Lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen i 1994. Formålet med loven er:

”…å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Dette for å hindre at arbeidstakere utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”, jf. § 1-1.

I henhold til forarbeidene til loven er formålet også å hindre konkurransevridning til ulempe for norske virksomheter og arbeidstakere.

Krav om allmenngjøring må gjelde en landsomfattende tariffavtale og fremsettes av en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon som er part i avtalen og som har innstillingsrett etter arbeidstvistloven § 11 nr. 1 (arbeidsgiverorganisasjon som omfatter minst 100 arbeidsgivere som sysselsetter minst 10 000 arbeidstakere og arbeidstakerorganisasjon med minst 10 000 medlemmer). Det følger av allmenngjøringsloven § 3 første ledd siste punktum at også andre kan fremme krav om allmenngjøring, men disse kan ikke kreve at nemnda tar saken opp til realitetsbehandling. Dersom allmenne hensyn tilsier det, kan Tariffnemnda treffe vedtak om allmenngjøring av eget tiltak.

Tariffnemndas vedtak vil gjelde som minstevilkår for alle som utfører arbeid innenfor vedtakets virkeområde, både for norske organiserte og uorganiserte arbeidstakere og for utenlandske arbeidstakere ansatt i norske virksomheter og for arbeidstakere som er midlertidig utsendte i forbindelse med tjenesteyting.

Forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere er gitt med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 1-7. I henhold til forskriften § 2 skal utsendte arbeidstakere sikres vertslandets vilkår når det gjelder nærmere angitte arbeids- og ansettelsesvilkår. Dette gjelder bl.a. helse, miljø og sikkerhet, lønn og arbeidstid. Dersom utsendte arbeidstakere omfattes av virkeområdet til et vedtak etter allmenngjøringsloven, skal de allmenngjorte bestemmelser om lønns- og arbeidsforhold gjelde for de utsendte arbeidstakerne, jf. forskriften § 2 andre ledd. Dette regelverket implementerer utsendingsdirektivet[1] i norsk rett.

Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet fører tilsyn med at allmenngjøringsvedtak etterleves, jf. allmenngjøringsloven § 8. Tilsynsmyndighetene skal uten hinder av eventuell taushetsplikt ha tilgang til all nødvendig informasjon, og skal gi pålegg og treffe de vedtak som ellers er nødvendige for gjennomføring av allmenngjøringsvedtak. Eventuell oppdragsgiver skal også gjøres kjent med pålegg og andre vedtak fattet av tilsynsetatene. Arbeidstilsynet/ Petroleumstilsynet kan anmelde overtredelser til politiet.

Forskrift om informasjons- og påseplikt og innsynrett, som har hjemmel i allmenngjøringsloven, trådte i kraft 14. mars 2008. Ifølge forskriften har bestillere, entreprenører og leverandører som inngår kontrakter med underleverandører plikt til å informere om lønns- og arbeidsvilkår etter allmenngjøringsforskrifter, der slike gjelder. Etter forskriften har hovedleverandør dessuten plikt til å påse at arbeidstakere hos oppdragstakere/underleverandører har lønns- og arbeidsvilkår i overensstemmelse med allmenngjøringsforskrifter. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med at påseplikten etterleves. Videre har tillitsvalgte hos hovedleverandør fått rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkårene til arbeidstakere som arbeider hos oppdragstakere/underleverandører. Innsynsretten kan bare benyttes til å undersøke om allmenngjøringsforskrifter etterleves, med sikte på å overlevere opplysninger til Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet. Den tillitsvalgte skal ha taushetsplikt om opplysningene, unntatt overfor tilsynsmyndighetene.

Partene i en allmenngjort tariffavtale har en utvidet adgang til å iverksette boikott dersom et vedtak om allmenngjøring ikke etterleves i virksomhetene. Arbeidsgiver eller den som leder virksomheten i arbeidsgivers sted, kan også straffes med bøter dersom vedtaket ikke overholdes. I tillegg kan berørte arbeidstakere eller deres fagforeninger reise privat straffesak.

  

Særlig om forholdet til EØS-retten

Forholdet til EØS-retten har vært drøftet flere ganger etter at allmenngjøringsloven ble vedtatt, også av Tariffnemnda. Departementet har hele tiden lagt til grunn at allmenngjøringsloven ikke er i strid med EØS-retten, se blant annet Arbeids- og sosialdepartementets evalueringsrapport fra 2005 som inneholder en omfattende vurdering av forholdet til EØS-retten basert på innspill fra partene i arbeidslivet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og andre. I rapporten konkluderte departementet med at det etter en helhetsvurdering må legges til grunn at allmenngjøringsloven som sådan er innenfor EØS-rettens rammer. I Tariffnemndas vedtak om allmenngjøring av tariffavtale på byggeplasser (sak 4/2006) viste nemnda til at hensynet til vern av arbeidstakere i henhold til rettspraksis fra EF-domstolen er et lovlig hensyn som kan begrunne restriksjoner i den frie adgangen til å yte tjenester. I denne saken viste nemnda for øvrig også til det som er uttalt om dette spørsmålet i forarbeidene til allmenngjøringsloven (Ot. prp. nr. 26 (1992-93).

Tariffnemnda er oppmerksom på at EF-domstolen i den senere tid har kommet med enkelte avgjørelser vedrørende fortolkning av utsendingsdirektivet og grensen mellom direktivet og de generelle reglene om fri bevegelse av tjenester, bl.a. Laval-saken[2] og Dirk Rüffert-saken[3] og Kommisjonen mot Luxemburg[4].

Dommene har ført til ny debatt; særlig om forholdet til nemndas kompetanse og hvorvidt allmenngjøringsforskriftene er i samsvar med EØS-retten. Nemnda er kjent med at Norsk Teknologi har brakt loven inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA som EØS-stridig.

Blant annet på bakgrunnen av dommene ba Tariffnemnda, i brev 27. juni 2008, Lovavdelingen i Justisdepartementet om en EØS rettslig vurdering av selve allmenngjøringsordningen, og en avklaring av grensene for nemndas kompetanse når vedtak skal fattes. Lovavdelingen svarte i brev 5. september 2008.[5]

Lovavdelingen tar for det første utgangspunkt i Tariffnemndas påpeking av at allmenngjøringslovens formål i hht. forarbeidene også er å motvirke konkurransevridning til ulempe for norske arbeidstakere. I følge EF-domstolen kan økonomiske formål, som f.eks. beskyttelse av nasjonale virksomheter, ikke begrunne restriksjoner på retten til fri tjenesteutveksling. Allmenngjøringslovens formål er relevant ved vurderingen opp mot EØS-avtalen og utsendingsdirektivet, men ifølge Lovavdelingen følger det av EF-domstolens praksis at uttalelser i forarbeidene ikke er avgjørende for hvilket formål reglene anses å tilgodese. Av praksis følger at det må foretas en konkret vurdering av hvilke konsekvenser allmenngjøringsinstituttet faktisk innebærer for utsendte arbeidstakere.

Om nemndas kompetanse uttaler Lovavdelingen dessuten: Det faktum at loven tillegger Tariffnemnda en vid kompetanse til å allmenngjøre tariffavtaler, og dermed etter ordlyden også gir nemnda kompetanse til å treffe vedtak som går lenger enn det utsendingsdirektivet tillater, medfører ikke at allmenngjøringsloven som sådan er i strid med EØS-avtalen.

Videre uttales det: Tariffnemndas kompetanse etter allmenngjøringsloven må anvendes innenfor de rammer som følger av EØS-avtalens hoveddel , jf. EØS-loven § 1, og rettsakter som er gjennomført i norsk rett. Nemnda har et selvstendig ansvar på dette punktet.

Tariffnemnda legger disse uttalelsene til grunn for sine vurderinger og vedtak, se nærmere om dette under nemndas vurdering og konklusjon.

 

2.      Begjæringen fra LO

Saken behandles etter krav fra Landsorganisasjonen i Norge (LO) datert 27. september 2007 og gjelder delvis allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten 2006 – 2008 (VO) mellom LO og Fellesforbundet på den ene siden og NHO og Norsk Industri på den annen side. Begjæringen gjelder allmenngjøring for hele landet, men er bransjemessig avgrenset til skips- og verftsindustrien. LO har lagt til grunn at det er hensiktsmessig at et vedtak om allmenngjøring for hele landet innholdsmessig bygger på de samme bestemmelsene som i tidligere vedtak hvor VO er delvis allmenngjort, jf. forskrift 26. juni 2006 nr. 703.

LO foreslår likevel visse forenklinger i tråd med det som lå til grunn for forskrift 21. november 2006 nr. 1291 om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge. Det innebærer blant annet at bestemmelsen om bevegelige helligdager, 1. og 17. mai, bestemmelsen om tillegg til minste timefortjeneste og om annen godtgjøring ikke er krevd allmenngjort.

I tillegg ønsker LO inntatt tilsvarende bestemmelser som i forskriften for byggeplasser § 6 Utgifter til reise, kost og losji, § 7 Krav til spise- og hvilerom og innkvartering og § 8 Arbeidstøy.

LO viser til at det i motsetning til i bygg- og anleggssektoren ikke er uvanlig med ulike skiftordninger innenfor skips- og verftsindustrien, og at skifttillegg og bruk av omregningsfaktor ved overgang fra normal arbeidstid vil, der dette er aktuelt, utgjøre betydelige lønnselementer for den enkelte arbeidstaker. Gjeldende bestemmelser om dette ønskes derfor beholdt av LO.

Når det gjelder bestemmelsen om arbeidstid, mener LO at Tariffnemnda i denne saken ikke bør endre den normale arbeidstid fra 37,5 til 40 t/uke, slik det ble gjort for byggenæringen i sak 4/2006.

 

3.      Tariffnemndas arbeid

Tariffnemnda oppnevnes og settes sammen etter reglene i allmenngjøringsloven § 2. Nemnda oppnevnes av Kongen for en periode på tre år og har fem faste medlemmer; en leder og ytterligere to nøytrale medlemmer, ett medlem fra LO og ett fra NHO. Tariffnemnda ble sist oppnevnt for perioden 1. januar 2006 til 31. desember 2008 og har i saken hatt følgende sammensetning:

• Lagdommer Ellen Mo (leder)
• Lagdommer Anne Austbø
• Cand. oecon. Tore Lindholt
• 1. sekretær i LO Ellen Stensrud
• Advokat i NHO Nina Melsom

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for Tariffnemndas sekretariat, og sekretærer har vært avdelingsdirektør Eli Mette Jarbo og seniorrådgiverne Helen Remman og Bodil Stueflaten.

Tariffnemnda er et uavhengig forvaltningsorgan, og nemndas saksbehandling er omfattet av reglene i forvaltningsloven, jf. allmenngjøringsloven § 6. Et vedtak om allmenngjøring vil nesten uten unntak være en forskrift, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c). I tillegg til forvaltningslovens generelle bestemmelser vil det være lovens spesielle bestemmelser for forskrifter som kommer til anvendelse, særlig dens kap. VII. Kravet til sakens opplysning i forvaltningsloven § 37 innebærer at det stilles krav om høring før en forskrift kan fastsettes.

Det forutsettes i allmenngjøringslovens forarbeider at Tariffnemnda kun skal treffe vedtak om allmenngjøring i den utstrekning det er nødvendig for å oppfylle formålet med loven (Ot.prp.nr. 26 (1992-93) s. 22). For øvrig pålegger ikke loven eller forarbeidene nemnda å trekke inn andre hensyn i sin vurdering.

 

4.      Kravet til dokumentasjon

4.1       Generelt

Etter allmenngjøringsloven § 1-1 kan Tariffnemnda treffe vedtak hvis utenlandske arbeidstakere samlet sett har påviselig dårligere lønns- og arbeidsvilkår sammenlignet med hva norske arbeidstakere har. Etter lovens forarbeider er påviselig ikke et kvalifikasjonskrav, men et beviskrav for å hindre unødvendige saker. Tariffnemnda tolker dette som et vilkår om at det må dokumenteres at det i Norge utføres arbeid av utenlandske arbeidstakere på lønns- og arbeidsvilkår som ikke er likeverdige med hva norske arbeidstakere har. Det er den part som begjærer en tariffavtale allmenngjort som i utgangspunktet må fremskaffe tilstrekkelige opplysninger til at nemnda finner grunnlag for å igangsette egne undersøkelser. Det må etter loven være tilstrekkelig at det gjøres overveiende sannsynlig at det innenfor vedkommende tariffområde finnes utenlandske arbeidstakere som arbeider på vilkår som ikke er likeverdige med hva norske arbeidstakere har. Det kan ikke legges til grunn noe krav om kvalifisert sannsynlighet. Det kreves at det for nemnda fremstår som mer sannsynlig enn det motsatte at lovens vilkår er oppfylt. Nemndas vurdering må imidlertid være bygget på konkrete opplysninger som nemnda etter en helhetsvurdering finner å kunne legge til grunn.

Det er etter loven ikke noe krav eller forutsetning om at de utenlandske arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår skal være vesentlig dårligere enn de norske, at forskjellen skal være urimelig, eller at forskjellsbehandlingen skal gjelde et større antall arbeidstakere. Dersom problemet fremstår som lite, kan imidlertid nemnda etter en helhetsvurdering finne at et vedtak om allmenngjøring ikke fremstår som nødvendig for å fremme lovens formål.

Dokumentasjonskravet er ikke ytterligere omtalt i forarbeidene. Det legges imidlertid til grunn i Ot.prp.nr. 26 (1992-93) at det ikke bare er i de tilfellene der det kan påvises konkrete eksempler på at problemer har oppstått at Tariffnemnda kan fatte vedtak, men også i de tilfellene der det kan antas at problemer er nært forestående. Det vil i tilfelle være tilstrekkelig at en slik utvikling fremstår som overveiende sannsynlig.

Som et utgangspunkt må tvilsrisikoen påhvile den part som fremmer krav om allmenngjøring etter loven, og som etter loven forutsettes å underbygge dette kravet med dokumentasjon. Dette innebærer at dersom nemnda er i tvil om kravet til sannsynliggjøring er oppfylt, må tvilen føre til at kravet ikke tas til følge. Dette kan imidlertid ikke være annet enn et utgangspunkt. Det vil i praksis nesten uten unntak være arbeidsgiverne som er i besittelse av den dokumentasjon som er relevant. Arbeidstakerne og deres organisasjoner har ikke innsyn i opplysninger om andres lønns- og arbeidsvilkår, og er avhengig av medvirkning fra arbeidsgiverne for å fremskaffe disse opplysningene. Dersom arbeidsgiver ikke medvirker, vil arbeidstakerorganisasjonen ikke ha mulighet til å underbygge med skriftlig dokumentasjon de opplysninger man måtte ha mottatt muntlig.

Arbeidsgiver og ”den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten” er pålagt opplysningsplikt overfor nemnda, jf. allmenngjøringsloven § 7. Denne plikten er straffesanksjonert, jf. allmenngjøringsloven § 10. Nemnda legger til grunn at unnlatelse av å gi nødvendige opplysninger til nemnda kan føre til at tvilsrisikoen i det enkelte tilfellet må legges på arbeidsgiveren. Om mangelfull dokumentasjon skal få en slik betydning i det enkelte tilfellet, må bero på en konkret helhetsvurdering.

Tariffnemnda legger til grunn at det fortsatt kommer et stort antall utenlandske arbeidstakere på tjenesteoppdrag i Norge. Dette gjelder særlig arbeidstakere fra Polen og de baltiske landene. Det vises for øvrig til at det allerede gjelder forskrifter om allmenngjøring i byggebransjen for hele landet, elektrofagene i Oslo og Akershus og på 7 petroleumsanlegg på land. I tillegg har LO også begjært allmenngjøring av elektrofagsoverenskomsten for hele landet.

 

4.2       Dokumentasjonen i begjæringen fra LO

I LOs begjæring er det lagt frem opplysninger som lokalavdelinger i Fellesforbundet har innhentet om 15 virksomheter fra forskjellige steder i landet. LO og Fellesforbundet opplever i økende grad at sosial dumping har blitt et problem innen skips- og verftsindustrien. Det legges til grunn i begjæringen at det stadig oftere avdekkes at utenlandske arbeidstakere arbeider på lønns- og arbeidsvilkår som samlet sett ligger langt lavere enn det som er vanlig innenfor næringen og i forhold til overenskomstens minstebestemmelser.

I dokumentasjonen er det blant annet vist til en virksomhet som betaler sine arbeidstakere mellom 42 og 92 NOK per time, men at arbeidstakerne i tillegg får en ”compensation package” verdt inntil 70 NOK per time. Denne ”pakken” skal dekke reise- og oppholdsutgifter, mat, arbeidstøy og sikkerhetsutstyr, forsikringer, kulturaktiviteter mv. En oppdatert versjon av denne pakken fra juni 2007 viser at selskapet nå verdsetter den til 85 NOK per time. For et annet selskap oppgis den reelle lønnen til ca. 60 NOK per time, men at bedriften i tillegg betaler diett med 50 NOK per dag. For denne bedriften er det videre vist til en powerpoint-presentasjon som innleiebedriften holdt i juni 2007, hvor det oppgis at de ansatte i selskapet på det tidspunktet gjennomsnittlig fikk utbetalt 8 680 NOK per måned eller 51,70 NOK per time. Når de ansatte var på jobb i Norge dekket bedriften i tillegg alle kostnader til flyreise til og fra Gdansk, all lokal transport til og fra jobb, overnatting, 4 måltider per dag samt helseforsikring. Samlet kostnad per ansatt for disse tilleggsytelsene ble oppgitt til 12 253 NOK. Ved en minstelønn på 118 NOK per time ville de ansatte ifølge presentasjonen ha måttet dekke tilleggsytelsene selv. Til dette ville de i følge selskapets beregninger kun hatt 4 627 NOK til disposisjon. I ett annet firma er det vist til en arbeidskontrakt hvor det er inngått avtale om nettolønn på 8 euro per time, i ett annet igjen opplyser selskapet at nettolønnen varierer fra 73 – 84 NOK per time. For nok et firma er det lagt frem arbeidsavtaler som viser avtalt timelønn på 30 – 44 PLN (60 – 88 NOK). For et annet selskap er det lagt frem en rekke arbeidskontrakter som viser en timelønn på mellom 160 og 225 EEK per time (79 og 112 NOK). Et selskap oppgir timelønnen til 90 NOK. Her opplyses det også at de ansatte har arbeidet langt over lovlig arbeidstid og fått mangelfull overtidsbetaling.

  

4.3       Tariffnemndas behandling av begjæringen

Hver enkelt av virksomhetene som er omtalt i begjæringen er tilskrevet og bedt om å kommentere dokumentasjonen som er fremlagt om dem, samt svare på følgende spørsmål:

1. Hvilken nasjonalitet har arbeidstakerne som enten er ansatt i virksomheten, som blir formidlet av virksomheten eller som på annen måte arbeider for virksomheten?
2. Hvilke lønns- og arbeidsvilkår gjelder for arbeidstakerne som enten er ansatt i virksomheten, som blir formidlet av virksomheten eller som på annen måte arbeider for virksomheten?

I brevet ble virksomhetene gjort oppmerksomme på plikten til å gi opplysninger og at sensitive opplysninger vil bli behandlet konfidensielt. De ble samtidig gjort oppmerksomme på at de fremlagte opplysningene i LOs dokumentasjon ville bli lagt til grunn som korrekte dersom Tariffnemnda ikke mottok svar innen den fristen som ble satt.

Av de 15 virksomhetene som ble tilskrevet har Tariffnemnda mottatt svar fra 8. To av brevene har kommet i retur, mens 5 av de tilskrevne virksomhetene ikke har svart på henvendelsen. Nemnda legger til grunn at den dokumentasjonen LO har lagt frem om disse fem virksomhetene er korrekt.

En av virksomhetene har oppgitt at de følger minimum VOs minstelønnsbestemmelser for alt innleid personell. En ”norsk representant” for en litauisk virksomhet har svart at de ikke har kjennskap til hvilke lønns- og arbeidsvilkår de ansatte har ettersom lønnsutbetalingene skjer i Litauen. En virksomhet oppgir gjennomsnittlige kostnader per time for direkte lønn og direkte lønnsrelaterte kostnader ”on site” på NOK 150,50 inkl. arbeidsgiveravgift. En virksomhet oppgir reell timelønn til 74,79 NOK per time, mens timelønnen er 151,84 NOK per time når alle ytelser tas i betraktning. De øvrige virksomhetene oppgir at timelønnen er mellom 80 og 130 NOK per time (timelønnen på 130 NOK gjelder ledende ansatte/koordinatorer/formenn). I følge dokumentasjonen dekkes i tillegg skatter, kost og losji, overnatting mv. av arbeidsgiver.

I november 2007 tilskrev nemnda mer enn 30 oppdragsgivere nevnt i LOs begjæring og ba om deres kommentarer til dokumentasjonen som var fremlagt om oppdragene. Bakgrunnen for dette var blant annet at nemnda ble gjort kjent med at oppdragsgiverne innenfor skips- og verftsindustrien ønsket å bidra med informasjon i saken.

Tariffnemnda fikk svar fra 8 oppdragsgivere direkte, samt fra advokatfirmaet BA-HR på vegne av Norsk Industri og flere verft. Fem av oppdragsgiverne oppga at de ikke hadde noe samarbeid med de utenlandske virksomhetene som LO hadde opplyst at de samarbeidet med. Tre av disse hadde avsluttet tidligere samarbeid. En av dem oppga at årsaken nettopp var at oppdragstaker ikke kunne dokumentere arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår på en akseptabel måte.

Advokatfirmaet BA-HR besvarte Tariffnemndas henvendelse på vegne av Norsk Industri og 16 verft med til sammen nærmere 3 000 ansatte. Ifølge uttalelsen betaler verftene til oppdragstakerne mellom 190 – 450 NOK per time per arbeidstaker. En rekke tilleggsytelser som kost og losji, reise og oppholdsutgifter dekkes av underleverandørene eller eventuelle bemanningsforetak.

På vegne av Norsk Industri og verftene ba advokatfirmaet i desember 2007 om innsyn i alle vedleggene til LOs begjæring om allmenngjøring, samt i svarbrevene fra virksomhetene. Nemnda nektet innsyn i dokumentene fordi de i stor grad inneholder taushetsbelagte opplysninger. Nemndas vedtak ble påklaget til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som opprettholdt Tariffnemndas vedtak om å nekte innsyn. Saken er til behandling hos Sivilombudsmannen

 

5. Høring

5.1. Høringsbrev

15. april 2008 sendte nemnda utkast til forskrift om allmenngjøring av tariffavtale i skips- og verftsindustrien på høring til alle virksomhetene som tidligere har blitt tilskrevet av nemnda, partene i de aktuelle tariffavtalene, øvrige parter i arbeidslivet, enkelte berørte departementer og andre som kan tenkes å ha interesse i å komme med innspill til forslaget. Høringsfristen var 30. mai 2008.

I høringsnotatet presiserte nemnda at den ikke hadde tatt stilling til om det forelå tilstrekkelig dokumentasjon for allmenngjøring i denne saken, men at det likevel var grunnlag for å sende et utkast til forskrift på høring. Nemnda la videre vekt på at høringsrunden ville kunne gi ytterligere dokumentasjon, og dermed bedre grunnlag for et eventuelt vedtak i saken.

Det har kommet svar fra følgende høringsinstanser:

• Akademikerne
• Arbeidsgiverforeningen Spekter
• Arbeidstilsynet
• Advokatfirmaet BA-HR på vegne av Norsk Industri m.fl.
• Fellesforbundet
• Justis- og politidepartementet (JD)
• Landsorganisasjonen i Norge (LO)
• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
• Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD)
• Kommunal- og regionaldepartementet (KRD)
• Nærings- og handelsdepartementet (NHD)
• Oljeindustriens Landsforening (OLF)
• Stein Evju

Av disse har FAD, JD og KRD ingen merknader til innholdet. Det er tatt hensyn til lovtekniske innspill fra Lovavdelingen.

 

5.2. Høringsinstansenes merknader - oppsummering

Petroleumstilsynet har gode erfaringer med allmenngjøring av tariffavtaler innenfor petroleumssektoren på land, og mener at ”dette, gjennom det ansvaret som nå også ligger på bestiller og hovedleverandør, vil få positiv effekt.” Ptil har ingen konkrete forslag til endringer.

Arbeidstilsynet ser det som positivt at forskriften er utformet etter samme mal som forskriften for byggeplasser fordi det betyr at tilsynet ved håndheving av forskriften kan dra nytte av erfaringer fra tilsynet innenfor byggenæringen. Arbeidstilsynet ser det som positivt at det i høringsbrevet ikke er foreslått andre arbeidstidsbestemmelser enn det som følger av arbeidsmiljøloven. Det gjør tilsynet enklere ved at de kun har ett sett regler å forholde seg til. Tilsynet tar til etterretning at denne forskriften har langt mer kompliserte lønnsbestemmelser (skifttillegg, omregningsfaktorer etc.) som vil medføre at det vil være mer ressurskrevende og komplisert å følge opp denne forskriften enn den som gjelder innenfor byggebransjen. Atil ber nemnda vurdere om forskriftens virkeområde bør begrenses slik at små båtslipper med bare noen få ansatte ikke omfattes av forskriften.

Etter LOs oppfatning vil en utvidelse til 40 timer per uke medføre at allmenngjøringslovens formål om likeverdige lønns- og arbeidsvilkår ikke blir oppfylt. For øvrig vises til begjæringen og Fellesforbundets høringsuttalelse.

Fellesforbundet er i hovedsak enig i den foreslåtte forskriftsteksten, men understreker behovet for å opprettholde kravet fra begjæringen om å allmenngjøre tariffavtalens arbeidstidsbestemmelse på 37 ½ times arbeidsuke. At arbeidstiden bør reguleres likt for alt personell begrunnes både ut fra et sikkerhetsperspektiv og at det vil ha stor betydning logistisk.

Akademikerne støtter LOs begjæring.

NHO slutter seg ikke til Tariffnemndas forslag om å allmenngjøre VO for skips- og verftsindustrien. NHOs syn er at vilkårene for allmenngjøring ikke er til stede. Det heter i uttalelsen: Loven må dessuten tolkes i lys av de EØS-rettslige reglene på området. Det gjelder både spørsmålet om grunnvilkårene for å allmenngjøre er til stede, ved vurderingen av om det er behov for å allmenngjøre og ved vurderingen av hvor langt et eventuelt allmenngjøringsvedtak skal gå.

NHO er av den oppfatning at dokumentasjonen som er fremlagt ikke gir grunnlag for allmenngjøring. Det generelle bildet er at det er ordnede lønns- og arbeidsforhold i bransjen. Det er ikke billigere for virksomhetene å bruke innleid arbeidskraft. Følgelig er det mangelen på arbeidskraft og ikke ønsket om reduserte kostnader som motiverer til bruk av utenlandsk arbeidskraft.

Den fremlagte dokumentasjonen gir under en hver omstendighet ikke grunnlag for et så vidt anvendelsesområde som forelått. Det er f. eks. ikke holdepunkter for at en forskrift skal dekke offshoreverft.

Videre mener NHO at det ikke er nødvendig å allmenngjøre utkastet § 4 (nå § 3) annet og tredje ledd (overnattings- og skifttillegg) og § 6 (godtgjøring for overtid).

For øvrig viser NHO til en vedlagt rapport fra prof. dr. juris Olav Kolstad som gir en EØS-rettslig vurdering av Tariffnemndas forslag til forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for skips- og verftsindustrien.

Spekter presiserer at vedtak om allmenngjøring forutsetter en sannsynlighetsovervekt for at vilkårene i loven er til stede, men ønsker ikke å avgi uttalelse om innholdet i forskriftsutkastet. Det er etter Spekters oppfatning meget uheldig om en fagforening ved å kreve allmenngjøring av en av sine tariffavtaler kan oppnå at andre tariffavtaler den selv har inngått helt eller delvis blir satt til side. På denne bakgrunn mener Spekter at arbeidstakere som er bundet av andre tariffavtaler som virker i Norge må unntas fra forskriften.

Oljeindustriens Landsforening (OLF) gir sin tilslutning til NHOs høringsuttalelse. Virksomhetene vil fort komme opp i vanskelige avveininger når de skal ta stilling til lønnsbegrepet i VO og hva som ligger inn under ”olje- og gassrelatert verfts- og verkstedsindustri”, det gjelder både ansatte med fast arbeidssted og de som veksler mellom arbeidssteder. Her vil det etter OLFs oppfatning kreves særlig innsikt i å avklare om VO er den rette overenskomsten for det aktuelle arbeidet målt opp mot andre relevante tariffavtaler.

Advokatfirmaet BA-HR har avgitt en egen høringsuttalelse på vegne av Norsk Industri og flere av verftene som er medlem i Norsk Industri. I uttalelsen er det vist til tidligere uttalelse av 3. mars i år og at bransjen selv har nedlagt et betydelig arbeid for å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge. Tilstanden nå er derfor vesentlig annerledes enn det den var da LO innhentet sin informasjon.

Uttrykket skips- og verftsindustrien er langt fra presist, og vilkårene må vurderes ut fra de tre delområdene skipsverftsindustrien, olje- og gassrelaterte verft og verkstedsindustrien. I brevet konkluderes det med at:

”Det foreligger ingen dokumentasjon som kan gi grunnlag for allmenngjøring med virkning for olje- og gassrelaterte verft og verkstedindustrien. Uansett om Tariffnemnda skulle finne grunnlag for en allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten, kan en allmenngjøringsforskrift ikke omfatte offshoreverftene og den såkalte verkstedsindustrien. Det foreligger heller ikke grunnlag for allmenngjøring for skipsverftene, dvs. skipsbyggingsindustrien. Den dokumentasjon som er fremlagt er av eldre dato. Vår gjennomgang i vårt brev av 3. mars d.å. og ovenfor viser at det helt gjennomgående er ryddige forhold og gode lønnsforhold i bransjen. Den samlede økonomiske pakke som de utenlandske arbeidstakerne mottar er minst likeverdig med det som følger av Verkstedsoverenskomsten eller for øvrig er vanlig i det område virksomheten holder til. Uansett om Tariffnemnda skulle finne grunnlag for allmenngjøring innenfor deler av det varslede virkeområde, tilsier de forhold som er tatt opp i våre brev at det etter en skjønnsmessig vurdering likevel ikke bør treffes noe allmenngjøringsvedtak. Utviklingen i markedet gjør uansett at lønnsnivået er økende. Det er således ikke behov for allmenngjøring. Et allmenngjøringsvedtak vil heller ikke stå i forhold til styrken i det behov Tariffnemnda måtte se for en ytterligere forbedring i lønns- og arbeidsvilkårene for utenlandske arbeidstakere. Vi viser i den forbindelse også til Tariffnemndas uttalelser i høringsnotatet side 4 annet avsnitt om at nemnda etter en helhetsvurdering kan finne at det ikke fremtrer som nødvendig å allmenngjøre.”

Prof. Stein Evju viser til at bevistemaet for dokumentasjonskravet må bygge på en samlet vurdering av relevante lønns- og arbeidsvilkår. Dokumenterte tilfeller hvor virksomhetene ikke har ordnede lønns- og arbeidsvilkår må ha et visst omfang og den dokumentasjonen som legges frem må være representativ for nåtiden.

 

6. Tariffnemndas vurderinger og konklusjon

Tariffnemnda tar utgangspunkt i at allmenngjøringsloven bygger på den forutsetning at utenlandske arbeidstakere skal ha lønns- og arbeidsvilkår som samlet sett er likeverdige med hva norske arbeidstakere har.

Nemnda har i hele sin praksis vært opptatt av at allmenngjøring ikke skal brukes i større utstrekning enn nødvendig for å oppfylle formålet med allmenngjøringsloven, og flertallet legger til grunn at det er lagt mye arbeid i å undersøke forholdene rundt de enkelte sakene den har fått seg forelagt. Tariffnemnda (flertallet) vil likevel understreke at dette ikke kan innebære at det i enhver sak vil være nødvendig å kartlegge hele bransjen for å komme frem til eksakte tall på hvor stor andel av arbeidstakerne som ikke har likeverdige vilkår, eller hvor stor andel av virksomhetene som ikke gir sine ansatte likeverdige vilkår. Dersom slike krav skulle legges til grunn, ville det vært tilnærmet umulig å treffe vedtak om allmenngjøring. I likhet med hva nemnda har bygd sin vurdering på i tidligere saker, må det være tilstrekkelig dersom Tariffnemnda (flertallet) finner at den fremlagte dokumentasjonen gjør det overveiende sannsynlig at det innenfor det aktuelle tariffområdet finnes utenlandske arbeidstakere på vilkår som ikke er likeverdige med hva norske arbeidstakere har. Det vises i denne sammenheng til det som er sagt foran under pkt. 4.1. Som det fremgår der er det ikke noe krav at den påviste forskjellsbehandlingen nødvendigvis må gjelde et større antall arbeidstakere.

Til tross for at Tariffnemnda i sitt høringsnotat oppfordret til fremleggelse av dokumentasjon, har det i høringsrunden ikke fremkommet ny informasjon på dette punktet. Ingen av de tilskrevne virksomhetene har avgitt høringsuttalelse og ingen av de som har kommet med merknader har vist til ny dokumentasjon. Tariffnemnda må derfor fatte beslutning på grunnlag av dokumentasjonen slik den forelå forut for høringsrunden.

LOs begjæring med vedlegg samt dokumentasjonen som er innhentet av Tariffnemnda viser at det innenfor skips- og verftsindustrien kan dokumenteres at det opereres med lønns- og arbeidsvilkår som er påviselig dårligere enn det som ellers er normalt i bransjen. Dette tilsier i utgangspunktet at allmenngjøringslovens vilkår for allmenngjøring er oppfylt.

Bransjen selv har imidlertid lagt frem dokumentasjon som de mener viser det motsatte. Noen av virksomhetene som er nevnt i LOs begjæring synes også å kunne dokumentere ordnede lønns- og arbeidsvilkår.

Tariffnemnda legger til grunn at den utstrakte bruken av utenlandsk arbeidskraft i skips- og verftsindustrien i stor grad skyldes at det er mangel på norske arbeidstakere i bransjen, og ikke først og fremst et ønske om ”billig arbeidskraft”. Dette illustreres ved at mange av oppdragsgiverne kan dokumentere at de betaler en pris for oppdraget som skal kunne dekke akseptable lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne. Det faktum at oppdragsgiverne kan dokumentere at de betaler en akseptabel pris for oppdragene behøver ikke bety at de enkelte arbeidstakerne faktisk sitter igjen med en skikkelig lønn.

Etter Tariffnemndas syn (flertallet) viser den dokumentasjonen som ble fremlagt sammen med begjæringen og enkelte av de svarene nemnda mottok på sin henvendelse til virksomhetene at flere arbeidstakere ikke får likeverdige vilkår. Den laveste lønnssatsen i VO er kr 120,90 for ufaglært arbeidskraft. Den timelønnen som oppgis fra enkelte av virksomheten er til dels vesentlig lavere enn dette. Det kan ikke legges vesentlig vekt på de såkalte ”compensation packages”, med mindre disse innholder ytelser som kan sies å være en naturlig del av lønnen. Tariffnemnda vil vise til at det følger av utsendingsdirektivet at ytelser som betales som refusjon av utgifter som faktisk er påløpt på grunn av utsendingen, for eksempel reiseutgifter, kost og losji ikke skal betraktes som en del av minstelønnen, jf. dir. 96/71 EF art. 3 nr. 7. Dette er også i overensstemmelse med forutsetningene i de gjeldende allmenngjøringsforskriftene, hvor det i tillegg til lønn, skal betales for kost, losji, reise, mv.

NHO og Norsk Industri m.fl. mener at den dokumentasjonen Tariffnemnda har å bygge på er for gammel og ikke representativ for forholdene i skips- og verftsindustrien i dag. Prof. Stein Evju uttaler: Når det er spørsmål om å gi en forskrift som skal virke fremover i tid, må det imidlertid være rimelig selvsagt at de forhold man skal bygge på, er representative for nåtidssituasjonen, dvs. hvordan det må antas at situasjonen er så nær som mulig opp til det tidspunkt det er tale om å treffe vedtak på.

Tariffnemnda er enig i at mye av dokumentasjonen er eldre enn det som ideelt sett ville vært ønskelig. På den annen side er dette til dels en nødvendig følge av lovens system, som pålegger den begjærende part å dokumentere sitt krav. Som vist til foran under pkt. 4.1 er dette en krevende oppgave for arbeidstakersiden, og det vil ofte ta mye tid å samle tilstrekkelig grunnlag for en begjæring.

Tariffnemnda viser til at noe av dokumentasjonen er blitt oppdatert etter at den først ble fremlagt. Nemnda finner også grunn til å legge en viss vekt på forhold som er blitt avdekket i media. Det gjelder blant annet en ganske omfattende sak som ble avdekket sommeren 2008 ved et større maritimt industrikonsern med hovedfokus på offshorenæringen og avanserte spesialskip, og med medarbeidere langs hele norskekysten. I denne saken mente UDI at virksomheten hadde brutt lønns- og arbeidsvilkårene for ca. 250 gjestearbeidere til tross for at virksomheten skriftlig hadde påpekt at lønns- og arbeidsvilkårene tilfredsstilte loven. Videre kan det vises til at høringsrunden som ble gjennomført våren 2008, ikke brakte noen ny dokumentasjon, verken i den ene eller andre retningen.

Tariffnemnda (flertallet) finner etter dette at den kan bygge sin beslutning på den foreliggende dokumentasjonen. Det kan for øvrig vises til nemndas uttalelse i sak 1 for 2003: Uansett er det viktig å være oppmerksom på at det er relativt uproblematisk dersom det skulle vise seg at det i liten grad forekommer at utenlandske arbeidstakere har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Konsekvensene vil i så fall være at få eller ingen virksomheter vil berøres av Tariffnemndas vedtak.

Det kan også være grunn til å påpeke at bl.a. behandlingen av innsynsbegjæringen som det er vist til foran, og at nemnda fant det nødvendig å innhente uttalelse fra Lovavdelingen, har gjort at det har tatt vesentlig lengre tid for nemnda å behandle denne enn tidligere saker.

Etter en grundig helhetsvurdering har Tariffnemnda (flertallet) kommet til at det er sannsynliggjort at det i dag finnes arbeidstakere innenfor skips- og verftsindustrien som utfører arbeid på vilkår som samlet sett ikke er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Flertallet konstaterer dermed at lovens vilkår for allmenngjøring er oppfylt og at allmenngjøring dermed er nødvendig for å oppnå lovens formål om å sikre likeverdige vilkår.

Tariffnemndas mindretall (Nina Melsom) finner at vilkårene for allmenngjøring i henhold til begjæringen ikke er til stede.

Etter mindretallets syn er kravet til dokumentasjon på dårligere lønns- og arbeidsvilkår ikke oppfylt. Den tilgjengelige dokumentasjon ligger 2 – 3 år tilbake i tid, og er således ikke representativ for situasjonen i bransjen i dag. Mindretallet finner grunn til å vise nærmere til høringsuttalelse fra professor Stein Evju som flertallet synes å støtte seg til, og som etter mindretallets syn støtter den motsatte konkusjon av det flertallet synes å trekke. Evju fremholder at dokumentasjonskravet har en kvantitativ side – mao. at det må sees hen til i hvor stor grad dårligere lønns- og arbeidsvilkår er et problem i bransjen, og at det forhold at dokumentasjonen ligger langt tilbake i tid i så måte er av betydning. Evju fremholder, som flertallet viser til, at det må være ”rimelig selvsagt at de forhold man skal bygge på er representative for nåtidssituasjonen”. Videre presiseres imidlertid at et vedtak ”ellers rent faktisk kan bli et slag i luften, og uansett kan grunnlaget reflektere på formålsvurderingen.[..].”. Evju peker på at dokumentasjonen er gammel, og at nemnda på dette grunnlag må foreta en nærmere vurdering av hvor representativt et eventuelt problem er. Dersom nemnda ikke vurderer dette nærmere, vil det være vanskelig å gi noe godt svar på hvorvidt allmenngjøring er nødvendig.

Hva gjelder begjæringen om allmenngjøring og kravet til dokumentasjon i denne, er det på det rene at det skaper en vanskelig situasjon for LO dersom det forhold at dokumentasjonen blir gammel når nemnda skal treffe et vedtak gjør at begjæringen ikke kan sies å oppfylle kravene til dokumentasjon. Mindretallet er enig med flertallet i at fremskaffelse av dokumentasjonen er en krevende oppgave for arbeidstakersiden og at dette tar mye tid. Nettopp derfor er det også viktig at Tariffnemnda selv er seg bevisst det selvstendige ansvar nemnda har for opplysning av saken og for å skaffe til veie dokumentasjon som er representativ, og det forhold at det har gått lang tid siden LO sendte inn begjæringen med vedlegg innebærer ikke at dokumentasjonskravet bortfaller. Etter mindretallets syn har nemnda ikke oppfylt den plikt nemnda har til å sørge for at saken er forsvarlig opplyst, og det er ikke i regi av nemndas informasjonsinnhenting fremkommet slik ytterligere dokumentasjon at nemnda har noe forsvarlig grunnlag for å treffe vedtak om allmenngjøring. Den dokumentasjon som er kommet frem etter begjæringen viser tvert imot at forholdene har endret seg slik at det er ennå mindre som tilsier allmenngjøring. I den grad nemnda konkluderer med at det ikke har vært mulig å skaffe til veie dokumentasjon, vil det etter mindretallets syn ikke være hjemmel for allmenngjøring. Etter mindretallets oppfatning var det ikke grunnlag for å sende utkast til allmenngjøringsvedtak ut på høring, og det har i høringsomgangen ikke fremkommet noe som styrker grunnlaget for eventuelt å allmenngjøre VO, tvert imot. Når det gjelder saken flertallet viser til på side 11 og som vedrører 250 gjestearbeidere, kan mindretallet ikke se at det er grunnlag for uttalelsene.

 

7. Forskrift om allmenngjøring

7.1       Nærmere om forskriften

Tariffnemnda har i hovedsak lagt LOs begjæring til grunn for forskriften. Det innebærer at den i store trekk er gitt en tilsvarende utforming som forskrift 21. november 2006 nr. 1291 om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge.

Tariffnemnda tar utgangspunkt i at allmenngjøringsloven bygger på den forutsetning at utenlandske arbeidstakere skal ha lønns- og arbeidsvilkår som samlet sett er likeverdige med hva norske arbeidstakere har. Samtidig legger nemnda vekt på å ikke allmenngjøre i større utstrekning enn det som er nødvendig for å oppfylle formålet med loven og holde seg innenfor rammene av EØS-retten. Tariffnemnda understreker at siktemålet med allmenngjøring ikke er å gi norske tariffavtaler et generelt utvidet anvendelsesområde. Dersom allmenngjøringsvedtaket i dette tilfellet får betydning for norske arbeidstakere som i dag står utenfor tariffavtalene, er dette en konsekvens som ikke er tilsiktet, men som i så fall bare vil få betydning for norske arbeidstakere som etter en samlet vurdering har dårligere vilkår enn hva allmenngjøringsvedtaket fastsetter.

Virkeområdet i forskriften er fastsatt i samsvar med begjæringen, dvs. at vedtaket er bransjemessig avgrenset til skips- og verftsindustrien som igjen omfatter både skipsverft og olje- og gassrelaterte verft. Selv om mange av virksomhetene først og fremst utfører arbeid knyttet enten til skips- eller olje-/gassrelatert verftsindustri, er det også mange virksomheter som har oppdrag for både offshore- og skipsindustri. Tariffnemnda legger derfor til grunn at det er hensiktsmessig å avgrense forskriften slik at den omfatter både skips- og verftsindustrien, se nærmere merknadene til § 2.

Arbeidsmiljøloven inneholder allerede reguleringer både når det gjelder arbeidstid og overtidsgodgjøring. Den alminnelige arbeidstid i arbeidsmiljøloven på 40 timer pr. uke er fastsatt av hensyn til vern av arbeidstakerne, I hht. arbeidsmiljøloven skal overtidsgodtgjøringen utgjøre minst 40%.

Spørsmålet om hvorvidt nemnda har kompetanse til å forskriftsfeste bestemmelser i tariffavtaler som materielt sett går lenger enn minimumsvilkår i lovgivningen, var en av problemstillingene som nemnda forela Lovavdelingen. Lovavdelingen tok utgangspunkt i at innenfor rammene av de generelle prinsippene i EØS-avtalen, legger ikke utsendingsdirektivet føringer på det materielle innholdet i minimumsreguleringer. Det er opp til statene selv å bestemme hvilket beskyttelsesnivå som skal gjelde for arbeidstakere på deres territorium. Lovavdelingen uttalte videre: I Laval kom domstolen til at en plikt til å slutte seg til tariffavtaler der minstekravene til arbeidsvilkår gikk utover den lovfestede minimumsreguleringen samt omfattet andre typer av vilkår enn de som reguleres i direktivets artikkel 3 (1), utgjorde en restriksjon i strid med reglene om fri bevegelighet av tjenester. Domstolen viser til at de konkrete kravene som ble stilt, sett i lys av sanksjonsbruken fra arbeidstakerorganisasjonen, ikke var proporsjonale i forhold til formålet om å beskytte arbeidstakere, jf. premiss 108. Det er likevel usikkert hvilken overføringsverdi uttalelsen har for det norske allmenngjøringsinstituttet, da de sidene ved ordningen som synes avgjørende for domstolens resultat, er særegne for den svenske ordningen.

Lovavdelingen pekte blant annet på at den svenske ordningen innebærer at det ville være vanskelig for arbeidsgiveren å forutse hvilke arbeidsvilkår vedkommende ville bli bundet av. Lovavdelingen viser videre til EF-domstolens avgjørelse i Rüffert, hvor de underkjente bestemmelser som medførte at man fravek det allmenngjorte minstelønnsnivået. Lovavdelingen uttaler avslutningsvis: Det er imidlertid klart at innenfor rammene av utsendingsdirektivet må det være mulig med en viss differensiering av arbeidsvilkår ut fra særlige behov i ulike sektorer. Uttalelsen fra domstolen viser likevel at i en proporsjonalitetsvurdering vil nødvendigheten av å ha mer vidtrekkende regler innenfor utvalgte sektorer måtte begrunnes særskilt.

Nemnda finner grunn til å påpeke at tariffavtaledekningen i skips- og verftsindustrien er svært høy (det er opplyst at den er minst 90%), og at arbeidstakerne i norske virksomheter dermed allerede får de rettighetene som følger av Verkstedsoverenskomsten. Allmenngjøring vil dermed ikke få nevneverdig betydning for andre norske uorganiserte arbeidstakere.

Flertallet legger avgjørende vekt på at allmenngjøring utelukkende av tariffavtalenes minstelønnsbestemmelser ikke vil sikre de utenlandske arbeidstakerne lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med dem norske arbeidstakere regelmessig tilbys. Særlig på bakgrunn av den høye tariffavtaledekningen legger nemnda til grunn at normalarbeidstiden i skips- og verftsindustrien må anses å være det som følger av Verkstedsoverenskomsten. Følgelig vil avvikende arbeidstid for enkelte arbeidstakere innenfor denne industrien dermed medføre at lønns- og arbeidsvilkårene ikke vil være likeverdige for norske og utenlandske arbeidstakere. Arbeidstiden utgjør en vesentlig del av arbeidsvilkårene, og den ordinære arbeidstiden har dessuten betydning for når overtidsbetaling utløses.

Nemnda er videre kjent med at oppdragsgiverne rutinemessig stiller krav til at underleverandører også følger de arbeidstidsordningene (rotasjonsordningene) som følger av Verkstedsoverenskomsten. Dette igjen underbygger at tariffavtalens arbeidstidsbestemmelser må kunne legges til grunn som normalarbeidstiden i bransjen, og at arbeidsmiljølovens arbeidstidsordning således ville kunne representere et avvik innenfor skips- og verftsindustrien.

Bestemmelser om arbeidstid ble ikke allmenngjort i forskriften om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge. Da Tariffnemnda behandlet denne saken, ble det opplyst fra Byggenæringens Landsforening at ca 30 % av arbeidstakerne i byggebransjen har 37,5 timers arbeidsuke som følge av at de er omfattet av Fellesoverenskomsten for byggfag. Nemndas flertall la til grunn at selv om også mange av arbeidstakerne i byggebransjen har avtale om 37,5 timers arbeidsuke er det arbeidsmiljøloven som setter grense for avtaleadgangen i den bransjen for de arbeidstakerne som ikke allerede er omfattet av gjeldende allmenngjøringsvedtak eller tariffavtaler. Flertallet fant ikke spesielle hensyn som tilsa behov for kortere arbeidstid i byggebransjen.

Lik regulering av arbeidstid i skips- og verftsindustrien kan etter flertallets oppfatning også begrunnes sikkerhetsmessig og logistisk.

Nemnda vil imidlertid presisere at adgangen til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden etter kap. 10 i arbeidsmiljøloven også gjelder for arbeidsforhold som er omfattet av forskriften her.

De overtidstillegg og skifttillegg som følger av Verkstedoverenskomsten utgjør i mange tilfeller en vesentlig del av arbeidstakernes samlede lønnsbetingelser. Nemndas flertall mener at disse er av så stor betydning for arbeidstakernes faktiske lønn og at de har en så nær tilknytning til de øvrige lønnsbestemmelsene som er begjært allmenngjort, at det vil være hensiktsmessig å allmenngjøre dem i tillegg. Det kan i denne sammenheng vises til at bestemmelsen om godtgjøring for overtid i byggfagsoverenskomsten også er allmenngjort i forskriften om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge.

Tariffnemnda (flertallet) har etter dette valgt å allmenngjøre arbeidstidsbestemmelsen i Verkstedsoverenskomsten. Det innebærer at den ordinære ukentlige arbeidstid som hovedregel skal være 37,5 timer i gjennomsnitt. Flertallet har også valgt å allmenngjøre tariffavtalens bestemmelser om kompensasjon for overtid og skiftarbeidstilleggene. Etter flertallets syn er det forhold i denne bransjen som kan begrunne at dette er nødvendig og proporsjonalt.

Når det gjelder det øvrige innholdet i forskriften har Tariffnemnda tilstrebet å utforme en enkel og praktikabel forskrift, men med utgangspunkt i den tariffavtalen som er begjært allmenngjort. Nemnda finner derfor grunn til å understreke at det vil være naturlig å se hen til de bakenforliggende tariffavtalebestemmelsene dersom det skulle oppstå tvil eller uklarheter med hensyn til hvordan forskriften her er å forstå.

Tariffnemndas mindretall (Nina Melsom) mener at det under enhver omstendighet ikke foreligger dokumentasjon som kan gi grunnlag for allmenngjøring med virkning for olje- og gassrelaterte verft. Det var for nemnda naturlig å forstå LOs begjæring slik at den ikke omfattet offshoreverftene, og nemnda tilskrev heller ikke disse verftene da berørte verft skulle gis adgang til å komme med merknader til begjæringen. Det er ikke noe i dokumentasjonen fremlagt av LO som kan tilsi allmenngjøring i forhold til disse verftene og det er heller ikke fremkommet noen dokumentasjon siden som kan tilsi allmenngjøring overfor offshoreverftene. Dessuten er virkeområdet for forskriften for lite presist angitt.

Vedrørende hvilke bestemmelser som kan allmenngjøres, viser mindretallet til det som er fremholdt under pkt. 5 i høringsuttalelse fra NHO, samt i betenkning fra professor Kolstad, vedlagt høringsuttalelsen. Nemndas flertall tar som utgangspunkt for sin vurdering at nemnda må utøve sin kompetanse innen de rammer EØS-avtalen setter. Med andre ord synes flertallet innforstått med at EØS-retten setter skranker for allmenngjøring. Etter mindretallets syn innebærer dette at det ikke er anledning til å allmenngjøre bestemmelser som gir bedre vilkår enn det som følger av det lovbestemte minimumsvernet i arbeidsmiljøloven. Dette følger etter mindretallets oppfatning nokså klart av bl.a. Laval-dommen der det legges til grunn at utstasjoneringsdirektivet er uttømmende. Mindretallet viser i den sammenheng også til betenkning av 28.08.08 fra professor Hans Petter Graver, utarbeidet på oppdrag av LO, der han tar som utgangspunkt at man ved allmenngjøring må undersøke om allmenngjøringen forfølger et lovlig formål, og om allmenngjøring er proporsjonal i forhold til dette formålet. (Betenkning side 5.) Videre uttaler Graver at ”utstasjoneringsdirektivet utgjør en ”ytterramme” for de tiltak som lovlig kan iverksettes” (side 7).

Mindretallet finner også grunn til å vise til uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling, Uttalelsen er i sin form meget generell. Imidlertid understreker Lovavdelingen at nemndas kompetanse er underlagt de begrensninger som følger av EØS – avtalen, og at de senere dommer fra EU domstolen vil ”kunne gi visse føringer på hvordan nemnda bør utøve sin kompetanse etter allmenngjøringsloven”. Om Laval-saken uttaler Lovavdelingen at domstolen i den saken kom til at ”en plikt til å slutte seg til tariffavtale der minstekravene til arbeidsvilkår gikk ut over den lovfestede minimumsreguleringen samt omfattet andre typer av vilkår enn de som reguleres i direktivet” var i strid med reglene om fri bevegelighet.

Etter mindretallets oppfatning synes det nokså klart at det ikke kan være anledning til å allmenngjøre bestemmelser som gir et bedre vern enn det som ellers vil følge av ufravikelige regler i arbeidsmiljøloven.

På denne bakgrunn mener mindretallet at det vil være i strid med EØS-avtalen å allmenngjøre bestemmelsen om arbeidstid og overtid idet det er fastlagt minimumsbestemmelser om dette i arbeidsmiljøloven. Det samme vil være tilfellet for skiftbestemmelsene – her gjelder det vilkår om nedsatt arbeidstid i arbeidsmiljøloven, og arbeidstakerne er på denne måten sikret et lovbestemt minimumsvern. Det er heller ikke grunnlag for å allmenngjøre overnattingstillegget. Når det gjelder overnattingstillegg og skift er det ikke gitt tilsvarende bestemmelser i forskriften som gjelder allmenngjøring for byggoverenskomsten for hele landet. Det kan ikke være behov for et annet beskyttelsesnivå for arbeidstakere i verftsindustrien enn for arbeidstakere i byggindustrien. For øvrig vises til tariffnemndas utkast til forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for skips- og verftsindustrien punkt 6.1 og den begrunnelse som der er gitt hvor en samlet nemnd gikk inn for å allmenngjøre arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Sett fra et ”brukerperspektiv” er utkastet til forskriften alt for detaljert og komplekst. Ved utformingen av forskriften må det legges vekt på at hovedmålgruppen for forskriften er norske og særlig utenlandske virksomheter. Det er viktig at forskriften er klar og enkel å forstå og at denne er tilgjengelig for borgere uten spesiell juridisk ekspertise. Som et organ som er gitt i oppgave å gi forskrifter, må en søke å utferdige bestemmelser som er vesentlig mer tilgjengelige. Muligheten for etterlevelse reduseres parallelt med kompleksiteten i forskriften. Det er også grunn til å peke på at allmenngjøringsinstituttet ikke skal benyttes for å gi norske tariffavtaler et generelt utvidet anvendelsesområde. Dette er for øvrig uttalt direkte av flertallet i kommunal- og miljøvernkomiteen, nærmere bestemt i Inst. O. nr. 98 (1992-93) side 7, der det heter ”at det ikke må treffes allmenngjøringsvedtak hvis siktemålet er å gi norske tariffavtaler generelt et utvidet område”.

 

7.2 Merknader til de enkelte paragrafene

Kap. I Innledende bestemmelser

Til § 1 Grunnlaget for allmenngjøring
I samsvar med LOs begjæring er forskriften fastsatt på grunnlag av Verkstedsoverenskomsten 2008 – 2010 (VO). Forskriften omfatter ikke mange konkrete avtalebestemmelser, men er likevel basert på avtalen.

Det vil være naturlig å se hen til de bakenforliggende tariffavtalebestemmelsene dersom det skulle oppstå tvil eller uklarheter med hensyn til hvordan forskriften her er å forstå.

 

Til § 2 Virkeområde og gjennomføringsansvar
Bestemmelsen skal omfatte alle arbeidstakergrupper i virksomheter innenfor skips- og verftsindustrien.

Skips- og verftsindustrien omfatter skipsverftsindustrien og olje- og gassrelaterte verft.

Med skipsverftsindustrien menes virksomheter som innenfor verftets anleggsområder:

• bygger skip/båter
• sammenstiller/ferdigstiller skip/båter
• produserer seksjoner/utstyr til skip/båter
• reparerer og modifiserer skip/båter.

Med olje- og gassrelaterte verft menes virksomheter som innenfor verftets anleggsområder:

• bygger/sammenstiller installasjoner/anlegg innen den olje- og gassrelaterte virksomheten
• produserer moduler og utstyr samt prefabrikkerer til installasjonene
• demolerer/river installasjoner.

For faglærte arbeidstakere er det krav om offentlig godkjent fag- eller svennebrev. Med formuleringen ”eller tilsvarende kompetanse som formelt kan likestilles med fag- eller svennebrev” siktes det først og fremst til personer som har og kan dokumentere fagkompetanse fra andre land.

En faglært arbeidstaker skal i utgangspunktet ha norsk fag- eller svennebrev innen det fagfelt arbeidet utføres. Fagkompetanse fra andre land kan godkjennes enten med bakgrunn i bilaterale avtaler hvor tariffpartene i to land gjensidig godkjenner noen av hverandres fagutdanninger som likeverdige eller at utdanningsmyndighetene i Norge godkjenner en oppnådd fagkompetanse fra annet land som likeverdige med norsk fag- eller svennebrev eller gjennom godkjenning i medhold av EØS-regler Norge er forpliktet til å følge.

Forskriften gjelder ikke for lærlinger og personer på arbeidsmarkedstiltak. Disse gruppene vil gjerne være omfattet av særlige ordninger.

Bestemmelsen klargjør at det er den enkelte virksomhet som har ansvaret for at egne arbeidstakere får lønns- og arbeidsvilkår i henhold til bestemmelsene i forskriften her. Bestemmelsen gjør ingen endring i eventuelle avtaler som avklarer ansvarsforholdene mellom f.eks. hoved- og underleverandører.

 

Kap. II Lønns- og arbeidsvilkår

Til § 3 Lønnsbestemmelser
Bestemmelsene i § 3 om lønn må ses på bakgrunn av § 11 der det fremgår at det er de samlede lønns- og arbeidsvilkår som avgjør om bestemmelsene i forskriften her kommer til anvendelse.

Til første ledd: Satsene tilsvarer minstelønnssatsene i tariffavtalen.

Til andre ledd: Dette tillegget tilsvarer 20 % av lønnssatsene og skal kompensere for ulempen ved å bo borte fra hjemmet. Tillegget skal bare gis når det er virksomhetens behov som er årsaken til at arbeidstaker må bo borte fra hjemmet. Se også VO § 7.1 første ledd.

Tillegget skal ikke betales til arbeidstakere som ansettes direkte for å gjøre en jobb på f.eks. et skip eller et verft, selv om arbeidstakers bosted er et annet enn arbeidsstedet, jf. også merknader til § 7.

Bestemmelsene som skal gjelde ved skiftarbeid er hentet fra VO kap. VI, § 6.3.

 

Til § 4 Regulering av lønn i forskriftens virketid
Bestemmelsen klargjør at lønnssatsene i forskriften skal endres i tråd med eventuelle endringer som følge av revisjon av den underliggende tariffavtalen i løpet av allmenngjøringsforskriftens løpetid.

 

Til § 5 Arbeidstid
Bestemmelsen slår fast tariffavtalenes hovedregel om at den ordinære ukentlige arbeidstid skal være 37,5 timer i gjennomsnitt. Bestemmelsen har også nærmere regler for ukentlig gjennomsnittlig arbeidstid ved ulike skiftordninger. Det presiseres videre at adgangen til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden etter kap. 10 i arbeidsmiljøloven også gjelder for arbeidsforhold som er omfattet av forskriften her. Formålet er å ivareta muligheten for virksomheter som omfattes av denne forskriften, til å inngå i de ordinære arbeidstidsordningene. Det understrekes at det ved slik gjennomsnittsberegning skal tas utgangspunkt i en ukentlig arbeidstid på 37,5 timer.

 

Til § 6 Godtgjøring for overtid
Bestemmelsen innebærer at det skal betales 50 %/100% overtidsgodtgjøring for arbeid utover den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstid på 37,5 timer eller arbeid utover den ukentlige arbeidstid som gjelder ved ulike typer skiftarbeid. Det vil være eventuelle avtalte arbeidstidsordninger som må ligge til grunn for når den enkelte faktisk vil ha krav på overtidsgodtgjøring.

 

Til § 7 Utgifter til reise, kost og losji
Tariffavtalen har mange detaljerte regler for kompensasjon for denne type utgifter. Tariffnemnda har valgt å foreslå en bestemmelse som ikke angir noe bestemt beløp eller nivå for dekning av utgifter. Den pålegger imidlertid arbeidsgiver å inngå avtale med arbeidstaker om at arbeidsgiver skal dekke slike kostnader. For reiseutgifter legges det til grunn at det ved arbeidsoppdrag som gjør overnatting utenfor hjemmet nødvendig, skal inngås avtale om dekning av nødvendige utgifter ved arbeidsoppdragets begynnelse og slutt, og om et rimelig antall hjemreiser forøvrig. Det understrekes at det er der virksomhetens behov gjør overnatting utenfor hjemmet nødvendig at forpliktelsen til å inngå avtale om utgiftsdekning inntrer. Bestemmelsen er ikke ment å dekke tilfeller der arbeidstakeren selv velger å bo i lang avstand fra sitt arbeidssted.

For utsendte arbeidstakere som i prinsippet er ansatt i et utenlandsk foretak, vil det vanlige være at bostedet er der virksomheten er lokalisert. Tariffnemnda legger til grunn at reisebestemmelsen innebærer dekning av faktiske utgifter til hjemreiser til arbeidstakers hjemsted, uavhengig av om hjemstedet befinner seg i Norge eller i utlandet, jf. Tariffnemndas uttalelse 20. oktober 2005.

Når det gjelder dekning av kost og losji i forbindelse med at arbeidstaker sendes på oppdrag utenfor sitt hjemsted, er det forutsatt at arbeidsgiver og arbeidstaker i forkant av oppdraget skal inngå avtale om dekning av slike utgifter. Som et utgangspunkt er det arbeidsgiver som skal sørge for kost og losji, men det kan også avtales dekning f.eks. ut fra dokumenterte utgifter, faste satser for kompensasjon, mv. Det kan for øvrig være naturlig å hente veiledning fra VO kap. VII når det skal inngås nærmere avtaler.

 

Til § 8 Krav til spise- og hvilerom og innkvartering
Når det gjelder innkvartering viser bestemmelsen i § 8 til arbeidsmiljøloven § 4 – 4 fjerde ledd og eventuelle forskriftsbestemmelser vedtatt i medhold av bestemmelsens femte ledd.

Ved håndhevelsen av arbeidsmiljøloven § 4-4 og de gjeldende allmenngjøringsforskriftene med tilsvarende ordlyd opererer Arbeidstilsynet med en landsomfattende standard eller praksis for de krav som stilles til arbeidsgivers innkvartering av arbeidstakere. Kravene gjelder både for norske og utenlandske arbeidstakere. I byggebransjen er det vanligvis brakkerigger og andre provisoriske oppholds- og overnattingsrom som blir benyttet, og Arbeidstilsynet stiller i disse situasjonene krav om:

1. Enkeltrom
2. Ved 2,4 meter takhøyde: min. 6,25 kvadratmeter flate pluss 15 kubikkmeter luftvolum
3. Minst 2 rømningsveier til sikkert sted, vindu
4. God tilgang til toalett, dusj og vaskested
5. Gulv, vegger og himling som er lette å holde rene

Dersom arbeidsgiver stiller innkvartering til rådighet i form av f. eks. leiligheter eller enebolig, er kravene i utgangspunktet identiske. I disse situasjonene foretas det imidlertid en helhetsvurdering av tilbudet, der det legges vekt på de grunnleggende behov for privatliv (antall beboere) og renslighet generelt. I enkelte tilfeller kan det derfor for eksempel godtas at to deler rom, dersom standarden for øvrig er meget god. Hovedregelen er imidlertid enkeltrom.

 

Til § 9 Arbeidstøy
Med nødvendig arbeidstøy menes vanlig arbeidstøy, varmetøy, regntøy og hansker. Arbeidstøy er bedriftens eiendom. Utlevering skal skje før arbeidet starter opp, og det forutsettes at arbeidstøyet byttes ut ved behov. Av sikkerhetsmessige hensyn kan det være naturlig å merke arbeidstøyet med firmanavn.

 

Kap. III Fravikelighet mm.

Til § 10 Fravikelighet
Bestemmelsen presiserer det som også følger av allmenngjøringsloven § 3 siste ledd, at lønns- og arbeidsvilkår som følger av forskriften her er minstevilkår. Dersom arbeidstakere som faller inn under forskriftens virkeområde allerede har bedre vilkår etter individuell avtale, tariffavtale eller annen lov eller forskrift som gjelder for arbeidsforholdet, vil det være disse vilkårene som skal legges til grunn. Videre presiseres det at det er lønns- og arbeidsvilkårene samlet sett som skal være i overensstemmelse med forskriften. Dette innebærer at arbeidsforhold med lønns- og arbeidsvilkår som på ett eller flere punkter avviker fra forskriften her, likevel kan være i overensstemmelse med den dersom man etter en konkret vurdering av alle sider av arbeidsforholdet kommer til at vilkårene samlet sett er minst like gunstige som de vilkårene som følger av forskriften her.

 

Til § 11 Lønns- og arbeidsvilkår i lov eller forskrift
Bestemmelsen er tatt med av opplysningshensyn og presiserer at bestemmelser av betydning for arbeidsforholdet i annen lov eller forskrift også kommer til anvendelse. Bestemmelsen angir de lovene som anses å være av særlig betydning, men er ikke uttømmende.

Etter arbeidsmiljøloven § 1-7, jf. forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere § 2 fjerde til sjette ledd kommer ikke reglene for utsendte arbeidstakere til anvendelse for enkelte arbeidstakere på særlig kortvarige oppdrag. Denne begrensningen følger også av allmenngjøringsloven § 3 første ledd. Det innebærer at forskriften her ikke vil gjelde for utsendte fag- eller spesialarbeidere på særlige arbeidsoppdrag hvor utsendingsperioden ikke overstiger åtte dager, se nærmere utsendingsforskriften § 2 fjerde til sjette ledd. Det antas at unntaket har en begrenset rekkevidde.

 

Kap. IV Ikrafttreden mm.

Til § 12 Ikrafttreden og opphør
Forskrifter kan som hovedregel tidligst gjøres gjeldende én måned etter det tidspunkt de kunngjøres i Norsk Lovtidend, jf. forvaltningsloven § 39.

Forskriften trer i kraft 1. desember 2008. Den får fra dette tidspunktet virkning for alle virksomheter og arbeidsforhold som faller inn under dens virkeområde, dvs. at slike virksomheter som har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som gjelder etter forskriften her, er forpliktet til å lønne sine arbeidstakere etter de nye vilkårene fra og med denne dato.

Forskriften opphører å gjelde én måned etter at VO 2008-2010 blir avløst av ny avtale, eller hvis Tariffnemnda treffer nytt vedtak om allmenngjøring på grunnlag av den samme avtalen.  

Forskrift om delvis allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten for skips- og verftsindustrien

Fastsatt av Tariffnemnda 6. oktober 2008 med hjemmel i lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. § 3

 

Kap. I. Innledende bestemmelser

§ 1. Grunnlaget for allmenngjøring
Forskriften er fastsatt på grunnlag av Verkstedsoverenskomsten (VO) 2008-2010 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Industri på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side.

 

§ 2. Virkeområde og gjennomføringsansvar
Forskriften gjelder faglærte og ufaglærte arbeidstakere som utfører produksjons-, montasje- og installasjonsarbeid i skips- og verftsindustrien.

Med faglært arbeidstaker menes arbeidstaker med offentlig godkjent fag- eller svennebrev eller tilsvarende kompetanse som formelt kan likestilles med fag- eller svennebrev innenfor det fagfelt arbeidstaker utfører arbeid. Med ufaglært arbeidstaker menes arbeidstaker som ikke har slikt fag- eller svennebrev.

Forskriften gjelder ikke lærlinger og personer på arbeidsmarkedstiltak.

Arbeidsgiver og den som i arbeidsgivers sted leder virksomhet som utfører arbeidsoppdrag som nevnt i første ledd skal sikre at bestemmelsene i forskriften gjennomføres.

 

Kap. II. Lønns- og arbeidsvilkår

§ 3. Lønnsbestemmelser  
Arbeidstakere som utfører produksjons-, montasje- og installasjonsarbeid i skips- og verftsindustrien, jf. § 2, skal ha en lønn pr. time på minst:
a) kr 126,67 for faglærte
b) kr 120,90 for ufaglærte.

Med unntak for arbeidstakere som blir inntatt på arbeidsstedet skal det for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig, betales et tillegg til timelønnen på:
a) kr 25,32 for faglærte.
b) kr 24,18 for ufaglærte.

På arbeidsplasser med skiftarbeid skal det betales et tillegg pr. time på:
a) For toskiftarbeid (36,5 timer pr. uke):
1. skift: inntil lørdag kl. 14.00: intet
2. skift: kr 13,99
For skiftarbeid etter kl. 14.00 på dager før søn- og helligdager: kr 29,89
Fra kl. 14.00 på jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften: kr 42,86
Enhver time utover kl. 24.00 betales med tillegg som for 3. skift.

b) For treskiftarbeid (35,5 timer pr. uke):
1. skift: inntil lørdag kl. 14.00: intet
2. skift: kr 14,42
3. skift: kr 21,46
For skiftarbeid etter kl. 14.00 på dager før søn- og helligdager: kr 30,76
Fra kl. 14.00 på jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften: kr 44,06.

c) For helkontinuerlig treskiftarbeid (33,6 timer pr. uke):
1. skift: inntil lørdag kl. 14.00: intet
2. skift: kr 15,28
3. skift: kr 22,67
For skiftarbeid etter kl. 14.00 på dager før søn- og helligdager: kr 32,48
Fra kl. 14.00 på jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften: kr 46,56
Ved omregning fra ordinær arbeidstid, 37,5 timer pr. uke, til avvikende arbeidstidsordninger, brukes følgende tabell:
fra 37,5 timer – 36,5 timer: 2,74 %
fra 37,5 timer – 35,5 timer: 5,63 %
fra 37,5 timer – 33,6 timer: 11,61 %.

 

§ 4. Regulering av lønn i forskriftens virketid
Satsene i § 3 skal endres i samsvar med nye reguleringssatser som måtte følge av eventuelle tariffrevisjoner mv.

§ 5. Arbeidstid
Den ordinære arbeidstid må ikke overstige 37,5 timer pr. uke.

Ved skiftarbeid gjelder følgende grenser:

• toskriftsordninger:                 36,5 timer pr. uke i gjennomsnitt
• treskiftsordninger:                 35,5 timer pr. uke i gjennomsnitt
• helkontinuerlig skift:              33,6 timer pr. uke i gjennomsnitt

Andre arbeidstidsordninger kan avtales i samsvar med reglene i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern kap. 10.

 

§ 6. Godtgjøring for overtid
Det skal betales et tillegg for arbeid utover ordinær arbeidstid med 50% av timesatsen. For arbeid utover ordinær arbeidstid i tidsrommet mellom kl. 21.00 og kl. 06.00 og på søndager og helligdager skal det betales et tillegg på 100% av timesatsen.

 

§ 7. Utgifter til reise, kost og losji
For arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig, skal arbeidsgiver etter nærmere avtale dekke nødvendige reiseutgifter ved arbeidsoppdragets begynnelse og slutt, og for et rimelig antall hjemreiser.

Før arbeidsgiver sender arbeidstaker på oppdrag utenfor sitt hjemsted, skal det være avtalt ordninger vedrørende kost og losji. Arbeidsgiver skal som hovedregel sørge for kost og losji, men fast diettsats, betaling etter regning e.l. kan avtales.

 

§ 8. Krav til spise- og hvilerom og innkvartering
Når et arbeid igangsettes plikter virksomheten å skaffe rommelige spise- og hvilerom med tilfredsstillende oppvarming, for opphold i hviletiden.

For innkvartering gjelder arbeidsmiljøloven § 4 - 4 fjerde ledd og bestemmelser gitt i medhold av loven § 4 - 4 femte ledd.

 

§ 9 Arbeidstøy
Arbeidsgiver holder nødvendig arbeidstøy og vernefottøy tilpasset årstiden og arbeidsplassen.

 

Kap. III. Fravikelighet m.m.

§ 10. Fravikelighet
Forskriften kommer ikke til anvendelse dersom arbeidstaker samlet sett er omfattet av gunstigere lønns- og arbeidsvilkår etter avtale eller etter det lands rett som ellers gjelder for arbeidsforholdet.

 

§ 11. Lønns- og arbeidsvilkår i lov eller forskrift
Bestemmelser i lov eller andre forskrifter som vanligvis gjelder for arbeidsforhold, kommer også til anvendelse for arbeidsforhold som omfattes av forskriften her, herunder

• lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.
• lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie og
• lov 26. april 1947 nr. 1 om 1. og 17. mai som høgtidsdager.

Forskriften gjelder med de begrensninger som følger av lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. § 1-7.

 

Kap. IV. Ikrafttreden m.m.

§ 12. Ikrafttreden og opphør
Forskriften trer i kraft 1. desember 2008.

Forskriften opphører å gjelde 1 måned etter at Verkstedsoverenskomsten mellom LO og NHO 2008-2010 blir avløst av ny tariffavtale eller hvis Tariffnemnda treffer nytt vedtak om allmenngjøring av tariffavtalen.