Innledning

Økt bevegelsesfrihet for arbeidskraft, kapital, varer og tjenester over landegrensene er ikke bare en realitet men også et uttalt mål for arbeidet innenfor EU og EØS. I Norden har bevegelsesfriheten for arbeidskraft helt siden 60-tallet ført til en betydelig inn- og utvandring av arbeidskraft. Etter at man fjernet valutareguleringen og reguleringen av finansmarkedene i de nordiske landene, har også bevegelsen av kapital over landegrensene økt markant i Norden, på samme måte som i Europa og verden for øvrig.

Utviklingen i retning av større bevegelse av arbeidskraft og kapital fører naturlig med seg et behov for større samarbeid mellom myndighetene i de berørte landene. Dette gjelder bl.a. på inndrivingsområdet. I et slikt marked oppstår det for eksempel ikke sjelden situasjoner der private eller offentlige kreditorer har uoppgjorte krav mot skyldnere som er hjemmehørende i et annet land, eller der skyldnerens beslagbare aktiva befinner seg i et annet land. For at skyldnere ikke enkelt skal kunne unndra seg sine forpliktelser, er det derfor nødvendig å ha ordninger som gjør det mulig å inndrive krav på tvers av landegrensene.

Mellom de nordiske landene er det etablert samarbeid mellom inndrivingsmyndighetene på flere områder. I medhold av den nordiske bistandsavtalen 7. desember 1989 har de nordiske landene forpliktet seg til å yte hverandre bistand til innfordring av skatter mv. og til sikring av slike krav. I den nordiske bistandsavtalen artikkel 2 defineres hva som etter avtalen skal anses som skatt i de enkelte landene. For Norges del er dette inntektsskatt, formuesskatt, skatter i henhold til petroleumsskatteloven, skatt på honorar til utenlandske artister og arveavgift. I medhold av særskilt avtale inngått med hjemme i bistandsavtalen artikkel 20, kan det dessuten anmodes om bistand til innfordring av motorvognavgifter, merverdiavgift, avgifter til folketrygden, dokumentavgift og visse særavgifter.

Bøtestraffer og avgjørelser om inndragning og sakskostnader i straffesaker mv. som er fastsatt i et nordisk land kan i henhold til samordnet nordisk lovgivning tvangsinndrives i de andre nordiske landene, jf. for Norge lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff mv. §§ 1 og 2.

Også privatrettslige krav som er fastslått ved rettskraftig avgjørelse av en domstol i et nordisk land, kan tvangsinndrives i et annet nordisk land i henhold til overenskomst 11. oktober 1977, som har ledet til samordnet nordisk lovgivning, i Norge lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område. Det er for øvrig ikke bare domstolsavgjørelser som kan gi grunnlag for tvangsinndriving etter denne loven – det vises til §§ 4 flg. i den nevnte loven.

For mange privatrettslige krav gjelder dessuten reglene om fullbyrding i Luganokonvensjonen, jf. lov 8. januar 1993 nr. 21 om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganoloven). Avtalen omfatter, men er ikke begrenset til, de nordiske landene. Luganokonvensjonen erstatter den nordiske overenskomsten av 1977 for saker som omfattes av Luganokonvensjonen, jf. artikkel 55.

For underholdsbidrag gjelder det en egen nordisk inndrivingsavtale. Underholdsbidrag til ektefelle, tidligere ektefelle, barn i ekteskap, stebarn, adoptivbarn, barn utenfor ekteskap eller mor til slikt barn, som er fastsatt i et nordisk land (ved rettskraftig dom, administrativ beslutning eller skriftlig avtale), kan tvangsinndrives i et annet nordisk land i samsvar med Konvensjon mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om inndriving av underholdsbidrag, undertegnet i Oslo 23. mars 1962 (inntatt i lovsamlingen), jf. lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. § 6. Luganokonvensjonen kommer også til anvendelse i bidragssaker, jf. artikkel 1.

Når en kreditor finner det nødvendig å gå til tvangsinndrivingssak i et annet land på grunnlag av en av avtalene som er nevnt ovenfor, står vedkommende ofte overfor en vanskeligere prosess enn dersom det skulle søkes inndriving nasjonalt. Kreditor kan derfor ha behov for å kunne hente inn informasjon om skyldnerens formuesforhold etter en lettere prosedyre før et eventuelt søksmål eller en begjæring om tvangsinndriving. For kreditor vil det være en fordel å kunne innhente opplysninger om skyldnerens eiendeler og inntekter i vedkommende land for å ta stilling til om det har noen hensikt å søke tvangsinndriving i dette landet. Særlig kan det være en fordel dersom det kan innhentes opplysninger fra flere land samtidig, og deretter søkes tvangsinndriving der mulighetene for dette er best.

Også der tvangsinndrivingen skjer nasjonalt, f.eks. når norske myndigheter skal inndrive et norsk krav ved hjelp av utleggstrekk i lønn skyldneren har i Norge, kan det være behov for informasjon om skyldnerens eiendeler og inntekter i utlandet. Hvis skyldneren også har inntekter i Sverige, har dette betydning for hvor høyt utleggstrekket kan settes i Norge, ettersom det bare kan gjøres trekk i den utstrekning lønnen overstiger det som rimelighet trengs til underhold av skyldneren og dennes husstand, jf. dekningsloven § 2-7.

Kreditor kan også ha behov for informasjon om organiseringen av inndrivingsmyndighetene i et annet land, og hvilke rettsregler som gjelder.

På denne bakgrunn nedsatte Nordisk Ministerråd våren 2001 en arbeidsgruppe som skulle vurdere behovet for informasjonsutveksling mellom innkrevingsmyndighetene i Norden, og om det eventuelt var grunnlag for å lage en konvensjon om dette. Fra norsk side hadde Justisdepartementet og Finansdepartementet hver sin representant i arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen avga sin rapport sommeren 2002. Rapporten inneholder et utkast til en nordisk avtale. Avtaleutkastet har etter at rapporten ble avgitt, blitt revidert i samarbeid mellom de nordiske justisdepartementene. Det siste avaleutkastet er vedlagt dette høringsnotatet.

Hovedprinsippene i avtaleutkastet er som følger: Inndrivingsmyndighetene i Norden, samt organer som representerer statene i egenskap av kreditor for et offentligrettslig krav, skal kunne hente inn informasjon om en skyldners eiendeler, inntekter m.v. i et annet nordisk land fra inndrivingsmyndighetene i dette landet. Plikten til å utlevere opplysninger gjelder opplysninger de selv har eller som de lett kan hente ut fra registre o.l. Opplysningsplikten gjelder i utgangspunktet også i forhold til taushetsbelagte opplysninger. Begjæring om å få utlevert opplysninger skal i utgangspunktet gå via en sentral myndighet i hvert land, som er utpekt for dette formålet.