§§ 13 og 13 b - Meldinger fra utenrikstjenesten til norske politimyndigheter om norske borgere i utlandet som er under etterforskning for straffbare handlinger i utlandet eller soner i utenlandske fengsler

Saksnummer: 2000/10411 ES KES/VIL

 

Dato: 27.08.2000

 

Meldinger fra utenrikstjenesten til norske politimyndigheter om norske borgere i utlandet som er under etterforskning for straffbare handlinger i utlandet eller soner i utenlandske fengsler

Vi viser til Utenriksdepartementets brev 7. juli 2000. I brevet anmodes om Lovavdelingens vurdering av spørsmål reist i telefaks 1. oktober 1999 fra Utenriksdepartementet til Kriminalpolitisentralen og i brev 5. november 1999 fra Kriminalpolitisentralen til Justisdepartementet. Spørsmålene gjelder utenrikstjenestens adgang til å gi opplysninger til Kriminalpolitisentralen om norske borgere i utlandet som er under etterforskning for straffbare handlinger eller soner i utenlandske fengsler.

Hovedspørsmålet er om forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt er til hinder for formidling av slike opplysninger.

1. Omfattes opplysningene av taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13?

Etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 plikter enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om "noens personlige forhold". Uttrykket "noens personlige forhold" tolkes slik at det omfatter opplysninger som det er vanlig å ønske å holde for seg selv. Det er noe tvilsomt i hvilken utstrekning det at en person har begått lovbrudd er underlagt taushetsplikt. I Lovavdelingens uttalelse jnr. 61/89E ble det antatt at opplysninger i en anmeldelse som knytter mistanke om straffbar handling til en bestemt person, som hovedregel må anses å være undergitt taushetsplikt etter fvl. § 13 første ledd nr. 1. Men det ble antatt at spørsmålet må vurderes konkret, og at det kan tenkes unntak. Det er lagt til grunn i Sivilombudsmannens praksis at opplysninger om at en person har begått en straffbar handling i utgangspunktet regnes som "personlig forhold". Som utgangspunkt kan det derfor legges til grunn at opplysninger som kan røpe identiteten til personer som er mistenkt, siktet eller tiltalt for straffbare forhold i et annet land, normalt vil være å anse som opplysninger om personlige forhold.

I det følgende drøftes om det er hjemmel for unntak fra taushetsplikten under forutsetning av at de aktuelle opplysningene er underlagt taushetsplikt etter hovedregelen i forvaltningsloven § 13.

2. Kan det gjøres unntak fra taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5?

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 gir hjemmel for at et forvaltningsorgan kan gi enkelte kategorier av opplysinger til et annet forvaltningsorgan uten hinder av taushetsplikt etter § 13. Utrykket "annet forvaltningsorgan" omfatter også politi og påtalemyndighet, og vil også omfatte Kriminalpolitisentralen (Kripos).

Det er tre kategorier av opplysninger som kan gis: opplysninger om en persons forbindelse med avgiverorganet, opplysninger om avgjørelser som er truffet av avgiverorganet og opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag.

Alternativet "opplysninger om en persons forbindelse med organet" vil etter Lovavdelingens syn gi hjemmel for at utenrikstjenesten gir opplysninger til Kriminalpolitisentralen om tilfeller der en norsk statsborger i forbindelse med saken om den straffbare handling har vært i kontakt med utenrikstjenesten, jf. også Innst. O nr. 50 (1976-77) s. 3. Det at det vil være adgang til å gi slike opplysninger til Kriminalpolitisentralen medfører imidlertid ikke noen plikt for Utenriksdepartementet til å gjøre dette. Som nevnt i Utenriksdepartementets fax til Kriminalpolitisentralen vil slik rapportering kunne få uheldige konsekvenser, herunder at norske borgere vil kunne vegre seg mot å søke hjelp hos norske utenriksstasjoner. Men i saker hvor utenrikstjenesten bare har fått informasjon om det straffbare forhold uten at den norske statsborgeren selv har vært i kontakt med organet, vil dette alternativet ikke gi hjemmel for å gjøre unntak fra taushetsplikten. Alternativet antas f. eks. ikke å omfatte tilfeller hvor avgiverorganet bare fører et register hvor en person er registrert, jf. Woxholth, Forvaltningsloven (3. utg., Oslo 1999) s. 229.

Alternativet opplysninger om "avgjørelser som er truffet" vil bare være aktuelt som hjemmel for unntak fra taushetsplikt i de tilfeller utenrikstjenesten har truffet en avgjørelse i tilknytning til den norske statsborgerens straffesak i utlandet, noe som vel er lite aktuelt.

Alternativet "opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver eller lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag" kan etter Lovavdelingens syn ikke gi hjemmel for unntak fra taushetsplikt i disse tilfellene. Utenrikstjenestens oppgaver fremgår av lov 18. juli 1958 nr. 1 om utenrikstjenesten (utenriksloven) § 1 og utenriksinstruksen (fastsatt ved kgl. res. 17. desember 1976). Etter utenriksloven § 1 har utenrikstjenesten til oppgave å vareta og fremme Norges interesser i forholdet til utlandet og å yte nordmenn råd, hjelp og beskyttelse overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner. Utenriksinstruksen annen del kapittel 8 § 8 gjelder rettshjelp i straffesaker overfor norsk statsborger som kommer under straffeforfølgning i utlandet for forbrytelse eller alvorlig forseelse. Instruksen § 8 nr. 1 pålegger utenrikstjenestemann å gi slik statsborger den bistand som det etter forholdene måtte være grunn og anledning til. Etter § 8 nr. 3 skal Utenriksdepartementet underrettes på hurtigste måte av utenrikstjenesten om straffesaker som berører norsk statsborger. På bakgrunn av kommentaren til utenriksinstruksen, "Utenriksinstruks" utgitt av Utenriksdepartementet 1991 s. 156, forstår vi det slik at formålet med innberetningen til Utenriksdepartementet etter instruksen § 8 nr. 3 er å gjøre Utenriksdepartementet i stand til å besvare spørsmål fra pårørende og pressen om saken, og å eventuelt instruere utenrikstjenesten om å yte bistand dersom det skulle være påkrevd. Vi antar derfor at det å gi opplysninger til Kriminalpolitisentralen om norske statsborgere som er under etterforskning i utlandet eller soner i utenlandske fengsler ikke er en oppgave "etter lov eller instruks" for utenrikstjenesten. Konklusjonen blir dermed at dette alternativet ikke kan gi hjemmel for å gjøre unntak fra taushetsplikten. Dersom instruksen endres kan forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 gi hjemmel for unntak.

3. Kan det gjøres unntak fra taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6?

Etter fvl. § 13 b første ledd nr. 6 er taushetsplikt etter § 13 ikke til hinder for at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Kriminalpolitisentralen er ikke en del av påtalemyndigheten. Kriminalpolitisentralens` oppgaver fremgår av instruks for kriminalpolitisentralen fastsatt av Justisdepartementet 1. august 1958, sist endret 10. september 1993. Etter instruksen har Kriminalpolitisentralen blant annet som oppgave å foreta kriminaltekniske undersøkelser og vurderinger av materiale for politi, påtalemyndighet og domstoler, å føre registre over personer, forbrytelser, gjenstander m.v. som kan være av betydning for politiet, og å bistå politiet med formidling av opplysninger om forbrytere, forbrytelser m.v. til og fra utlandet og herunder foreta den nødvendige registrering. Kriminalpolitisentralen er altså et bistandsorgan uten selvstendig påtalemyndighet.

Med "kontrollmyndighet" menes organer som håndhever spesiell lovgivning. Om kontrollmyndighetene heter det i Ot. prp. nr. 3 (1976-77) på s. 34:

"[Det er] på en del områder særlige k o n t r o l l m y n d i g h e t e r som håndhever spesiell lovgivning. Etter Justisdepartementets mening bør det være samme adgang til å anmelde overtredelser (og for øvrig gi opplysninger) til slike myndigheter som til påtalemyndigheten. Man har derfor nevnt "vedkommende kontrollmyndighet" ved siden av påtalemyndigheten."

Etter lov om strafferegistrering 11. juni 1971 nr. 52 § 4 skal en sentral politimyndighet (Kriminalpolitisentralen) føre et register med personopplysninger som kan være av betydning for politiets arbeid med etterforskning og oppklaring av lovbrudd. Men vi finner at dette ikke innebærer at Kriminalpolitisentralen kan anses som en "kontrollmyndighet" i forhold til fvl. § 13 b nr. 6. Forarbeidene til bestemmelsen taler for at man med "kontrollorgan" mener organer som har myndighet til å håndheve overtredelse av lovgivning, noe Kriminalpolitisentralen ikke har myndighet til. 

4. Sammenfatning

Lovavdelingens konklusjon er etter dette at fvl. § 13 b første ledd nr. 5 gir hjemmel for unntak fra taushetsplikten i tilfeller der en norsk statsborger i forbindelse med saken om den straffbare handlingen har vært i kontakt med utenrikstjenesten, men ikke i andre tilfelle. Fvl. § 13 b første ledd nr. 6 gir ikke hjemmel for unntak fra taushetsplikt.

Til toppen