Hjemmelsspørsmål

Hundeloven § 19 gir hjemmel til å fastsette forskrift om forbud mot farlige hunder m.v. I andre ledd første punktum, er farlige hunder definert som ”hunder eller hundetyper som er spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr” . Ordlyden er identisk med ordlyden i den nå opphevede kamphundloven § 2, som er hjemmelslov til kamphundforskriften.

Etter ordlyden kan det stilles spørsmål om det er et krav at hunden må være farlig både for mennesker og dyr. Etter departementets vurdering har det neppe vært lovgivers mening og oppstille dette som to obligatoriske krav, men at det er tilstrekkelig at hunden er farlig for mennesker eller dyr. Det er også denne siste ordlyden som er brukt i hundeloven § 19 tredje ledd bokstav c, for så vidt gjelder forbud mot enkelthunder. For nærmere forståelse av dette kravet, vises det til en avgjørelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Retstidende 2002 side 423. Saksforholdet, som knyttet seg til kamphundloven § 4, er nærmere omtalt i Ot. prp. nr. 48 (2002-2003) side 169 flg. Høyesterett uttaler blant annet:

”Etter kamphundloven § 4 er det forbudt å holde eller avle farlige hunder. Slike hunder kan kreves avlivet. Hva som regnes som farlige hunder er regulert i lovens § 2. Det er hunder som er ”spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr”.

…………………….

Lest i sin sammenheng kan ikke lagmannsretten forstås annerledes enn at den har lagt til grunn at hundene ut fra sin egenart er farlige. Den har vist til en rekke episoder og hendelser for å illustrere karakteren av hundene. Lagmannsretten uttaler om hundene: «De har opptrådt aggressivt, og det må regnes som sannsynlig at de ved fortsatt opphold hos A vil påføre dyr eller mennesker - ikke bare psykisk, men også fysisk skade.» Utvalget kan ikke se at den konkrete vurdering som er foretatt indikerer noen uriktig lovtolking.”

Høyesterett har således lagt til grunn, under henvisning til lagmannsrettens uttalelse, at det må være tilstrekkelig at hundene ”vil påføre dyr eller mennesker – ikke bare psykisk, men også fysisk skade. Etter departementets vurdering, kan det derfor, med hjemmel i hundeloven § 19, fastsettes forbud mot hunder som er farlige for mennesker eller dyr.

Et annet vilkår for å kunne fastsette forbud mot farlige hunder etter hundeloven § 19 første ledd jf. andre ledd første setning, er at hunden eller hundetypen er spesielt ”aggressive, kampvillige og utholdende….”. Ordlyden taler for at alle 3 vilkårene må være oppfylt. Ulveblandinger vil normalt være utholdende, men det kan stilles spørsmål ved om det er riktig å karakterisere dem som spesielt aggressive og kampvillige. Ut fra dette kan det være berettiget å reise spørsmål om det er adgang til å gi forskrift om forbud mot ulveblandinger.

På den annen side synes det lite tvilsomt at ulveblandingene kan ha et sterkt jaktsinstinkt, og at de ved utøvelsen av dette jaktsinstinktet har en adferd som er både aggressiv og kampvillig, der målet er å skaffe seg et byttedyr. Ut fra denne forutsetningen, vil det ikke være galt å si at ulveblandingene er både utholdende, aggressive og kampvillige. Også det forhold at små barn kan bli oppfattet som byttedyr, gjør det forsvarlig å anse hundeloven § 19 som en tilstrekkelig hjemmel til å fastsette forskrift om forbud mot ulveblandinger.

Det synes forutsatt i Innst. O. nr. 91 (2002-2003) blant annet s. 19 og under behandlingen videre i Stortinget, at den nå vedtatte lovutforming gir adgang til å gi forskrifter som forbyr ulveblandinger. Departementet antar etter dette at hundeloven § 19 første ledd, jf. andre ledd gir hjemmel for å fastsette et forbud mot ulveblandinger.