Registrering av opplysninger om utleggstrekk og ”intet til utlegg”

Ved lov 17. juni 2005 nr. 89 ble det tilføyd et nytt fjerde punktum i tvangsfull­byrdelses­loven § 7-21 annet ledd om at namsmannen skal sørge for at utleggstrekk blir registrert i Løsøreregisteret.

Etter tinglysingsloven § 34 a annet ledd første punktum kan departementet gi forskrift om hvilke opplysninger som skal tas inn i registeret når utleggstrekk og beslutning om ”intet til utlegg” registreres i Løsøreregisteret etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-21 og 7-25.

Spørsmålet om hvilke opplysninger om utleggstrekk som bør registreres, er behandlet i Ot.prp. nr. 66 (2004-2005) på s. 19, hvor det heter:

”Det er klårt at Lausøyreregisteret må innehalde opplysningar om at trekk er lagt ned, og om storleiken på trekket. Derimot er det omsyn som taler mot at fordringshavarar, inkassobyrå mv. skal kunne få opplysningar om trekkas prioritet og om kva for namsmakt som har lagt ned trekket. Om prioriteten for krava vert opplyst, vil det gå fram om kravet er eit underhaldstilskot, erstatning eller oppreisning for straffbar handling eller bot eller eit anna krav, jf. dekningslova § 2-8 første ledd bokstav a til c. Dette er svært sensitive opplysningar. Departementet meiner at personvernomsyn tilseier at slike opplysningar ikkje vert gjort tilgjengelege for andre enn namsmaktene. Personvernomsyn må her vege tyngre enn omsynet til fordringshavaranes behov for å kontrollere om prioriteten er korrekt. Namsmaktene vil få informasjon om priori­teten i sakshandsamingssystemet. Departementet legg til grunn at med den auka moglegheita for kontroll av utleggstrekka som lovframlegget inneber for namsmaktene, vil faren for trekk med urett prioritet uansett verte redusert. Departementet foreslår difor at opplysningar om kva for prioritet trekket har, ikkje skal gå fram av Lausøyreregisteret.

Opplysningar om kva for namsmakt som har lagt ned trekket, kan òg vere sensitive. Statens innkrevjingssentral driv inn bøter og krav på erstatning for straffbare forhold. Dei krev rett nok inn andre typar krav med, mellom anna studielån. Ei opplysning om at Trygdeetatens inn­krevjingssentral har lagt ned trekket, vil avsløre at skyldnaren har plikt til å betale underhalds­tilskot eller har underhaldstilskotsgjeld. Opplysning om kven som er namsmakt vil i første rekke vere av interesse for dei andre namsmaktene i samband med deira plikter etter tvangs­fullføringslova § 7-21 og § 7-24. Departementet foreslår difor at opplysningar om kva for nams­makt som har lagt ned trekket, berre skal vere tilgjengeleg for namsmaktene, og ikkje gå fram av Lausøyreregisteret.

Eit anna spørsmål er om opplysning om trekkperioden bør gå fram av Lausøyreregisteret. Det er av nytte for fordringshavarar som sjølv planlegg å krevje utlegg, å kjenne til når eit nedlagt utleggstrekk kjem til å stanse. Personvernomsyn kan tale for at opplysningar om trekkperiode ikkje bør gjevast ut. Dersom det ikkje er fastsett nokon trekkperiode, vil det for den som er kjend med regelen i dekningslova § 2-7 tredje ledd, vere klårt at det dreier seg om eit krav på underhaldstilskot. Er trekkperioden fem år, vil det gå fram at trekket gjeld ei bot eller eit skatte­krav. Men denne samanhengen vil berre vere kjend for dei brukarane som kjenner reglane om trekkperiode i dekningslova § 2-7 tredje ledd. Departementet legg vekt på at det er ei viktig opplysning for kreditorane kva tid trekkperioden går ut, og foreslår difor at trekkperioden skal registrerast i Lausøyreregisteret.”

I forskriftsutkastet § 2 foreslås det regler i tråd med vurderingene i proposisjonen. For utleggstrekk foreslås det at Løsøreregisteret skal inneholde opplysninger om datoen for utleggsforretningen, trekkets størrelse og trekkperioden, om slik er fastsatt. Ved at det foreslås at registrering skal skje på saksøktes blad, vil det også kreves at saksøkte registreres med en entydig identifikasjonsangivelse, det vil si personnummer eller organisasjonsnummer. Det er ikke funnet grunn til å si dette uttrykkelig i forskrifts­utkastet, da dette vil følge allerede av de alminnelige reglene om Løsøreregisteret i tinglysingsforskriften § 16.

Det foreslås videre at det presiseres særskilt at opplysninger om trekkets prioritet og om hvem som er namsmyndighet, ikke skal registreres.

Proposisjonen tar ikke opp spørsmålet om hvilke opplysninger som skal registreres om forretninger om ”intet til utlegg”. Forretninger om ”intet til utlegg” som nedlegges av særnamsmyndigheter som ikke har kompetanse til å nedlegge både utleggstrekk og utleggspant i alle skyldnerens formuesgoder, skal ikke registreres i Løsøreregisteret, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25 fjerde punktum. Det vil derfor ikke være aktuelt å registrere slike utleggsforretninger som har forbindelse med inndriving av bidragskrav eller bøter. I forskriftsutkastet her foreslås det likevel at det fastsettes at det ikke skal registreres hvem som er namsmyndighet for utleggsforretningen. Brukere som henter opplysninger fra Løsøreregisteret om ”intet til utlegg” i kredittopplysningsøyemed eller for å undersøke om det er grunnlag for å innlede en utleggssak mot skyldneren, har først og fremst interesse av å bli kjent med at det i det hele tatt foreligger en forretning om ”intet til utlegg”. Om denne gjelder inndrivelsen av et skatte- eller avgiftskrav eller et privat krav, vil være av mindre interesse for brukerne. Det foreslås derfor at regelen om at det ikke skal registreres hvem som er namsmyndighet skal gjelde både for utleggstrekk og forretninger om ”intet til utlegg”.

Når det tales om at det ikke skal registreres hvilken namsmyndighet som har holdt forret­ningen, siktes det til at denne opplysningen ikke skal gis ut. Løsøreregisteret selv må kunne lagre opplysningen for å holde rede på hvilke namsmyndigheter som står bak de forskjellige forretningene.

Datoen for forretningen om ”intet til utlegg” må fremgå av registeret, jf. utkastet til forskrift § 2 tredje ledd.

Etter tinglysingsloven § 34 a annet ledd annet punktum kan departementet fastsette i forskrift at helt kortvarige utleggstrekk ikke skal registreres.

Formålet med registreringen av utleggstrekk i Løsøreregisteret er dels at brukerne skal få den kredittopplysning som ligger i å kjenne til at det er nedlagt et utleggstrekk mot skyldneren. Dels er formålet å gi andre fordringshavere grunnlag for å vurdere om det er hensiktsmessig å selv innlede utleggsforretning mot skyldneren. Trekkperioden for utleggstrekk er som hovedregel to år. Det kan forekomme at trekkperioden settes til bare en måned eller to i saker om inndriving av små krav. Gode grunner taler for at det bør gjøres et unntak fra registreringsplikten for de helt kortvarige utleggstrekkene. En utleggsforretning som gjelder et krav som ikke er større enn at det kan kreves inn ved én måneds utleggstrekk, er ikke av stor betydning som kredittopplysning. En slik utleggs­forretning vil formodentlig som regel være et uttrykk for skyldnerens mang­lende betalingsvilje i forhold til det aktuelle kravet. At det foreligger en slik utleggs­forretning behøver ikke bety at skyldneren har dårlig økonomi. Utleggs­forretningen vil heller ikke være av særlig interesse for fordringshavere som vurderer å selv innlede utleggsforretning, siden trekket normalt vil være bortfalt innen fordrings­haveren har kommet så langt i sin inndrivingsprosess at nytt trekk kan nedlegges. Namsmyndig­hetene vil få tilstrekkelig opplysning om slike kortvarige trekk gjennom det felles saksbehandlingssystemet. Personvernhensyn tilsier at trekk som er av ubetydelig interesse for brukerne av opplysningene i Løsøreregisteret, ikke blir registrert. I forskriftsutkastet § 2 annet ledd foreslås det at utleggstrekk ikke skal registreres dersom trekkperioden ikke overstiger en måned.

En annen mulighet kunne være å fastsette f.eks. at trekk som skal utføres i samme måned som trekket besluttes eller i den påfølgende måneden eller to, ikke skal registreres, men at trekk som skal foretas senere, skal registreres uavhengig av trekkperiodens lengde.

Etter tinglysingsloven § 34 a fjerde ledd skal Løsøreregisteret av eget tiltak slette registre­ringen av et utleggstrekk når trekkperioden er utløpt. Registrering av forretning om ”intet til utlegg” skal slettes tre år etter at utleggsforretningen ble avholdt. I § 34 a tredje ledd tredje punktum er det gitt hjemmel for at departementet kan gi forskrift om det nærmere tidspunktet for slettingen.

Ved beslutning om utleggstrekk skal namsmannen fastsette en trekkperiode, jf. tvangs­fullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd annet punktum. For de tilfellene da utleggstrekket bortfaller fordi den opprinnelig fastsatte trekkperioden er utløpt, foreslår departementet at utleggstrekket slettes dagen etter at trekkperioden er utløpt. Dersom det besluttes en to års trekkperiode fra 5. januar 2007, skal registreringen da slettes 6. januar 2009. Tilsvarende regel foreslås hvor en registrert forretning om ”intet til utlegg” skal slettes tre år etter utleggsforretningen etter bestemmelsen i tinglysingsloven § 34 a fjerde ledd annet punktum. Dersom utleggsforretningen er avholdt 5. januar 2007, skal da registre­ringen slettes fra registeret 6. januar 2010. Det vises til forskriftsutkastet § 3 første ledd og § 4 første ledd.

Det kan være at et utleggstrekk bortfaller før den opprinnelig fastsatte trekkperioden er utløpt. Dette kan skje fordi kravet det er tatt utlegg for blir innfridd før tiden, fordi kravet opphører på annen måte, fordi utleggstrekket må stanses på grunn av andre trekk med bedre prioritet, eller fordi tvangsgrunnlaget blir opphevet, faller bort eller blir kjent ugyldig. I slike tilfeller skal namsmannen på begjæring treffe beslutning om opphevelse av utlegget etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28 første ledd første punktum. Det følger videre av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-27 at saksøkeren plikter å skriftlig gi avkall på sin rett etter utlegget dersom et utlegg er falt bort. I forskriftsutkastet foreslås det at registerføreren straks skal sørge for å slette utleggstrekket fra registeret når Løsøreregisteret har mottatt en skriftlig erklæring fra saksøkeren etter tvangsfull­byrdelsesloven § 7-27, eller en beslutning fra namsmannen etter § 7-28. Uttrykket ”straks” er ment å innebære at Løsøreregisteret skal sørge for sletting så snart det er saksbehandlingsmessig mulig. Det vises til forskriftsutkastet § 3 annet ledd.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-29 første punktum skal namsmannen på begjæring treffe beslutning om at registrering i Løsøreregisteret av beslutning om ”intet til utlegg” skal slettes, dersom det krav som ble søkt inndrevet er dekket eller bortfalt på annen måte, eller tvangsgrunnlaget er opphevet, falt bort eller kjent ugyldig. Etter § 7-29 annet punktum gjelder § 7-28 tilsvarende. Det følger av § 7-28 første ledd første punktum at dersom det krav som er sikret ved utlegget er dekket eller opphørt på annen måte, eller tvangsgrunnlaget er opphevet, falt bort eller kjent ugyldig, skal namsmannen på begjæring treffe beslutning om opphevelse av utlegget. Videre følger det av § 7-27 at dersom et utlegg er falt bort, plikter saksøkeren skriftlig å gi avkall på sin rett etter utlegget. § 7-28 første punktum har særlig betydning dersom saksøkeren ikke frivillig avgir erklæring etter § 7-27. Saksøktes erklæring etter § 7-27 kan brukes til å få et registrert utleggspant slettet.

Det foreslås at registerføreren skal sørge for at en registrert forretning om ”intet til utlegg” skal slettes fra registeret straks når registeret har mottatt en beslutning fra namsmannen om sletting etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-29.

Bestemmelsen i § 7-27 om saksøkerens plikt til å gi avkall på sin rett etter utlegget når utlegget er falt bort, er ikke anvendelig i forhold til forretninger om ”intet til utlegg”. Det foreligger jo da ikke noe utlegg som saksøkeren kan gi avkall på. Men det kan være at saksøkeren avgir en erklæring om at det kravet som lå til grunn for forretningen om ”intet til utlegg” er falt bort. En slik erklæring bør også kunne benyttes som grunnlag for å få slettet registreringen fra Løsøreregisteret. Det vises til forskriftsutkastet § 4 annet ledd.

Både for utleggstrekk og forretninger om ”intet til utlegg” gjelder at man må være sikker på at det er rette vedkommende som begjærer sletting. Tinglysingsforskriften § 16 annet ledd bokstav c, som stiller krav om registrering av rettighetshavers navn og fødsels- eller organisasjonsnummer, vil ikke passe godt i disse tilfellene, og det kan oppstå et spørsmål om hvordan Løsøreregisteret kan forsikre seg om at slettings­begjæringen kommer fra saksøkeren. Det vil imidlertid alltid fremgå av det under­liggende forholdet hvem som er saksøker. Spørsmålet vil derfor kunne løses ved at skyldneren innleverer en skriftlig erklæring (fra saksøkeren) til namsmannen, som registrerer dette i SIAN (det elektroniske saksbehandlingssystemet innenfor den sivile rettspleie på grunnplanet), og slik at det da går en automatisk melding til Brønnøysund­registrene om sletting.

Der namsmyndigheten beslutter at et utlegg skal oppheves, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28, eller at en registrering av ”intet til utlegg” skal slettes, jf. tvfl. § 7-29, vil det også være rasjonelt at beslutningen formidles til Løsøreregisteret gjennom SIAN, eventuell etter at klagefristen er løpt ut, jf. tvfl. § 7-28 annet ledd. Statens Innkrevingssentral og Brønnøysundregistrene er nærmest til å uttale seg om de tekniske forutsetningene for det er til stede.