern. Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 ble disse oppgavene overført til det nye departementet, unntatt distriktsutbyggingssakene. Allerede i 1968 ble det opprettet en egen avdeling for distriktspolitikk (Distriktsutbyggingsingavdelingen / fra 1993 Regionalpolitisk avdeling) for å styrke dette arbeidet. Oppgavene kom dels fra Distriktsplanavdelingen og dels fra Arbeidsavdelingen og Arbeidsdirektoratet. Distriktenes Utbyggingsfond ble avdelingens underliggende etat. Også Selskapet for industrivekst (SIVA) som har sitt hovedkontor i Trondheim, hørte til.

Distriktenes utbyggingsfond gikk i 1993 sammen med Industribanken, Industrifondet og Smådriftsfondet og det ble til Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND), som ble lagt under Næringsdepartementet (senere har SND gått inn i Innovasjon Norge). SIVA eies i dag av Næringsdepartementet.

Da departementet i 1998 gikk over fra å hete Kommunal- og arbeidsdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet, var det et signal om at regionalpolitikken skulle tillegges økt vekt.

 

Bolig

Boligdirektoratet ble nedlagt sommeren 1965. En del av dets oppgaver ble overført til Husbanken, mens Den alminnelige avdeling midlertidig fikk et større ansvar for boligpolitikken.

Forberedelsene til å opprette en ny avdeling Boligavdelingen - ble igangsatt, og avdelingen ble formelt opprettet 1. januar 1967. Ansvaret for husleielovgivningen ble overført fra Arbeidsavdelingen. Forvaltningen av bygningslovgivningen ble imidlertid værende i Den alminnelige avdeling. Først i 1982 ble Kontoret for bygnings- og brannvesen overført til Boligavdelingen som fra da av fikk navnet Bolig og bygningsavdelingen.

Etter den kraftige satsingen på boligbyggingen etter krigen, utviklet det seg fra sluttet av 50-åra en misnøye med tempoet i boligbyggingen. Den nye regjeringen i 1965 lovte 40 000 nye boliger i året. Et stort arbeid ble satt i gang, men først i 1969 ble målet nådd.

Offentlig regulering og offentlig finansiering hadde siden krigen stått sterkt i boligpolitikken I begynnelsen av 80-årene startet en liberalisering og deregulering med sikte på en ny markedsorientert boligpolitikk.

 

Arbeidsmiljø

Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen ble opprettet i 1972, utskilt fra Arbeidsavdelingen. Den nye aksjeloven som kom samme år, medførte nye oppgaver for departementet i forbindelse med utvidelsen av ansattes medbestemmelsesrett. Arbeidet med den nye arbeidsmiljøloven, var også en viktig oppgave i avdelingen i årene fram til 1977 da loven ble vedtatt. I 1979 ble ansvaret for arbeidsmiljø og sikkerhet på kontinentalsokkelen overført fra Olje- og energidepartementet til denne avdelingen. I 1984 ble ILO-kontoret også overført fra Sosialdepartementet.

I 1985 ble Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern opprettet, og ansvaret for brannvesenet overført fra Bolig- og bygningsavdelingen til Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen. Forvaltningsansvaret for elektrisitetssikkerheten ble overført fra Olje- og energidepartementet i 1991, og Elektrisitetstilsynet opprettet som egen etat samme år, i 1994 utvidet til Produkt- og elektrisitetstilsynet. Begge disse etatene er fra 2003 med i Direktoratet for samfunnssikkerhet i Tønsberg. Det ligger under Justisdepartementet.

Arbeidsmiljøavdelingen ble i 2001 overført til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. En seksjon –Tariffrettsseksjonen - ble imidlertid igjen i  KRD. Det skyldtes at man ikke ønsket at statens arbeidsgiveransvar og statens ansvar for tariffpolitikken skulle ligge i samme departement. I 2004 ble også dette kontoret overført – og da til det nye Arbeids- og sosialdepartementet

 

Innvandring

Etter de store folkeforflytningene i Europa etter 2. verdenskrig er det vanlig å dele innvandringen til Nord-Europa inn i 3 faser: arbeidsinnvandring frem til 1975, familiegjenforening fram til midten av 80-tallet og deretter blandet innvandring med bl.a. eksperter men først og fremst asylsøkere og flyktninger. Norge kom sent med i den første fasen (om lag fra 1967). I begynnelsen var det borgere fra Sør-Europa som dominerte. Siden 1971 kom det mange pakistanere. Andre land i Nord-Europa hadde begynt å skjerpe reglene for arbeids- og oppholdstillatelse og Norge fulgte opp i 1975 med innvandringstoppen (delvis stans i nye arbeidstillatelser). Et hovedpunkt i argumentasjonen var at man trengte tid til å bedre de dårlige boforholdene for arbeidsinnvandrerne. Stortinget vedtok at stoppen skulle vare i ett år, men forskriften besto fram til den ble avløst av Utlendingsloven i 1991.

Innvandringssekretariatet ble etablert ved årsskiftet 1974/75, delvis som en følge av at man ventet en sterk økning i antallet familiegjenforeninger. Det ble som en rent foreløpig løsning plassert i Arbeidsavdelingen fordi bolig og arbeid er nødvendige forutsetninger for at innvandrere skal kunne integreres i det norske samfunn. ! 1980 ble sekretariatet en egen seksjon.

På midten av 80-tallet kom det langt flere asylsøkere en ventet. 1987-88 ble innvandringspolitikken etter en lengre diskusjon samordnet. Kommunaldepartementet skulle ha den koordinerende rollen. Behandling av asylsaker mm. ble Justisdepartementets ansvar.

Fra 1. september 1987 ble innvandringsseksjonen organisert som egen Avdeling for innvandrersaker med overordnet ansvar for innvandringspolitikken, og fra årsskiftet med Utlendingsdirektoratet som utøvende organ.

Asyl- og innvandringssakene hadde etter hvert blitt en stor post på statsbudsjettet. I 1991 ble refusjonsordningene til kommunene gjort om til et integreringstilskudd, et enkelt tilskudd som skulle dekke de fleste av kommunenes utgifter på området.

For å bli mer effektive ble Samepolitisk avdeling og Innvandringsavdelingen slått sammen til Urfolk-, minoritets- og innvandringsavdelingen i 1999. Avdelingen fikk da ansvaret for politikken overfor etablerte nasjonale minoriteter med langvarig tilknytning til Norge (kvener, jøder, rom (sigøynere), romanifolket (taterne /de reisende) og skogfinner).

Igjen sto vi foran en ny stor omorganisering på innvandringsområdet. Arbeidet med asylsaker hadde bare vokst og vokst. Utlendingsavdelingen i Justisdepartementet hadde etter hvert blitt større enn den koordinerende avdelingen i KRD. Og den politiske ledelsen i Justisdepartementet måtte behandle en lang rekke enkeltsaker. Asylsakene ble overført til KRD fra 2001 og samtidig ble det opprettet en egne klageordning – Utlendingsnemnda. Den nye avdelingen Same-, minoritets- og utlendingsavdelingen ble nå for stor, og Same- og minoritetsavdelingen ble skilt ut i juni 2001. Den gjenstående avdeling ble kalt Innvandringsavdelingen. Det var et uttalt ønske at integreringspolitikken måtte styrkes. Asylsakene hadde en tendens til å ta all arbeidskraft. I 2005 ble Innvandringsavdelingen delt da det ble opprettet en Integrerings- og mangfoldsavdeling med et tilhørende direktorat – Integrerings og mangfoldsdirektoratet.

Begge avdelingene ble, som ledd i regjeringsskiftet, overført til Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2006.

 

Samepolitikk

Alta-aksjonene var den utløsende årsak til at det ble laget et kontor for samordning av samesaker i Kommunal- og arbeidsdepartementet i 1980. Men Norsk Sameråd, Landbruksdepartementet og samiske organisasjoner hadde lenge arbeidet for en oppgradering av samesakene i sentralforvaltningen. På bakgrunn av samerettsutvalgets innstilling ble det opprettet et Sameting i 1989. Kontoret for samiske spørsmål gikk over til å bli en seksjon og i 1995 ble det opprettet en egen avdeling -Samepolitisk avdeling.

Etter å ha vært sammen med Innvandringsavdelingen i vel to år, ble avdelingen igjen opprettet som Same- og minoritetspolitisk avdeling (SAMI) i juni 2001 med et utvidet ansvarsområde (nasjonale minoriteter).

Som ledd i regjeringsskiftet, ble avdelingen overført til Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2006.

Utgitt i forbindelse med departementets 50-årsjubileum i 1998.