Enkelte hovedspørsmål

Behov for lovregulering? Forholdet til kontraktsfriheten

Den reguleringen av virkningen av å tilby garantier som finnes i Sverige og Finland, innebærer et ikke ubetydelig inngrep i kontraktsfriheten, og det i forhold til ordninger som tar sikte på å gi forbrukerne fordeler utover forbrukerkjøpslovens eksisterende ufravikelige vern. Det må derfor etter departementets syn foreligge vektige argumenter for en slik regulering for at den skal kunne anbefales.

Som det pekes på i den svenske lagrådsremissen, kan det prinsipielt spørres om rent frivillige ordninger som garantier bør undergis tvingende regulering. Det kan hevdes at selgeren bør ha mulighet til å tilby forbrukeren et vern utover det som følger av tvingende regler i loven, mot at han selv kan bestemme hvor langt dette skal gå. I den svenske lagrådsremissen slås det imidlertid fast at det ikke er aktuelt å fravike selve utgangpunktet i svensk rett om at en garanti innebærer tvingende regulering. Det aktuelle spørsmålet for svenskene er om dette utgangspunktet skal nyanseres gjennom en adgang for selgeren til å fraskrive seg enkelte beføyelser. Utgangspunktet for vurderingen er dermed et annet i Norge enn i Sverige. Det er en forskjell på å vurdere endringer i en allerede innarbeidet ordning som man gjør i Sverige, og å foreslå en ny ordning, som det eventuelt blir spørsmål om i Norge, dersom man skal gå over til et system som det gjeldende svenske. I Norge er utgangspunktet kontraktsfrihet. I realiteten er det spørsmål om å utvide lovens mangelsansvar for selgeren.

Den svenske begrunnelsen for ikke å gå over til et system med mulighet for ansvarsbegrensning for selgeren, synes primært å være at en slik omlegging vil virke forvirrende og skape informasjonsproblemer. Departementet er mer i tvil om dette kan være et argument i Norge for å gå bort fra utgangspunktet om kontraktsfrihet. Overført til norske forhold kan det hevdes at en overgang til det svenske systemet kan virke forvirrende.

Sett i lys av dette er det grunn til å vurdere nøye om det er behov for ytterligere lovregler på dette området. Som tidligere nevnt følger det allerede av markedsføringsloven § 9 c første ledd at ”[d]et er forbudt i næringsvirksomhet å bruke ordet garanti eller tilsvarende uttrykk ved omsetning av varer (…), dersom mottakeren ikke gis rettigheter i tillegg til de rettighetene han eller hun ellers har, eller dersom slike rettigheter begrenses”. Behovet for å motvirke betegnelsen garanti er på denne måten søkt ivaretatt i markedsføringsloven.

Det er i denne sammenheng også naturlig å peke på markedsføringsloven § 9 d første ledd bokstav d og e. Etter disse bestemmelsene skal det opplyses om lengstefristen for reklamasjon etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, og at det uansett kan reklameres på ytelsen etter loven dersom garantien er begrenset (selvsagt forutsatt at lovens vilkår er oppfylt). Også disse bestemmelsene tar sikte på å skape klarhet i forholdet mellom lovens regler og hva som måtte følge av garantien. Reglene er dels kommet inn som en følge av kravene i forbrukerkjøpsdirektivet, som nettopp på dette punktet tok sikte på å skape den nødvendige klarhet mellom lovens mangelsregler og garantier for å hindre at forbrukeren ble villedet.

Justiskomiteens flertall pekte under behandlingen av forbrukerkjøpsloven på at markedsføringsloven ikke inneholder sivilrettslige sanksjoner.

Forbrukeren vil imidlertid ikke kunne fratas det vern forbrukerkjøpslovens ufravikelige regler gir dersom det etter loven foreligger en mangel ved varen. Foreligger det en kjøpsrettslig mangel, vil forbrukeren alltid kunne benytte seg av lovens mangelsbeføyelser. Videre er en garanti bindende, og kan påberopes av forbrukeren så langt den rekker. Spørsmålet her er om det er rimelig at forbrukeren i tillegg til dette skal kunne påberope alle lovens mangelsbeføyelser i et tilfelle hvor selgerens ansvar allerede går lenger enn etter loven ved at han eller hun frivillig har påtatt seg en garanti.

Etter departementets syn vil det være uheldig dersom en tvingende regulering av virkningene av bruk av garantier fører til at næringsdrivende reduserer bruken av garantier. Som det fremgår av punkt 5 ovenfor opplevde man i Sverige først at garantigivningen falt i perioden etter at konsumentköplagen 21 § ble innført, for så å ta seg opp igjen. Denne erfaringen kan muligens tilsi at det neppe er grunn til å forvente noen varig reduksjon i garantigivningen som følge av en lignende regulering som den svenske og finske. På den annen side vises det til SOU 1995: 11 s. 113 hvor utvalget pekte på at man antok at garantigivningen ville øke dersom man gjorde det mulig å begrense garantien, og at dette ville være en fordel for forbrukeren. Departementet ber om synspunkter på om tvingende regulering på dette punktet vil kunne antas å redusere garantigivningen.

En grunn til at garantigivningen tok seg opp igjen i Sverige kan tenkes å være at koblingen til lovens mangelsbegrep innebærer at de alminnelige misligholdssanksjonene bare kan gjøres gjeldende så fremt de øvrige vilkårene for henholdsvis retting, omlevering, prisavslag, heving og erstatning er til stede. Retting og omlevering er primære sanksjoner. Det er her i forhold til norsk rett særlig grunn til å fremheve at uvesentlige mangler ikke gir rett til å heve avtalen, jf. forbrukerkjøpsloven 32, og at erstatningens omfang er underlagt en rekke begrensninger i § 52.

Det kan videre nevnes at det etter det svenske og finske systemet fortsatt eksisterer avtalefrihet med hensyn til hva garantien skal omfatte. Dette innebærer imidlertid bare at man kan begrense garantien til å gjelde visse egenskaper i varen, det er altså ikke tale om avtalefrihet vedrørende beføyelsene.

Dersom man mener at det innebærer et for vidtgående inngrep i kontraktsfriheten å innføre samme type regler som i Sverige og Finland, synes det ikke å være behov for noen ytterligere regulering av garantier utover de regler som allerede finnes i forbrukerkjøpsloven og markedsføringsloven.

Mener man derimot at det er rimelig at forbrukeren i garantitilfellene skal kunne påberope seg alle lovens mangelsbeføyelser, kan man se for seg en norsk bestemmelse etter mønster av de svenske og finske bestemmelsene. Departementet har i punkt 8 utarbeidet et utkast til en slik bestemmelse. I det følgende (under punkt 6.2 til 6.6) drøfter departementet enkelte spørsmål knyttet til en eventuell slik bestemmelse.

Man kunne under en slik forutsetning tenke seg en mellomløsning etter mønster av det svenske forslaget i SOU 1995: 11 s. 185, hvor det ble foreslått at en eller flere av lovens misligholdsbeføyelser kunne fraskrives. Departementet viser til at man i Sverige ikke har funnet å kunne gå inn for en dette forslaget, jf. foran. En slik løsning gir større fleksibilitet enn en ordning hvor det overhodet ikke er rom for fraskrivelse av noen beføyelser. Departementet vil imidlertid peke på at det etter det svenske forslaget ikke vil være mulig å fraskrive deler av en beføyelse, noe som begrenser partenes mulighet for fleksibilitet og tilpassede løsninger.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på de problemstillinger som her er reist.

Hvilke garantier bør eventuelt være omfattet av reguleringen?

Etter både den svenske og den finske bestemmelsen er det ikke avgjørende om ordet garanti er brukt i avtalen. Det avgjørende er om selgeren etter en nærmere tolking må anses for å ha garantert helt eller delvis for varens funksjonsdyktighet eller for en eller flere egenskaper ved varen. Det synes ikke hensiktsmessig alene å knytte an til et begrep som garanti, fordi reguleringen i så fall blir lett å omgå og vil gi tilfeldige utslag. I den finske konsumentskyddslagen 15 a § er ordet garanti tatt inn i parentes i første ledd, og brukt som et lovteknisk forenklende koblingsord i annet ledd. Dette har mye for seg, og en slik bruk av garantibegrepet er også gjort i forslaget som fremsettes her.

Både i den svenske og finske reguleringen er det avgjørende om selgeren har garantert for varens eller deler av varens funksjonsdyktighet eller andre egenskaper ved varen. Rene bevisbyrdegarantier faller utenfor. Dette bør antakelig også legges til grunn for en eventuell norsk regulering. Etter departementets vurdering synes dette å innebære en fornuftig avgrensning. Dersom selgeren bare har bundet seg til at bevisbyrden for om en mangel foreligger ved risikoens overgang skal påhvile ham, vil det være en meget uoversiktlig og vidtrekkende konsekvens av det dispositive utsagnet at det medfører at det foreligger en mangel.

Det er videre et krav både i Sverige og Finland at garantien er gitt for en viss tid. Som det fremgår i punkt 4.1 er det nok at garantien de facto er tidsbegrenset. Vurderingen av dette vil måtte bero på en tolking av den aktuelle avtalen. Et slikt krav innebærer bare at de rene tidsubestemte garantiene ikke blir omfattet av forslaget, og begrunnelsen for det er at virkningene av å la dem være omfattet, kan bli for omfattende og uoversiktlige for den selgeren som har gitt en slik garanti. En selger har for eksempel, basert på årelang erfaring med et produkt, funnet at det er regningssvarende å operere med en tidsubegrenset rett til utbedring av visse feil som oppstår svært sjelden. For ham vil det da kunne fremstå som nokså uventet at kjøperen eventuelt får rett til å kreve omlevering, prisavslag eller erstatning mange år etter risikoens overgang. Departementet går derfor inn for at en eventuell regulering bør være som i Sverige og Finland også på dette punktet.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på den foreslåtte avgrensningen av hvilke garantier som bør være omfattet av bestemmelsen.

Krav om at det må foreligge et brudd på garantien – ”försämring”

Både i den svenske og den finske bestemmelsen er det et krav om at varen ”försämras i det avseende som utfästelsen omfattar”. I dette ligger det en avgrensning mot slitasje eller andre forandringer som skyldes normal bruk. Det må foreligge en ”bristfällighet av nogon form”, se punkt 4.1. Etter departementets syn kan det synes tvilsomt om de nevnte kravene innebærer noe mer enn det selvsagte at det må foreligge et brudd på garantien rett tolket, og i så fall har man ikke oppnådd noe annet enn å bringe inn et tolkingstema som har vist seg å volde en del tvil i praksis. Departementet foreslår en avvikende formulering fra den man har i Sverige og Finland. Det avgjørende etter forslaget er om det foreligger et brudd på garantien i den forstand at tingen ikke svarer til selgerens forpliktelse. Dette innebærer imidlertid neppe noen realitetsforskjell i forhold til reguleringen i Sverige og Finland. Departementet vil peke på at et slikt vurderingstema uansett vil måtte innebære en viss usikkerhet.

Unntak ved ulykkeshendelser og forhold på forbrukerens side

I Sverige og Finland har man funnet det nødvendig å presisere uttrykkelig at ansvar ikke inntrer om ”säljaren gör det sannolikt att försämringen beror på en olyckshändelse, felaktig handtering av varan eller någon annan omständighet på kjöparens sida” (det siterte er hentet fra den finske bestemmelsen), se nærmere punkt 4.2.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 26 første ledd at en mangel ikke kan gjøres gjeldende dersom den ”skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side”. Dette vil etter departementets vurdering dekke ”felaktig handtering av varan eller någon annan omständighet på kjöparens sida”. Når det gjelder ulykkeshendelser har man imidlertid ikke noen bestemmelse i forbrukerkjøpsloven som synes tilstrekkelig dekkende. Selv om konkret avtaletolkning i de fleste tilfeller nok vil lede til at selgeren ikke vil ha ansvar for ulykkeshendelser, er departementet foreløpig av den oppfatning at det i en eventuell bestemmelse bør tas inn et unntak som i de svenske og finske bestemmelsene. Departementet ber om høringsinstansenes syn på dette.

Skal selgeren hefte for garantier gitt av andre?

Det er her spørsmål om en avtale i kraft av loven skal få virkning for selgeren selv om han ikke er part i den.

I Sverige hefter selgeren for en garanti gitt av ”säljaren eller nogon annan för hans räkning”. Ifølge de svenske forarbeidene er det ikke noe krav om et fullmakts- eller oppdragsforhold mellom selgeren og garantigiveren. Det avgjørende er om selgeren og den som avgir garantien, fremstår som en enhet for forbrukeren.

I Finland har man gått ett skritt videre. Det fremgår av konsumentskyddslagen 15 § annet ledd at selgeren også hefter for garantier som er gitt i tidligere salgsledd. Selgeren kan imidlertid komme fri ansvar etter bestemmelsen ved å meddele kjøperen at han ikke anser seg bundet av en garanti gitt av et tidligere salgsledd. Etter departementets foreløpige vurdering synes den finske reguleringen her å gå langt i å pålegge selgeren ansvar for garantier gitt av andre. Det vises til at også tilfeller hvor forbrukeren forstår at garantien er gitt av en annen enn selgeren, og at han derfor ikke er bundet av den på avtalerettslig grunnlag, er omfattet.

Etter departementets foreløpige syn er et minste vilkår for at det skal være aktuelt å la selgeren hefte for garantier gitt av andre at garantien for forbrukeren fremstår som gitt av den aktuelle selgeren. Først da har selgeren en naturlig foranledning til eventuelt å presisere at han ikke er bundet av garantien. Og dersom det fremgår for den jevne forbrukerkjøper at selgeren ikke er bundet, er det heller ikke grunn til å gi avtalen rettsvirkning overfor ham i kraft av loven. I motsatt fall kan man hevde at loven gir forbrukeren en tilfeldig fordel.

Dersom det blir aktuelt å gi regler om at selgeren hefter for garantier gitt av andre, bør selgeren etter departementets foreløpige vurdering alltid kunne fri seg fra ansvar ved å meddele kjøperen på en tydelig måte før kjøpsavtalen blir inngått at han ikke anser seg bundet. Dersom en slik meddelelse er gitt, har ikke forbrukeren en beskyttelsesverdig interesse i å kunne holde selgeren ansvarlig i henhold til garantien, fordi begrunnelsen for identifikasjon svikter når garantien ikke fremstår som gitt av selgeren.

Departementet har utformet forslag til en bestemmelse om at selgeren i visse tilfeller hefter for garantier gitt av andre. Det er valgt en noe annen ordlyd enn i de svenske og finske bestemmelsene, for bedre å uttrykke realiteten. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør gis en slik regel, og eventuelt hvordan denne bør utformes.

Den foreslåtte bestemmelsen regulerer ikke forbrukerens forhold til andre enn selgeren. En leverandør som avgir en garanti som faller inn under bestemmelsen i forhold til selgeren, vil ikke selv hefte etter bestemmelsen. Leverandørens ansvar vil være regulert av garantien.

Virkningen av at bestemmelsen kommer til anvendelse

Som tidligere nevnt vil en bestemmelse om garantier etter svensk og finsk mønster innebære at brudd på garantier som faller inn under den foreslåtte reguleringen, skal anses for å utgjøre en mangel i lovens forstand. Virkningen blir dermed at forbrukeren kan gjøre gjeldende alle lovens misligholdsbeføyelser i den grad de øvrige vilkårene, ut over at det må foreligge en mangel, er oppfylt.

Dette betyr for eksempel at mangelen ikke må være uvesentlig dersom den skal gi grunnlag for heving, og at det må foreligge et påregnelig økonomisk tap dersom forbrukeren skal ha krav på erstatning. Begrensninger i garantien med hensyn til hvilke misligholdssanksjoner forbrukeren kan påberope seg, kan ikke gjøres gjeldende.

Som det fremgår av punkt 6.1, jf. punkt 5, vil en alternativ utforming av bestemmelsen være at en eller flere av lovens misligholdsbeføyelser kan fraskrives, jf. forslaget i SOU 1995: 11 s. 185.

Økonomiske, administrative og øvrige konsekvenser

Departementet kan ikke se at en regel om garantier etter svensk og finsk mønster vil ha særlige økonomiske og administrative eller andre konsekvenser for det offentlige.

Når det gjelder konsekvenser for private aktører, peker departementet på at selgersiden vil kunne risikere økte kostnader i forbindelse med mangelskrav, herunder erstatningsutbetalinger. Siden det vil være flere tilfeller enn etter dagens regler hvor man vil kunne konstatere mangel ved varen, vil nødvendigvis slike kostnader kunne øke i omfang. Økte kostnader for selgersiden kan lede til prisstigning på varer.

For forbrukerkjøperen vil forslaget representere motsvarende økonomiske fordeler i den grad forslaget ikke vil innebære at det vil bli gitt færre garantier. Dersom næringen som følge av de foreslåtte reglene reduserer garantigivningen, vil dette imidlertid kunne slå uheldig ut for forbrukerne. Det er vanskelig å si noe nærmere om hvordan reglene vil slå ut i praksis, og dermed noe mer konkret om konsekvensene. Det kan vises til erfaringene i Sverige, hvor garantigivningen raskt tok seg opp igjen etter innføringen av tilsvarende regler, men hvor det også ble pekt på at man vanskelig kan si noe om hvilket omfang garantigivningen ville ha hatt uten reglene.