Bruk av garantier. Begrep. tolking og rettsvirkninger

Generelt

Forbrukerkjøpsdirektivet definerer ”garanti” på følgende måte i artikkel 1 nr. 2 bokstav e:

”enhver forpliktelse som en selger eller en produsent har påtatt seg overfor forbrukeren til uten tilleggskostnader å tilbakebetale kjøpesummen eller omlevere, utbedre eller på annen måte avhjelpe mangler ved forbruksvaren dersom den ikke svarer til de spesifikasjoner som fremgår av garantierklæringen eller av den relevante reklamen”.

I forbindelse med endringene i markedsføringsloven, som det vil bli redegjort nærmere for i punkt 3.2, gikk man ikke inn for å lovfeste en positiv definisjon av garantibegrepet. Barne- og familiedepartementet fremhevet imidlertid at en definisjon fulgte indirekte av forslaget til ny § 9 c første ledd, nemlig ”at garantier er ordninger som gir forbrukeren tilleggsrettigheter i forhold til det han eller hun ellers har”, se Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) side 8 og 9.

I kontraktspraksis er det vanlig at selgeren påtar seg en retteplikt i en bestemt tidsperiode gjennom såkalte garantivilkår. Ved garantien innestår selgeren for en nærmere spesifisert retteplikt, mens andre misligholdsbeføyelser i større eller mindre utstrekning kan være fraskrevet i avtalen. Kjøperen kan for eksempel være avskåret fra å heve, kreve erstatning eller prisavslag hvis selgeren gjennomfører retting i samsvar med garantiens bestemmelser.

Det nærmere innholdet og virkningen av en garantierklæring beror på en tolkning av det aktuelle dispositive utsagnet. I teorien er det vanlig å operere med to hovedkategorier garantier. Den minst omfattende av disse er de såkalte bevisbyrdegarantiene. Det følger av forbrukerkjøpsloven § 18 første ledd at mangelsvurderingen skal skje på grunnlag av ytelsens tilstand på tidspunktet for risikoens overgang. Feil og skader som oppstår senere, er kjøperens risiko. Etter ulovfestede prinsipper antas kjøperenen å ha bevisbyrden for at ytelsen var mangelfull på tidspunktet for risikoens overgang. Bevisbyrdegarantier innebærer – slik betegnelsen indikerer – bare at bevisbyrden for om det foreligger en mangel ved risikoens overgang, flyttes over fra kjøperen til selgeren.

Den andre hovedkategorien er de såkalte funksjonsgarantiene. Disse innebærer at selgeren påtar seg risikoen for ytelsens funksjonsdyktighet i garantitiden. Med mindre selgeren kan godtgjøre at feilen skyldes uforsvarlig bruk, hendelig uhell eller andre uvedkommende forhold, er alle feil som faller inn under garantien, i garantitiden hans risiko.

Markedsføringslovens krav til bruk av garantier

Som nevnt ovenfor i punkt 2 er kravene til bruk av garantier i direktiv 1999/44/EF artikkel 6 nr. 2 til 5 gjennomført i markedsføringsloven kapittel II a, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven).

Det er der gitt regler som nettopp tar sikte på å klargjøre forholdet mellom forbrukerens reklamasjonsrett etter spesiallovgivningen og rettigheter etter en avtalt garanti som vil komme som et supplement til rettighetene etter loven.

Markedsføringsloven § 9 c første ledd svarer innholdsmessig til tidligere § 2 tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) side 22. Bestemmelsen forbyr bruk av garantiutsagn som ikke gir forbrukeren en bedre rettsstilling enn han eller hun ellers har i henhold til lov eller ulovfestede regler. Annet ledd oppstiller en opplysningsplikt i forbindelse med markedsføring av garantier. Etter første punktum skal det opplyses om eventuelle vesentlige begrensninger i garantien. Opplysningsplikten gjelder forhold forbrukeren har grunn til å forvente å bli gjort oppmerksom på. Som eksempel nevner forarbeidene tilfeller hvor garantien ikke omfatter sentrale deler av varen, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) side 22. Dersom det opplyses om garantitiden i markedsføringen, skal det etter annet ledd annet punktum også opplyses om den lovbestemte fristen for reklamasjon etter den aktuelle lovgivningen.

Markedsføringsloven § 9 d første ledd inneholder en oppregning av opplysninger som skal fremgå av garantivilkårene. Ifølge forarbeidene er oppregningen ikke ment å være uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) side 22. Forbrukerombudet og Markedsrådet vil etter omstendighetene kunne stille ytterligere krav til innholdet av garantivilkårene i medhold av markedsføringsloven § 9 d. Etter § 9 d første ledd bokstav a skal det opplyses om garantiens innhold. I dette ligger for det første at det skal opplyses om hva garantien gir av rettigheter utover det forbrukeren har uten garantien. Videre skal det opplyses om eventuelle begrensninger i garantien. Eksempler på begrensninger kan være at garantien bare gjelder visse deler av varen, eller at den bare omfatter en begrenset del av utbedringskostnadene. Dersom det er fastsatt særlige betingelser for at garantien skal gjelde, skal det også opplyses om dette. Etter bokstav b skal det opplyses om aktuell lovgivning som kommer i tillegg til garantien, og at de lovbestemte rettighetene ikke begrenses av garantien. En generell henvisning til lovgivningen er ikke tilstrekkelig. For forbrukerkjøp må det derfor henvises til rettighetene etter forbrukerkjøpsloven. I medhold av bokstav c skal det gis opplysninger som er nødvendige for å benytte garantien. Eksempler på dette kan være garantiens varighet, hva den omfatter og hvem garantien kan gjøres gjeldende ovenfor. Bokstav d oppstiller en opplysningsplikt om lengstefristen for reklamasjon etter den aktuelle lovgivningen, dersom denne er lengre enn garantitiden. Etter bokstav e skal det opplyses om at det uansett kan reklameres på varen i sin helhet etter aktuell lovgivning, dersom garantien er begrenset. Dette forutsetter at den aktuelle lovens materielle vilkår er oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 43 (2002-2002) s. 23.

Paragraf 9 d annet ledd gir regler om hvilket språk garantivilkårene skal utformes på. Er varen i hovedsak rettet mot norske forbrukere, skal garantivilkårene være utformet på norsk.

Paragraf 9 d tredje ledd første punktum pålegger garantigiveren å opplyse forbrukeren om garantien, dersom en garanti omfattes av avtalen. Videre skal det opplyses om at forbrukeren har rett til å få garantivilkårene utlevert. Etter annet punktum har forbrukeren etter begjæring rett til å få garantivilkårene utlevert. Forbrukeren skal i så fall motta garantivilkårene lesbart og lagret på papir eller et annet varig medium som forbrukeren råder over. Det er ikke tilstrekkelig å henvise til garantivilkår som for eksempel er lagt ut på selgerens nettsider.

Forbrukerkjøpslovens nåværende regler

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 3 første ledd at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven. Dette innebærer at garantiavtaler som reduserer forbrukerens vern i forhold til loven, ikke kan gjøres gjeldende. Hvis det foreligger en mangel i lovens forstand, kan forbrukeren påberope seg alle misligholdsbeføyelsene på de vilkår loven oppstiller. Garantier får bare selvstendig rettslig betydning i den grad de gir forbrukeren et sterkere vern enn det som følger av loven.

Forbrukerkjøpsloven § 18 første ledd bestemmer at man ved bedømmelsen av om tingen har en mangel, skal legge til grunn det tidspunkt da risikoen går over på forbrukeren, selv om mangelen først viser seg senere.

Fra dette rettslige utgangspunktet gjør forbrukerkjøpsloven tre unntak i § 18 annet og tredje ledd. Ett av dem gjelder ved bruk av garantier og lignende, se tredje ledd annet og tredje punktum. (Hele tredje ledd gjengis for å få frem sammenhengen med første punktum):

”Selgeren svarer også for en mangel som oppstår senere, dersom den skyldes kontraktsbrudd fra hans eller hennes side. Det samme gjelder dersom selgeren ved garanti eller på annen måte har påtatt seg ansvar for at tingen vil ha angitte egenskaper eller være egnet til vanlig bruk eller en særlig bruksmåte i et tidsrom etter leveringen. En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame.”

Ordlyden i annet punktum er ikke klar, og den kan tolkes slik at man har koblet seg til lovens mangelsbegrep med den virkning at forbrukeren kan påberope seg lovens misligholdsbeføyelser i garantitiden. Det fremgår imidlertid nokså klart av bestemmelsens forhistorie at det bare er meningen å presisere at lovens utgangspunkt om tidspunktet for mangelsvurderingen i § 18 første ledd ikke er til hinder for at forbrukeren kan påberope seg en funksjonsgaranti så lenge garantien løper. Forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd annet punktum svarer til kjøpsloven § 21 annet ledd annet punktum, og skal forstås på samme måte, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 176 annen spalte. I Ot.prp. nr. 80 (1986-87) side 64 første spalte viser departementet til at bestemmelsen skal forstås på samme måte som forslaget til tilsvarende regulering i NU 1984: 5 ”nordiska köplagar” 22 §, hvor det på side 239 presiseres at ”[v]ilka rättsverkningar som följer av en garanti eller annan liknande utfästelse beror på dess innehåll”. Det vises også til at bestemmelsen motsvarer FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp artikkel 36. Det som fastsettes i forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd annet punktum mangler på bakgrunn av dette selvstendig materiell betydning, fordi man også uten en slik regulering måtte ha kommet til at en funksjonsgaranti kan gjøres gjeldende etter sitt innhold uavhengig av lovens regulering av risikoens overgang. Det er garantiens innhold som blir avgjørende.

Forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd siste punktum ble tatt inn i loven for å tydeliggjøre gjennomføringen av direktiv 1999/44/EF artikkel 6 nr. 1, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 176 annen spalte.