§ 16 - Forsikring av kjøretøy som leases

Saksnr. 200201652 EP ATO/KS
Dato: 15.04.2002

 

Forsikring av kjøretøy som leases


Vi viser til Miljøverndepartementets brev 6. februar 2002 til Finansdepartementet. Etter oversendelse fra Finansdepartementet vurderer vi spørsmålet om det må tegnes ansvarsforsikring for kjøretøy som staten har leaset.

Bilansvarsloven § 16 første ledd fastslår at biler som tilhører den norske stat, ikke trenger ansvarsforsikring etter hovedregelen i § 15. Staten er selvassurandør for slike kjøretøy, jf. § 16 fjerde ledd. Selv om staten ikke er forpliktet til å tegne ansvarsforsikring, er det adgang til det dersom det finnes ønskelig.  

Lovavdelingen har tidligere vurdert spørsmålet om forsikringsplikt for biler som staten leier ved ordinære leieavtaler. Vi har her konkludert med at bilansvarsloven § 16 første ledd ikke kan tolkes utvidende til å gjelde slike biler. En tok uttrykkelig ikke stilling til spørsmålet for leasede biler, jf. uttalelse fra Lovavdelingen 2. juni 1995, jnr. 95/1327. 

Ordlyden i § 16 første ledd gir forsikringsfritak for biler som ”høyrer den norske staten til”. Etter en naturlig forståelse omfattes ikke leasede biler så lenge leasingselskapet beholder eiendomsretten til bilene.

Det finnes ikke holdepunkter i lovens forarbeider for å tolke ordlyden utvidende. Dette har nok sin bakgrunn i at leasing ikke var aktuelt på den tiden loven ble innført. Vi kan heller ikke se at det finnes relevant rettspraksis i tilknytning til spørsmålet.

Sammenhengen mellom § 16 og § 15 trekker i retning av å tolke eierbegrepet på samme måte i de to bestemmelsene. Dette gjelder selv om ordlyden er noe forskjellig formulert i henholdsvis § 16 og § 15. Bilansvarsloven § 15 skiller mellom ”eigaren” som har primær forsikringsplikt, og ”innehavar eller den som brukar eller køyrer vogna” som subsidiært har plikt til å tegne forsikring. Når § 16 etter ordlyden bare gjelder kjøretøy ”som høyrer den norske staten til”, trekker dette i retning av å ta bestemmelsen på ordet.

Begrunnelsen for unntaket i § 16 er at staten har tilstrekkelig sterk økonomi til å stå som selvassurandør. Hovedformålet med bilansvarsloven om at skadelidte skal få dekket sitt tap, er derfor ivaretatt selv om staten ikke pålegges å tegne ansvarsforsikring for egne kjøretøy. Dette vil gjelde uavhengig av om den skadevoldende bilen eies eller leases av staten. Formålet med reglene trekker på denne bakgrunn ikke i noen bestemt retning.

Rettstekniske hensyn taler for å tillegge ordlyden avgjørende vekt. Ansvarsforholdene knyttet til bilforsikring bør være klare og rettsteknisk enkle å praktisere.  

Det må likevel vurderes om ordlyden kan tolkes utvidende på bakgrunn av at det i enkelte typer leasingforhold overføres så omfattende rettigheter at staten reelt sett må anses som eier. Dersom leasingavtalen inneholder en plikt til å overta eiendomsretten til kjøretøyet ved leasingperiodens utløp, kan det kanskje være grunn å anse leaseren som eier i tilknytning til § 16. Inneholder avtalen kun en rett til å overta eiendomsretten, er spørsmålet imidlertid mer åpent. Hensynet til klarhet og praktiserbarhet vil imidlertid trekke sterkt i retning av å vurdere alle typer leasingforhold på samme måte i forhold til anvendelsen av § 16 første ledd. Klare regler vil også være en fordel for de involverte parter som risikerer regress- og straffansvar dersom forsikringsplikten ikke er overholdt, jf. § 13 første ledd og § 20 a og b.  

I de fleste bestemmelser i bilansvarsloven er begrepene ”eier” og ”bruker” likestilte, og sondringen blir uten betydning. Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for § 16 første ledd har imidlertid sondringen avgjørende betydning.

Nygaard, Bilansvar (Bergen 1990) side 273-274 uttaler i tilknytning til § 8 første ledd a, at dersom det er tvil om hvem som er eier, må utgangspunktet være om ”vedkomande er reell eigar”. Videre uttales det imidlertid at leasing og langtidsleie ”iallfall vil gå inn under” begrepet ”brukaren” i § 8 første ledd a. Dette kan tyde på at Nygaard ikke tar endelig stilling til spørsmålet. I tilknytning til eierbegrepet i § 20 første ledd a nevnes innehaver av kjøretøy etter leasingavtale som eksempel på en reell eier, men også denne bestemmelsen gjelder både eier og person med subsidiær forsikringsplikt, jf. side 462. Nygaard behandler ikke spørsmålet direkte i tilknytning til § 16.  

Andresen m.fl., Bilansvaret (Oslo 1990) synes å legge et noe mer formelt eierbegrep til grunn, se side 61 og 140 der det uttales at eierbegrepet ikke skaper problemer. I tilknytning til § 10 tolkes begrepet ”brukaren” til å omfatte personer som disponerer motorvognen med tilnærmet eiers rådighet, herunder person som disponerer et leaset kjøretøy.

Løsningen på spørsmålet synes altså som utgangspunkt å være noe tvilsom. Men ordlyden i § 16 er relativt klar og det synes ikke å foreligge tilstrekkelige holdepunkter i de øvrige kilder for å tolke denne utvidende. Dette sammenholdt med at hensynet til klare og praktiserbare regler gjør seg sterkt gjeldende i et tilfelle som dette, medfører etter vår vurdering at ordlyden må tillegges avgjørende vekt. Et slikt standpunkt vil også samsvare godt med den konklusjon som tidligere er gitt med hensyn til biler som er leid ved ordinære leiekontrakter.

Vår konklusjon blir etter dette at bilansvarsloven § 16 første ledd ikke kan tolkes slik at den omfatter kjøretøy som staten har leaset. Eieren eller staten som bruker etc. må således forsikre leasede kjøretøy etter hovedregelen i § 15.

Til toppen