§ 13 første ledd - Taushetsplikt i nødstilfelle og sporing av kommunikasjon

Saknr. 201009381 ES HKE
Dato: 05.10.2010

 

Taushetsplikt i nødstilfelle og sporing av kommunikasjon 


Vi viser til brev 11. august d.å. til Helsedirektoratet vedrørende taushetsplikt i nødstilfelle og sporing av kommunikasjon. Brevet ble oversendt Justisdepartementets lovavdeling som rette adressat.

Lovavdelingen vil innledningsvis bemerke at ansatte ved hjelpetelefoner antagelig ikke er underlagt noen alminnelig lovbestemt taushetsplikt. De ansatte er ikke omfattet av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt, da de ikke kan sies å utføre «tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. De ansatte er heller ikke å anse som helsepersonell i kraft av å være ansatt i hjelpetelefonen, jf. definisjonen i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 3. Ansatte i hjelpetelefonen som i utgangspunktet er omfattet av helsepersonelloven, for eksempel leger, sykepleiere, psykologer m.v., vil imidlertid være omfattet av loven også i deres arbeid for hjelpetelefonen. Selv om det ikke er noe krav etter loven, skriver ansatte ved hjelpetelefoner med all sannsynlighet under en taushetserklæring i forbindelse med tiltredelsen. I motsetning til det som gjelder ved lovbestemt taushetsplikt, er brudd på en slik taushetsplikt ikke straffbar.

Den som bryter ”taushetsplikt som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks følger av hans tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ” kan ilegges straffansvar, jf. straffeloven 1902 § 121. Som nevnt ovenfor, antas ikke ansatte ved hjelpetelefoner å utføre arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan. En særbestemmelse om krenkelse av taushetsplikt finnes i straffeloven 1902 § 144, men denne rammer bare de særskilt opplistede yrkesgruppene og de som arbeider for dem. Brudd på taushetsplikt uten lovforankring – bygget på privatrettslig grunnlag som avtale eller vedtekter i organisasjoner – utløser ikke straffansvar. For å bevare tilliten hos innringerne, er det likevel grunnleggende at ansatte bevarer taushet om det de måtte få kjennskap til gjennom sitt arbeid ved hjelpetelefonen. Det er derfor av interesse å klarlegge taushetspliktens nærmere omfang og grenser.

Det er to typer unntak fra reglene om taushetsplikt. For det første finnes det regler om opplysningsplikt, som innebærer en pliktmessig tilsidesettelse av taushetsplikten i de tilfeller det er bestemt at visse opplysninger skal gis. For at det skal foreligge en slik plikt må det i henhold til legalitetsprinsippet finnes lovhjemmel. Ettersom ansatte ved hjelpetelefoner ikke arbeider for stat eller kommune, er det først og fremst avvergingsplikten i straffeloven 1902 § 139 som er av interesse. Bestemmelsen pålegger alle en plikt til ved anmeldelse eller på annen måte å søke avverget visse straffbare handlinger. Den omstendighet at vedkommende har taushetsplikt (lovpålagt eller avtalebasert) begrenser ikke meldeplikten. For at meldeplikten skal inntre må det være tale om nærmere oppregnede, forholdsvis alvorlige, straffbare handlinger. En må vurdere fra sak til sak om trusselen er så alvorlig at den tilsidesetter taushetsplikten. Ved lov 25. juni 2010 nr. 47 ble avvergingsplikten etter § 139 skjerpet og utvidet, se Prop. 116 L (2009-2010). Blant annet omfatter avvergingsplikten nå mishandling i nære relasjoner og seksuallovbrudd mot barn.

Den andre type unntak er regler om gir opplysningsrett, altså regler som overlater til organet eller personen selv å avgjøre om de aktuelle opplysninger skal gis. Der taushetsplikten er pålagt i lov, må unntak fra denne plikten også gis i lovs form. Er derimot taushetsplikten basert på privatrettslig grunnlag – som avtale eller vedtekter i organisasjonen – kan unntakene spesifiseres nærmere i grunnlagsdokumentet eller avtalen. Taushetsplikten kan også tilsidesettes på bakgrunn av nødrett. Nødrett kan innebære at en handling som ellers ville være å anse som lovbrudd, som brudd på taushetsplikten, ut fra en konkret interesseavveining blir ansett som lovlig og berettiget. Straffeloven 1902 § 47 er den eneste generelle lovfestede nødrettsbestemmelsen vi har i norsk rett, men utenfor strafferettens område antas det å eksistere rettsregler om nødrett på et ulovfestet grunnlag.

Selv om ansatte ved private hjelpetelefoner ikke kan straffes for brudd på taushetsplikten, jf. ovenfor, kan det likevel være av betydning å fastlegge hvorvidt unntak fra taushetsplikten kan gjøres ut fra nødrettsbetraktninger. I tillegg til at nødrettssituasjonen fritar for straffansvar, utgjør den også en rettmessighetsgrunn. Mens den strafferettslige problemstillingen dreier seg om hvorvidt det foreligger straffansvar, er den sivilrettslige problemstillingen hvorvidt en opptreden er rettmessig eller ikke, med de rettslige konsekvenser dette får. Hvorvidt det foreligger en nødrettssituasjon vil bero på en konkret vurdering av nødvendighetsgraden gjennom en avveining av de relevante hensyn. Lovavdelingen har ikke anledning til å gå nærmere inn på grensene for nødrett knyttet til hjelpetelefonens virke. Men som det fremgår ovenfor vil avvergingsplikten etter straffeloven 1902 § 139 medføre en plikt til å videreformidle opplysninger der det er sannsynlig at alvorlige straffbare handlinger vil bli begått i nær fremtid. Nødrettsbetraktninger vil dermed kun aktualiseres på ”restområdet” hvor det ikke foreligger avvergingsplikt etter § 139. For eksempel må det antas at adekvat videreformidling av opplysninger er rettmessig ut fra nødrettsbetraktninger i tilfelle av akutte selvmordssituasjoner og tilfeller av alvorlig omsorgssvikt overfor barn.

Mental Helse ønsker også opplyst hvorvidt organisasjonen i medhold av nødretten kan pålegge ekomtilbydere å spore samtaler eller IP-adresser. Lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 2-9 fastsetter taushetsplikt ved bruk av elektronisk kommunikasjon, og gjelder både tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett- eller tjeneste og personer som utfører arbeid eller tjeneste for slik tilbyder, jf. henholdsvis første og annet ledd. Abonnents/brukerdata, dvs. opplysninger som er nødvendige for å knytte en bestemt abonnent til et telefonnummer eller til en IP-adresse, anses som en del av det taushetsbelagte materiale.

Bestemmelsene i ekomloven § 2-9 tredje ledd innskrenker og opphever taushetsplikten i visse tilfeller, men bare overfor offentlige myndigheter. Ekomtilbydere har ikke adgang til å levere ut abonnements/brukerdata til private, basert på nødrettsbetraktninger. Ved konkret mistanke om forestående lovbrudd eller overhengende fare for selvmord e.l. må Mental Helse gå via politiet, som avgjør hvorvidt ekomtilbyder skal kontaktes. I henhold til tredje ledd første punktum er ekomtilbydernes taushetsplikt ikke til hinder for at det gis abonnements/brukeropplysninger til påtalemyndigheten eller politiet.

Til toppen