Forslag til endringer i rettergangslovgivningen m.m.: Vedlegg 2
Artikkel | Sist oppdatert: 26.05.2009 | Justis- og beredskapsdepartementet
Forslag nr. 1
Revisjon av utdragsloven
Førstelagmann Nils Erik Lie ble ved Justisdepartementets brev 1. november 1994 gitt i oppdrag å utarbeide utkast til ny utdragslov. I oppdragsbrevet ble det forutsatt vurdert om det fortsatt bør være en egen utdragslov eller om bestemmelsene om utdrag bør innarbeides i f.eks. tvistemålsloven med henvisningsbestemmelse i straffeprosessloven. Lie oversendte forslag til nye regler til departementet 28. november 1996. Lie har kommet til at de beste grunner taler for å overføre de sentrale reglene om utdragsplikt og sanksjoner ved overskridelse av reglene, til tvistemålsloven. Videre mener han at de materielle regler ikke bør være identiske i straffesaker og sivile saker, slik at bestemmelser om utdrag i straffesaker utformes særskilt i straffeprosessloven. Bestemmelsene om hva utdraget skal inneholde og hvordan det ellers skal innrettes, kan etter Lies syn med fordel overføres til egen forskrift, som kan være felles for straffesaker og sivile saker. Lies forslag i brev av 28. november 1996, «Revisjon av lov om utdrag i tvistemål og straffesaker», følger vedlagt (vedlegg 3). (Kan fåes ved henvendelse til Domstolsavdelingen i Justisdepartementet, tlf: 22 24 27 24)
Forslag nr. 2
Straffeprosessloven § 13 - forening av straffesaker m.m.
1. Forening av saker
Bestemmelsene om forening av straffesaker følger av straffeprosessloven § 13. Straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum lyder: «Forfølging mot samme person for flere straffbare handlinger eller mot flere personer som medskyldige i samme handling, forenes i én sak, såfremt det lar seg gjøre uten vesentlig forsinkelse eller vanske.»
Straffeprosessloven § 13 andre ledd lyder: «Med rettens samtykke kan også ellers forfølgingen av flere straffbare handlinger forenes i én sak, likesom forente saker kan skilles når retten bestemmer det eller samtykker.»
Etter gjeldende rett skal sakene forenes til felles behandling dersom vilkårene i § 13 første ledd første punktum er oppfylt. Bestemmelsen er bl.a. begrunnet i prosessøkonomiske hensyn. Når en person er siktet for flere handlinger er det videre antatt at det gir det beste grunnlag for straffeutmålingen å se alle de straffbare forhold i sammenheng. Når flere personer er siktet for samme straffbare handling er det dessuten antatt at saken som regel blir best opplyst dersom alles forhold behandles under ett. (Regelen er nærmere omtalt hos Andenæs: Norsk straffeprosess, 2. utgave 1994 bind I side 118 flg. og hos Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, 2. utgave 1996 bind I side 51 flg.)
2. Atskillelse av forente saker
Etter straffeprosessloven § 13 annet ledd kan forente saker også skilles når retten bestemmer det eller samtykker.
Retten kan således bestemme eller samtykke i at saker som er forente etter § 13 første ledd første punktum eller annet ledd skal skilles. Er saken forent etter § 13 første ledd første punktum, forutsettes det at foreningen ikke lenger oppfyller vilkårene for forening i første ledd første punktum. Det kan bli ansett å foreligge en saksbehandlingsfeil dersom atskillelse skjer på tross av at vilkårene for forening er oppfylt, jf. Rt 1976 side 1441. Atskillelse av saker som ikke oppfyller vilkårene i § 13 første ledd første punktum beror på rettens skjønn over hva som er mest hensiktsmessig. (Regelen er nærmere omtalt hos Andenæs: Norsk straffeprosess 2. utgave 1994 bind I side 120 flg. og hos Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer 2. utgave 1996 bind I side 56 flg.)
3. Forslag til lovendring
Bestemmelsen praktiseres i dag bl.a. slik at påtalemyndigheten «samler opp» straffbare forhold på siktede, for iretteføring i en straffesak. Dersom det «dukker opp» ett nytt forhold, hender det derfor at hele straffesaken utsettes selv om saken i utgangspunktet allerede er berammet.
Departementet stiller spørsmål ved om utformingen av ordlyden i straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum, medfører at saker forenes i for stor grad, også i en del tilfeller der vektige hensyn taler for at saker heller behandles hver for seg. Riktignok foreskriver straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum at sakene bare skal forenes i de tilfeller hvor dette kan skje «uten vesentlig forsinkelse eller vanske». Det vil kunne anses som «vesentlig forsinkelse» dersom den ene saken er ferdig etterforsket, mens det vil ta lang tid før etterforskningen er ferdig i de andre sakene. Videre vil det kunne anses som «vesentlig vanske», dersom bevisføringen og sakens oppbygging stiller seg svært forskjellig for de enkelte forhold, og saken vokser til så mange og uensartede tiltaleposter at den blir vanskelig å håndtere og få oversikt over. Vi viser i den forbindelse til Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer 2. utgave 1996 bind I side 53 og Andenæs: Norsk straffeprosess 2. utgave 1994 bind I side 119. Departementet stiller imidlertid spørsmål ved om utformingen av ordlyden i straffeprosessloven § 13, som fastsetter at sakene i utgangspunktet skal forenes, medfører at holdningen hos domstolene og påtalemyndigheten stort sett er at sakene skal forenes, selv om ulempene ved dette er betydelige.
Departementet stiller spørsmål ved om straffeprosessloven § 13, slik den i dag praktiseres, bidrar til at straffesaker i unødig grad blir meget omfattende. Etter møter med aktører i strafferettspleien er departementets inntrykk at straffeprosessloven § 13 i praksis kan utgjøre et problem med hensyn til mer effektiv straffesaksavvikling.
Begrunnelsen for bestemmelsene om forening i straffeprosessloven § 13 er bl.a. prosessøkonomiske hensyn. Disse hensyn peker imidlertid etter departementets oppfatning ikke alltid i retning av forening. Det er ikke uten videre god prosessøkonomi i at ferdig etterforskede forhold ligger og venter. Kriminalpolitisk er det videre uheldig at sakene ligger lenge og vokser seg store og uoversiktlige. Både allmenpreventive og individualpreventive hensyn taler i en del tilfelle for at saker ikke uten videre bør forenes, ikke minst i saker mot residivister (personer som stadig begår nye, gjerne beslektede forbrytelser). Lovovertrederne blir ikke møtt med noen reaksjon fra samfunnet før etter lang tid, mens hensynet til lovovertrederne vanligvis tilsier at reaksjonen kommer forholdsvis raskt etter overtredelsen. Det kan også være fare for at saker blir så gamle at det oppstår problemer med beviskraften. Dette kan medføre at forhold i tiltalebeslutningen må frafalles.
På denne bakgrunn stiller departementet spørsmål ved om formuleringen i straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum bør endres, slik at det tydeligere fremgår at saker ikke uten videre skal forenes dersom forening vil medføre ulemper av et visst omfang. Etter departementets oppfatning kan dette oppnås på to måter. Enten kan adgangen til å forene saker gjøres fakultativ (forslag a), ellers så kan formuleringen av vilkårene for når forening skal gjennomføres endres, slik at det fremgår klarere at saker ikke uten videre skal forenes dersom forening vil innebære forsinkelser eller andre ulemper av et visst omfang (forslag b).
Departementet fremmer følgende alternative forslag til endring av straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum:
a) «Forfølging mot samme person for flere straffbare handlinger eller mot flere personer som medskyldige i samme handling kan forenes i én sak, såfremt det lar seg gjøre uten vesentlig forsinkelse eller vanske.»
b) «Forfølging mot samme person for flere straffbare handlinger eller mot flere personer som medskyldige i samme handling skal forenes i én sak, såfremt det lar seg gjøre uten uheldig forsinkelse eller andre ulemper.»
4. Merknader til forslagene
Departementet gjør imidlertid oppmerksom på at dersom adgangen til å forene sakene etter straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum gjøres fakultativ (forslag a), innebærer det at tiltalte taper sin rett til å få flere forhold forent i en sak. Dette kan i visse tilfeller innebære en ulempe for tiltalte. Det kan i denne sammenheng vises til at begrunnelsen for regelen i straffeprosessloven § 13 første ledd også må antas å være blant annet «rettssikkerhetshensyn», jf. uttalelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt 1994 side 667.
Departementet peker på at dersom straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum endres, og dette medfører at saker i mindre utstrekning enn i dag forenes, så vil det trolig føre til at det blir avsagt flere etterskuddsdommer. Når etterskuddsdommen skal avsies, må det ved straffutmålingen tas hensyn til den første dommen. Siktede skal ikke bedømmes strengere selv om handlingene pådømmes til forskjellig tid. Straffeloven § 64 fastslår at reglene i straffeloven §§ 62-63 om fastsettelsen av straffen ved sammenstøt av forbrytelser eller forseelser så vidt mulig også skal gjelde i disse tilfellene.
Departementet peker videre på at en endring av straffeprosessloven § 13 første ledd første punktum vil kunne føre til en viss fare for at påtalemyndigheten ikke finner det bryet verdt å straffeforfølge et forhold som oppdages etter at de øvrige forhold er ferdig etterforsket hvis ikke dette forholdet skal pådømmes sammen med de øvrige forholdene. Risikoen for at det siste forholdet henlegges vil således være til stede.
Forslag nr. 3
Toinstansreformen - enkelte justeringer
I et brev fra november 1996 til Justisdepartementet foreslo daværende førstelagmann Magnus Matningsdal enkelte justeringer i straffeprosseloven som følge av toinstansreformen. Det er forutsatt at det skal foretas en totalgjennomgang av toinstansreformen etter at den har fått virke i noen år. Departementet finner imidlertid at det kan være grunn til å vurdere om disse endringene bør foretas før denne gjennomgangen.
A. Ankedomstolens kompetanse til å behandle borgerlige rettskrav
Matningsdal har anført følgende:
«Ved forberedelsen av to-instansreformen ble det nedlagt et grundig forarbeid - både av To-instansutvalget og av departementet. De fleste bestemmelsene har også fått en hensiktsmessig utforming. I enkelte bestemmelser synes det likevel å være grunn til å vurdere endringer.
(...)
For det første bør det vurderes om § 434 om ankedomstolens kompetanse til å behandle borgerlige rettskrav bør endres. To-instansutvalget synes ikke å ha drøftet dette spørsmålet, og i Ot. prp. nr. 78 (1992-93) s. 93 annen spalte fokuseres det bare på språklige endringer som følge av endringen i rettsmiddelsystemet.
Etter gjeldende rett innebærer dette at lagmannsretten ved begrenset anke - bortsett fra spørsmålet om tap av arverett - bare kan prøve det borgerlige rettskravet "så langt avgjørelsen umiddelbart beror på den avgjørelse som treffes i straffesaken". Begrensningen innebærer bl. a. at ved anke over straffutmålingen i en voldtektssak, vil lagmannsretten være avskåret fra å prøve oppreisningsnivået. Dette må prøves ved sivil ankesak, jfr. strpl § 435.
I tillegg følger det av rettspraksis at lagmannsretten kan prøve om herreds- eller byretten hadde kompetanse til å pådømme kravet, jfr. bl. a. Rt. 1992 s. 400.
Den nevnte begrensningen synes velbegrunnet så lenge herreds- og byrettens dommer ble anket direkte til Høyesterett. I dag er situasjonen en annen, og prosessøkonomiske grunner taler sterkt for at regelen bør endres for begrenset anke til lagmannsretten. Det kan således medføre betydelig merarbeid om de to sakene skal behandles i to forskjellige ankesaker. Da lagmannsretten dessuten har mulighet for umiddelbar bevisførsel også ved en straffutmålingsanke, vil det heller ikke være betenkelig å åpne muligheten for at de to kravene skal kunne overprøves i samme sak. Det er derfor utformet et lovforslag som vil åpne adgang til dette. Forslaget innebærer at fullstendig og begrenset anke likestilles mht lagmannsrettens kompetanse til å prøve det borgerlige rettskravet.
I § 434 annet ledd er det dessuten foreslått en endring for å presisere når Høyesterett har kompetanse til å prøve tap av arverett. Etter gjeldende formulering er dette ved anke over «straffutmålingen». Men loven oppstiller ikke noen ankegrunn som heter «straffutmålingen». I stedet er en av ankegrunnene «avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1», jfr. § 314 første ledd nr. 2. Man presiserer bedre anvendelsesområdet for den utvidete prøvingsretten dersom kompetansen knyttes til lovens angivelse av ankegrunner.»
Matningsdal foreslår følgende endring i straffeprosessloven:
§ 434 skal lyde:
«Ved ankeforhandling i lagmannsretten kan partene kreve ny behandling også av de borgerlig krav. Det samme gjelder i gjenopptakelsessak for herreds- og byretten eller lagmannsretten. Begjæring om dette, med opplysning om de bevis som vil bli ført, må settes fram så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen.
Under ankeforhandling i Høyesterett prøves borgerlige krav så langt avgjørelsen umiddelbart beror på den avgjørelse som treffes i straffesaken. Ved anke over avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1, prøver Høyesterett krav om forbrytelse av arverett etter arveloven § 73 dersom kravet har vært pådømt av den underordnete rett.»
Departementets vurdering:
Departementet er enig i at nåværende regel i straffeprosessloven § 434 kan være prosessøkonomisk uheldig. I sedelighetssaker forekommer det for eksempel ikke sjelden at det i forbindelse med straffesaken tilkjennes erstatning og/eller oppreisning. I slike tilfelle kan en eventuell anke over utmålingen av erstatningen og/eller oppreisningen etter den nåværende regelen ikke behandles under straffesaken, med mindre det foreligger fullstendig anke. Den nåværende regelen kan dessuten medføre at enkelte erklærer fullstendig anke, selv om de i realiteten har akseptert at de er funnet skyldig.
Da lagmannsretten har adgang til umiddelbar bevisførsel både ved fullstendig og begrenset anke, synes det ikke å være betenkelig at de to kravene skal kunne overprøves i samme sak, og at den fullstendige og begrensede anken dermed likestilles med hensyn til lagmannsrettens kompetanse til å prøve det borgerlige kravet.
B. Forening av straffesaker med flere tiltalte
Straffeprosessloven § 353 tredje ledd lyder: «Gjelder en ankesak flere straffbare forhold, og det for enkelte av disse foreligger bevisanke som skal behandles med lagrette, mens det for andre forhold foreligger anke over andre sider ved dommen, skal de behandles ved samme ankeforhandling. ... .»
§ 353 tredje ledd regulerer tilfeller hvor den påankede dom gjelder flere straffbare forhold, hvorav noen er brakt inn gjennom bevisanke som skal undergis lagrettebehandling, mens det for andre forholds vedkommende kun er fremmet begrenset anke. I tilfeller der det kun er en tiltalt innebærer bestemmelsen at ankene skal forenes.
Matningsdal skriver om dette til departementet:
«I enkelte saker med flere tiltalte forekommer det at en tiltalt erklærer fullstendig anke, mens en annen begrenser anken til straffutmålingen. På bakgrunn av forarbeidene - NOU 1992: 28 s. 159 og Ot. prp. nr. 78 (1992-93) s. 92 - kan det synes noe uklart om bestemmelsen omfatter dette tilfellet. På denne bakgrunn synes det å råde noe delte oppfatninger i lagmannsrettene om det er hjemmel for forening i disse tilfellene. Det tilføyes at Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer s. 873 uten nærmere drøftelse antar at sakene kan forenes. Men løsningen er som nevnt ikke uomtvistelig. De problemstillingene som omtales nedenfor, og som ikke er drøftet i forarbeidene, tyder på at bestemmelsen ikke tar sikte på denne situasjonen.
For å skape klarhet foreslås det at § 353 får tilføyd et nytt fjerde ledd hvor det åpnes adgang, men ikke plikt til å forene fullstendig og begrenset anke med flere tiltalte. Årsaken til at regelen bør være fakultativ er primært at lagrettebehandlingen undertiden kan være svært langvarig, mens den begrensete anken ofte tar kort tid om den behandles alene. Av økonomiske grunner bør det derfor være overlatt til lagmannsrettens skjønn om sakene skal forenes.
Det tilføyes at § 13 kan synes å gi hjemmel for å forene sakene. Det er likevel tvilsomt om dette er tilfellet. Årsaken er at rettens sammensetning blir fastsatt på forskjellig måte ved fullstendig og begrenset anke når strafferammen overskrider 6 år fengsel. Lagretten blir som kjent trukket på vanlig måte, men deretter kan partene utøve utskytningsrett slik at det blir tilbake 10 lagrettemedlemmer. Og etter en eventuell fellende kjennelse skal som kjent tre av lagrettemedlemmene sammen med ordføreren tiltre retten for å delta i straffutmålingen. Disse blir tatt ut ved loddtrekning, jfr. § 376 e. Ved begrenset anke blir derimot meddommerne trukket på vanlig måte, og partene har ingen mulighet for å påvirke hvem som skal bli meddommere.
Dette innebærer at det bør gis klar hjemmel dersom meddommerne skal utpekes på forskjellig måte avhengig av om en begrenset anke behandles alene eller under en lagrettesak. Da tilfeldighetsprinsippet både gjelder ved utpekingen av de 16 lagrettemedlemmene som blir gjenstand for utskyting, og dessuten for utpekingen av 3 av 4 lagrettemedlemmer som tiltrer retten ved straffutmålingen, bør dette være akseptabelt.
Dersom loven endres som foreslått aktualiserer også dette spørsmålet om forsvareren for en tiltalt som bare har anket over straffutmålingen, skal ha utskytningsrett etter § 356. De beste grunner synes å tale for at utskytningsretten bør begrenses til de forsvarerne for tiltalte som har erklært fullstendig anke. Dette bør presiseres i § 356 første ledd.
Videre kan det forekomme at en tiltalt som har erklært fullstendig anke blir frifunnet. I så fall følger det av § 353 tredje ledd tredje punktum jfr.
§ 376 e at det ikke skal trekkes lagrettemedlemmer for å delta i avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet mv. Men dersom en fullstendig og begrenset anke er forenet til felles behandling, må loddtrekning skje. Dette bør presiseres i § 353 nytt fjerde ledd.»
Matningsdal foreslår følgende endringer i straffeprosessloven:
§ 353 nytt fjerde ledd skal lyde:
«Dersom herreds- eller byretten har forenet behandlingen for flere personer til én sak, og anken vedrørende noen av de siktede etter reglene foran skal behandles med lagrette, kan lagmannsretten beslutte at ankeforhandlingen vedrørende andre siktede skal behandles samtidig dersom de er dømt eller siktet for forhold som behandles med lagrette. I dette tilfellet gjelder tredje ledd annet og tredje punktum tilsvarende. § 376 e gjelder selv om det avsies frifinnelsesdom for samtlige forhold som er behandlet med lagrette.»
§ 356 første ledd skal lyde:
«Partene har rett til å skyte ut så mange lagrettemedlemmer og varamedlemmer som det er til stede flere enn 10, eller flere enn 11 eller 12 i de tilfeller som er nevnt i § 355 annet ledd. Dette gjelder ikke for part som nevnt i § 353 fjerde ledd.»
Departementets vurdering:
Departementet er enig i at det ikke fremgår klart verken av ordlyden i straffeprosessloven § 353 tredje ledd eller av forarbeidene, hvorvidt straffeprosessloven § 353 tredje ledd tillater at ankesaken omfatter to eller flere tiltalte som har fått pådømt sine forhold i samme dom i første instans. På bakgrunn av bl.a. de opplysningene som fremkommer i brevet fra Matningsdal om at det hersker ulike oppfatninger i lagmannsrettene om det er hjemmel for forening i disse tilfellene, mener departementet at det kan være behov for å sikre at dette fremgår klart av straffeprosessloven § 353.
Departementet mener at prosessøkonomiske hensyn ofte kan tale for forening av fullstendig og begrenset anke også i tilfeller med flere tiltalte. Det kan imidlertid i en del tilfeller være andre vektige hensyn som ikke uten videre taler for forening. Vi viser til det som er anført av Matningsdal. Departementet er enig i at det derfor vil være mest hensiktsmessig at adgangen til å forene sakene gjøres fakultativ. Det vil da bero på rettens skjønn i det enkelte tilfelle om det er hensiktsmessig å foreta forening.
Departementet er videre enig i at det er behov for å få avklart i lovteksten hvordan retten skal sammensettes ved forening av fullstendig og begrenset anke med flere tiltalte.
C. Andre endringer
Matningsdal har videre fremholdt:
«Som antydet i relasjon til § 434 annet ledd korresponderer ikke «straffutmålingen» med ankegrunnen «avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1. Dette finnes det også andre eksempler på både for denne ankegrunnen og for ankegrunnen lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Det bør derfor vurderes om formuleringen i enkelte bestemmelser bør endres.
For det første bør det vurderes en endring av § 332 første ledd første punktum. Når loven her nevner «straffutmåling» reiser dette spørsmålet om lagmannsrettens sammensetning i ren sikringssak hvor overtredelsen har strafferamme over 6 år fengsel. I teorien er det antatt at det skal være meddommere også i disse tilfellene, jfr. Matningsdal: To-instansreformen s. 114-115 og Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer s. 841. Det bør derfor vurderes om dette bør fremgå uttrykkelig av loven.
En tilsvarende endring bør gjøres i § 333 første ledd første punktum.
Videre bør det i § 334 første ledd presiseres at «lovanvendelsen» refererer seg til ankegrunnen «lovanvendelsen under skyldspørsmålet». Da formuleringen «straffelovgivningen» i § 342 annet ledd nr. 1 også omfatter lovanvendelse under straffespørsmålet, bidrar formuleringen i § 334 første ledd til å skape uklarhet.»
Matningsdal foreslår følgende endringer i straffeprosessloven:
§ 332 første ledd første punktum skal lyde:
«Ved ankeforhandling som omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet eller avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1 for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år settes lagmannsretten med fire meddommere.»
§ 333 første ledd første punktum skal lyde:
«Når anke til lagmannsretten ikke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet eller avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1 for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, kan retten med partenes samtykke beslutte at saken skal behandles skriftlig.»
§ 334 innledes slik:
«Skal lagmannsretten bare prøve saksbehandlingen eller lovanvendelsen under skyldspørsmålet,... .»
Departementets vurdering:
Straffeprosessloven § 332 første ledd første punktum lyder slik: «Ved ankeforhandling som omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet eller straffutmåling for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år settes lagmannsretten med fire meddommere.»
Etter ordlyden skal det ikke være meddommere dersom anken bare gjelder spørsmålet om sikring. I Ot. prp. nr. 25 (1994-95) side 27 heter det: «...Departementet fremmer således et forslag om at meddommere bare skal delta i behandlingen ved anker som gjelder straff for forbrytelser som etter loven vil medføre fengsel i mer enn 6 år. Det er to vesentlige forhold som taler for dette: For det første innebærer det en harmonisering med behandlingen av disse saker i lagmannsretten hvor skyldspørsmålet avgjøres av juryen og hvor 4 meddommere deltar i straffutmålingen og understreker alvoret i disse sakene. ... .»
I rene sikringssaker er det ikke lagrette. Full harmonisering med behandlingen i lagmannsretten tilsier at rene sikringssaker ikke omfattes av § 332 første ledd første punktum.
I teorien er det imidlertid antatt at det skal være meddommere i disse tilfellene. Vi viser om dette til Magnus Matningsdal: To-instansreformen 1996 side 115, som legger vekt på at retten i forbindelse med behandlingen av en sikringssak i lagmannsretten også kan prøve straffutmålingen fordi den står fritt innenfor ankegrunnen. Matningsdal mener derfor at det er naturlig å tolke § 332 første ledd første punktum slik at det skal være meddommere med mindre anken er begrenset til saksbehandlingen eller lovanvendelsen under skyldspørsmålet.
Vi viser også til Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer 2. utgave 1996 bind II side 841 hvor det heter: «... Med straffutmåling må her antakelig forstås det samme som omhandles i § 314 første ledd nr. 2, slik at sikring også omfattes,... .»
Departementet er enig i de synspunkter som fremkommer i teorien om dette. På denne bakgrunn synes det fornuftig å innta en presisering i § 332 første ledd første punktum, slik Matningsdal har foreslått. Departementet mener også at de øvrige forslagene inneholder nødvendige presiseringer, og slutter seg til de synspunkter som er anført av Matningsdal.
Forslag nr. 4
Utvidet kompetanse for forhørsretten - kjøring uten gyldig førerkort/kompetansebevis
Ved lovendring 16. juni 1989 nr. 68 fikk straffeprosessloven § 248 første ledd et nytt tredje punktum som lyder:
«Selv om siktede ikke gir en uforbeholden tilståelse, kan en sak om overtredelse av vegtrafikkloven § 22 første ledd jf § 31 likevel pådømmes i forhørsretten når siktede i stedet innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen.»
Sorenskriveren i Heggen og Frøland foreslår at unntaket utvides til også å gjelde siktelse for overtredelse av vegtrafikkloven § 24 første ledd (kjøring uten gyldig førerkort/kompetansebevis) og har skrevet slik til departementet i brev 29. oktober 1996:
«... . Det vises til at man i strpl. § 96, 2. ledd nr. 1 har et felles unntak fra retten til forsvarer - dette gjelder overtredelse av veitrafikklovens § 22, 1. ledd og § 24, 1. ledd.
Behovet for en utvidelse av forhørsrettens kompetanse ligger i de tilfeller der det foreligger siktelse for kjøring i påvirket tilstand uten gyldig førerkort og siktede ikke husker å ha kjørt bil. Omfatter straffesaken en siktelse for begge forhold kan saken ikke pådømmes i forhørsrett, men må avgjøres i herredsrett, da uten forsvarer, jfr. strpl. § 96.
Det er i det alt vesentlig de samme hensyn som gjør seg gjeldende når det gjelder slik kjøring uten førerkort - forholdet er enkelt å konstatere, og det er samme skyldkrav. Dersom det ut fra sakens øvrige opplysninger (politirapporter m v) er på det rene at promillekjøringen har skjedd uten førerkort, vil alle hensyn - inkludert hensynet til siktede - tale for den raskere og enklere pådømmelsesform som forhørsrettsdom er.
I praksis er det en god del tilfeller der personer drikker såpass mye at de ikke husker noe mer før de våkner neste dag, og dette er ikke sjelden personer som har mistet førerkortet tidligere på grunn av for eks. promillekjøring. Det antas at en utvidelse av området for anvendelsen av straffeprosesslovens § 248 vil kunne medføre en del reduserte utgifter for det offentlige, en raskere saksbehandling, og reduserte belastninger for lovovertrederen.»
Han har foreslått følgende endring i straffeprosessloven:
§ 248 første ledd tredje punktum skal lyde:
«Selv om siktede ikke gir en uforbeholden tilståelse, kan en sak om overtredelse av vegtrafikkloven § 22 første ledd og § 24 første ledd jf § 31 likevel pådømmes i forhørsretten når siktede i stedet innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen.»
Departementets vurdering:
Bestemmelsen i straffeprosessloven § 248 ble sist endret ved lov 11. juni 1993 nr 80. I forarbeidene er det ikke konkret vurdert om unntaket fra kravet til uforbeholden tilståelse bør utvides til også å omfatte siktelse for overtredelse av vegtrafikkloven § 24 første ledd. Det fremgår imidlertid at man på generelt grunnlag hadde motforestillinger mot å utvide regelen. Det heter i Ot. prp. nr. 79 (1988-89) side 33: « Departementet mener ellers at særregelen for «hukommelsestap»- tilfellene bør begrenses til saker om promillekjøring. Det er her behovet er klart størst, samtidig som spørsmålet om straffeskyld sjelden byr på problemer. Gjelder det andre lovbrudd, f.eks. legemskrenkelser, som er begått i rus slik at siktede ikke husker noe, kan det lettere oppstå tvil om omfanget av det straffbare forholdet og i enkelte tilfelle også om det er siktede som har begått den straffbare handlingen. Departementet mener det da vil kunne være betenkelig å åpne adgang til å la siktede akseptere dom i forhørsrett uten noen reell prøving av påtalemyndighetens beskrivelse av det straffbare forholdet, og av eventuelle vitneforklaringer som finnes nedtegnet i politidokumentene. En fullstendig avskaffelse av kravet om uforbeholden tilståelse som nødvendig vilkår for dom i forhørsrett er etter departementets vurdering ikke ønskelig.»
Bestemmelsen i § 248 første ledd tredje punktum tar først og fremst sikte på de tilfeller hvor siktede ikke husker noe fra kjøringen eller hvor mye alkohol han har konsumert. Bestemmelsen er imidlertid generelt formulert og gjelder også i andre situasjoner med promillekjøring.
I de tilfeller der det kan konstateres at siktede har kjørt bil i påvirket tilstand, vil det sannsynligvis i de fleste tilfeller også være forholdsvis enkelt å konstatere om siktede også har kjørt uten gyldig førerkort/ kompetansebevis. Spesielt gjelder dette i tilfeller hvor siktede overhodet ikke har gyldig førerkort, jf. § 24 første ledd første punktum. Mer problematisk kan dette være å konstatere i tilfeller hvor siktede bare har kjørt uten å ha førerkortet med seg, jf. § 24 første ledd annet punktum. Også i slike tilfeller vil det imidlertid kunne fremgå av politidokumentene at kjøringen har skjedd uten gyldig førerkort.
Promillekjøring er et mer alvorlig forhold enn kjøring uten førerkort. Dette kan tilsi at det vil være mindre betenkelig å unnta fra kravet om at det skal foreligge en uforbeholden tilståelse i tilfeller hvor det foreligger siktelse for overtredelse av veitrafikkloven § 24 første ledd enn ved promillekjøring.
Departementet reiser imidlertid spørsmål ved om det er et tilstrekkelig behov for pådømmelse i forhørsrett i disse tilfellene til å begrunne et unntak fra kravet om uforbeholden tilståelse. Vi viser i den forbindelse til Ot. prp. nr. 79 (1988-89) side 33. Det ble her fremholdt at særregelen for «hukommelsestap»- tilfellene skulle begrenses til saker om promillekjøring, bl.a. fordi det er her behovet er klart størst. Dette kan etter departementets vurdering tale for at man bør være varsom med å utvide unntaket fra kravet til uforbeholden tilståelse ytterligere.
Forslag nr. 5
Adgang til å styrke rettens sammensetning i særlig omfattende sivile saker
Justitiarius i Stavanger byrett har i brev 26. februar 1999 til departementet skrevet følgende:
«Det er ved behandling av omfattende sivile saker i herreds- og byrettene ingen lovhjemmel for å avvikle hovedforhandlingen med såkalt forsterket rett, to fagdommere og tre meddommere, slik det er lovhjemmel for i alvorlige straffesaker, jfr. straffeprosessloven § 276 etter lovendring av 02.06.1995. Denne fakultative ordning i straffesaker ble etablert i forbindelse med to-instansreformen for saker som tidligere startet i lagmannsretten, eller i andre saker hvor det forelå særlige grunner. Det ble i forarbeidene antatt å kunne være behov for forsterket rett i omfattende og tidkrevende saker, kompliserte saker og saker som hadde vakt stor offentlig interesse. Det vises til Ot prp nr 78 (1992-93) side 17 flg. og side 79.
Det foreslås en tilsvarende adgang for herreds- og byrettene til i sivile saker å kunne styrke rettens sammensetning i tidkrevende og kompliserte saker. Det er vanskelig å se at det skulle være mindre behov for en slik ordning i sivile saker enn i straffesaker.
Den direkte foranledning til lovforslaget er den såkalte Baldersaken for Stavanger byrett. Hovedforhandling skal avvikles over syv og en halv måned i år 2000, fra 01.03 til 15.10. Det må påregnes at det kan gå nærmere ett år fra hovedforhandling starter til domsavsigelsen. Saken er krevende ikke bare tidsmessig, men også bevismessig og juridisk, med omfattende og innfløkt regelverk, og mange komplekse tvistepunkter av avtalemessig og teknisk karakter. En dom vil kunne innebære vidtgående økonomiske konsekvenser både med hensyn til krav og omkostninger. Det ville derfor være uforsvarlig ikke å ta nødvendige forholdsregler slik at hovedforhandlingen kan avvikles og dom skrives uten opphold. Risikoen for forfall er høy ved en så langvarig prosess.
Det kan henvises til at rettergangsordningen i svensk og dansk rett entydig ivaretar behovet for å styrke de faglige og bemanningsmessige ressursene i krevende saker. I henhold til den danske retsplejelov § 226 og § 227 kan blant annet saker av prinsipiell karakter og av stor betydning for en part, eller saker hvor den økonomiske verdi er over 1 million kroner, av byretten henvises direkte til landsretten etter begjæring fra en part. I henhold til den svenske rättegångsbalken 3 § er hovedregelen at tingsrätten ved hovedforhandling skal bestå av tre fagdommere. Unntak kan gjøres hvis retten anser det tilstrekkelig med en dommer, og partene samtykker i det eller søksmålet «är av enkel beskaffenhet». Ved forfall under hovedforhandling, er retten domfør med to fagdommere.
Historisk sett har norsk rettergangslovgivning hatt lignende ordninger som gjeldende svensk og dansk rett. I henhold til ordningen av 1915 skulle sivile saker starte i herreds- og byrettene, men slik at «saker av verdi over 250 kroner» kunne anlegges direkte for lagmannsrett dersom begge parter samtykket. Bestemmelsen i tvistemålsloven § 4 trådte aldri ikraft, og ble opphevet i 1935. Ved tvistemålslovens ikrafttredelse 01.07.1927, ble det ved lov om midlertidige forandringer i rettergangsordningen av 13.07.1925, bestemt at herreds- og byrettene skulle være første instans for alle sivile saker. Ved lovendring av 21.06.1935 ble tilføyd et tredje ledd i domstolloven § 21 om adgang til i herreds- og byrettene å sette rett med tre fagdommere. Bestemmelsen kunne anvendes etter begjæring fra en part når saken var særlig viktig eller vanskelig, og retten ikke ble satt med meddommere. Det vises til Ot prp nr 23 (1935) side 1 flg. Bestemmelsen ble imidlertid opphevet ved lov av 20.02.1960, med den begrunnelse at «ordningen ikke hadde vært så meget brukt i praksis». Det vises til Ot prp nr 25 (1959) side 11 hvor det også fremgår at lovkomiteen samtidig fremmet lovforslag om førsteinstansbehandling i lagmannsretten, for den omtalte type saker. Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt.
Samfunnsutviklingen stiller i dag helt andre krav enn tidligere til ressursbruk og fleksibilitet i domstolene. Det antas å være en omforent samfunnspolitisk målsetning at de alminnelige domstoler skal være det ypperste konfliktløsningsorgan. I dagens høyteknologiske velferdssamfunn kan store økonomiske verdier stå på spill. Større konflikter i entreprenørbransjen, oljeindustrien og i finansvirksomhet er ofte blitt søkt løst ved voldgift. Det er imidlertid i ledende oljemiljøer i økende grad et uttalt ønske om å søke tvisteløsning ved de alminnelige domstoler.»
Justitiarius i Stavanger byrett foreslår følgende endringer i tvistemålsloven:
§ 323 første ledd og nytt annet, tredje og fjerde ledd skal lyde:
«I herreds- og byretten settes retten med en fagdommer. To meddommere skal være med under hovedforhandlingen dersom noen av partene krever det, eller retten finner det ønskelig.
I saker som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger kan domstolens leder bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere. Beslutningen kan ikke angripes ved kjæremål eller brukes som ankegrunn. Dersom noen av rettens medlemmer får forfall etter at hovedforhandlingen er begynt, gjelder domstolloven § 15 første ledd tilsvarende.
Når retten skal settes med to fagdommere, og det bare er en fast fagdommer ved domstolen, tilkaller domstolen en dommer etter reglene i domstolloven § 19 annet ledd. Domstolens leder avgjør hvem som skal være rettens formann.
I vidløftige saker kan rettens formann bestemme at ett eller to varamedlemmer for meddommere skal følge forhandlingene og tre inn i retten om noen får forfall.»
Det heter videre:
«Forslaget er tillempet likt bestemmelsene i straffeprosessloven § 276. Lovendringen er foreslått som en spesialregel i tvistemålsloven, i et forsøk på å harmonisere rettergangsreglene for sivile saker og straffesaker. Det kan tenkes at domstolloven § 21 annet ledd blir overflødig hvis forslaget blir vedtatt. Det legges til grunn at det er mindre aktuelt å innarbeide en felles regel om forsterket rett i sivile saker og i straffesaker i domstolloven, da straffeprosessloven § 276 også inneholder bestemmelser som ikke hører hjemme i domstolloven.
For ordens skyld bemerkes at en mulig lovendring som kunne åpne for å anta varamedlem for fagdommer/meddommer i herreds- og byrettene, tilsvarende som for lagmannsrettene og Høyesterett, jfr. domstolloven §§ 12 annet ledd og § 5 første ledd første punktum og tvistemålsloven § 324 annet ledd, ikke kan ses å dekke de behov som samfunnsforholdene i dag krever.
Den foreslåtte lovendring antas å ville få små økonomiske konsekvenser for staten. Ordningen skal brukes i unntakstilfeller. Det må tas i betraktning at någjeldende ordning også vil kunne påføre staten og partene økonomisk merbelastning dersom fagdommer får forfall.»
Departementets vurdering:
Behovet for å styrke rettens sammensetning er også vurdert av Strukturutvalget for herreds- og byrettene i NOU 1999:22 Domstolene i første instans. Utvalget peker på at de hensyn som gjør seg gjeldende ved sammensetningen av domstolene, er andre i sivile saker enn i straffesaker. I omfattende og komplekse sivile saker vil det som regel ikke være lekdommerelementet, men antallet fagdommere som det er behov for å styrke. Utvalgets flertall mener derfor at det bør innføres en adgang til å sette retten med flere fagdommere dersom saken er særlig omfattende eller det foreligger andre særlige grunner, og foreslår at førsteinstansdomstolene i særlige tilfelle skal kunne settes med tre fagdommere. Regelen i tvistemålsloven § 323 om at det ved behandlingen av sivile saker for herreds- eller byretten skal være to meddommere under hovedforhandlingen dersom noen av partene begjærer det eller retten finner det ønskelig, bør etter flertallets oppfatning gjelde også der retten blir satt med tre fagdommere. Dersom saken reiser både vanskelige rettslige og sakkyndige spørsmål, bør retten i følge utvalgets flertall også kunne forsterkes ved å settes med to fagdommere og tre sakkyndige meddommere. Denne varianten kan det imidlertid etter flertallets syn bare være behov for i de tilfelle der retten settes med fagkyndige meddommere.
Utvalgets utredning er for tiden på høring med høringsfrist 31. desember 1999.
Departementet er enig i at det bør vurderes om det skal innføres adgang til å avvikle hovedforhandlingen med forsterket rett også i sivile saker, slik det foreslås fra justitiarius i Stavanger byrett. Forslaget bør imidlertid sees i sammenheng med Strukturutvalgets forslag. Etter det departementet kan se, synes forslaget fra Stavanger byrett i første rekke å være fremsatt for å fange opp tilfelle der en dommer i løpet av forhandlingene får forfall. Strukturutvalgets utgangspunkt synes på sin side å være behovet for å styrke rettens faglige sammensetning.
Forslag nr. 6
Utvidet adgang for Høyesterett til å oppnevne prosessfullmektig på det offentliges bekostning
Høyesterett har i brev 24. mars 1997 til Justisdepartementet foreslått at Høyesterett gis utvidet kompetanse til å oppnevne prosessfullmektig på det offentliges bekostning. Høyesterett har redegjort nærmere for forslaget i brev 21. desember 1998 og 18. januar 1999.
Høyesterett foreslår at følgende lovtekst tas inn i rettshjelploven (lov 13. juni 1980 nr 35) :
«Når en sivil sak er henvist til behandling i Høyesterett, kan retten gi bevilling til fri sakførsel selv om en part ikke fyller de økonomiske vilkår i § 8 så fremt det finnes rimelig ut fra sakens prinsipielle interesse eller av andre grunner.»
Om bakgrunnen for forslaget skriver Høyesterett i brevet 24. mars 1997:
«I noen sivile ankesaker for Høyesterett har det oppstått behov for å kunne oppnevne prosessfullmektig på det offentliges bekostning i større grad enn det som følger av dagens lovgivning. Etter at to-instansreformen trådte i kraft vil det være aktuelt å henvise til behandling i Høyesterett flere sivile ankesaker av prinsipiell eller generell interesse. I en del slike saker er den ankende part i en vanskelig økonomisk situasjon og hans sjanse til å vinne fram bedømmes som tvilsom. Hvis man da utfra hensynet til prejudikatsinteressen velger å henvise, kan parten komme i enda verre situasjon, f.eks. kausjonssaker. Likeledes kan det være spørsmål om ikke Høyesterett for fremtiden bør henvise til behandling flere saker som konkret gjelder små beløp, men som har stor generell betydning. En del slike saker blir nok ikke påanket fordi omkostningene blir for store. Behovet for å kunne oppnevne prosessfullmektig på det offentliges bekostning antas således å ville øke noe.»
Høyesterett skriver videre, i brevet 18. januar 1998:
«Et av Høyesteretts hovedmål er å arbeide for rettsavklaring i samfunnet. Når rettsavklaring har en selvstendig verdi, kan det være naturlig at private parter innrømmes fri sakførsel i saker av særlig prinsipiell interesse.
Som påpekt (…) er det grunn til å tro at en del saker som gjelder mindre beløp, i dag ikke blir påanket til Høyesterett fordi partene frykter at saksomkostningene vil bli for store. Disse sakene kan likevel ha prinsipiell betydning, og det vil være uheldig om Høyesterett ikke får slike saker til behandling, idet en avklaring her også vil komme andre enn de konkrete partene til gode.»
Høyesteretts forslag omfatter bare sivile saker behandlet i avdeling. I 1998 behandlet Høyesterett 94 sivile saker i avdeling. Høyesterett opplyser at det ikke er mulig å oppgi eksakt hvor mange slike saker Høyesterett kommer til å behandle årlig fremover, men det anslås at tallet vil ligge på omkring 100.
Fri sakførsel etter rettshjelploven innvilges som hovedregel bare personer, jf. rettshjelploven § 4 første ledd. Høyesterett antar at en slik avgrensning også vil være hovedregelen i forhold til Høyesteretts forslag til ny bestemmelse. I 1998 opptrådte totalt 68 privatpersoner som parter i de sivile sakene for Høyesterett. Av disse 68 ble det innvilget fri rettshjelp til minst 19 personer med hjemmel i rettshjelploven slik den lyder i dag. Dersom alle øvrige privatpersoner skulle ha blitt innvilget fri rettshjelp etter Høyesteretts forslag til ny bestemmelse, ville det altså dreie seg om 49 personer. Høyesterett påpeker imidlertid at det må antas at «flere av disse ikke ville ha blitt innvilget fri sakførsel på bakgrunn av sakens karakter, jf ordlyden i forslaget: «..såfremt det finnes rimelig ut fra sakens prinsipielle interesse eller av andre grunner.»
Høyesterett finner det vanskelig å anslå de økonomiske konsekvensene av forslaget fordi avgjørelsen vil være skjønnsmessig og fordi det vil avhenge av hvilke saker som inntas. Det må videre tas hensyn til at det allerede i dag innvilges fri sakførsel for Høyesterett. Videre at saksomkostninger i en del saker vil bli tilkjent fra motparten slik at det offentlige ikke vil bli belastet.
Departementets vurdering:
Lovforslaget vil, dersom det blir gjennomført, gi Høyesterett en vid skjønnsmessig adgang til å pådra det offentlige utgifter til fri sakførsel. Kriteriene «sakens prinsipielle interesse» og «andre grunner» er likevel reelle rettslige vilkår som Høyesterett må forholde seg til. Videre må det foreligge «særlige grunner» dersom rettshjelp skal gis til andre enn privatpersoner, jf rettshjelploven § 4 første ledd.
Når det gjelder de økonomiske konsekvensene, antar Justisdepartementet at det må påregnes ekstrakostnader for det offentlige i størrelsesorden 1-2 millioner kroner pr år. I 1996 belastet Høyesterett Justisdepartementets budsjettpost 470.70 (fri sakførsel etter rettshjelploven) med kr 2 520 253,-. I 1997 var beløpet kr 2 781 308,- og i 1998 var det kr 2 379 428,-.
Justisdepartementet deler Høyesteretts oppfatning av at det vil kunne være uheldig om ikke Høyesterett får til behandling saker som gjelder mindre beløp, men som kan ha prinsipiell interesse.
Justisdepartementet er derfor enig i at det bør vurderes om det skal innføres en regel som foreslått av Høyesterett i rettshjelploven. Da forslaget gjelder dispensasjon fra de økonomiske vilkårene for å få fri sakførsel, foreslår departementet at forslaget inntas i rettshjelploven som nytt annet ledd i § 10.
Forslag nr. 7
Endring av reglene om forkynnelse av dom og ankefrist
Førstestatsadvokaten i Oslo har i brev 29. august 1996 til Riksadvokaten fremholdt følgende:
«1. I et stort antall saker der tiltalte/siktede ikke er varetektsfengslet foregår domsavsigelsen uten at vedkommende er varslet om rettsmøtet. Selv om tiltalte/siktede blir varslet, hører det til dagens orden at han uteblir.
Dette fører som kjent, til et betydelig merarbeid for politi/påtalemyndighet. Dommen må da forkynnes for den domfelte. Ankefristen begynner ikke å løpe før så er skjedd. Dommen blir heller ikke rettskraftig og kan ikke fullbyrdes. Dette kan virke svært forsinkende i straffesaksbehandlingen.
2. Etter någjeldende regler avsies dommer i «rettsmøte», jfr. strprl. § 43. Etter strprl. § 86 skal siktede som hovedregel stevnes til rettsmøtene, men dersom han innkalles muntlig i rettsmøte, trer dette i stedet for stevning, jfr. strprl. § 86, første ledd i.f. Det fremgår imidlertid utvetydig av forarbeidene at siktede ikke behøver å innkalles til domsavsigelsen. Dette er da også ganske vanlig. Årsakene til dette er i og for seg ikke så vanskelig å se: Den enkelte dommer ønsker ikke å binde seg til en fast dato for domsavsigelsen. Dette vil legge en arbeidsmessig binding på vedkommende som neppe ønskes. Hensynet til domfelte trekker imidlertid klart i motsatt retning. For han vil det utvilsomt utgjøre en belastning at han må vente både på resultatet og samtidig sveve i usikkerhet om når det egentlig kommer.
Lovens nominelle regel om når dom skal avsies fremgår av strprl. § 42. Her fastslås at dom bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms, dvs. etter hovedforhandlingens avslutning. Det fremgår videre av loven at dersom dom ikke er avsagt innen 3 dager skal grunnen til det opplyses i rettsboken. Det vil være en betydelig overdrivelse å antyde at sistnevnte regel etterleves i noe omfang.
3. Etter mitt skjønn bør hele dette systemet strammes opp. Etter innføringen av to-instans, er det større behov enn noen sinne for å øke effektiviteten i strafferettspleien. Dette kan skje ved at man tvinger domstolene til å etterleve reglene om hurtig domsavsigelse og at siktede skal varsles om dette rettsmøtet ved hovedforhandlingens avslutning. Dersom dette ble ubetinget lovregel, kunne man også fastsette endrede regler om utgangspunktet for lovens ankefrister. Dersom siktede har fått betryggende varsel om tid og sted for domsavsigelsen, vil det fremstå som rimelig at ankefristen også begynner å løpe fra dette tidspunkt uansett om domfelte møter eller ikke...»
Førstestatsadvokaten i Oslo foreslår følgende endringer i straffeprosessloven:
§ 42 skal lyde:
«Dommen bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms.
Ved hovedforhandlingens avslutning eller i rettsmøte der saken behandles etter § 248 skal retten meddele siktede tid og sted for domsavsigelsen. Dette anmerkes i rettsboka. Dersom domsavsigelsen må utsettes, skal siktede varsles etter reglene i § 86 og årsaken til utsettelsen anmerkes i rettsboka. Blir dom ikke avsagt innen tre dager etter at saken er tatt opp til doms, skal også grunnen opplyses i rettsboka.
Ved fastsettelsen av tid og sted for domsavsigelsen skal siktede meddeles at lovens ankefrister begynner å løpe fra domsavsigelsen.»
§ 310 skal lyde:
«Fristen for anke er to uker fra den dag dommen er avsagt.
Dersom siktede hadde gyldig forfall ved domsavsigelsen, løper fristen for han fra det tidspunkt dommen på annen måte blir forkynt for han.
Har den ankeberettigede tjenestemann i påtalemyndigheten ikke vært til stede ved domsavsigelsen, løper fristen for påtalemyndigheten fra den dag da dommen er kommet inn til dennes kontor.»
Riksadvokaten har skrevet slik til departementet i brev 26. september 1996:
«Etter riksadvokatens oppfatning bør endringer i den retning som foreslås vurderes. Det vil utvilsomt innebære en ikke ubetydelig effektivisering om et større antall dommer ble forkynt i eget rettsmøte for domsavsigelsen.»
Departementets vurdering:
Departementet viser til at det ved innføring av straffeprosessloven av 1981 ble vurdert endringer i den retning som førstestatsadvokaten i Oslo foreslår. Det vises her til Straffeprosesslovkomiteens innstilling avgitt i juni 1969 side 138 og 163 (merknader til utkastet § 44) og Ot. prp. nr. 53 (1983-84) side 99-101 og 151. Justisdepartementets konklusjon var at det ikke burde innføres en egen bestemmelse om varsling av siktede til rettsmøte som kun holdes for domsavsigelse. Det ble blant annet lagt vekt på praktiske og økonomiske konsekvenser. Siden den gang har blant annet toinstansreformen aktualisert problemstillingen og departementet mener nå at reglene bør tas opp til ny vurdering.
Justisdepartementet finner det hensiktsmessig at det i høringsrunden holdes åpent for flere alternative løsninger og har i nedenstående alternative lovforslag inkorporert flere løsningsforslag som kan tenkes gjennomført helt eller delvis. Departementets forslag åpner dels for større fleksibilitet og går dels lenger enn forslaget fra førstestatsadvokaten i Oslo.
En absolutt regel om at siktede alltid skal innkalles til domsavsigelse synes ikke hensiktsmessig. Det må blant annet tas hensyn til at Norge er et langstrakt land med til dels betydelige reiseavstander, at det er store variasjoner med henhold til hvor omfattende, kompliserte og alvorlige straffesaker er og at det kan være vanskelig å avsette dommertid, rettssalskapasitet m.v. Det er grunn til å frykte at en absolutt regel både kan virke fordyrende og føre til lengre saksbehandlingstid i domstolene, kanskje særlig i herreds- og byrettene. Reglene bør derfor åpne for en viss fleksibilitet.
En viktig forutsetning for å kunne effektivisere straffesaksbehandlingen i forbindelse med forkynnelse av dom og ankefrist, er at siktede aktiviseres og pålegges en viss plikt til selv å gjøre seg kjent med dommen. Etter dagens regler og praksis, har siktede som ønsker å trenere straffeforfølgingen alt å tjene på å unnvike og forholde seg passiv. I forslag til ny § 42 tredje ledd foreslås det derfor at siktede, som en naturlig forlengelse av plikten til å møte til andre rettsmøter i saken, skal ha plikt til å møte til et fastsatt tidspunkt for domsavsigelse. Mener siktede å ha gyldig forfall, skal han ha plikt til å melde fra om dette uten ugrunnet opphold. Det foreslås ikke at brudd på møte- eller meldeplikten straffesanksjoneres. Han kan imidlertid pågripes og fremstilles, jf. forslaget til ny § 42 fjerde ledd første punktum. Siktede bør kunne pålegges å møte innen 24 timer, for eksempel til domsavsigelse senere samme dag saken tas opp til doms. Paragraf 86 foreslås endret i samsvar med dette.
Som et alternativ til å pålegge siktede å møte til domsavsigelse, foreslår departementet en adgang til å pålegge siktede å møte til forkynnelse, i det følgende kalt «fremmøteforkynnelse». Med fremmøteforkynnelse menes at siktede plikter å møte på angitt sted til fastsatt tid. Det er i forslaget ikke lagt begrensninger på hvor siktede kan pålegges å møte, som kan være ved en domstol, politistasjon, lensmannskontor eller annet egnet sted ut fra hva som er hensiktsmessig i det enkelte tilfellet.
Begrepet «fremmøteforkynnelse» er ikke innarbeidet i nedenstående forslag til lovtekst. Vi ber om høringsinstansenes syn på om dette bør gjøres ved en eventuell lovendring.
I forslaget til ny § 42 første ledd annet punktum er domsavsigelse og fremmøteforkynning likestilt. I valget mellom domsavsigelse eller fremmøteforkynnelse, er det imidlertid viktig å ha i mente at domsavsigelse i rettsmøte med siktede til stede understreker alvoret i saken. Domsavsigelse bør derfor benyttes i mer alvorlige saker, saker mot unge lovbrytere og saker mot førstegangsforbrytere.
Departementet foreslår at «om mulig» i gjeldende § 42 annet punktum endres til «som regel». Dette for å understreke at domstolene kun i unntakstilfeller skal unnlate å fastsette tid og sted for domsavsigelse eller forkynnelse. Tredagersfristen i gjeldende § 42 tredje punktum opprettholdes, men flyttes til nytt femte ledd. Det bør ikke være rutine å legge saken til side et par dager før domsskrivning. Dommen bør skrives mens hovedforhandlingen er friskt i minnet. Også hensynet til siktede tilsier at det allerede når saken tas opp til doms blir fastsatt tid og sted for domsavsigelse eller forkynnelse. For siktede vil det være bedre å ha et fastsatt tidspunkt å forholde seg til og å møte opp til domsavsigelse eller forkynning, enn at politi eller lensmann kommer uanmeldt på bopel eller arbeidssted. Muligheten for fremmøteforkynnelse hos for eksempel den lokale lensmannen vil også innebære en lettelse for siktede som bor langt fra domstolen.
Fastsettelse av tid og sted for fremmøteforkynnelser kan enten gjennomføres ved at dommeren i den enkelte sak avklarer med politiet/lensmannen om denne kan avsette et visst tidspunkt siktede skal møte til forkynnelse. Eller ved at politiet/lensmannen som generell rutine avsetter et par timer en eller flere dager i uken. Domstolen kan da pålegge siktede å møte på politistasjonen eller lensmannskontoret til et gitt tidspunkt i denne perioden.
Fremmøteforkynning kan også skje ved en domstol. Siktede kan da i det rettsmøte saken tas opp til doms pålegges å møte til angitt tidspunkt ved domstolen for å motta forkynnelse. Selve domsavsigelsen vil da kunne skje på samme måte som det ofte gjøres i dag, altså uten å innkalle siktede. En dommer kan forestå forkynnelsen, uten at det er nødvendig å avholde et rettsmøte eller avsette en rettssal til dette. Dette kan utføres av en annen dommer og ved en annen domstol enn den som har pådømt saken. En mulighet til å forkynne en dom avsagt av en lagmannsrett ved den herreds- og byrett som har pådømt saken i første instans, bør imidlertid muligens benyttes med varsomhet. Blir siktede domfelt i begge instanser, kan han sitte igjen med det inntrykk at han er dømt to ganger i samme domstol. Nødvendigheten av endringer i domstolloven kapittel 9 om forkynnelser, vil bli vurdert i forbindelse med en eventuell utarbeidelse av en proposisjon.
Ved fremmøteforkynnelse for andre enn den domstol som har avsagt dommen, bør retten sende dommen pr. brev eller telefaks direkte til den som skal forestå forkynnelsen - typisk til lensmannskontoret eller politiets stevnekontor der dette finnes. Videre oppfølging kan overlates til påtalemyndigheten etter § 43 tredje ledd, for eksempel å påse at dommen forkynnes på ordinært vis hvis siktede har gyldig forfall.
Departementet antar en gjennomføring av forslagene vil kunne innebære til dels betydelige innsparelser i total saksbehandlingstid og ressurser. Særlig for politi- og lensmannsetaten som slipper å lete opp siktede for at forkynning kan skje. Departementet vil imidlertid ikke stenge for at forkynning skjer på tradisjonelt vis, da dette i en del tilfeller både kan være helt nødvendig og mest hensiktsmessig. Hvis man for eksempel vet at siktede på domsavsigelsestidspunktet vil sitte fengslet langt unna, kan det være mer hensiktsmessig at forkynnelsen skjer etter dagens regler og at dommen sendes vedkommende fengsel for forkynning, enn at siktede fremstilles i retten.
Hvis tid og sted for domsavsigelse eller fremmøteforkynning ikke kan fastsettes i det rettsmøte saken tas opp til doms, eller siktede ikke er til stede, vil konsekvensene i utgangspunktet være at dommen må forkynnes på ordinært vis. I nedenstående forslag til ny § 42 annet ledd er det åpnet for at siktede senere kan innkalles til domsavsigelse eller forkynnelse. Ved at siktede i så fall må innkalles ved stevning, bør en slik adgang bare brukes i tilfeller der det ikke er grunn til å anta at det vil være problematisk å få forkynt denne for siktede. Man risikerer ellers å forsterke de problemer forslaget for øvrig tar sikte på å avbøte. Vi ber om høringsinstansenes syn på om en slik regel er hensiktsmessig.
Departementets alternative forslaget til nytt annet ledd i § 310 åpner for fire mulige utgangspunkter for når ankefristen begynner å løpe for siktede:
1. fra tidspunktet for domsavsigelse
2. fra tidspunktet for fremmøteforkynning
3. fra det tidspunkt siktede, etter domsavsigelsen eller fremmøteforkynnelsen har funnet sted, uten grunnet opphold kunne ha meldt fra om gyldig forfall, eller
4. fra tidspunktet for ordinær forkynning
For at fristen skal kunne løpe fra de tidspunktene som nevnt under 1, 2 og 3 er det en forutsetning at siktede er varslet om møte- og meldeplikten og om konsekvensene av å ikke overholde disse. For å sikre notoritet om at dette er gjort, skal dette fremgå av rettsboken eller stevningen. Se forslaget til ny § 42 første og annet ledd.
For at fristen skal beregnes fra tidspunktene som er nevnt under 1 og 2 er det en betingelse at siktede er til stede eller at han ikke har gyldig forfall. Begrepet «gyldig forfall» må i utgangspunktet her bedømmes på samme vis som i loven for øvrig. Kort frist kan etter omstendighetene være et moment ved vurderingen av om siktede hadde gyldig forfall. Dette vil nok være mest aktuelt ved omberammelser, se nedenfor.
Hvis siktede melder forfall til en domsavsigelse, må retten treffe en beslutning om denne kan aksepteres eller ikke. Fastsettelse av tid og sted for domsavsigelse eller forkynnelse kan ikke angripes ved kjæremål. Hvis siktede mener å ha gyldig forfall, men retten beslutter å ikke ta den til følge, bør han imidlertid, i likhet med vitner, ha anledning til å påkjære en slik beslutning. Det foreslås at regler om dette tas inn i §§ 378 nr. 5 og 379 annet ledd. Etter forslaget vil bare siktede ha kjæremålsadgang. Hvis retten godtar forfallsgrunnen, kan ikke påtalemyndigheten påkjære avgjørelsen. Tilsvarende kjæremålsadgang må siktede ha dersom han, i det rettsmøte saken tas opp til doms, påberoper seg gyldig forfall til fremmøteforkynnelse som skal forestås av en annen enn retten. Hvis forkynnelsen skal forestås av en annen enn retten og siktede melder om forfall til denne, er det neppe hensiktsmessig at en beslutning om å ikke ta grunnen til følge skal kunne bringes inn for retten til selvstendig avgjørelse. Det er mer naturlig å la dette spørsmålet utstå til en eventuell anke eller fullbyrdelse: Ved prøving av om anken er rettidig i tilfeller der siktede anker. Hvis siktede ikke ønsker å anke, men bestrider at dommen er rettskraftig, kan han kreve spørsmålet avgjort etter § 462. Under henvisning til nedenstående forslag om tilføyelse til denne bestemmelsen, ber departementet om høringsinstansenes syn på om dette er en hensiktsmessig løsning.
Hvis siktede har meldt fra om en forfallsgrunn som retten ikke kan akseptere, uten at siktede får varsel om dette, vil siktede etter omstendighetene måtte anses for å ha gyldig forfall dersom han ikke møter. Det vises her til Rt. 1995 side 163, som gjaldt spørsmål om et vitne kunne ilegges rettergangsbot i en slik situasjon. Med mindre kjæremålet gis oppsettende virkning, kan siktede avhentes til rettsmøte for domsavsigelse. Melder siktede om forfall som ikke aksepteres, bør siktede samtidig gis opplysning om at han kan få et eksemplar av dommen ved avhenting eller at han kan få den tilsendt pr. post.
For øvrig må spørsmål om gyldig forfall, herunder spørsmål om når siktede tidligst kunne ha meldt fra om gyldig forfall, avgjøres i forbindelse med anke eller fullbyrdelse.
Konsekvensene av at en domsavsigelse eller forkynnelse ikke kan holdes til fastsatt tid eller siktede har gyldig forfall, vil i utgangspunktet være at dommen må forkynnes på ordinært vis. I utkastet til ny § 42 femte ledd er det imidlertid foreslått en viss mulighet for å fastsette et nytt tidspunkt. Første punktum tar sikte på tilfeller der det er sykdomsforfall i domstolen, at lensmannen må rykke ut m.v. Forbeholdet «om mulig» i annet punktum er tatt inn med tanke på tilfeller der siktede har gyldig forfall for en lengre periode enn 24 timer. At også innkalling etter annet punktum skal skje til virkedager, følger av første og annet punktum lest i sammenheng. Begrensningen gjelder bare møteplikten, den er ikke til hinder for at siktede møter frivillig eller at ordinær forkynnelse skjer på andre dager enn virkedager, jf. domstolloven § 167. Hvis retten eller den som skal forestå forkynnelsen ikke får meddelt siktede nytt tidspunkt for domsavsigelse eller forkynnelse, vil virkningen være at siktede vil ha gyldig forfall og at dommen må forkynnes på ordinært vis.
Forslaget til ny § 42 femte ledd om omberammelser kan reise visse motforestillinger. Blant annet vil bestemmelsen, ved en streng praktisering, kunne virke urimelig overfor siktede. Ettersom plikten ikke er straffesanksjonert, vil siktede dog alltid ha den mulighet at han kan unnlate å møte og i stedet gjøre seg kjent med dommen på annet vis - gjennom sin forsvarer, ved å hente den senere, be om at dommen sendes til ham pr. post e.l. Et annet problem ligger i at en forsvarer kan få problemer med å møte til nytt tidspunkt på kort varsel. Sistnevnte reiser for øvrig spørsmål om forsvarers tilstedeværelse alltid er nødvendig ved domsavsigelser.
I § 43 første ledd er det tatt inn forslag om at rettens formann kan utpeke en annen fagdommer til å avsi dommen alene, dersom vilkårene i § 43 første ledd for øvrig er oppfylt. En slik regel kan være praktisk for lagmannsrettene. Endringsforslaget i § 43 tredje ledd, er en følge av endringene i § 42.
Justisdepartementet har utformet følgende alternative forslag til endringer i straffeprosessloven:
§ 42 skal lyde:
«Dommen bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. Kan dette ikke skje, og domsavsigelsen derfor besluttes utsatt til et senere rettsmøte, skal som regel tid og sted for domsavsigelse eller forkynnelse fastsettes i det rettsmøtet saken tas opp til doms. Siktede skal i rettsmøtet gjøres oppmerksom på møte- og meldeplikten etter tredje ledd og reglene om ankefrist i § 310. Dette skal anmerkes i rettsboken.
Er siktede ikke til stede eller retten finner at den ikke kan fastsette tid og sted for domsavsigelse eller forkynnelse i det rettsmøte saken tas opp til doms, kan retten senere beslutte at siktede skal innkalles til domsavsigelse eller forkynnelse. Siktede skal i så fall i stevningen gjøres oppmerksom på møte- og meldeplikten etter tredje ledd og reglene om ankefrist i § 310.
Siktede plikter etter lovlig innkalling å møte til domsavsigelse eller forkynnelse. Antar siktede at han har gyldig forfall, skal han uten ugrunnet opphold gi melding om dette.
Ved innkalling til domsavsigelse gjelder reglene i §§ 85 annet ledd, 86, 87 første ledd, 88 første og fjerde ledd og 89 tilsvarende. For innkalling til forkynning gjelder §§ 86 og 89 så langt de passer.
Domsavsigelsen eller forkynnelsen kan på grunn av uforutsette omstendigheter utsettes i inntil 24 timer eller til nærmest følgende virkedag, uten at det er nødvendig å innkalle siktede på nytt ved forkynning av stevning. Melder siktede om gyldig forfall, kan siktede gis pålegg om å møte til et nytt tidspunkt, så vidt mulig innen 24 timer etter det opprinnelig fastsatte tidspunkt. Retten eller den som skal forestå forkynnelsen sørger for at tid og sted for utsatt domsavsigelse eller forkynnelse snarest mulig blir meddelt siktede.
Er dom ikke avsagt innen tre dager etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboka.»
§ 43 første og tredje ledd skal lyde:
«Dommen avsies i rettsmøte. Tar flere dommere del i pådømmelsen, skal de alle være til stede. Etter at det har vært holdt rådslagning og stemmegivning etter § 31, kan retten enstemmig beslutte at bare rettens formann eller en fagdommer rettens formann utpeker behøver å være til stede når dommen blir avsagt. I så fall underskrives dommen av de øvrige dommerne før rettens formann avsier dommen ved underskriving eller avlesing. Enhver dommer kan kreve at dommen blir avsagt i et rettsmøte der alle dommerne er til stede, selv om det er truffet beslutning etter tredje punktum. Når en avgjørelse forelegges for en meddommer til underskrift etter fjerde punktum, skal vedkommende gjøres oppmerksom på sin rett etter femte punktum.
….
Er siktede ikke til stede, anses dommen avsagt når den er underskrevet. Hvis siktede ikke er lovlig innkalt eller det er opplyst eller sannsynliggjort at han har gyldig forfall, skal retten sørge for at dommen snarest mulig forkynnes for siktede med slik opplysning som nevnt i annet ledd. Han skal samtidig spørres om han vedtar dommen. Retten kan overlate til påtalemyndigheten å sørge for forkynningen.»
§ 86 første og annet ledd skal lyde:
«Siktede blir innkalt til rettsmøte ved forkynning av stevning. Stevningen skal angi domstolen, rettsstedet, møtetiden, hva saken gjelder og formålet med innkallingen. I stevning til hovedforhandling skal siktede gjøres oppmerksom på at han kan bli innkalt til domsavsigelse eller forkynnelse med mindre enn 24 timers varsel. Muntlig innkalling i rettsmøte trer i stedet for stevning.
Ved innkalling til hovedforhandling har siktede krav på tre dager varsel og ved innkalling til andre rettsmøter enn rettsmøter for domsavsigelse 24 timers varsel.»
§ 310 første og annet ledd skal lyde:
«Fristen for anke er to uker fra den dag dommen er avsagt.
Er siktede i medhold av § 42 pålagt å møte til domsavsigelse eller forkynnelse, løper fristen for ham fra dette tidspunkt. Dersom siktede ikke er pålagt å møte til domsavsigelse eller forkynnelse, eller har gyldig forfall til denne, løper fristen fra det tidspunkt dommen på annen måte blir forkynt for ham. Hadde siktede gyldig forfall ved domsavsigelsen eller forkynnelsen uten å ha meldt fra om dette, løper fristen for ham fra det tidspunkt han uten grunnet opphold kunne ha meldt fra.»
Ny § 378 nr. 5 skal lyde:
«Kjennelser og beslutninger under hovedforhandlingen kan ikke påkjæres uten i følgende tilfelle:
…
5) når de ikke godtar oppgitt forfallsgrunn til domsavsigelse eller forkynnelse fastsatt av retten etter § 42.»
§ 379 nytt annet ledd skal lyde:
«Kjæremål fra den som er pålagt å gi forklaring eller forsikring, underkaste seg gransking, utlevere bevis eller gjøre tjeneste som sakkyndig, må erklæres straks om vedkommende er til stede i retten, og ellers innen tre dager. Dette gjelder også kjæremål fra siktede hvis retten ikke godtar en oppgitt forfallsgrunn til domsavsigelse eller forkynnelse fastsatt av retten etter § 42.»
§ 462 skal lyde:
«Oppstår det uenighet mellom påtalemyndigheten og domfelte om dommens rettskraft, tolking, beregning av straffetiden, eller liknende spørsmål som gjelder fullbyrdingen, kan domfelte kreve spørsmålet avgjort ved kjennelse av stedets rett eller den rett som har dømt i saken. Det tilsvarende gjelder når det er tvist om hvorvidt den person som dommen søkes fullbyrdet mot, er den domfelte.»
Ulempen med departementets forslag er at det må bygges opp et til dels komplisert regelverk for å fange opp praktiske variabler og unntakstilfeller. Det må nok også påregnes at siktede får enkelte «bomturer» p.g.a. utsettelser det ikke har vært mulig å gi ham beskjed om og at enkelte dommere til tider vil kunne «ta hardt i» for å være sikker på at dommen blir ferdig. Det må imidlertid antas at det vil være et beskjedent antall saker som byr på problemer i praksis og at gevinstene ved å lette prosessen med forkynning av dommer oppveier disse og samlet sett leder til en effektivisering.
Departementet ber om høringsinstansenes syn på ovennevnte. Justisdepartementet har ikke utformet noe lovforslag om det, men ønsker også høringsinstansenes syn på om en ordning som er skissert ovenfor bør kunne brukes i uteblivelsessaker som fremmes med hjemmel i § 281. Det må da være en forutsetning at siktede er gjort oppmerksom på ankefristen, at tid og sted for domsavsigelse eller fremmøteforkynnelse kan bli fastsatt i det rettsmøte saken tas opp til doms og at han vil bli gjort kjent med tid og sted for denne ved henvendelse til retten. På bakgrunn av høringsuttalelsene vil departementet vurdere om det skal fremmes et lovforslag.
Forslag nr. 8
Endring av reglene om valg av meddommere/lagrettemedlemmer/ skjønnsmenn/jordskiftemeddommere
Stortinget fattet 13. april 1999 følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av dagens praksis ved utvelging av lekdommere til by-, herreds- og lagmannsrettene, herunder å fremme forslag om endring av domstolsloven med sikte på å utelukke stortingsrepresentanter fra å bli valgt som lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmenn.»
En totalgjennomgang av reglene for utvelging av lekdommere er nødvendig for å forenkle dagens til dels kompliserte regelverk, og for å vurdere enkelte sentrale spørsmål ved lekdommerordningen. En slik gjennomgang, som også vil omfatte medlemmene av forliksrådet, vil etter planen igangsettes i 2000. Departementet vil ha som mål å gjennomføre eventuelle lovendringer i god tid før neste valg av lekdommere, som finner sted etter kommunevalget i 2003. Aktuelle spørsmål som vil kunne bli vurdert er blant annet hvordan man best kan sikre seg at domstollovens krav til lekdommernes skikkethet blir oppfylt, størrelsen på meddommerutvalgene, om lekdommere bør velges på ubestemt tid, om det bør innføres grenser for adgangen til å gjenvelge lekdommere, spørsmål knyttet til politikere som lekdommere og om fylkestinget skal velge skjønnsmenn.
En gjennomgang av reglene for utvelging av lekdommere er et omfattende arbeid som kan ta noe tid. Departementet ønsker derfor å fremme to endringsforslag allerede nå: ett om innføring av øvre aldersgrense, og ett om at stortingsrepresentanter skal utelukkes fra valg.
A. Fastsettelse av øvre aldersgrense
Domstolloven § 76 bygger på prinsippet om at de som skal velges som lekdommerne må være valgt ut med sikte på sine særlige forutsetninger for å påta seg et slikt ansvarsfullt verv. Bestemmelsen lyder slik:
«Til lagrettemedlemmer og meddommere bør bare velges folk, som paa grund av sin retsindighet, dygtighed og selvstændighet ansees for særlig skikket til hvervet, og som ikke paa grund av utilstrækkelig kjendskap til det norske sprog eller av andre aarsaker vil ha vanskelig for at opfylde de pligter, som hvervet fører med sig.»
Prinsippet i domstolloven § 76 kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Spesielt gjelder dette i store kommuner, hvor kommunestyret bare har begrenset oversikt over personer med særlige forutsetninger til å påta seg denne typen verv. I små kommuner kan bestemmelsen lett lede til skjev rekruttering til utvalgene, i form av at noen yrkesgrupper og aldersgrupper forekommer hyppigere i utvalgene enn andre.
Ved lov 2. juni 1995 nr 26 ble aldersgrensen for å kunne velges som meddommer/lagrettemedlem senket fra 25 til 18 år. Justiskomiteen begrunnet endringen i Innst. O. nr. 35 (1994-95) side 4, slik:
«Komiteen vil påpeke det ulogiske i at aldersgrensen for å kunne velges inn på Stortinget og fungere som lovgiver er 18 år, mens aldersgrensen for å være lagrettemedlem eller meddommer er 25 år. Komiteen er enig med departementet i at en lovendring som foreslått…sannsynligvis vil medføre en jevnere alderssammensetning og en lavere gjennomsnittsalder i utvalgene, noe som Komiteen mener vil være en fordel….»
Trondheim byrett har undersøkt alderssammensetningen i meddommerutvalgene som startet å gjøre tjeneste 1. mai 1996. I et meddommerutvalg på 800, bestående av 400 menn og 400 kvinner, vil 35% av de mannlige og 21% av de kvinnelige meddommerne i løpet av 4-års perioden være over 70 år. Bare 7% av de mannlige og 9% av de kvinnelige meddommerne var på tidspunktet for undersøkelsen under 40 år. Ingen meddommere var under 25 år. Grovt beregnet var gjennomsnittsalderen på tidspunktet for undersøkelsen 60 år for de mannlige meddommere og 57 år for de kvinnelige. Undersøkelsen fra Trondheim gir ikke noen holdepunkter for å trekke bastante konklusjoner om hvordan alderssammensetningen på landsbasis er. Den kan imidlertid indikere at gjennomsnittsalderen i utvalgene fortsatt er relativt høy, selv om aldersgrensen for å kunne velges som meddommer og lagrettemedlem er senket fra 25 år til 18 år, jf. domstolloven § 65, og selv om personer over 65 år har rett til å kreve seg fritatt for valg, jf. domstolloven § 67.
Flere domstoler har overfor Justisdepartementet uttalt at de har eksempler på at meddommere i høy alder kan skape problemer, og at de gjerne ser at det innføres en øvre aldersgrense for meddommere og lagrettemedlemmer.
Domstollovens valgregler gjelder tilsvarende for valg av skjønnsmenn og jordskiftemeddommere. En innføring av aldersgrense for lagrettemedlemmer og meddommere vil derfor også få konsekvenser for skjønnsmanns- og jordskifteutvalgene.
I Ot. prp. nr. 16 (1986-87) Om lov om endring i bestemmelser i diverse lover om aldersgrenser (opphevelse av aldersgrenser som kan virke hindrende for eldres deltakelse i samfunnslivet), foreslo regjeringen blant annet oppheving av de aldersgrenser som da gjaldt for valg av skjønnsmenn og meddommere til jordskifteutvalgene. Sosialdepartementet uttalte i proposisjonen at det ikke var ønskelig med regler som utelukker eldre alene på grunn av alder, og at behovet for å løse enkelte fra sine verv bør løses på andre måter enn ved utelukking av alle over en bestemt alder. For medlemmene av jordskifteutvalgene og skjønnsutvalgene, ble dette foreslått løst ved anvendelse av domstolloven § 81. Denne bestemmelsen, som også gjelder for meddommer- og lagretteutvalgene, gir kommunen plikt til å slette enkeltpersoner fra utvalgene dersom de av fysiske eller psykiske årsaker er blitt ute av stand til å gjøre tjeneste. Forslagene i proposisjonen ble vedtatt av Stortinget ved lov 13. mars 1987 nr 14.
Den individuelle og løpende kontroll av de valgte lekdommeres skikkethet som domstolloven § 81 jf. § 76 gir anvisning på, vanskeliggjøres av det store antallet meddommere, lagrettemedlemmer, skjønnsmenn og jordskiftemeddommere som velges - særlig i de folkerike kommunene. Enkelte kommuner har derfor, på tross av at loven i dag ikke oppstiller noen øvre aldersgrense, funnet et behov for å utarbeide egne begrensende retningslinjer for valget der valgbarheten begrenses for personer over en viss alder.
Departementet er enig i at det i utgangspunktet er uheldig å utelukke en gruppe mennesker utelukkende på grunn av alder. Da lekdommere i høy alder i praksis har vist seg å være et problem ved flere domstoler, og muligheten for å føre individuell kontroll med den enkelte som velges er begrenset, reiser departementet likevel spørsmål om det bør innføres en øvre aldersgrense for hvem som kan velges som meddommer/lagrettemedlem. En slik aldersgrense vil som nevnt også gjelde for skjønnsmenn og jordskiftemeddommere.
Et slikt forslag kan f.eks. gå ut på at man bare kan velges inntil man fyller 70 år. Til sammenlikning gjelder det også en aldersgrense for fagdommere på 70 år.
En bestemmelse om aldersgrense krever i tilfelle en endring av domstolloven § 65.
Domstolloven § 65 kan gis følgende utforming:
«Valgbare er menn og kvinner, som har fylt 18 år, og som er vederheftige og valgbare ved kommunale valg. De som har fylt 70 år kan ikke velges.»
Forslaget innebærer at meddommerne/lagrettemedlemmene/ skjønnsmennene/jordskiftemeddommerne i siste del av valgperioden vil kunne være opp til 73 år gamle.
B. Endring av reglene om hvem som er utelukket fra valg - Stortingets representanter
I domstolloven §§ 65-68 finner vi reglene for hvem som kan velges som meddommer og lagrettemedlem, og hvem som kan kreve seg fritatt for valg.
Stortingsrepresentanter er pr. i dag ikke utelukket fra valg som meddommer eller lagrettemedlem. Stortingsrepresentanter kan heller ikke kreve seg fritatt, annet enn der de har gyldig forfall i den enkelte sak.
Stortinget er Norges lovgivende forsamling. Det kan stilles spørsmålstegn ved om rollen som lovgiver er forenlig med rollen som meddommer eller lagrettemedlem. Justisdepartementet har ingen grunn til å tro at stortingsrepresentanter som har utført verv som meddommere ikke har klart å skille rollen som dommer fra rollen som lovgiver. Likevel kan dette utad oppfattes som en uheldig sammenblanding av to statsmakter - den lovgivende og den dømmende. Dette innbyr ikke til den nødvendige tillit til dommernes uavhengighet.
Statsråder er i dag utelukket fra valg som meddommer eller lagrettemedlem, jf. domstolloven § 66 nr 1. Etter Justisdepartementets syn er det i denne sammenheng ingen grunn til at stortingsrepresentanter skal stilles annerledes enn statsråder.
De hensyn som gjør seg gjeldende i forhold til stortingsrepresentanter, kan også anføres i forhold til vararepresentanter.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette følgende endring i domstolloven § 66:
§ 66 skal lyde:
Utelukket fra valg er:
1. Stortingets representanter og vararepresentanter,
2. statsrådets medlemmer,
3. øvrighetspersoner,
4. embetsmenn i dømmende stilling og rettsskrivere,
5. tjenestemenn ved påtalemyndigheten, politiet og fengslene ,
6. prester i statskirken og prester eller forstandere i registrerte trossamfunn,
7. praktiserende advokater.
Dersom en slik endring gjennomføres, vil det ikke lenger være noen grunn til å beholde regelen i domstolloven § 105 annet ledd siste setning, der vervet som medlem av Stortinget listes opp blant de offentlige verv som regnes som gyldig forfall for meddommere og lagrettemedlemmer.
Departementet foreslår derfor følgende endring i domstolloven § 105:
§ 105 annet ledd siste setning skal lyde:
«For lagrettemedlemmer og meddommere regnes ingen andre offentlige verv som gyldig forfall enn vervet som medlem av fylkesting, militærtjeneste og tjeneste ved høyere rett.»
Forslag nr. 9
Endring av reglene om postforkynning
A. Adgang for utenriksstasjonene til å foreta postforkynning
Justisdepartementet er sentralmyndighet i rettsanmodningssaker som gjelder forkynning av dokumenter for personer bosatt i utlandet.
Etter domstolloven § 180 tredje ledd annet alternativ kan forkynning for personer som har kjent bopel eller oppholdssted i utlandet skje «gjennom vedkommende norske legation eller konsulat hvis den fremmede lovgivning ikke er til hinder».
I praksis utfører utenriksstasjonene selv kun forkynning overfor norske statsborgere. Det må anses som alminnelig statspraksis at et lands utenriksrepresentasjon har en slik adgang til å foreta forkynning overfor egne borgere. Prinsippet er bl.a. nedfelt i Konvensjon om forkynnelse i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område av 15. november 1965 artikkel 8.
Domstolloven § 180 tredje ledd gir kun den nødvendige internrettslige hjemmel for at utenriksstasjoner kan foreta forkynning i saker knyttet til norsk prosess. Bestemmelsen sier ikke noe om fremgangsmåten for slik forkynning. Det må legges til grunn at domstolloven kapittel 9 også regulerer fremgangsmåten ved forkynning i slike tilfeller, jf. E. Alten: Domstolloven med kommentarer, 3. utgave, Oslo 1961 side 139: «Forkynnelser i utlandet skal etter hovedregelen i tredje ledd utføres av stedets myndigheter etter de der gjeldende regler, mens norske myndigheter som utfører forkynnelser utenlands følger denne lovs regler.»
Domstolloven kapittel 9 hjemler tre ulike hovedformer for forkynning; postforkynning i § 163 a, personlig forkynning ved stevnevitne i § 165 og underhåndsforkynning i § 179. Domstolloven § 163 a annet ledd har en uttømmende oppregning av hvilke myndigheter som kan forestå postforkynning. Utenriksstasjonene er ikke nevnt her. Det følger dessuten uttrykkelig av forskrift om postforkynning 11. oktober 1985 nr 1810 § 1 tredje ledd at forskriften bare gjelder forkynning i Norge.
Departementet opplever en ikke ubetydelig økning i antall begjæringer om forkynning i utlandet og ofte også i meget fjerntliggende strøk. For utenriksstasjonene kan forkynningsoppgaven til tider være arbeidsbelastende og ta mye tid. Det finnes tilfelle der den dokumentene skal forkynnes for er bosatt så langt unna nærmeste utenriksstasjon at det vil være både tidkrevende og dyrt for vedkommende å møte fram ved utenriksstasjonen, og tilsvarende om utenriksstasjonens personell skal reise til vedkommende. Bruk av private stevnevitner kan være kostbart.
På bakgrunn av ovennevnte vil det kunne være hensiktsmessig om også norske utenriksstasjoner kunne få adgang til å utføre postforkynning. Dette vil ofte være tidsbesparende for den som rekvirerer forkynningen og dessuten innebære større sikkerhet for at forkynning faktisk vil bli utført.
Reglene om postforkynning etter domstolloven § 163 a første ledd gjelder bare forkynning av dokumenter fra de offentlige myndigheter som er nevnt i annet ledd. De offentlige myndigheter som er nevnt i annet ledd er samtidig de eneste myndighetene som kan foreta postforkynning. Annet ledd er altså utformet slik at det blir avgjørende for om postforkynning skal benyttes at den offentlige myndighet som skal ha et dokument forkynt er positivt oppregnet i bestemmelsen.
Det finnes en rekke bestemmelser om forkynning i lovverket. Dokumenter blir forkynt fra mange forskjellige etater, f.eks. fra Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, Trygderetten og bygningsrådene. Begrunnelsen for å lage et system der bare dokumenter fra et begrenset antall offentlige myndighet kunne postforkynnes, var i følge forarbeidene (Ot. prp. nr. 62 (1984-85) side 15 flg) at det gir bedre oversikt over forkynningsordningen. Man fant det upraktisk å knytte alt for mange desentraliserte enheter, med et til dels meget begrenset antall årlige forkynninger pr enhet, til postforkynningsordningen. Det ble også lagt vekt på at enkelte dokumenter ikke egner seg for postal forkynning.
Utenriksstasjonene skiller seg fra de myndigheter som er nevnt i § 163 a annet ledd ved at de ikke forkynner egne dokumenter, men dokumenter fra andre organer eller personer - også fra organer som ikke omfattes av postforkynningsordningen. Dersom det skal åpnes for at utenriksstasjonene skal kunne foreta postal forkynning, blir det et spørsmål om adgangen skal begrenses til dokumenter fra de myndigheter som er nevnt i § 163 a annet ledd, eller om det også skal åpnes for postal forkynning av dokumenter fra andre. Det kan også tenkes et alternativ hvor hovedregelen er at adgangen er begrenset til dokumenter fra de myndigheter som er nevnt i § 163 a annet ledd, men med mulighet for postforkynning av andre dokumenter i særlige tilfelle. Dette kan f.eks. være tilfelle der det er forbundet med betydelige vanskeligheter eller fare å forkynne på annet vis.
Det antas at forkynninger fra myndigheter som ikke er nevnt i domstolloven § 163 a annet ledd utgjør en ubetydelig del av det samlede antall forkynninger. For oversiktens skyld bør man derfor etter departementets syn begrense utenriksstasjonenes adgang til å foreta postforkynning til å gjelde for dokumenter fra myndighetene nevnt i domstolloven § 163 a annet ledd.
Dette kan f.eks. skje ved at domstolloven § 180 tredje ledd endres slik:
«Ellers foregår forkynnelse for personer, som har kjent bopel eller oppholdssted i utlandet, på den måten som der er hjemlet, eller gjennom vedkommende norske utenriksstasjon, herunder postalt etter reglene i § 163 a dersom dokumentet skal forkynnes fra de myndigheter som der er nevnt, hvis den fremmede lovgivning ikke er til hinder.»
Som det fremgår av forslaget foreslås at betegnelsen «legation eller konsulat» endres til «utenriksstasjon». I samsvar med internasjonal praksis brukes ikke lenger betegnelsen «legasjon» på noen av Norges utenriksstasjoner. Utenriksstasjon omfatter ambassader, konsulære stasjoner og delegasjoner, jf. lov av 18. juli 1958 nr. 1 (utenriksloven) § 3.
Etter departementets syn bør domstolloven § 163 a inneholde en henvisning til § 180 tredje ledd. Vi foreslår derfor at § 163 a første ledd endres slik:
«Dokumenter som skal forkynnes fra de offentlige myndigheter som er nevnt i annet ledd, også der dette skjer gjennom norsk utenriksstasjon etter § 180 tredje ledd, sendes til den de skal forkynnes for direkte gjennom postoperatør, enten i vanlig brev vedlagt mottakskvittering eller i rekommandert brev. Forliksrådets dokumenter kan også forkynnes i vanlig brev uten mottakskvittering.»
Det er med hjemmel i domstolloven § 163 a gitt nærmere regler om postforkynning i forskrift 11. oktober 1985 (postforkynningsforskriften). Disse forskriftene gjelder ikke ved forkynning utenfor Norge. Dersom man gjennomfører de endringer som ovenfor er foreslått i domstolloven §§ 163 a og 180, bør postforkynningsforskriften gjøres gjeldende også ved forkynning i utlandet. Behovet for endringer i forskriften er nærmere omtalt nedenfor under C.
B. Tilpasning til internasjonalt samarbeid
Stortinget besluttet 26. april i år å samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtalen mellom EU og Norge om norsk deltagelse i Schengensamarbeidet.
Schengenkonvensjonen artikkel 52 regulerer forkynning av rettsdokumenter med post innen Schengenområdet. I artikkel 52 nr. 1 heter det at «hver av konvensjonspartene kan sende rettsdokumenter direkte med post til personer som oppholder seg på en annen konvensjonsparts territorium. Konvensjonspartene skal oversende Eksekutivkomiteen en liste over rettsdokumenter som kan sendes på denne måten». Det fremgår av artikkel 52 nr. 2 at dokumentene - eller i det minste de viktigste avsnittene - skal oversettes når det er grunn til å tro, eller når den myndighet som skal oversende dokumentet vet, at mottakeren ikke forstår språket dokumentene er utferdiget på.
I henhold til Schengenkonvensjonen er Norge derfor forpliktet til å godta at utenlandske myndigheter postforkynner visse rettsdokumenter i straffesaker for personer som oppholder seg i Norge direkte. Norske myndigheter er imidlertid ikke forpliktet til å postforkynne rettsdokumenter i utlandet, men vil ha adgang til det etter Schengenregelverket.
Etter Justisdepartementets syn kan det være ønskelig å benytte seg av de muligheter Schengensamarbeidet gir. En adgang for norske myndigheter til å postforkynne direkte for den dokumentene skal forkynnes for, vil føre til at forkynning vil skje raskere, og man vil spare tid og kostnader ved at det ikke blir nødvendig å utarbeide forkynningsanmodning. Man unngår også at saken sendes gjennom flere instanser, både her i landet og i mottakerstaten.
Adgang til direkte postforkynning i utlandet kan være aktuelt også utenfor Schengensamarbeidet. Blant annet har man innen Norden jevnlig møter om justissamarbeidet, der man søker å bedre og effektivisere det rettslige samarbeidet de nordiske land imellom. En åpning for postforkynning innen Norden kan være aktuelt som ledd i dette arbeidet.
Justisdepartementet foreslår derfor å endre postforkynningsforskriften slik at den gir myndigheter som nevnt i domstolloven § 163 aen generell adgang til postforkynning i utlandet etter reglene i forskriften i henhold til overenskomst med fremmed stat.
Pr. i dag vil en slik adgang kun få anvendelse som ledd i Schengensamarbeidet, og da bare i straffesaker. Schengenkonvensjonen artikkel 52 nevner rettsdokumenter generelt, men det er på det rene at bestemmelsen kun gjelder i straffesaker. Vi viser her til at artikkel 52 står i kapittel 2 i Schengenkonvensjonen, med tittelen «gjensidig hjelp i straffesaker», og at formålet med reglene i kapittel 2 er å fremme anvendelsen av Den europeiske konvensjonen av 20. april 1959 om gjensidig hjelp i straffesaker (artikkel 48). Hvilke dokumenter det kan bli tale om å forkynne postalt i utlandet er det ikke tatt stilling til på dette tidspunkt, men Norge vil måtte oversende en liste over de aktuelle dokumenter når vi blir operative i Schengensamarbeidet.
C. Endring av forskrift om postforkynning
Som nevnt foran under A, gjelder postforkynningsforskriften i dag ikke ved forkynning utenfor Norge. Enkelte av forskriftens bestemmelser, f.eks. særregelen for forliksråd i § 4 annet ledd, unntaksreglene i § 5 og bestemmelsen i § 7 første ledd om fastsettelse av forkynningstidspunkt, er heller ikke nødvendigvis anvendbare i utlandet. Dersom postforkynningsforskriften gjøres gjeldende ved forkynning utenfor Norge, kan det derfor være aktuelt å gjøre unntak for enkelte av bestemmelsene i forskriften. Alternativt, eller evt i tillegg, kan det utformes en egen bestemmelse i forskriften om postforkynning i utlandet. Departementet har ikke tatt endelig stilling til dette, og ber om høringsinstansenes syn på de aktuelle alternativene.
Dersom det gjøres unntak for enkelte av bestemmelsene, kan forskriften f.eks. endres slik:
§ 1 tredje ledd skal lyde:
« Utenfor Norge kan forkynning etter reglene i denne forskriften, med unntak av §§ …, foretas gjennom norske utenriksstasjoner, jf. domstolloven § 180 tredje ledd. Ellers kan myndigheter som nevnt i domstolloven § 163 a annet ledd foreta forkynning utenfor Norge etter reglene i denne forskriften, med unntak av §§ …, av visse dokumenter i henhold til internasjonal avtale innen Schengensamarbeidet eller annen overenskomst inngått med fremmed stat. Dokumenter som mottas til forkynning fra fremmed stat skal forkynnes i overensstemmelse med forskrifter om forkynning av utenlandske dokumenter i Norge av 12. september 1969 § 1 første punktum.»
§ 2 nytt annet punktum skal lyde:
« Reglene i forskriften, med unntak av §§ …, gjelder også for norske utenriksstasjoner som forkynner dokumenter fra myndighetene nevnt i første punktum.»
§ 3 skal lyde:
«De myndigheter som omfattes av ordningen skal selv forkynne sine dokumenter dersom ikke annet er bestemt (se § 1 tredje ledd, § 5b og § 5c).»
Forslag nr. 10
Adgang til å varsle sosialkontorene ved begjæring om fravikelse av fast eiendom
I saker etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11 om tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder og kapittel 12 om tvangsdekning i adkomstdokument til leierett til bolig, kan namsretten varsle sosialkontoret når det er grunn til det. Dette følger direkte av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 11-8 tredje ledd og 12-5 første ledd.
Loven sier ingenting om slik varsling i saker etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 om tvangsfullbyrdelse av krav på annet enn penger. Slikt varsel kan særlig være aktuelt i saker om fravikelse av fast eiendom etter § 13-2 tredje ledd bokstav a). Det vil i praksis si utkastelse på grunn av misligholdt betaling av husleie. Hos namsmannen i Oslo følges den praksis at sosialkontoret varsles i slike saker. Praksisen er begrunnet i at de samme hensyn som ligger bak §§ 11-8 tredje ledd og 12-5 første ledd også gjør seg gjeldende ved fravikelse av fast eiendom. En fravikelse er en akutt situasjon for saksøkte, som ofte vil være nødt til å kontakte sosialkontoret for å få hjelp til å dekke forfalt leie eller til å skaffe et nytt sted å bo for seg selv og eventuelle familiemedlemmer. Det viser seg dessverre ofte at sosialkontoret kontaktes for sent til å avverge fravikelse eller til å skaffe et hensiktsmessig sted å bo. Et tidlig varsel til sosialkontoret vil i mange tilfeller kunne bedre saksøktes og eventuelle familiemedlemmers situasjon.
Justisdepartementet har i brev til namsmannen i Oslo uttalt at det er en god og forsvarlig praksis å varsle sosialkontoret når det er grunn til det i slike saker. For å sikre en mer enhetlig praksis over hele landet foreslås en lovendring, slik at adgangen til å varsle sosialkontoret fremgår uttrykkelig. Etter departementets syn bør ikke adgangen begrenses til å gjelde tilfeller som nevnt i § 13-2 tredje ledd bokstav a). Adgangen bør være generell og stå åpen også i andre tilfeller der namsmyndigheten finner det nødvendig ved fravikelse av fast eiendom.
På denne bakgrunn foreslås det at tvangsfullbyrdelsesloven § 13-6 om foreleggelse av begjæringen tilføyes et nytt tredje ledd:
« Ved begjæring om fravikelse av fast eiendom kan namsmyndigheten varsle sosialkontoret når det er grunn til det.»
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
Lagt inn 29. september 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen