1905: Det var den siste lørdagen i mai

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Statsministerens kontor

Det er lørdag 27. mai 1905. På Stockholms slott leverer Norges statsminister i Stockholm, Jørgen Løvland, regjeringen Christian Michelsens avskjedssøknad til kong Oscar II. Kongen bifaller ikke søknaden, Løvland fastholder den. Unionsoppløsningen er i gang.

Bakgrunnen var at kongen har nektet å sanksjonere loven om eget norsk konsulatvesen, som var foreslått av Michelsen-regjeringen og vedtatt av Stortinget. Regjeringen, ved Løvland, har på sin side nektet å kontrasignere kongens beslutning om ikke å sanksjonere loven.  Kong Oscars begrunnelse for ikke å bifalle avskjedssøknaden, var at  han ikke så noen mulighet til at en annen regjering kunne dannes.


Kong Oscar IIs konklusjon i statsrådsmøtet 27. mai 1905: "Da det er mig klart, at nogen anden Regjering ikke nu kan dannes, saa bifalder jeg ikke Statsraadernes Afskedsansøgninger".
(Foto i Haagen Krog Steffens'
Den Norske Centraladministrations Historie 1814-1914, Kristiania 1914).


Medlemmene av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm lørdag 27. mai 1905, fotografert før eller etter det siste statsrådsmøtet med kong Oscar II samme dag, trolig i Ministerhotellet. I midten statsminister Jørgen Løvland, til venstre statsråd Harald Bothner, til høyre statsråd Edvard Hagerup Bull. De tre bærer embetsuniformene som den norske regjeringen valgte å avskaffe senere på året.


Kong Oscar II av Sverige og Norge i sitt arbeidsværelse på Stockholms slott, muligens i mai-juni 1905. Kongen bærer norsk generalsuniform og bildet er tatt av en fotograf fra Kristiania (Oslo). (Foto: L. Szarcinski/Oslo Museum).

Til stede i det korte, dramatiske statsrådsmøtet på Stockholms slott denne lørdagen, var også kronprins Gustaf og sekretæren, ekspedisjonssjef August Sibbern fra den norske Statsrådsavdelingen.

Ministerhotellet
Medlemmene av Statsrådsavdelingen hadde ikke lange veien når de skulle møte kongen på Stockholms slott. Slottet lå tvers over Strömmen for den norske regjeringsbygningen i byen 1814-1905, Ministerhotellet på Södra Blasieholmskajen. Bygningen var et av tre hus mellom Grand Hotel (ferdig 1874) og Nationalmuseum (ferdig 1866).

Ministerhotellet holdt til i det som tidligere var kjent som Pechlinska palatset, opprinnelig reist på 1600-tallet og i 1758 gjenreist etter en brann i 1714. Ikke langt unna lå Utrikesministerpalatset på Blasieholms torg 8, der Sveriges utenriksminister bodde og hadde kontorer fra 1790-årene til 1962. Både på 1800-tallet og senere har ambassader holdt til på Blasieholmen.


Det norske Ministerhotellet i Stockholm, den hvite bygningen like til høyre for midten av bildet, lå på Södra Blasieholmskajen. Den hvite bygningen til venstre for midten er Grand Hotel. (Foto 1900: Hugo Hallgren/Bohusläns Museum).

 

Ministerhotellet 1900-1910
Ministerhotellet omtrent da Norge i 1906 solgte det i stedet for å bruke det som ambassade. I venstre bildekant leiegården Bolinderska palatset som Grand Hotel overtok i 1889. Ministerhotellet hadde innkjøring fra Hovslagaregatan, som går inn langs høyre side av bygningen. I høyre bildekant bygningen som noen år senere ble tatt i bruk som Tysklands legasjon (ambassade).
(Foto: Stockholms Stadsmuseum).


Ministerhotellet ble revet for å gi plass til den eksklusive leiegården Burmanska palatset, som sto ferdig i 1911. I 1934 overtok Svenska Arbetsgivarföreningen Burmanska huset, som etterhvert fikk navnet SAF-borgen. I 2004 ble bygningen en del av Grand Hotel. (Foto: Stockholms Stadsmuseum).


To dager etter det dramatiske statsrådsmøtet i Stockholm 27. mai 1905, kom statsminister Jørgen Løvland og frue hjem til Kristiania mandag 29. mai. Her hentes de med hest og vogn på Oslos Østbanestasjon (senere Oslo S).
(Foto: Severin Worm-Petersen/Oslo Museum).

Michelsens dristige linje
Da kong Oscar nektet å godta en avskjedssøknad fra regjeringen og begrunnet det med at det nå ikke ville være mulig å danne ny regjering, valgte Michelsen en dristig linje: unionen måtte oppløses med en begrunnelse som ga legitimitet, samtidig som Sverige og utlandet skulle beroliges med at kongen skulle anmodes om å la en prins av huset Bernadotte overta Norges trone.

Bergenseren Michelsen hadde nå i mer enn et tiår fulgt unionsspørsmålet tett, som stortingspolitiker 1891-1894 og igjen fra 1903.

 

 

Norges to statsministre i 1905 - Jørgen Løvland i Stockholm (til venstre) og Christian Michelsen i Kristiania (til høyre). Michelsen var regjeringssjef, Løvland hadde rang etter ham. (Foto: Statsministerens kontor).

Basert på kongens begrunnelse for ikke å godta en avskjedssøknad fra regjeringen, hadde Michelsen fredag 2. juni klar en treleddet slutningsrekke der oppløsning av unionen fremsto som en logisk og politisk konsekvens – men med et statsrettslig diskutabelt grunnlag:

  1. Statsrådene hadde søkt avskjed og kongen hadde erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering.
  2. Siden det var kongens plikt å skaffe landet en regjering, var kongemakten opphørt å fungere.
  3. Siden det var kongen som bandt unionen sammen, var unionsbåndene nå brudt – av kongen og ikke av Stortinget.

Michelsens plan var at regjeringen nå skulle legge sine embeter i Stortingets hender, og at Stortinget skulle be den fortsette midlertidig og erklære unionen for oppløst. Foreløpig var bare Stortingets presidentskap orientert, og først i hemmelig kveldsmøte tirsdag 6. juni ga Stortinget sin tilslutning til planen - med unntak av noen få representanter.

Samme kveld reiste Paul Ivar Paulsen, statsministerens sekretær og byråsjef i Justisdepartementet, med nattoget til Stockholm. Med seg hadde han regjeringens endelige avskjedssøknad, signert av Michelsen. Neste dag overleverte han den til kong Oscar II på Stockholms slott, omtrent samtidig med det historiske møtet i Stortinget.

 

 

Sentrale norske embetsmenn i 1905. Til venstre byråsjef og statsministersekretær Paul Ivar Paulsen (senere foto: Høyesterett), som 7. juni overrakte Michelsen-regjeringens avskjedssøknad til kong Oscar II på Stockholms slott.

Til høyre sjefen for den norske statsrådsavdelingens kanselli i Stockholm, August Sibbern (foto 1882: Gösta Florman/Oslo Museum). Sibbern bisto Paulsen i forbindelse med audiensen med kongen 7. juni, før han lot fire det norske flagget og startet avviklingen av nitti års virksomhet i Ministerhotellet.

7. juni
I Stortingets plenumsmøte onsdag 7. juni ble Michelsens plan fulgt, og regjeringen ble bemyndiget til å utøve ”den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge”.

Forslaget ble vedtatt enstemmig og uten debatt; kongen var avsatt og unionen oppløst i ”bisætningen til bisætningen”. Deretter vedtok Stortinget henvendelsen til kong Oscar II om å la en prins av huset Bernadotte overta Norges trone. Samtidig ble det vedtatt en proklamasjon til det norske folk om saken.


Stortinget onsdag 7. juni 1905. Statsminister Christian Michelsen står ved sin plass på fremste rad midt i bildet, mens han leser redegjørelsen der Norge hevder at personalunionen med Sverige er brudt fordi kong Oscar II har erklært seg ute av stand til å skaffe Norge ny regjering. Bak presidentbordet til venstre står stortingspresident Carl Berner. (Foto: Forsvarets museer).

Torsdag 8. juni ble generaler og admiraler avkrevd lojalitetsløfte, og fredag 9. juni ble unionsflagget erstattet av det norske flagget på offentlige bygninger og skip. Det var gått mindre enn en uke siden det siste norske statsrådsmøtet med Oscar II på Stockholms slott.


Christian Michelsens regjering hos fotografen, trolig en gang mellom 7. juni og 31. oktober 1905, da Gunnar Knudsen forlot regjeringen fordi han var uenig i at Norge skulle fortsette som monarki.

Sittende fra venstre: forsvarsminister Christian B. Olssøn, handelsminister Sofus Arctander, statsminister Christian Michelsen, statsminister Jørgen Løvland, finansminister Gunnar Knudsen, landbruksminister Aasmund Halvorsen Vinje.

Stående fra venstre: revisjonsminister Harald Bothner, justisminister Edvard Hagerup Bull, arbeidsminister Kristofer D. Lehmkuhl, kirke- og undervisningsminister Christoffer Knudsen.
(Foto: Severin Worm-Petersen/Oslo Museum).

Michelsen fungerende statsoverhode
Vedtaket i Stortinget 7. juni innebar at Michelsen nå også var fungerende statsoverhode i Norge. Han ble samme dag fritatt fra å være justisminister, for å kunne konsentrere seg helt om oppgavene som statsminister. Dermed ble boligen i Parkveien 45 et statsministerens kontor, selv om begrepet ikke ser ut til å ha blitt brukt på annen måte enn som betegnelse på hans arbeidsværelse der.

Statssekretariatet, under ledelse av Halfdan Lehmann, holdt på dette tidspunktet til ikke så langt borte, i Huitfeldts gate 11. Statsministersekretær Paul Ivar Paulsen måtte nå trolig tilbringe mye av sin arbeidsdag i Parkveien 45.


Fra han tiltrådte som statsminister 11. mars 1905 var Christian Michelsen også sjef for Justisdepartementet. Hans kontor var dermed i Justisdepartementets bygning i Empirekvartalet, Rikshospitalets gamle hovedbygning øst i kvartalet langs Grubbegaten.
(Foto 1916: Olaf M. Væring/Oslo Museum).


7. juni ble Michelsens hjemmekontor i statsministerboligen Parkveien 45 statsministerkontor på heltid. Kontoret lå i hjørneværelset i 1. etasje, bak mannen med drakjerre. (Foto 1904: Anders Wilse/Oslo Museum).

Den ensidige norske unionsoppløsningen 7. juni krevde nå en avklaring av Norges forhold til Sverige og utlandet for øvrig. Michelsen sørget for at kjente nordmenn, blant dem Fridtjof Nansen, ble sendt ut for å tale Norges sak. Samtidig startet han hemmelige sonderinger for å undersøke om den danske prins Carl ville overta som norsk konge. Håpet var at prinsen ville svare raskt, bli valgt og så lede forhandlingene med Sverige. Prinsen var i utgangspunktet positiv, men den politiske situasjonen gjorde at saken foreløpig måtte utsettes.

Mandag 19. juni 1905 vedtok Stortinget en ny henvendelse til kong Oscar II, der det ble bedt om forhandlinger om et endelig oppgjør av den nå oppløste unionen.

Sent i juli krevde Riksdagen folkeavstemning i Norge før forhandlinger kunne komme i gang. Michelsen sørget imidlertid for at Stortinget vedtok folkeavstemning før de svenske kravene ble offentliggjort, slik at det kunne fremstå som at dette var Norges initiativ. En av disse dagene, 27. juli, betalte Statssekretariatet kr. 22,20 til Kristiania Telefonanlæg, for  rikstelefonsamtaler som Michelsen har hatt. Statsministerboligen i Parkveien 45 hadde da hatt rikstelefonapparat siden juni 1902, med nummer Kristiania 6293.

På svensk side hadde unionsspørsmålet allerede ført til ett regjeringsskifte, 14. april 1905, da Erik Boströms regjering ble erstattet av Johan Ramstedts regjering. Nå, sent i juli, gikk det mot et nytt skifte, og 2. august overtok Christian Lundebergs regjering etter Ramstedts.

Forhandlinger i Karlstad
I folkeavstemning søndag 13. august 1905 sluttet et overveldende flertall av norske velgere seg til unionsoppløsningen, og torsdag 31. august startet forhandlingene i Karlstad i Värmland. Allerede 9. august hadde Statssekretariatet utbetalt kr. 320,- til gravør H. Rui, for en ny versjon av "Norges Riges Segl", til bruk på statsrådsdokumenter i denne perioden da Norge var uten konge.

De norske forhandlerne i Karlstad var statsministrene Christian Michelsen og Jørgen Løvland, stortingspresident Carl Berner og tidligere statsråd Benjamin Vogt (som i 1906 ble Norges første ambassadør til Sverige).


Unionsforhandlerne i Karlstad 31. august-23. september 1905, i Frimurerlosjens store sal. Fra høyre på bortre side: statsminister Jørgen Løvland, statsminister Christian Michelsen, stortingspresident Carl Berner og tidligere statsråd Benjamin Vogt.

Fra høyre på nærmeste side: kirkeminister Hjalmar Hammarskjöld, statsminister Christian Lundeberg, utenriksminister Fredrik Wachtmeister og statsråd Karl Staaff.

Ved enden av bordet sekretærene, fra venstre Carl Berg (Sverige), Johannes Hellner (Sverige) og Andreas Tostrup Urbye (Norge). (Foto: Norsk Folkemuseum)


Delegasjonene ved enden av forhandlingsbordet i Karlstad.

Sittende fra venstre: utenriksminister Wachtmeister, statsminister Lundeberg, statsminister Michelsen, stortingspresident Berner og statsminister Løvland.

Stående fra venstre: sekretær Hellner, statsråd Hammarskjöld, statsråd Staaff, sekretær Berg, tidligere statsråd Vogt og sekretær Tostrup Urbye.
(Foto: Nordiska Museet).

Forhandlingene i Karlstad pågikk fram til lørdag 23. september 1905. Norge måtte gå med på å rive grensefestningene, med unntak av Kongsvinger festning og de historiske delene av Fredriksten festning.

Oscar II abdiserer
Karlstad-forliket ble vedtatt av Stortinget og av Riksdagen i oktober, og torsdag 26. oktober 1905 fraskrev kong Oscar II seg retten til Norges trone for seg selv og sine etterkommere. Unionen var nå oppløst også fra svensk side.

I 1904 var kong Oscar II på sitt siste besøk i Norge, her i norsk generalsuniform på Gjøvik stasjon. Kongen bærer uniformen korrekt med nederste knapp på ermet åpen – en skikk som hevdes å stamme fra en norsk general som sverget at knappen ikke skulle kneppes før Jämtland og Härjedalen igjen er norsk land. (Foto: Anders B. Wilse/Norsk Jernbanemuseum).


Unionskongens norske kongeflagg, med kongevåpenet i midten, brukt 1844-1905. (Foto: Wikipedia).

Kong Haakon VII
Regjeringen og stortingsflertallet så det slik at unionsoppløsningen ikke endret Norges status som konstitusjonelt monarki. Den republikanske opposisjonen mente imidlertid at spørsmålet om styreform måtte legges fram for folket i folkeavstemning. Signalene fra Norge hadde gjort at også prins Carl i utgangspunktet hadde krevet folkeavstemning.

Michelsen fant det uansett riktigst å avholde en ny folkeavstemning, for å godkjenne Stortingets valg av prins Carl som konge – ikke for å velge mellom monarki og republikk. På dette stilte Michelsen kabinettspørsmål i Stortinget, og fikk støtte – mot 29 republikanske stemmer.


Stemmelokale i Festningens gymnastikksal på Akershus ved en av folkeavstemningene i 1905. Bygningen ligger sør for Festningsplassen.
(Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum).

Folkeavstemningen søndag 12. og mandag 13. november ga et klart flertall for regjeringens standpunkt, og lørdag 18. november 1905 ble prins Carl enstemmig valgt av Stortinget som Norges konge. Han tok navnet Haakon VII og kom til Kristiania lørdag 25. november.


Til venstre: Haakon VII entrer
det norske marinefartøyet KNM Heimdal i Drøbaksundet om morgenen 25. november 1905, etter å ha kommet fra København med det danske kongeskipet KS Dannebrog. Han mottas av admiral Urban Jacob Børresen (barhodet). (Foto: Forsvarets museer).


Statsminister Christian Michelsen hilser kong Haakon med kronprins Olav på armen, ombord på
KNM Heimdal i Drøbaksundet om morgenen 25. november 1905. (Foto: Jens Hilfling-Rasmussen).

Neste kveld, søndag 26. november 1905 og dronning Mauds 36-årsdag, holdt statsminister Michelsen velkomstmiddag for det nye kongeparet i statsministerboligen i Parkveien 45.


Statsminister Christian Michelsens velkomstmiddag for kongefamilien 26. november 1905, ble holdt i festsalen i andre etasje i statsministerboligen Parkveien 45.

Fra venstre på bortre side av bordet: Storbritannias gesandt (ambassadør) Sir Arthur James Herbert, fru Maren Sofie Arctander, utenriksminister Jørgen Løvland, fru Johanne Benedicte Michelsen, kong Haakon VII, dronning Maud, prins Heinrich av Preussen, fru Louise Olssøn.

Fra venstre på nærmeste side av bordet: handelsminister Sofus Arctander, fru Anne Sofie Knudsen, Danmarks gesandt Henrik Grevenkop-Castenskiold, Lady Herbert, statsminister Christian Michelsen, fru Laura Mathilde Løvland, stortingspresident Carl Berner.
(Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum).

Etter sin første helg i kongeriket avla Haakon VII ed til forfatningen i Stortinget mandag 27. november 1905, før han samme dag ledet sitt første statsrådsmøte. Michelsens måneder som fungerende statsoverhode var over.


Kong Haakon VII og dronning Maud på sine tronstoler ved kongens edsavleggelse i Stortinget mandag 27. november 1905.
(Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum).


Kong Haakon hever hånden under selve edsavleggelsen. Til høyre i bildet sees stortingspresident Carl Berners sølvgrå manke.
(Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum).

 

 

De to som var Norges konge i 1905 - i norsk admiralsuniform. Til venstre Oscar II (foto av maleri: Kjartan Hauglid/Det kongelige hoff), til høyre Haakon VII (foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum).

Michelsen også finansminister
Fra 31. oktober 1905 og resten av sin tid som statsminister fram til 23. oktober 1907, var Christian Michelsen igjen også sjef for et departement – nå Finansdepartementet. Dermed var det han som 9. juni 1906 var med på Finansdepartementets flytting fra Generalitetsgården i Prinsens gate 8 til den nye Regjeringsbygningen i Akersgaten 42.


Generalitetsgården på hjørnet Prinsens gate (innover i bildet)/ Dronningens gate.
(Foto 1900: Anders B. Wilse/Oslo Museum).


Regjeringsbygningen i Akersgaten 42.
(Foto 1906: Anders B. Wilse/Oslo Museum).

Michelsens regjering var dannet 11. mars 1905 for å løse konsulatsaken og hevde Norges selvstendighet, og skulle gå av når oppgaven var løst. Det var også Michelsens egen tanke, men regjeringen ble likevel sittende – av hensyn til den uerfarne kongen og den uoversiktlige parlamentariske situasjonen. Men Michelsen hadde også mer dyptliggende grunner: å videreføre samlingspolitikken fra 1903 og isolere Venstres radikale fløy.


Snart etter at den eksklusive leilighetsgården Petersborg var reist på Victoria Terrasse i 1880-årene, ble den tatt i bruk til statlige kontorer. Da Handelsdepartementets utenriksavdeling 15. juni 1905 ble fungerende  utenriksdepartement, flyttet den i oktober samme år fra Karl Johans gate 41-43 til Victoria Terrasse 7 (midtkvartalet, kvartal nummer to fra venstre i bildet). Utenriksdepartementet ble formelt opprettet 1. desember 1905. (Foto: Oslo Museum).


To sentrale personer i Utenriksdepartementets første tid, i utenriksministerkontoret i 3. etasje i Victoria Terrasse 7 en dag i 1906. Utenriksminister Jørgen Løvland (sittende) og ekspedisjonssjef Thor von Ditten. Ditten hadde 1900-1903 vært kabinettssekretær - øverste embetsmann - i Utrikesdepartementet i Stockholm før han ble Sverige-Norges minister (ambassadør) i Roma. 7. juni 1905 hadde han søkt avskjed fra embetet og meldt seg til tjeneste for Norges nye regjering.
(Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum).


Utenriksminister Jørgen Løvland på sitt kontor i 3. etasje i Victoria Terrasse 7 en dag i 1906. (Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum).

Kroning 1906
Fredag 22. juni 1906 ble kong Haakon VII og dronning Maud velsignet og kronet av biskop Vilhelm Wexelsen i Trondhjems domkirke. Wexelsen, statsråd i Johannes Steens regjeringer 1891-1893 og 1898-1902 og i Otto Blehrs regjering 1902-1903, var blitt utnevnt til biskop i Trondhjems stift av Michelsens regjering - i statsrådsmøte på Kristiania slott i mars 1905.


Selve kroningsseremonien foregikk ved domkirkens høyalter. Statsminister Michelsen assisterte biskop Wexelsen under selve handlingen, ved at det var han som satte kronen på kongens og dronningens hode.
(Foto: H. Abel/ Romsdalsmuseets fotoarkiv).

Kroning Nidaros

Kongeparets plasser under kroningsgudstjenesten var på egne plattformer i tårnfoten. I bakgrunnen er det ennå ikke ferdigrestaurerte vestskipet midlertidig åpnet og pyntet for anledningen.
(Foto: H. Werner/ Romsdalsmuseets fotoarkiv).


En dag i september 1906 besøkte kong Haakon VII Regjeringsbygningen i Akersgaten 42, som var tatt i bruk 9. juni samme år. Her følges han til vognen i Akersgaten - trolig av  finansminister Edvard Hagerup Bull.
(Foto: Norsk Folkemuseum).

Valget høsten 1906 ble en triumf for Venstre, men Michelsens samlingsregjering ble likevel sittende fordi tilstrekkelig mange venstrerepresentanter støttet samlingslinjen. Imidlertid smuldret det parlamentariske grunnlaget bort utover i 1907. Michelsens helse var ikke god, og 28. oktober fikk han avskjed i nåde samtidig som   regjeringen ble rekonstruert med utenriksminister Jørgen Løvland som statsminister.

Michelsen ble samme dag hyllet på Festningsplassen av Kristianias største folketog noensinne, og båtreisen hjem til Bergen ble en triumfferd langs kysten. En landsinnsamling endte i et stort beløp som Michelsen ga til fondet Nationalgaven til Chr. Michelsen.


Avgått statsminister Christian Michelsen mottar folkets hyllest på trappen til Kommandantboligen på Akershus festning onsdag 23. oktober 1907, før hjemreise til Bergen. (Foto: Ludvik Szacinski/Oslo Museum).

Christian Michelsens tid som regjeringspolitiker var over - fire år etter at han var blitt statsråd og to år og fem måneder etter den dramatiske unionsoppløsningen 7. juni 1905.

Det var da Francis Hagerups andre regjering var blitt dannet 22. oktober 1903, at Michelsen var blitt utnevnt til statsråd - først ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, som ble ledet av statsminister Sigurd Ibsen. De siste syv månedene før han overtok som statsminister etter Hagerup 11. mars 1905, var Michelsen finansminister.