§ 105 - Omdanning av Verdipapirsentralen – forholdet til Grunnloven § 105

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2001/2540 EO ESI/JO

 

Dato: 09.11.2001

 

Omdanning av Verdipapirsentralen – forholdet til Grunnloven § 105

Vi viser til brev 7. mars 2001 og senere kontakt.

Flertallet i Verdipapirsentrallovutvalget foreslår i utredningen NOU 2000: 10 at Verdipapirsentralens formue og forpliktelser skal overføres til et nydannet allmennaksjeselskap. Aksjene skal deretter selges enten til utvalgte interessenter, eller til høystbydende i markedet. Finansdepartementet stiller spørsmål om Grunnloven § 105 innebærer begrensninger når det gjelder hva lovgiverne kan bestemme om anvendelsen av salgsvederlaget av aksjene i det omdannede verdipapirregisteret. Det er foreslått flere alternativer for hvordan vederlaget skal anvendes. Hovedspørsmålet er om det er i strid med Grl. § 105 om man lar vederlaget i sin helhet tilfalle staten.

En tilsvarende problemstilling ble vurdert ved omdanningen av Oslo Børs til allmennaksjeselskap. Lovavdelingen kom da til at det ikke var i strid med Grl. § 105 å la vederlaget ved salg av aksjene i det nye selskapet tilfalle staten. Lovavdelingens syn fremkom i to uttalelser med saksnr 00/3630 E datert henholdsvis 7. april 2000 og 3. oktober 2000 (den siste består av kommentarer til professor Woxholths vurderinger av Lovavdelingens synspunkter i den første børsuttalelsen).

1. Spørsmålet om vederlaget fullt ut kan tilfalle staten

Verdipapirsentralen er en selveiende institusjon, på samme måte som Oslo Børs var det før omdanningen. Når det gjelder de mer generelle spørsmål om tolkningen av Grl. § 105 i forhold til ekspropriasjon av selveiende institusjoner, kan vi vise til børsuttalelsene. Det er der slått fast at Grl. § 105 også gjelder når en selveiende institusjon som er opprettet av privatpersoner, må avstå eiendom (med henvisning til Castberg: Norges statsforfatning bind II (3. utg., Oslo 1964) s. 276). I selveiende institusjoner er det ingen eiere som kan ha beskyttelse etter Grl. § 105. Institusjonens økonomiske formål har imidlertid et selvstendig konstitusjonelt vern.

En selveiende institusjon som er opprettet av det offentlige, har ikke det samme vernet etter Grl. § 105 som tilsvarende institusjoner som er opprettet av private. Fra punkt 2.10 i den første børsuttalelsen fra Lovavdelingen siteres:

”Det må […] avgjøres konkret om og eventuelt hvor langt den enkelte institusjonen skal gis vern. Dersom en selveid institusjon er opprettet ved lov, og institusjonen ikke mottok konkrete økonomiske tilskudd fra private ved opprettelsen, antar vi at utgangspunktet må være at lovgiver har fullt herredømme over institusjonens midler, så langt rettighetene til kreditorer mv. blir respektert.”

Oslo Børs ble i sin tid opprettet av staten uten konkrete økonomiske tilskudd fra private. Det var dette som var det viktigste argumentet for at lovgiverne uten hinder av Grl. § 105 kunne la salgsvederlaget for aksjene fullt ut tilfalle staten. Dermed er det etter vårt syn en vesentlig forskjell mellom børssaken og VPS-saken. VPS ble finansiert ved lån som interessentskapet ”Verdipapirsentralen under etablering I/S” garanterte for. Interessentskapet besto av fire organisasjoner fra forskjellige sider av det norske verdipapirmarkedet samt staten gjennom Norges Bank.1 Organisasjonene lånefinansierte den praktiske etableringen av sentralen og garanterte solidarisk for lånesummen. Etter at VPS fikk sitt lovmessige rammeverk ved lov 14. juni 1985 nr. 62 om Verdipapirsentral (vpsl.), ble interessentskapets aktiva og passiva overdratt til sentralen som selveiende institusjon.2

Det skjedde altså aldri noen direkte pengemessig overføring fra interessentskapet til sentralen. Det må antas at overføringen likevel representerte en meget stor verdioverføring.3

Verdipapirsentralens virksomhet har trekk av offentlig myndighetsutøving. Øvrige rettighetsregistre med rettsvernfunksjon her i landet – f.eks. skipsregistrene, løsøreregistret og grunnbøkene for fast eiendom – drives av staten. Begrunnelsen for å ikke etablere VPS som et offentlig organ, var først og fremst at omsetningen av verdipapirer tradisjonelt var blitt administrert av private aktører. Man ønsket ikke å foreta større omlegginger enn nødvendig, se Ot.prp. nr. 83 (1984-85) s. 29 annen spalte, der det er uttalt:

"Dersom en ikke tar sikte på å gjøre større endringer av de etablerte forhold i markedet enn det som er nødvendig for å gjennomføre ordningen med VPS, vil det naturlige være at det offentlige fortsatt har en avgrenset rolle i forhold til virksomheten. Det vil ut fra en slik forutsetning ikke være naturlig å etablere VPS som et offentlig organ, men følge arbeidsutvalgets forslag om å organisere VPS som en selveiende institusjon, men under offentlig tilsyn."

Stortingskomiteen var enig i at sentralen burde organiseres som en selveiende institusjon. Den mente at det offentliges interesser kunne sikres "gjennom at myndighetene gir rammebetingelsene, fører tilsyn med virksomheten og deltar i sentralens styrende organer", se Innst. O. nr. 101 (1984-85) s. 16 første spalte.

Det ble med andre ord ikke ansett som hensiktsmessig å drive registreringsvirksomheten i offentlig regi.

Det offentlige har heller ikke bidratt til å finansiere driften av virksomheten. Driften ble – på samme måte som virksomheten til Børsen – finansiert ved private midler. De midlene som sentralen eier, har akkumulert seg gjennom gebyrer innbetalt av kontoførerne. Verdipapirloven § 2-2 første ledd slår fast at sentralen "dekker sine utgifter gjennom gebyrer på de tjenester som ytes". Sentralen skal altså være selvfinansiert. Det har imidlertid vært lovens forutsetning at Verdipapirsentralen ikke gjennom gebyrene skulle legge seg opp større midler ut over et rimelig sikringsfond, se Ot.prp. nr. 83 (1984-85) s. 4 og 30 flg., jf. Innst. O. nr. 101 (1984-85) s. 17 flg. Vi nevner endelig at kontoførerne har et garantiansvar for sentralens forpliktelser, jf. vpsl. § 2-2 annet ledd. Under lovforberedelsen vurderte man om staten burde ha et økonomisk ansvar for forpliktelsene, men dette ble ikke ansett som naturlig når sentralen skulle være selveiende (Ot. prp. nr. 83 (1984-85) s. 32 annen spalte).

Etter Lovavdelingens syn står man dermed overfor en selveiende institusjon som har et slikt vern etter Grl. § 105 at lovgiverne ikke fullt ut kan la vederlaget for salget av aksjene i et omdannet VPS tilfalle staten. Vi legger særlig vekt på at opprettelsen av sentralen i det vesentlige var privat finansiert. At virksomheten har visse offentligrettslige trekk, kan etter dette ikke være avgjørende.

I det følgende skal vi ta opp noen argumenter som kan trekke i motsatt retning, men som etter vår oppfatning ikke er tungtveiende nok til å rokke ved hovedkonklusjonen. Disse argumentene kan derimot ha betydning for utmålingen av erstatningen.

For det første kan man peke på at VPS ble opprettet ved en særlov som ga VPS rettslig monopol på en viss type tjenesteyting og myndighetsutøvelse. Monopolet til å foreta registreringer av verdipapirhandel var dessuten kombinert med en plikt for aktørene i markedet for verdipapirhandel til å foreta visse registreringer i VPS. Betydningen av det rettslige monopolet er noe usikker. Det er ikke usannsynlig at VPS selv uten dette rettslige monopolet ville ha oppnådd en betydelig markedsmakt, tatt i betraktning aktørene som sto bak. Det må likevel antas at en stor del av de verdiene som vil bli realisert ved et salg av VPS, skyldes at dagens sentral har hatt et rettslig monopol, noe som medfører at forholdene ligger godt til rette for en betydelig eller total markedsdominans for det selskapet som overtar virksomheten etter at monopolet blir opphevet. Det må antas at også den lovfestede plikten til å registrere verdipapirer, har hatt betydning for VPS’ suksess. Dette er altså gjort mulig av Stortingets lovvedtak.

Det kan normalt ikke gjøres fradrag i erstatningen for verdier som skyldes en gunstig rammelovgivning. Situasjonen for VPS er imidlertid spesiell, fordi sentralen har hatt et rettslig monopol, og dette gjør det tvilsomt hvilket vern VPS har etter Grl. § 105. Momentet må iallfall få vekt ved utmålingen av ekspropriasjonserstatningen. Det at monopolstillingen har stor betydning for verdien av VPS, kan etter vårt syn likevel ikke begrunne at alt tilfaller staten.

VPS-loven har imidlertid ikke ført til at VPS har kunnet tjene store penger på virksomheten. Forutsetningen har hele tiden vært at gebyrene til VPS ikke skulle være større enn det som var nødvendig for å dekke kostnadene og å bygge opp et rimelig sikringsfond. Det er derfor like treffende å si at særreguleringen av VPS har vært en begrensning for VPS’ inntjeningsevne som at den har vært en forutsetning.

Etter det vi forstår, hadde partnerne i interessentskapet ikke reelle utgifter i forbindelse med opprettelsen av VPS. Etableringen av VPS ble finansiert ved lån som nå er tilbakebetalt av sentralen. Stifternes reelle bidrag besto i å stille garanti for lånet. Denne garantien ble aldri realisert. Risikoen ved å stille garantien må antas å ha vært marginal under normale samfunnsforhold.

I utgangspunktet kan man ikke være avskåret fra ekspropriasjonsrettslig vern fordi det dreier seg om virksomhet med lav risiko. I denne saken kan det imidlertid spørres om det stiller seg annerledes, ettersom årsaken til den lave risikoen til dels skyldtes VPS’ særlige lovbestemte rettsstilling. Etter vårt syn må det likevel være avgjørende at interessentskapet faktisk tok denne risikoen i stedet for at staten alene skulle garantere for lånet.

Man kan heller ikke legge stor vekt på at Norges Bank hørte med blant de solidaransvarlige parter i interessentskapet. Innad heftet Norges Bank proratarisk for 1/9, etter det vi har forstått. Dette kan derfor bare få betydning for utmålingsspørsmålet.

Et krav om erstatning etter Grl. § 105 vil innebære at vederlaget fra aksjesalget helt eller delvis må brukes til formål med tilknytning til VPS. Man kan her peke på problemer med å finne en annen hensiktsmessig anvendelse av salgsvederlaget enn å la det tilfalle staten. Verdiene i VPS kan ikke benyttes direkte til det opprinnelige formålet med VPS. Det opprinnelige formålet var å opprette en selveiende institusjon som kunne registrere verdipapirer. I dag er denne organisasjonsformen ikke lenger ansett som hensiktsmessig. Formålet med å registrere verdipapirer vil bli ivaretatt av det nye allmennaksjeselskapet.

Det er imidlertid foreslått flere alternativer til bruk av vederlaget som i større eller mindre grad har tilknytning til VPS’ opprinnelige formål. Et forslag går ut på å la pengene gå inn i et fond som har som hovedformål å dekke verdipapirregistrenes mulige erstatningsansvar. Det er anført at et slikt fond vil kunne medføre lavere forsikringskostnader for verdipapirregistrene, og dermed gi lavere priser på verdipapirregistreringstjenester.

Et annet forslag som går igjen blant flere av høringsinstansene til NOU 2000: 10, er å opprette et fond til fremme av forskning, utdanning og kjennskap til verdipapirmarkedet.

Man kan peke på ulemper ved begge disse forslagene. Fra statens synsvinkel kan det derfor anses som mer hensiktsmessig at midlene i sin helhet tilfaller staten. Grl. § 105 stiller imidlertid ikke staten fritt til å velge den løsningen staten selv synes er mest hensiktsmessig.

2. Utmåling av erstatningen – forholdet til vederlagsloven

Vår delkonklusjon er altså at Grl. § 105 er til hinder for at lovgiverne lar salgsvederlaget i sin helhet tilfalle staten. Spørsmålet er imidlertid om en del – eventuelt en vesentlig del – av vederlaget kan tilfalle staten. Dette må bero på en tolkning av Grunnlovens ord ”fuld Erstatning”.

Lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven) gjelder bare for ekspropriasjon av fast eiendom og kommer derfor ikke til anvendelse på forholdet. Uansett legger ikke vederlagsloven noen absolutte føringer på hva lovgiverne kan bestemme, ettersom lov kan fravikes ved lov.

Bestemmelsene i vederlagsloven har likevel interesse for tolkingen av Grl. § 105. Det er alminnelig antatt at loven harmonerer med Grl. § 105. Legger man dette til grunn, er det grunn til å anta at lovregler på andre områder som tilsvarer reglene i vederlagsloven, vil harmonere med Grl. § 105.

På den annen side kan man ikke trekke den motsatte slutning. En lovregel som går lenger i å begrense erstatningen enn vederlagslovens regler, er ikke nødvendigvis i strid med Grl. § 105. Dette følger av at vederlagsloven ikke nødvendigvis ligger på yttergrensen av hva Grunnloven tillater.

3. Det er formålet med VPS som er erstatningsrettslig vernet – konsekvenser for utmålingen.

Grl. § 105 gir krav på erstatning for økonomisk tap som oppstår ved et ekspropriasjonsinngrep. Den som inngrepet rettes mot, skal som utgangspunkt stilles som om inngrepet ikke hadde blitt gjennomført.

Ekspropriasjonsinngrepet i denne saken retter seg direkte mot dagens VPS. Det gir imidlertid ikke mening å stille opp som utgangspunkt at institusjonen VPS skal stilles økonomisk som om inngrepet ikke hadde blitt gjennomført. VPS kan ikke være rettighetssubjekt for et erstatningskrav, ettersom VPS opphører å eksistere etter omdanningen. VPS har heller ingen eiere som kan gjøre krav på et erstatningsbeløp.

Ved ekspropriasjon av eierløse institusjoner er det, som tidligere nevnt,  formålet med institusjonen som har erstatningsrettslig vern etter Grl. § 105. Utgangspunktet må derfor være at det er formålet som skal stilles som om inngrepet ikke hadde funnet sted. Skal man forsøke å konkretisere dette, kan man si at det er interessene til de gruppene i samfunnet som har nytte av VPS’ virksomhet, som er erstatningsmessig vernet. Dette betyr ikke at det skal gis erstatning direkte til personer, selskaper eller institusjoner som har nytte av VPS’ virksomhet. Det innebærer derimot at en eventuell erstatning må anvendes slik at den på en eller annen måte tilgodeser et formål med tilknytning til VPS.

Nåverdien av VPS kan ikke være noe mer enn et utgangspunkt og en øvre grense ved erstatningsutmålingen. For det første må Grl. § 105 etter vårt syn tolkes noe lempeligere i saken her enn i mer tradisjonelle saker der det eksproprieres fra private personer eller bedrifter. Kjerneområdet for Grl. § 105 omfatter de sistnevnte typer saker. Rimelighets- og likhetsbetraktningene som ligger til grunn for erstatningsvernet etter § 105, gjør seg ikke like sterkt gjeldende i forhold til særlovinstitusjoner som utfører oppgaver med preg av offentlig myndighetsutøving.

Det må dessuten legges vekt på at hensikten med den planlagte omorganiseringen av VPS er å legge forholdene bedre til rette for et velfungerende verdipapirmarked. Det er altså ikke tale om å frata noen i markedet de tjenestene VPS tilbyr i dag. Situasjonen skiller seg mye fra den typiske ekspropriasjon, f.eks. der en privatperson blir fratatt boligtomten sin fordi det skal bygges vei. Også dette må ha betydning for tolkningen av ”fuld Erstatning”. Det er bred enighet blant aktørene i verdipapirmarkedet, herunder VPS selv, om at det er en fordel å omdanne VPS.

Erstatningen kan ikke gis til den som inngrepet direkte retter seg mot, fordi dagens VPS blir lagt ned. Dette innebærer samtidig at det er umulig å gi erstatning til nøyaktig det samme formålet som det eksproprieres fra. Gir man erstatningen til det nye allmennaksjeselskapet, vil kjøperne av sentralen i realiteten få en del av kjøpesummen tilbake. Det kan sies at man med dette gir erstatning til noen andre enn dem inngrepet retter seg mot.

Dette innebærer samlet sett at hensynet bak Grl. § 105 om å sikre full økonomisk kompensasjon, ikke slår til i samme grad som ellers. Etter vårt syn må grunnlovsbestemmelsen i denne sammenhengen behandles mer som en rettslig standard, der et sentralt poeng er at det økonomiske resultatet skal være rimelig. Dette betyr at staten vil ha en viss skjønnsmargin når erstatningen skal utmåles. Som vi vil komme tilbake til i punkt 6 under, gir høyesterettspraksis støtte for dette.

Det må likevel tas utgangspunkt i en vurdering av hvordan dagens VPS skal verdsettes.

4. Tilsvarer verdien av VPS salgsvederlaget for aksjene i det omdannede VPS?

Den skisserte omdanningen innebærer at eiendeler og forpliktelser i dagens VPS skal overføres til et nydannet allmennaksjeselskap. Aksjene skal deretter selges. Umiddelbart kan man kanskje mene at verdien av VPS vil tilsvare salgssummen for disse aksjene. Det ville imidlertid være en feilslutning. Denne salgssummen vil avspeile markedets vurdering av verdien av det omdannede VPS i et deregulert marked, og ikke verdien av dagens VPS.

Vi nevner at det ikke kan være avgjørende for den konstitusjonelle vurderingen om aksjene i det nydannete allmennaksjeselskapet i en mellomfase er eid av den selveiende institusjonen, se forslaget til fremgangsmåte ved omdanningen i NOU 2000: 10 s. 157 flg. Dette midlertidige eierskapet er et ledd i den tekniske gjennomføringen av omdanningen og kan ikke i seg selv gi grunnlag for et krav om erstatning for salgsverdien av det nye selskapet.

Salgsverdien av det omdannede VPS vil være sterkt påvirket av mulighetene for fremtidig fortjeneste. Det er opplyst at da den svenske verdipapirsentralen ble omdannet til aksjeselskap, ble 75% av aksjene solgt for 900 millioner SEK (altså tilsvarende en totalverdi på 1200 millioner SEK), mens sentralen et halvt år tidligere hadde en bokført egenkapital på 250 millioner SEK. Forventningen om fremtidig fortjeneste synes å komme som en følge av at lovgiverne deregulerer markedet for registreringstjenester.

Så lenge VPS er regulert av den nåværende særloven, er det ikke mulig for private personer å tjene penger på å tilby registreringstjenester. Dagens VPS har derfor ingen tilsvarende verdi.

Vi anser det klart at Grl. § 105 ikke krever at staten må kompensere for verdiøkningen som følger av lovendringer som foretas som en del av omorganiseringen. I vederlagsloven § 5 tredje ledd er det fastslått at det ikke skal tas hensyn til verdiendringer som skyldes selve ekspropriasjonstiltaket eller investeringer som har direkte sammenheng med dette. De lovendringer som gjennomfører omdanningen av VPS, må anses for å ha samme funksjon som de tiltak vederlagsloven § 5 tredje ledd omhandler. Den direkte nærheten – også ved sammenfall i tid – mellom dereguleringen av markedet for registreringstjenester og overføringen av verdiene fra VPS til allmennaksjeselskapet - der aksjene skal selges - må uten videre være avgjørende for at et lovvedtak om erstatningsoppgjøret kan se bort fra verdiøkningen som følger av dereguleringen av markedet. Grl. § 105 er følgelig ikke til hinder for et lovvedtak om erstatningsoppgjøret som utelukker erstatning for den verdiøkningen som følger av de aktuelle lovendringene. Også på bakgrunn av plenumsdommen om Kløfta-skjønnet i Rt. 1976 s. 1 (særlig s. 16-17 og s. 30-31) anser vi det klart at en slik begrensning er grunnlovsmessig. I dommen åpnes det for å se bort fra verdiøkning som skyldes det offentliges planer for utnyttelsen ved utmålingen av ekspropriasjonserstatning.

5. Ved verdsettelsen skal det ikke tas hensyn til VPS’ fremtidige avkastning om VPS hadde fått fortsette i sin nåværende form.

Som konkludert ovenfor i punkt 4, kan man ikke legge salgsvederlaget for aksjene til grunn for verdsettelsen av VPS, for dette bygger dels på forventninger om fremtidig fortjeneste som følge av dereguleringen.

Som ledd i verdsettelsen av VPS krever Grunnloven heller ikke at man tar i betraktning hva fremtidig fortjeneste for VPS ville ha vært om VPS hadde fått fortsette i nåværende form. VPS er opprettet ved lov og kan legges ned ved lov. Det fullt og helt opp til Stortinget som lovgiver å bestemme hvem som skal utføre virksomheten i fremtiden. Sentralen kan ikke ha et konstitusjonelt erstatningsvern mot en lovendring som fratar den registreringsoppgavene.

Det er et generelt prinsipp at private aktører normalt må finne seg i lovendringer som hindrer videre utnyttelse av formuesverdier, uten å få erstatning, jf. bl.a. høyesterettspraksis om rådighetsinnskrenkninger. Dette prinsippet har en særlig tyngde for særlovinstitusjoner som VPS.

Resultatet ville for øvrig blitt det samme, selv om sentralen i prinsippet kunne kreve erstatning for tapt driftsverdi basert på dagens regelverk. Som nevnt ovenfor forutsetter verdipapirsentralloven at VPS´ virksomhet skal være selvfinansiert men ikke profittbasert.

6. Verdsettelse av VPS’ enkelte eiendeler og forpliktelser.

Konsekvensen av konklusjonene i punkt 4 og 5 over må være at dagens VPS verdsettes til summen av verdien av VPS’ enkelte eiendeler isolert sett, fratrukket sentralens forpliktelser.

Noen eiendeler vil være lette å verdsette, slik som f.eks. sikringsfondet. Andre typer eiendeler kan være vanskeligere å verdsette isolert fra VPS’ virksomhet. Konsekvensen av dette bør imidlertid være at lovgiver får et desto større handlingsrom når det gjelder den konkrete verdsettelsen. Det kan her vises til Høyesteretts syn i bankdemokratiseringssaken, Rt. 1979 side 572 (på side 586):

”Jeg kan ikke se det annerledes enn at det her er gjennomført et inngrep av slik betydning at det må utløse krav om erstatning som i utgangspunktet må svare til det økonomiske tap aksjeeierne kan antas å være blitt påført ved nyordningen. Men det ligger i dagen at vurderingen av om det foreligger noe økonomisk tap og av tapets størrelse vil by på vanskeligheter. I en slik situasjon kan verken grunnlovens § 105 eller konstitusjonell praksis være til hindre for at Stortinget ved lov tilrettelegger en praktisk og gjennomførbar ordning om erstatning eller innløsning med sikte på at aksjonærene ikke skal bli påført økonomisk tap.”

I bankdemokratiseringssaken dreiet det seg om å utmåle erstatning til bestemte rettighetshavere (i form av utløsningsvederlag for aksjer), mens det i vår sak dreier seg om å sette av penger til et nokså vidt og uklart avgrenset formål. Når Høyesterett mente at man kunne bruke skjønn ved erstatningsutmålingen i bankdemokratiseringssaken, må dette derfor i enda større grad være holdbart i vår sak. Så lenge lovgiverne utmåler en rimelig erstatning for de eiendelene i VPS som det kan være vanskelig å verdsette, kan dette ikke være i strid med Grunnloven. Det kan ut fra dette ikke være nødvendig å gå inn på en detaljert verdsettelse av de enkelte eiendelene. Det må dessuten kunne gjøres et skjønnsmessig fradrag i erstatningen for det offentliges bidrag til å finansiere opprettelsen av VPS gjennom Norges Banks garantiansvar.

Vi bemerker for ordens skyld at det her er tale om Grl. § 105 som grense for lovgivningsmakten, ikke nødvendigvis om Grl. § 105 som utmålingsregel i tilfelle fravær av nærmere lovgivning om utmålingen. Lovavdelingen anbefaler på denne bakgrunn at erstatningsoppgjøret ved omorganiseringen av verdipapirsentralen blir fastsatt ved lov.

7. Kort om bruken av erstatningen

Vi vil her kort gi vårt syn på hvilke skranker Grunnloven § 105 setter for bruken av erstatningen.

Som nevnt tidligere følger det av Grl. § 105 at midlene må brukes til formål med tilknytning til VPS. Det kan imidlertid ikke stilles strenge krav til denne tilknytningen. Det opprinnelige formålet med VPS (registreringsvirksomheten) blir ivaretatt av det nye allmennaksjeselskapet. Sentralen har dessuten dekket behov som er tett sammenvevd med interessene til omsetnings- og næringslivet mer generelt. Dette må tas i betraktning ved vurderingen av hvilke formål som vil være forenlige med Grunnloven.

På denne bakgrunn kan det konstitusjonelt sett ikke være noe i veien for å sette erstatningen inn i et fond til gode for andre næringsformål enn verdipapirregistrering, f.eks. for bruk til kommersiell forskning (jf. det subsidiære forslaget til seks av utvalgsmedlemmene i NOU 2000: 10 s. 163 første spalte).

Etter vår oppfatning vil også de øvrige forslagene som er nevnt av de ulike utvalgsfunksjonene i NOU 2000: 10, være forenlige med Grl. § 105.

Fotnoter:
1 Se NOU 2000: 10 Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) s. 16‑17.
2 Da loven ble vedtatt, hadde sentralen allerede over 50 tilsatte, jf. Innst. O. nr. 101 (1984-85) s. 19 annen spalte.
3 Etableringskostnadene var visstnok på om lag 100 millioner kroner (se NOU 2000: 10 s. 16‑17, jf. Verdipapirsentral i Norge (innstilling 22. juni 1984) del II s. 46).