§§ 18-1 og 18-3 - Spørsmål vedrørende refusjonsbestemmelser i plan- og bygningsloven kapittel 18

Vi viser til henvendelse i e-post av 18.10.2013.

I følge henvendelsen ønsker dere svar på om private anleggsbidrag til offentlig vann- og avløpsnett må kreves inn etter reglene om refusjon av utgifter i plan- og bygningsloven kapittel 18.

Departementet er den sentrale bygningsmyndigheten etter plan- og bygningsloven og har en plikt til å veilede om hvordan plan- og bygningsloven er å forstå. Departementet presiserer imidlertid at vi ikke har anledning til å kommentere konkrete saker, men kun avgi uttalelse på generelt grunnlag.

Det fremgår av henvendelsen at kommunene Spydeberg og Enebakk samarbeider om et større vann- og avløpsprosjekt. Kommunene skal bygge ut offentlig vann- og avløpsnett i et område der det i hovedsak er hytter og noen få boliger. Det opplyses at for ikke å belaste de øvrige abonnentene i kommunen(e) med kostnadene dette medfører, er det opprettet et eget avgiftsdistrikt. De påmeldte betaler inn et anleggsbidrag til finansiering av investeringene, som trekkes fra kommunens brutto investeringer.

Videre opplyses det at normalt er det private vannlag som står for utbygging av trykkavløpsnett i hytteområder. I dette tilfellet er det imidlertid kommunen som foretar utbyggingen, bl.a. fordi anlegget ligger rundt drikkevannskilden til Spydeberg.

Kommunen har i følge henvendelsen inngått avtaler med hver enkelt hytte/boligeier, der disse forplikter seg til å betale et anleggsbidrag.

Departementets merknader

Det fremgår av henvendelsen at hytte/boligeierne finansierer en del av kommunens kostnader, i stedet for å forestå opparbeidingen av avløpsnettet selv.

Spørsmålet er om private anleggsbidrag til dekning av kommunens kostnader ved opparbeidingen skal kreves inn etter refusjonsreglene i pbl. kapittel 18.

Departementet vil i det følgende knytte noen generelle kommentarer til spørsmålene som reises i henvendelsen.

Anleggsbidrag

Anleggsbidrag er ofte en betegnelse på bidrag fra private utbyggere til kommunen i en utbyggingsavtale, som skal dekke hele eller deler av kommunens utgifter til etablering av infrastruktur. Bidragene betales da ofte til et fond el. som kommunen benytter til større infrastrukturtiltak.

For å kunne benytte slike anleggsbidrag, må kommunen sørge for at infrastrukturen for tiltaket anlegges. Videre må anleggsbidraget være begrenset beløpsmessig til det som etter plan- og bygningslovens regler er nødvendig og forholdsmessig. Det er også et vilkår at anleggsbidraget ikke dekker et tiltak som kommunen samtidig får finansiert på annen måte, for eksempel gjennom avgifter.  Departementet kan ikke se at størrelsen på anleggsbidragene er opplyst i henvendelsen. Departementet forutsetter her at de avtalte anleggsbidragene oppfyller de nevnte krav.

Vanligvis er det utbygger som står for opparbeidingen av infrastruktur. Det er imidlertid heller ikke uvanlig at kommunen selv står for opparbeidingen av tiltaket, og at utbygger betaler et anleggsbidrag til kommunen. Dersom betalingen ikke skal gis kommunen som refusjonskreditor, vil grunnlaget for utbyggers økonomiske forpliktelse være en utbyggingsavtale. Den økonomiske byrden for utbygger kan etter omstendighetene være forholdsvis lik både i de tilfellene der utbygger har en opparbeidelsesplikt, er refusjonsdebitor eller der det inngås en utbyggingsavtale. I enkelte utbyggingsavtaler kan imidlertid den økonomiske byrden være vesentlig større enn i en refusjonssak.

Refusjon

For å sikre at utbyggingsprosjekter har tilstrekkelig infrastruktur til at det konkrete tiltaket og samfunnet rundt kan fungere på en god måte, kan utbygging kun skje der vei, vann og avløp er opparbeidet. Ofte vil tiltakshaver måtte anlegge enten offentlige anlegg som skal overtas av kommunen eller private fellesanlegg, jf. pbl § 18-1 (tidligere pbl § 67). Slike nye offentlige anlegg vil ofte komme andre grunneiere til gode, fordi de selv slipper å anlegge infrastrukturen ved senere byggeprosjekter. En tiltakshaver kan derfor kreve refusjon fra tilstøtende grunneiere. Et sentralt formål med refusjon kan således sies å være at grunneiere som tjener på infrastrukturen skal betale sin forholdsmessige del til den som anlegger den. Reglene om refusjon trekker opp klare rammer for hvem som kan kreve refusjon, når og for hva refusjon kan kreves, og hvem som er refusjonspliktige.

Det følger av pbl. § 18-3 første ledd at ”(d)en som vil legge, omlegge, fornye eller utvide godkjent offentlig veg eller godkjent offentlig hovedledning for vann og avløpsvann, herunder også særskilt overvann, kan kreve sine utlegg refundert.” Ordlyden tyder på at det kun er den som opparbeider som kan kreve refusjon.

Departementet anser dermed at regelverket klart viser at refusjon kun kan kreves der utbygger forestår opparbeidingen selv.

Et slikt syn støttes av forarbeidene. I Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) står det i kap. 23.1:

”Når en privat utbygger eller kommunen opparbeider tekniske anlegg som veg, vann og avløp i tråd med gjeldende lov §§ 67 og 67a, vil andre grunneiere kunne nyte godt av tiltaket. Andre eiendommer langs traseene vil også få oppfylt sin opparbeidelsesplikt og bli byggeklare. Norsk rett har ingen alminnelig bestemmelse om at den som blir begunstiget av andres arbeid og utlegg får en plikt til å refundere en forholdsmessig andel til den som har stått for berikelsen. En slik ordning krever en særskilt hjemmel. Refusjonsreglene i plan- og bygningsloven gir den som har opparbeidet teknisk infrastruktur hjemmel for et slikt krav overfor eiere av eiendommer som gjennom tiltaket har fått oppfylt plan- og bygningslovens krav om teknisk infrastruktur, og som derved kan bebygges.”(vår understrekning)

Videre følger det av kap. 23.2 (underkapittel ”Forholdet til utbyggingsavtaler”:)

”Avtale kan ikke gi rett til å kreve refusjon eller frata andre retten til å kreve refusjon. Hvis tiltakshaver ønsker å opprettholde muligheten for å kreve refusjon parallelt med at det inngås avtale, må saksbehandlingsreglene i §§ 52 følgende, følges.”

Det følger av henvendelsen at det allerede er inngått avtaler mellom kommunen og de påmeldte hytte-/boligeierne, der de forplikter seg til å betale et anleggsbidrag.

Avsluttende merknader

Slik departementet ser det, er det generelt sett ikke noe krav om å benytte reglene om refusjon i plan- og bygningsloven for å kreve inn kommunens kostnader. Det kan derfor være nødvendig eller hensiktsmessig at krav mot grunneierne fremkommer av for eksempel avtalte anleggsbidrag fra private.

Departementet vil for øvrig påpeke at forutsetningen for at et areal skal kunne belastes med refusjon, er at det kan bebygges, se Ot. prp. nr 57 (1985-1986) s 28. Dette innebærer at det må være teknisk mulig å oppføre en bygning på arealet. Dersom arealet er delvis bebygd, kan det i utgangspunktet kun kreves refusjon for de tomtene/områdene som er ubebygd, og som kan utnyttes på et senere tidspunkt.

Til toppen