§ 2-5 - Rettsvern for obligasjoner med porteføljepant

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2005/01604
EP VIL/KJL

 

Dato: 27.09.2005

 

Rettsvern for obligasjoner med porteføljepant

Vi viser til Finansdepartementets brev 18. februar 2005 og 19. mai 2005, hvor Lovavdelingen bes vurdere de spørsmål som er reist i e-post 3. februar 2005 fra Terra BoligKreditt AS til Finansdepartementet. Spørsmålet i saken er hvilke rettsvernsregler som gjelder for porteføljepant, jf. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-29 første ledd første punktum, som fastsetter at porteføljepantet sikres rettsvern ”etter gjeldende regler”. Det er også reist spørsmål om betydningen av endringen av forskrift 1. november 1995 nr. 869 om standardisert oppsett for blanketter til tinglysing (blankettforskriften) § 5.

Et porteføljepant defineres som pant i et kredittforetaks utlånsportefølje som sikkerhet for et obligasjonslån, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 første ledd. Et porteføljepant kan bare omfatte lån og kontrakter som angitt i § 2-25 tredje ledd, herunder lån sikret ved pant i bolig eller i annen fast eiendom, jf. tredje ledd bokstav a og b. Når slike lån inngår i utlånsporteføljen, ser vi det slik at pantobjektet vil være både lånefordringene og de tilknyttede sikkerhetene, slik at porteføljepanthaveren også har frempant i panterettene i de faste eiendommene. Det er alminnelig antatt at sikkerhetsretten følger med ved overdragelse eller pantsettelse av et sikret krav, jf. bl.a. Skoghøy: Panteloven med kommentarer, 2. utgave, Son 2003 s. 127 med videre henvisninger. Vi viser for øvrig til fremstillingen i Finansdepartementets brev 19. mai 2005, og kan slutte oss til Finansdepartementets konklusjon med hensyn til hva porteføljepantet omfatter.

Verken finansieringsvirksomhetsloven eller panteloven har noen felles rettsvernsregel som kan benyttes for å sikre rettsvern for pant i en slik utlånsportefølje som tingsinnbegrep. Porteføljepanthaveren må følgelig sikre seg rettsvern for hvert enkelt krav i porteføljen, og for den tilhørende frempantsettelsen, etter de alminnelige reglene i panteloven. Rettsvernsakten vil variere etter hva slags type krav det er tale om. Vi antar at en utlånsportefølje gjerne vil omfatte flere ulike typer krav, dvs. at utlånene er knyttet til ulike typer dokumenter.

Pantsettelse av verdipapirer får rettsvern etter reglene om håndpant, jf. panteloven § 4-1 første ledd. Pantsettelse av krav eller rettigheter knyttet til innløsningspapir som ikke er verdipapir, får rettsvern etter reglene om håndpant, samt at det i tillegg må gis melding om pantsettelsen til debitor cessus, jf. panteloven § 4-2 annet ledd. Det følger av panteloven § 2-5 annet ledd, jf. også tinglysingsloven § 22 nr. 2, at frempantsettelse av panterett i fast eiendom får rettsvern etter reglene i § 4-1 eller § 4-2 når panteretten er knyttet til henholdsvis et omsetningsgjeldsbrev eller et innløsningspapir.

Panteloven § 2-5 har ingen særregel om rettsvern for pantsettelse av panterett i fast eiendom som er knyttet til et dokument som verken er omsetningsgjeldsbrev eller innløsningspapir. Ordlyden i panteloven § 2-5 første ledd første punktum taler for at rettsvern for slik frempantsettelse bare kan oppnås ved tinglysing. Frempantsettelsen vil omfatte en ”tinglyst særlig rett i fast eiendom”, jf. panteloven § 2-1 første ledd. Lovens forarbeider trekker også i retning av at tinglysing er nødvendig for å oppnå rettsvern for slik pantsettelse. Det heter i Innst. O. nr. 19 (1979-1980) på s. 8 om § 2-5 annet ledd:

”Bestemmelsen er tatt med for å gjøre det klart at for pantsettelse av en panterett i fast eiendom er ikke tinglysing noe rettsvernvilkår, d e r s o m panteretten er knyttet til et omsetningsgjeldsbrev eller et innløsningspapir, jfr. tinglysingsloven § 22 nr. 2 (...)”

I Ot.prp. nr. 39 (1977-78) var utkastet til panteloven § 2-5 annerledes utformet, idet bestemmelsen ikke inneholdt rettsvernsregler for frempantsettelse. Det heter om bestemmelsen på s. 106 i proposisjonen:

”Paragrafen tar ikke opp spørsmålet om rettsvern for pant i ”særlig rett”. Dersom den særlige rett er en (kontrakts)panterett i eiendommen, vil pantebrevet kunne pantsettes som verdipapir (dvs som håndpant) etter § 3-1 første ledd, jf gbl § 11 nr 3. I andre tilfelle vil spørsmålet om det kan skapes rettsvern for pant i særlig rett bero på en tolking av tinglysingslovens § 12. Pantedokumentet vil her gå ut på å stifte en rett i en annen rett som har fast eiendom til gjenstand.”

Disse forarbeidsuttalelsene taler etter vårt syn for at unntaket fra tinglysingskravet i panteloven § 2-5 annet ledd bare er ment å gjelde dersom panteretten er knyttet til et omsetningsgjeldsbrev eller et innløsningspapir. Samtidig var det nok under lovforberedelsen lagt til grunn at frempantsettelse av panterett knyttet til dokument som ikke var omsetningsgjeldsbrev eller innløsningspapir, var lite praktisk, jf. Ot.prp. nr. 39 (1977-78) s. 26.

Spørsmålet om hva som er rettsvernsakten for frempantsettelse av panterett i fast eiendom knyttet til et dokument som ikke er omsetningsgjeldsbrev eller innløsningspapir, har så vidt vi kan se ikke vært behandlet i rettspraksis. I teorien er det delte oppfatninger om spørsmålet. Skoghøy mener at rettsvern for frempantsettelse av panterett som er knyttet til et enkelt krav, både kan etableres ved melding til debitor cessus for pantekravet og ved tinglysing, jf. Panteloven med kommentarer, 2. utgave, Son 2003 s. 129. Han viser til at man ellers vil få forskjellige rettsvernsregler for overdragelse av panteretten og frempantsettelse, og til rettsvernsregelen i panteloven § 4-5 annet ledd. Samme løsning er lagt til grunn i Krüger: Pengekrav, Bergen 1984 s. 165, og synes også å være lagt til grunn i Sandvik/Krüger/Giertsen: Norsk panterett, 2. utgave, Bergen 1982 s. 283. At tinglysing er nødvendig for å oppnå rettsvern for frempantsettelsen, er lagt til grunn i Falkanger: Tingsrett, 5. utgave, desember 1999 s. 602 og Brækhus: Omsetning og kreditt nr. 3 og 4, Oslo 1998 s. 209.

Lovavdelingen antar at ordlyden i panteloven § 2-5 her må bli avgjørende, slik at rettsvern for frempantsettelse av panterett knyttet til et dokument som ikke er omsetningsgjeldsbrev eller innløsningspapir, bare kan oppnås ved tinglysing, selv om dette innebærer at rettsvernsreglene da blir forskjellige for overdragelse av panteretten (jfr. tinglysingsloven § 22 nr. 1) og for frempantsettelse. 

På hvilken måte porteføljepanthaveren må sikre rettsvern for panteretten, vil etter dette avhenge av om pantedokumentene som er utstedt som sikkerhet for lånene som inngår i utlånsporteføljen, er å anse som omsetningsgjeldsbrev eller innløsningspapir, eller om det faller utenfor disse kategoriene.

Ved forskrift 18. juli 2001 nr. 844 ble det innført et nytt pantedokument ved endring i forskrift 1. november 1995 nr. 869 om standardisert oppsett for blanketter til tinglysing (blankettforskriften) § 5. Endringen skulle blant annet skape et klarere skille mellom panteretten og gjeldsansvaret, men det ble forutsatt at det nye pantedokumentet ikke skulle medføre endringer i obligasjons- og panterettslige regler. Blankettforskriften § 5 ble endret på nytt ved forskrift 8. desember 2003 nr. 1511, men denne endringen berører ikke de spørsmål som er reist i denne saken.

Spørsmålet her er på hvilken måte frempantsettelse av panterett som kommer til uttrykk i et slikt pantedokument, oppnår rettsvern.

I tinglysingsloven § 36 er ”pantedokument” definert som ethvert dokument som gir uttrykk for en panterett stiftet ved avtale. Dette uttrykket omfatter særlig fire typiske dokumenttyper: Negotiable og ikke-negotiable pantobligasjoner, skadesløsbrev, og pantedokumenter som ikke inneholder noe om en personlig gjeldsforpliktelse for pantsetteren. Vi kan ikke se at det i forbindelse med endringen av blankettforskriften ble tatt uttrykkelig stilling til om uttrykket ”pantedokument” i blankettforskriften § 5 skulle forstås på samme måte som i tinglysingsloven § 36, men det har formodningen mot seg at det skal være noen realitetsforskjell mellom disse begrepene. Det må uansett være på det rene at blankettforskriften § 5 omfatter mer enn pantobligasjoner, det vil si dokumenter som tilfredsstiller vilkårene for å være et gjeldsbrev – gjerne uttrykt som en skriftlig, ubetinget og i det ytre selvstendig erklæring om plikt til å betale penger (jf. for eksempel Utkast til lov om gjeldsbrev, 1935, s. 13) – og samtidig inneholder en pantsettelseserklæring, jf. gjeldsbrevloven § 11 annet ledd nr. 3. Det må også være på det rene at blankettforskriften ikke kan være til hinder for tinglysing av dokumenttyper som vil kunne tinglyses i henhold til tinglysingsloven. Bakgrunnen for endringen av blankettforskriften var bl.a. at finansavtaleloven § 55 annet ledd ikke lenger tillater bruk av negotiable dokumenter i forbrukerforhold.

Forskriftsendringen innebærer at det nå ikke skal angis noen skylderklæring for gjeld i pantedokumentet i henhold til § 5. Uten en slik skylderklæring oppfyller dokumentet ikke vilkårene for å være et gjeldsbrev, og er da selvfølgelig heller ikke et omsetningsgjeldsbrev i relasjon til panteloven § 4-1. En skylderklæring kan imidlertid inntas i pantedokumentets felt 6 (”Supplerende tekst, eventuell skylderklæring mv.”). En slik erklæring vil ikke være gjenstand for tinglysing, men dette kan ikke ha noen innvirkning på dokumentets negotiabilitet. Vi ser det derfor slik at dersom det inntas en skylderklæring i felt 6, vil pantedokumentet kunne oppfylle vilkårene for å være et omsetningsgjeldsbrev i relasjon til panteloven § 4-1.

Et innløsningspapir, jf. panteloven § 4-2 første ledd, er et dokument hvor den forpliktede bare plikter å gjøre opp det krav eller den rettighet som er knyttet til dokumentet, dersom dokumentet blir overlevert til den forpliktede eller blir presentert og nedkvittert, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 39 (1977-78) s. 133 og Skoghøy: Panteloven med kommentarer, 2. utgave, Son 2003 side 379. Verken gjeldsbrevloven eller panteloven er til hinder for at det inntas tekst i felt 6 som gir pantedokumentet karakter av å være et innløsningspapir.

Vi er etter dette av den oppfatning at klassifiseringen av et pantedokument etter blankettforskriften § 5 vil måtte bero på hvilken tekst dokumentet inneholder. Hvis en skylderklæring for gjeld inntas i dokumentet, vil det etter omstendighetene kunne karakteriseres som et omsetningsgjeldsbrev eller et innløsningspapir dersom de øvrige vilkårene for dette er oppfylt. Om et pantedokument uten en skylderklæring for gjeld, på grunnlag av teksten i felt 6 kan gis karakter av at innløsningdokumentet, har vi i denne omgang ikke vurdert nærmere.

Etter dette vil rettsvernsakten for pantobjektene i et porteføljepant bero på hva slags dokument de enkelte lånene med tilhørende panteretter kommer til uttrykk i. Dersom lånet kommer til uttrykk i en negotiabel pantobligasjon, oppnås rettsvern etter panteloven § 2-5 annet ledd jf. § 4-1, det vil si etter håndpantregelen. Rettsvernet vil her kunne sikres ved at et annet foretak i samme konsern som det foretaket som opptar obligasjonslånet, besitter dokumentene på vegne av obligasjonseierne, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-29 første ledd annet punktum. Dersom de aktuelle pantedokumentene er innløsningspapirer, oppnås rettsvern for porteføljepantet etter panteloven § 2-5 annet ledd jf. § 4-2, det vil si etter håndpantregelen samt ved melding til den forpliktede. Også her vil kravet om overlevering etter håndpantregelen kunne oppfylles etter særregelen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-29 første ledd annet punktum. Dersom de aktuelle pantedokumentene er å anse som verken verdipapirer eller innløsningspapirer, vil rettsvern for frempantsettelsen oppnås ved tinglysing, mens rettsvern for panterett i den personlige fordringen oppnås ved notifikasjon av debitor cessus, jf. panteloven § 2-5 første ledd og § 4-5 første ledd.

Ordlyden i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav a, ”lån sikret ved pant i bolig”, taler for at også lån som er sikret med panterett i en aksjeleilighet eller borettslagsleilighet, kan inngå i et porteføljepant. Spørsmålet er ikke nærmere omtalt i lovens forarbeider. Vi går ikke nærmere inn på dette spørsmålet her, men bemerker at dersom slike lån kan omfattes av et porteføljepant, må rettsvern for lånet med tilhørende panterett sikres etter reglene i panteloven § 4-3 tredje ledd.

Vi ser at dette betyr at det vil være tid- og kostnadskrevende å oppnå rettsvern for et porteføljepant. I Finansdepartementets brev hit 18. februar 2005 er det reist spørsmål om det bør foreslås endringer i tinglysingsloven § 22 og panteloven § 2-5 for å unngå et krav om tinglysing. En eventuell slik lovendring vil trolig måtte omfatte alle frempantsettelser knyttet til dokumenter som ikke er omsetningsgjeldsbrev eller innløsningspapir, ikke bare frempantsettelser som omfattes av et porteføljepant. Vi har ikke foretatt noen endelig vurdering av dette spørsmålet, men ser at det er hensyn som taler for en slik lovendring. Spørsmålet må i tilfelle utredes nærmere før en eventuell lovendring kan foreslås.