§§ 20-1, 20-2 og 20-3 Tilbakemelding på henvendelse om søknadsplikt for campingvogner, villavogner og spikertelt

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i forbindelse med møte med Larvik kommune og Fylkesmannen i Vestfold fått spørsmål knyttet til utfordringer ved plassering av campingvogner.

Innledningsvis gjør vi oppmerksom på at kommunens spørsmål om tomtefesteloven hører inn under ansvarsområdet til Justisdepartementet. Spørsmål knyttet til denne loven må derfor rettes til dem.

 1.      Definisjon av campingplass

Kommunen har bedt om tilbakemelding på hva som er definisjonen av en campingplass. Plan- og bygningsloven inneholder ingen definisjon eller nærmere angivelse av campingplass utover at kommunen kan regulere områder til campingplass/fritidsformål. Kommunene er i plansammenheng gitt betydelig frihet selv til å lage planbestemmelser som regulerer nærmere hva og hvilke typer tiltak som er tillatt i områder regulert til campingplass. Vi viser for øvrig til departementets brev av 27. februar 2014 til Larvik kommune vedrørende plassering av campingvogn.

Det er imidlertid ikke mulig i plan å vedta bestemmelser som avviker fra plan- og bygningslovgivningens sakbehandlingsbestemmelser, se bl.a. Miljøverndepartementets uttalelse i sak 2007/00778:

Miljøverndepartementet legger til grunn at pbl. § 26 ikke gir adgang til å gi bestemmelser om saksbehandlingen. Det er således ikke adgang til å vedta reguleringsbestemmelser som avviker fra reglene i forskrift om saksbehandling i byggesaker (SAK). Kommunen kan derfor ikke i reguleringsbestemmelser innføre søknads- og/eller meldeplikt for tiltak som nevnt i SAK § 7 nr. 1 bokstav a.” 

For øvrig kan også campingplasseier stille egne, og strengere, krav til utforming, avstand mellom campingvogner med mer.

Bruksendring av campingplass

Vi har forstått kommunen dithen av det stilles spørsmål om varig plassering av byggverk på campingplass i realiteten innebærer at området har gått fra å være campingplass til hytteområde. En lignende situasjon har vært behandlet av Sivilombudsmannen i sak 2006 - 75 som gjaldt bruksendring av campingplass. Situasjonen i saken var at en campingplass var tatt i bruk til varig oppstilling av campingvogner og bobiler. Fylkesmannen la til grunn at en campingplass i seg selv er et anlegg som kan være gjenstand for bruksendring. Han la videre til grunn at bruksendringen i dette tilfellet hadde skjedd før søknadsplikt for slike endringer ble innført i 1993, og at omleggingen til en plass for permanent oppstilling av campingvogner og bobiler derfor var lovlig. Ombudsmannen sa seg uenig i Fylkesmannens vurdering. Ombudsmannen pekte på at etter plan- og bygningsloven er det de enkelte bygninger og konstruksjoner som befinner seg på campingplassen som kan være gjenstand for bruksendring, og ikke campingplassen som sådan. Ombudsmannen uttalte følgende:

”Dersom campingvogner og bobiler oppstilles over så langt tidsrom at det ikke lenger er naturlig å karakterisere dem som ”midlertidige innretninger”, er man i tillegg utenfor området for pbl. § 85. Tiltaket vil således kunne være søknadspliktig etter § 93 på vanlig måte.”

Departementet mener ovennevnte uttalelse fortsatt er relevant, se for øvrig under punkt 2 nedenfor.

 2.      Skillet mellom midlertidige og permanente tiltak

I plan- og bygningsloven av 2008 ble det innført et system med to spor hvor tiltak enten er avhengig av søknad og tillatelse, med eller uten krav om ansvarlig foretak, eller i sin helhet unntatt fra kravet om søknad. Begrepet ”transportable tiltak” som fulgte av plan- og bygningsloven av 1985 ble ikke videreført. I Ot. prp. nr. 45 (2007-2008) merknaden til § 20-1 første ledd bokstav j:

Som samlebetegnelse på slike tiltak benyttes «midlertidige innretninger», slik at det ikke videreføres særregler for «transportable innretninger». Avgjørende for om tiltak skal behandles etter denne bestemmelsen vil være for hvilket tidsrom tiltaket skal plasseres, og ikke om tiltaket er transportabelt.”

Loven skiller nå kun mellom permanente og midlertidige tiltak. Det avgjørende i vurderingen av om et tiltak er permanent eller midlertidig, er varigheten av plasseringen:

-          Alle midlertidige tiltak, uansett størrelse og omfang, er unntatt fra krav om søknad og tillatelse dersom det kun skal stå inntil 2 mnd, jf. § 20-3 tredje ledd. 

-          Midlertidige tiltak som skal stå inntil 2 år er avhengig av søknad og tillatelse, men unntatt fra krav om bruk av ansvarlig foretak, jf. plan- og bygningsloven § 20-2 første ledd bokstav c).

-          Dersom tiltaket skal stå i mer enn 2 år, behandles de som permanente tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav a, med krav om søknad og tillatelse og bruk av ansvarlig foretak.

Midlertidige tiltak og forholdet til plan

En reguleringsplan har ikke bindende virkning for midlertidige tiltak som skal plasseres inntil 2 år, med mindre planen selv uttrykkelig forbyr dette. Dvs. at man kan plassere eksempelvis en villavogn/campingvogn i et LNF-område inntil 2 år, uten at dette vil kreve dispensasjon fra plan. Det eneste unntaket er som nevnt dersom planen selv uttrykkelig forbyr dette. Eksempel på dette er planbestemmelser som angir forbud mot spesifiserte midlertidige tiltak som plassering av campingvogner eller lignende innenfor et område, for eksempel strandsonen, slik at slike tiltak ikke skal kunne plasseres uten at det på forhånd søkes om dispensasjon fra planen.

3.      Ulike typer enheter på campingplass

Kommunen ønsker tilbakemelding på hvilke typer tiltak på campingplass som krever søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven § 20-1. Tiltakene det er vist til i denne forbindelse er: 

-          Campingvogner

-          Villavogner/mobile hytter

-          Isolerte fortelt

2.1  Campingvogn

I byggesaksforskriften er unntaket for plassering av campingvogn på campingplass, som ble innført i 2003, videreført i § 4-2 første ledd bokstav c), jf. plan- og bygningsloven § 20-3 tredje ledd. Dette unntaket gjelder også for oppsetting av fortelt som enkelt lar seg montere og demontere.

Dersom campingvognen står på campingplass som er godkjent eller regulert for formålet, er den ikke søknadspliktig selv om den skal stå i mer enn 2 år. Her kan kommunene likevel legge inn forskjellige bestemmelser om avstand, tilknytning til vann og avløp mm i plan. Også vinteropplag av campingvogn på egen eiendom er unntatt fra krav om søknad og tillatelse.

 2.2  Villavogn/mobile hytter

Villavogn eller mobil hytte er muligens et noe misvisende begrep ettersom de i motsetning til campingvogner ikke er mobile. Campingvogn er en registrerbar tilhenger med en slik dimensjon at det er lovlig å transportere den bak vanlig bil på offentlig vei, uten at det gjøres særskilte tiltak/innhentes særskilt tillatelse fra veimyndighetene. En villavogn derimot må på grunn av størrelse (fra 35m2 til 75 m2) og hjul/understell transporteres på en semitrailer. Som følge av dette blir villavogner stående på mer permanent basis. Vi finner det således vanskelig å likestille campingvogn og villavogner.

Som nevnt under punkt 1 ovenfor vil det avgjørende etter plan- og bygningsloven være hvor lenge villavognen skal stå. Blir den stående mer enn 2 år, anses den som et permanent tiltak. Det oppstår da krav om søknad og tillatelse med bruk av ansvarlig foretak, jf. § 20-1 første ledd bokstav a. 

2.3  ”Spikertelt”/”tretelt”

Det finnes ingen offisiell definisjon av begrepet "spikertelt”. Det er heller ingen konsekvent bruk av begrepet. Begrepene ”spikertelt”, ”tretelt” og ”spikerfortelt” blir ofte brukt om hverandre.

Med ”spikertelt”/”tretelt” sikter departementet til tilbygg til/innkledning av campingvogner. Disse kan variere i utforming og størrelse. Felles for disse er at de fremstår som permanente byggverk ettersom det er vanskelig å flytte disse uten enten å rive konstruksjoner eller flytte dem ved hjelp av heiskran samt transporteres med spesialtransport/semitrailer.

Dersom det oppføres byggverk i tilknytning til campingvognen som ikke er laget med tanke på å kunne medflyttes og heller ikke er konstruert slik at det enkelt og raskt kan flyttes, vil byggverket vanskelig kunne anses som et midlertidig tiltak. Oppføring av slike tilbygg vil derfor som hovedregel være et søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav a. Dette er også slått fast i merknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen).

Spørsmålet om søknadsplikt for ”spikertelt”/”tretelt” er også behandlet av Sivilombudsmannen i sak 2007 – 83, som ofte omtales som ”Tretelt-saken”. I denne saken hadde en rekke campingvogneiere, i forståelse med eieren av plassen, oppført en rekke såkalte tretelt rundt vognene. Det følger av uttalelsen at ”et ”tretelt” er en varig konstruksjon av tre eller liknende materiale, og kommer i stedet for eller i tillegg til et tradisjonelt fortelt. Ombudsmannen konkluderte med at det var berettiget å anse ”treteltene” som søknadspliktige etter plan- og bygningsloven av 1985 § 93.

2.4 Isolerte vs. uisolerte fortelt

I oktober 2014 foretok Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) endringer/presiseringer i veiledning til TEK10 § 11-6 andre ledd. Følgende formulering ble inntatt:

Uisolerte fortelt av teltduk, aluminium, glassfiber eller plast, som kan demonteres og flyttes på en enkel måte, regnes ikke som ”spikertelt”.”

Departementet har mottatt flere tilbakemeldinger fra bl.a. NHO Reiseliv om at denne presiseringen i veiledningen kom uventet, uten noen form for høring, og at den har fått  negative økonomiske konsekvenser for campingplasseiere og produsenter av prefabrikkerte fortelt. Slik vi har forstått det er det presiseringen ”uisolerte fortelt” som oppleves som problematisk ettersom dette innebærer at isolerte fortelt dermed omfattes av kravene i  TEK10, deriblant kravet i § 11-6 andre ledd om 8 m avstand mellom lave byggverk.

Departementet tar på alvor de tilbakemeldinger vi har fått om at presiseringen oppleves som overraskende, og at den har fått konsekvenser som ikke har vært tilstrekkelig vurdert og gjort kjent i forkant. Vi har derfor i samråd med DiBK blitt enige om å endre veiledningen tilbake til slik den lød før 1. oktober 2014. Parallelt med dette har departementet satt i gang et arbeid med å se nærmere på om det kan være hensiktsmessig og forsvarlig å innføre egne avstandskrav mellom midlertidige byggverk på campingplasser.

 4. Tekniske krav

Kommunen ønsker videre svar på hvilke tekniske krav som gjelder for de ulike enhetene på en campingplass. Plan- og bygningsloven, og TEK10, har kun generelle regler som gjelder for byggverk. Det er ikke utarbeidet egne spesialregler som gjelder for ulike typer byggverk på en campingplass, som eksempelvis campingvogn, ”spikertelt” og villavogner.
Utgangspunktet etter plan- og bygningslovgivningen er som følger:

-          For tiltak som skal stå midlertidig, dvs. fra 2 mnd og inntil 2 år, så gjelder de materielle reglene i loven ”så langt de passer”. I forarbeidene til plan- og bygningsloven, Ot. prp. nr. 45 (2007-2008) er dette presisert noe nærmere i 2.5.5:

”Regler om brannkrav, avstandskrav, tilgjengelighet, miljøforhold og arkitektonisk utforming er eksempler på bestemmelser som i utgangspunktet får anvendelse på midlertidige innretninger”.

 -          Hvis tiltaket blir permanent, dvs. mer enn 2 år, så gjelder i utgangspunktet plan- og bygningsloven og de tekniske kravene fullt ut.

5.      Dokumentasjonsansvaret

Det er videre stilt spørsmål om hvem som har dokumentasjonsansvaret – campingplasseier eller tiltakshaver.

Utgangspunktet etter loven er at det er tiltakshaver, dvs. campingplassleietaker, som har  ansvaret for å sende inn søknad og vedlegge nødvendig dokumentasjon. Ettersom tiltaket oppføres på campingplass, og dermed må ses på som et tiltak på fremmed grunn, vil tiltakshaver måtte påse at det foreligger nødvendig samtykke fra campingplasseieren for plassering av tiltaket. 

Ved ulovlighetsoppfølging skal eventuelle sanksjoner rettes mot ”den ansvarlige”.  Det kan da tidvis oppstå tvilstilfeller om hvem som er rett adressat for eventuelle pålegg. Dette kan særlig være tilfelle på campingplasser hvor campingplassleietakere oppfører byggverk som skal stå mer enn 2 mnd.  

Etter plan- og bygningsloven skal pålegg rettes til den ansvarlige. Med ”den ansvarlige” menes personer eller foretak som enten har ansvar for feil, eller som ut fra eierskap, avtale eller lignende står inne for prosjektet[1]. Ved ulovlig oppføring vil rett adressat i første rekke være eier/tiltakshaver, mao. noen som har en form for juridisk rådighet over byggverket.

Bygningsmyndighetene anses å ha et visst skjønn når det gjelder avgjørelsen av hvem pålegget skal rettes mot der det er tale om flere mulige ansvarlige. Dette begrunnes bl.a. i at bygningsmyndighetene har et klart behov for effektivt å kunne håndheve etterlevelse av de pålegg som blir gitt, og dermed ivareta sitt ansvar for at plan- og bygningsloven blir overholdt. Hovedsiktemålet for bygningsmyndighetene må være å finne fram til hvem som kan gjennomføre det nødvendige rettingstiltaket. I denne vurderingen kan det bl.a. være relevant å legge vekt på hvor nær tilknytning den enkelte har til det aktuelle byggverket og hvilke muligheter vedkommende har til å oppfylle pålegget. Det legges derfor  til grunn en relativt begrenset undersøkelsesplikt når det gjelder å foreta undersøkelse av underliggende privatrettslige avtaler.

 

Dette dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten signatur.      

  

Kopi til:

  
  

 

  

         

  

Fylkesmannen i Vestfold v/ Andreas     Mæland

  
  

Postboks 2076

  
  

3103

  
  

TØNSBERG

  

Direktoratet for byggkvalitet

Postboks 8742 Youngstorget

0028

OSLO



[1] Se Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) s. 353