§§ 108, 118 og 230 - Forholdet mellom taushetsplikten etter straffeprosessloven § 118, jf. § 230 fjerde ledd og vitneplikten etter straffeprosessloven § 108

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Forholdet mellom taushetsplikten etter straffeprosessloven § 118, jf. § 230 fjerde ledd og vitneplikten etter straffeprosessloven § 108


1. Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 8. februar 2008 der det bes om Lovavdelingens uttalelse om forholdet mellom taushetsplikten etter straffeprosessloven § 118, jf. § 230 fjerde ledd og vitneplikten etter straffeprosessloven § 108.

Anmodningen er foranlediget av en henvendelse fra Post- og teletilsynet, som etter straffeprosessloven § 118 første ledd er delegert kompetanse til å kunne oppheve taushetsplikten for tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste (teleoperatør), jf. ekomloven § 2-9. I forbindelse med saker hvor politiet ber om at taushetsplikten oppheves slik at tilbyder kan forklare seg som ledd i etterforskning, jf. straffeprosessloven § 230, har Post- og teletilsynet reist spørsmål om det må innfortolkes et krav om vitneplikt etter straffeprosessloven § 108 ved anvendelsen av fritaksbestemmelsen i § 118.

2. Straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum pålegger offentlige tjenestemenn og enkelte andre yrkesgrupper – herunder ansatte hos en teleoperatør – plikt til å bevare taushet overfor retten om forhold de har blitt kjent med i tjenesten. Departementet ved Post- og teletilsynet kan imidlertid samtykke til at taushetsplikten oppheves, og etter straffeprosessloven § 118 første ledd annet punktum skal samtykke gis med mindre dette vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Straffeprosessloven § 118 annet ledd åpner dessuten for at retten i visse tilfeller kan overprøve en nektelse av å gi samtykke.

Straffeprosessloven § 118 er en unntaksregel fra hovedregelen om vitneplikt etter straffeprosessloven § 108. Sistnevnte bestemmelse slår fast at enhver plikter å møte som vitne og forklare seg for retten, med mindre noe annet er bestemt i lov. I tillegg til de unntak fra vitneplikten som er oppstilt i straffeprosessloven §§ 117 flg., er det antatt at det også gjelder et ulovfestet krav om at retten må konkretisere den lovovertredelse som man ønsker at vitnet skal forklare seg om. Kravet er kort omtalt i Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, Bind I, 3. utgave (2001), side 447-448, hvor det legges til grunn at kravet må anses som et element i vitneplikten etter straffeprosessloven § 108:

”Det er dessuten et vilkår for møteplikten at vedkommende har vitneplikt i saken, dvs. at det er satt i gang etterforskning om bestemte straffbare forhold. Men det vil ikke være noe vilkår at en bestemt person er siktet eller mistenkt i saken.”

3. Spørsmålet er om konkretiseringskravet som følger av vitneplikt etter straffeprosessloven § 108, bare gjelder ved forklaringer til retten eller om det også gjelder også ved forklaringer til politiet.

Straffeprosessloven § 230 regulerer adgangen for politiet til å oppta forklaringer fra mistenkte, vitner og sakkyndige. Hovedregelen er at ingen har forklaringsplikt for politiet. Det følger av fjerde ledd at straffeprosessloven § 118 første og annet ledd om fritak fra taushetsplikt gjelder tilsvarende. Lovavdelingen kan ikke se at denne henvisningen til straffeprosessloven § 118 innebærer at hovedregelen om vitneplikt etter straffprosessloven § 108, og dermed det tilhørende konkretiseringskravet, gjelder fullt ut også ved forklaringer til politiet, slik Post- og teletilsynet legger til grunn.

Straffeprosessloven § 118 regulerer i denne sammenhengen fritak for taushetsplikt for frivillig forklaring for politiet i forbindelse med politiets etterforskning, jf. at § 230 er plassert i lovens kapittel om etterforskning. Politiet kan i likhet med retten, ikke ta i mot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt.

En forklaring for politiet står i en annen stilling enn en forklaring for retten. Politiforklaringer avgis ofte på et tidlig stadium i en straffesak, og ikke sjelden vil bevisbildet være mangelfullt eller uklart. Mens forklaringer for retten regelmessig har til formål å belyse skyld- og straffespørsmålet på bakgrunn av en tiltalebeslutning, vil forklaringer for politiet ofte ha som funksjon å avklare behovet for ytterligere etterforskning, eventuelt i hvilken retning etterforskningen skal gå.

Et konkretiseringskrav som ved vitneplikt, for vitneforklaring for politiet, vil i praksis innebære at politiet aldri kan få samtykke til opphevelse av taushetsplikten etter straffeprosessloven § 118 med mindre det kan vise til at et bestemt straffbart forhold er under etterforskning. I noen tilfeller kan dette vanskeliggjøre politiets arbeid, ikke minst der saken har et visst hastelement.

4. De mothensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen av om taushetsplikten etter ekomloven § 2-9 skal oppheves i forbindelse med politiets etterforskning, vil ofte være hensynet til personvernet og privatlivets fred. De skranker som er oppstilt i straffeprosessloven § 118 gjelder fullt ut også i saker etter § 230. Dette innebærer at i tilfeller hvor etterforskningen så langt ikke har avdekket mistanke om noe bestemt straffbart forhold, vil Post- og teletilsynet kunne nekte å gi samtykke hvis et samtykke vil virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold, jf. straffeprosessloven § 118 første ledd siste punktum.
 
5. Det følger av straffeprosessloven § 118 annet ledd at retten kan overprøve avgjørelsen etter første ledd. Hvis retten gir samtykke til opphevelse av taushetsplikten i sak etter § 230 om politiforklaring, er det opp til den som er fritatt å avgjøre om forklaring skal gis, jf. at det ikke er forklaringsplikt for politiet. Retten kan ikke pålegge vedkommende å forklare seg for politiet. Det vises her til Ot.prp. nr. 35 (1978-1979) om rettergangsmåten i straffesaker (straffesaksloven) side 187 og Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, Bind II, 3. utgave (2001), side 831. Konkret gjelder omtalen offentlig tjenestemanns plikt til å forklare seg, men at retten ikke kan pålegge forklaringsplikt overfor politiet i strid med § 230, må gjelde også for andre aktører som har lovbestemt taushetsplikt.

6. Når det gjelder spørsmålet om det er en tilstrekkelig eller nødvendig betingelse at politiet har åpnet etterforskning i saken, jf. straffeprosessloven § 224, antar vi at det vil være lite praktisk at det foretas et avhør etter reglene i straffeprosessloven § 230 uten at man samtidig må si at det pågår etterforskning i saken. Når formålet med politiets handling er å få bekreftet eller avkreftet at det er begått noe straffbart, vil det foreligge en etterforskning i straffeprosessuell forstand, jf. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, Bind II, 3. utgave (2001), side 809 med videre henvisninger til aktuell juridisk teori.

7. Avslutningsvis viser vi generelt til at Samferdselsdepartementet må antas å ha nødvendig rettslig interesse i å få overprøvd en kjennelse etter straffeprosessloven § 118 annet ledd om å oppheve taushetsplikten selv om departementet nektet slikt samtykke, jf. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, Bind I, 3. utgave (2001), side 477-478.