§ 1 - Delegasjon av vigselsmyndighet til saksbehandlere i domstolene

Saksnummer: 200701380 EP IKR

Dato: 14.06.2007

 

Delegasjon av vigselsmyndighet til saksbehandlere i domstolene

1. Vi viser til brev 16. februar 2007 fra Domstoladministrasjonen med vedlegg. I brevet reises det spørsmål om adgangen til å delegere vigselsmyndighet til saksbehandlere i domstolene.

2. Ekteskap inngås ved at brudefolkene møter for en vigsler, jf. lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) § 11. Forut for ekteskapsinngåelsen skal det skje en prøving av om vilkårene for ekteskap er oppfylt, jf. ekteskapsloven kapittel 2. Tidligere hadde vigsleren ansvar både for prøvingen av ekteskapsvilkårene og gjennomføringen av ekteskapsinngåelsen (seremonien). Ved en lovendring i 2003, jf. lov 19. desember 2003 nr. 119, ble myndigheten til å prøve ekteskapsvilkårene lagt til folkeregisteret. Vigslerens oppgave og ansvar etter ekteskapsloven er i dag begrenset til kontroll av den attesten folkeregisteret utsteder i forbindelse med prøvingen av ekteskapsvilkårene, jf. ekteskapsloven § 14 første ledd, og til gjennomføring av selve vielsen etter ekteskapsloven § 11. Spørsmålet om adgangen til å delegere vigselsmyndighet gjelder etter dette bare kontrollen av folkeregisterets attest og gjennomføringen av vielsesseremonien.

3. Ekteskapsloven § 12 første ledd angir hvem som er ”vigslere”, og ifølge bokstav b er dette blant andre ”notarius publicus”. Nærmere regler om notarius publicus er gitt i lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus. Det fremgår av loven at utførelsen av notarialforretninger hører under tingretten, og at dommerne ved embetet er notarius publicus, jf. § 1 første ledd første og tredje punktum. Dette omfatter alle dommere og dommerfullmektiger ved embetet, ikke bare embetslederen.

Etter loven om notarius publicus § 1 tredje ledd kan Kongen gi andre notarialkompetanse, og etter fjerde ledd kan Kongen gi forskrift om delegasjon av notarialkompetanse. Forskrift 3. mai 2002 nr. 418 om notarius publicus gir regler om hvem som har notarialmyndighet og delegerer notarialkompetanse. Det følger av forskriften § 1 at reglene i forskriften gjelder ”alle notarialforretninger med mindre annet følger av lov eller forskrift”. Gjennomføringen av vigsler er den viktigste oppgaven for notarius publicus.

Forskriften § 3 lyder:

”Notarialmyndighet kan delegeres på følgende måte:
1. Domstolleder kan delegere notarialmyndighet til tjenestemann ved domstolen.
(…)

Det kan ikke delegeres myndighet til å motta forsikring eller til å treffe avgjørelse om å nekte å utføre en notarialforretning.

Delegasjonsbeslutningen skal være skriftlig og klart angi ved navn den som får tillagt myndighet og om den delegerte myndighet er begrenset ut over det som følger av annet ledd. Bemyndigelsen kan begrenses til nærmere angitte sakstyper. Notarius publicus må forvisse seg om at vedkommende tjenestemann har den nødvendige kunnskap og erfaring.”

Ordlyden taler for at vigselsmyndighet kan delegeres til en ”tjenestemann ved domstolen”, jf. første ledd nr. 1 sett i sammenheng med § 1 og forutsetningen i tredje ledd annet punktum. Forskriften stiller ingen bestemte kvalifikasjonskrav, utover at tjenestemannen må ha nødvendig kunnskap og erfaring. Ordlyden tyder på at det er den som delegerer, som avgjør om tjenestemannen har nødvendig kunnskap og erfaring.

I statsrådsforedraget til forskriften, jf. merknaden til § 3, uttales det likevel:

”Delegasjonsadgangen kan være begrenset ut over det som fremgår av bestemmelsen, ettersom begrensninger i delegasjonsadgangen kan fastsettes i eller fremgå av annet regelverk. For eksempel følger det forutsetningsvis at den myndighet notarius publicus er tillagt som vigsler ikke kan delegeres.”

Uttalelsen er ikke nærmere utdypet. Det kan likevel være rimelig å lese uttalelsen som en henvisning til ekteskapsloven, jf. i den forbindelse at forskriftens regler ifølge § 1 bare gjelder dersom noe annet ikke følger av lov eller forskrift. Selv om loven om notarius publicus og forskriften skulle åpne for delegasjon av vigselsmyndighet, kan en tolking av ekteskapsloven føre til at det likevel ikke er adgang til å delegere vigselsmyndighet til saksbehandlere i domstolene.

4. Spørsmålet er etter dette om ekteskapsloven begrenser adgangen til å delegere vigselsmyndighet til en saksbehandler i domstolen. Etter ekteskapsloven § 12 første ledd bokstav d kan Kongen på nærmere vilkår oppnevne særskilt vigsler. Vi legger til grunn at denne bestemmelsen ikke er benyttet i saken. Det avgjørende må dermed være om ekteskapsloven skal forstås slik at det med begrepet ”notarius publicus” i § 12 b siktes til noe annet (og snevrere) enn en ren henvisning til den som til enhver tid utfører notarialforretninger etter lov- og forskriftsbestemmelser om dette. Spørsmålet er med andre ord om ekteskapsloven § 12 første ledd bokstav b bygger på en forutsetning om at notarius publicus i tingretten er en dommer, og i så fall hvilken betydning dette må få for tolkningen av bestemmelsen.

5. Et spørsmål er om ”notarius publicus” i ekteskapsloven § 12 første ledd bokstav b er en henvisning til en person som er notarius publicus, eller om enhver som har fått tildelt notarialmyndighet etter lov og forskrift om notarius publicus, faller inn under bestemmelsen.

Vi kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for en slik sondring. Etter lov om notarius publicus synes det ikke å være noen forskjell mellom det å være notarius publicus og det å utføre notarialforretninger, jf. lovens §§ 1 og 2, som bruker disse begrepene om hverandre. Heller ikke på tidspunktet for forberedelsen og vedtakelsen av ekteskapsloven synes det å ha vært grunnlag for å bygge på at det skulle være en slik forskjell. Hvem som hadde myndighet som notarius publicus, fremgikk på det tidspunktet av lov 14. august 1918 nr. 4 om rettergangsordningens ikrafttræden § 6 første ledd, der det het at "[u]tførelsen av notarialforretninger hører under herreds- eller byretten, hvis ikke andet er bestemt ved lov eller av Kongen".

6. Det kan spørres om begrepet ”notarius publicus” ved vedtakelsen av ekteskapsloven likevel var så sterkt synonymt med en dommer at det må få betydning for hvordan bestemmelsen skal forstås.

Selv om det fremgår av forarbeidene at man så for seg at dommere og dommerfullmektiger ville ha myndighet til å gjennomføre vigsler, kan vi ikke se at det er vurderinger av eller uttalelser om hvorvidt det bare skulle være dommere eller dommerfullmektiger som skulle kunne ha denne oppgaven. Forarbeidene synes generelt å være tause om delegasjonsspørsmålet. Den nevnte bestemmelsen om notarius publicus i § 6 første ledd i lov om rettergangsordningens ikrafttræden ga som nevnt ikke uttrykk for noe mer enn at utførelsen av notarialforretninger hørte under herreds- eller byretten. Presiseringen om at det er dommerne ved det enkelte embetet som er notarius publicus, fikk man først ved vedtakelsen av lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus, jf. § 1 første ledd tredje punktum. Ut fra forarbeidene til bestemmelsen kan det synes som at det tidligere hadde vært et uklart spørsmål om de enkelte dommere var notarius publicus direkte i kraft av sitt embete, eller om delegasjon fra embetslederen var nødvendig, se merknaden til § 1 i Ot.prp. nr. 81 (2000-2001) s. 18. Videre synes det som at adgangen til delegasjon generelt var et uavklart spørsmål etter lov om rettergangsordningens ikrafttræden § 6, se siste avsnitt i merknaden til § 1 i den nevnte proposisjonen. På denne bakgrunn kan vi ikke se at man ved vedtakelsen av ekteskapsloven kan ha hatt grunnlag for noen klar forutsetning om at begrepet ”notarius publicus” måtte bety dommer eller dommerfullmektig og bare det.

7. I forarbeidene til ekteskapsloven drøftes det om andre enn notarius publicus mv. burde ha vigselsmyndighet. Vurderingene av dette spørsmålet kan ha en viss interesse også for hvordan man skal vurdere spørsmålet om adgangen til delegasjon i domstolene.

Ordførere, rådmenn, ligningssjefer, lensmenn og folkeregisterførere ble nevnt som eksempler på hvem det kunne være aktuelt å tildele vigselsmyndighet. Ekteskapslovutvalget gikk ikke inn for en slik utvidelse av kretsen som skulle ha vigselskompetanse. Utvalget uttalte på s. 65-66 i NOU 1986: 2 (punkt 6.8):

”Utvalget mener videre at det ville være betenkelig å spre vigselskompetansen i slik utstrekning som er nødvendig om man skal få borgelige vigselmenn i alle kommuner. Det synes ikke naturlig å legge vigselskompetanse til myndigheter som ellers utfører gjøremål av en helt annen karakter. Heller ikke folkeregistrene er – etter utvalgets mening – en egnet instans for ekteskapsinngåelser. Det forekommer også utvalget lite heldig å gjøre ekteskapsinngåelsen til en dagligdags affære som kan ordnes i forbindelse med andre gjøremål man måtte ha i forskjellige offentlige instanser. Det ville – slik utvalget ser det – være å redusere den borgerlige vigsel i autoritet og anseelse.

Skulle vigselskompetansen spres slik som antydet, antar utvalget videre at disse nye grupper vigselmenn bare kunne komme inn i billedet etter at prøvingen av ekteskapsvilkårene er foretatt. Den erfaring man har hatt med tidligere særskilt oppnevnte vigselmenn, tilsier det. Etter gjeldende lovs § 12, som utvalget foreslår beholdt, skal vilkårene prøves av vigselmann på det sted i riket hvor en av brudefolkene bor, eller, hvis ingen av dem har bopel her, på det sted hvor en av dem oppholder seg. Med en spredning av vigselskompetansen som nevnt måtte man skille mellom kompetansen til å prøve vilkårene og vigselskompetanse.

Det er utvalgets oppfatning at det i dag er liten grunn til særskilt oppnevnte vigselmenn, slik ekteskapslovens § 24 gir adgang til. Men etter den oppnevning som nå er skjedd for Svalbard, må utvalget legge til grunn at det kan være behov for særskilt oppnevnt vigselmann under særegne omstendigheter. Ekteskapslovens § 24 første ledd annet punktum antas derfor å måtte beholdes. Men forutsetningen må være at adgangen bare skal brukes i helt spesielle tilfelle. Og oppnevningen bør som i gjeldende lov være tidsbegrenset. I de helt spesielle og sjeldne tilfelle som det her vil dreie seg om, bør formodentlig den særskilt oppnevnte vigselmann også kunne prøve ekteskapsvilkårene etter vanlige regler.”

Utvalgets uttalelser, som for øvrig ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 28 (1990-91), jf. punkt 4.3 s. 25, viser at utvalget mente at adgangen til å legge vigselsmyndighet til andre enn ”notarius publicus” burde være begrenset.

På den annen side knytter vurderingene seg som nevnt til et noe annet spørsmål enn problemstillingen som drøftes her. Vi kan heller ikke se at de hensyn som anføres som argumenter mot å spre vigselskompetansen til andre enn notarius publicus, treffer tilsvarende i forhold til spørsmålet om delegasjon internt i domstolene. De nevnte forarbeidsuttalelsene kan dermed ikke være avgjørende for tolkningen av ekteskapsloven § 12 første ledd bokstav b.

8. Vi kan etter dette ikke se at ekteskapsloven eller rettskilder knyttet til ekteskapsloven i seg gir tilstrekkelig holdepunkter for å tolke begrepet ”notarius publicus” slik at det i domstolene bare er dommere og dommerfullmektiger som kan foreta vigsler. I utgangspunktet forstår vi etter dette ekteskapslovens bruk av begrepet notarius publicus – i tråd med ordlyden – som en henvisning til den som etter annen lovgivning eller forskrift er tillagt denne oppgaven.

Riktignok ser vi det som nærliggende at det først og fremst er dommere man har hatt i tankene når det i § 12 første ledd bokstav b er henvist til notarius publicus. Selv om vi i utgangspunktet forstår begrepet slik at det innebærer en henvisning til den som i annen lovgivning er utpekt som notarius publicus, vil vi ikke utelukke at det må innfortolkes visse begrensninger. Å trekke det så langt at det ut fra ekteskapsloven ikke skulle være adgang til å legge vigselskompetanse til saksbehandlere i domstolene, kan vi imidlertid ikke se at det er rettskildemessig grunnlag for.

9. Når ekteskapsloven ikke i seg gir holdepunkter for å innfortolke et krav om at det bare er dommere eller dommerfullmektiger som kan ha vigselsmyndighet, kommer spørsmålet om tolkingen av forskrift 3. mai 2002 nr. 418 om notarius publicus på spissen. Som nevnt gjelder forskriftens regler ifølge § 1 ”alle notarialforretninger” med mindre noe annet følger av lov eller forskrift. § 3 første ledd nr. 1 åpner etter ordlyden for at vigselskompetanse kan delegeres, men spørsmålet blir om uttalelsen i foredraget om at myndigheten som vigsler ikke skal kunne delegeres, innebærer at forskriften må tolkes innskrenkende. Etter det vi kan forstå, har man hatt en klar oppfatning om at forskriften ikke skulle innebære at man skulle kunne delegere vigselskompetanse til saksbehandlere i domstolene (selv om det ellers er nokså uklart hvilke forutsetninger uttalelsen egentlig sikter til). Vi kan likevel ikke se at dette kan være avgjørende. Ordlyden i forskriften er så klar at den nevnte uttalelsen i foredraget ikke kan være tilstrekkelig til å sette bestemmelsen i § 3 til side. Et så betydelig unntak fra virkeområdet for § 3 måtte man etter vårt syn ha sørget for at kom klarere til uttrykk i selve forskriftsteksten.

Vi legger til at reelle hensyn ikke synes å peke mot noen bestemt løsning. Det kan være ulike oppfatninger om hensiktsmessigheten av å kunne legge vigselskompetanse til saksbehandlere ved domstolene. På den ene siden kan det anføres at det at vigselen foretas av en dommer, vil tilføre seremonien en større grad av verdighet og autoritet slik at alvoret i vigselshandlingen understrekes. På den annen side vil seremonien følge de samme prosedyrer enten vigsleren er dommer eller saksbehandler ved tingretten. Vielsen skjer ved det samme embetet, og for brudefolkene oppleves det neppe annerledes om en saksbehandler leder seremonien. Selv om vigsleren ikke er dommer ved embetet, kan det neppe være grunnlag for å si at ekteskapsinngåelsen blir en ”dagligdags affære”, eller at den borgerlige vigsel vil bli redusert i autoritet eller anseelse, slik ekteskapslovutvalget la vekt på ved forberedelsen av ekteskapsloven. Det er også et hensyn at forskriften krever at saksbehandleren skal ha den kunnskap og erfaring som vigselsoppgaven krever, jf. § 3 tredje ledd siste punktum.

10. Etter vår vurdering er det etter gjeldende rett adgang til å delegere vigselsmyndighet til en saksbehandler ved embetet i samsvar med ordlyden i forskriften om notarius publicus § 3.