§§ 27 og 36 - Søksmål mot Arbeids- og inkluderingsdepartementet i statsborgersak - uklare kompetanseforhold mv.

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2006/09026 EO HI/TRR Dato: 29.01.2007

Søksmål mot Arbeids- og inkluderingsdepartementet i statsborgersak – uklare kompetanseforhold mv.


Vi viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets (AIDs) brev 18. desember 2006 der det bes om Lovavdelings vurdering av spørsmål knyttet til omgjøringskompetanse og kompetanse til å opptre på statens vegne ved søksmål angående vedtak om statsborgerskap truffet av departementet før 1. september 2006.


1. Omgjøringskompetanse
Lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) trådte i kraft 1. september 2006, og lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett ble fra samme tidspunkt opphevet. Etter 1950-loven var departementet klageinstans for vedtak om statsborgerskap, mens det etter den nye loven er Utlendingsnemnda (UNE) som er klageinstans i slike saker. Statsborgerloven § 36 inneholder overgangsregler, og innebærer bl.a. at UNE er klageinstans også for vedtak truffet etter 1950-loven, jf. § 36 annet ledd jf. § 27 tredje ledd. I Ot. prp. nr. 41 (2004-2005) er det i spesialmotivene til bestemmelsen uttalt følgende:

”Blir en søknad eller melding som var fremmet før ny lov trer i kraft avslått, dvs. man finner at vilkårene for erverv av norsk statsborgerskap ikke er oppfylt, følger det av henvisningen i annet ledd til § 27 tredje ledd at eventuell klage skal gå til Utlendingsnemnda. Det samme gjelder andre saker som er oppstått før ny lov trer i kraft, for eksempel spørsmål om tilbakekall av statsborgerskap etter forvaltningsloven § 35 eller de ulovfestede regler om omgjøring. Det følger videre av henvisningen til § 27 tredje ledd at disse klagesakene i Utlendingsnemnda skal behandles på samme måte som klagesaker etter ny lov. Henvisningen i annet ledd til § 28 innebærer at det er reglene om instruksjonsmyndighet i ny lov som gjelder, selv om en sak behandles etter bestemmelsene i 1950-loven.”

Selv om det ikke er presisert at dette også gjelder de tilfeller der det er departementet som har truffet et vedtak, synes det klart at hensikten har vært å overføre alle enkeltsaker fra departementet til UNE. Vi kan heller ikke se at de alminnelige omgjøringsreglene i forvaltningsloven § 35 taler mot en slik tolkning. Selv om UNE ikke er å anse som klageinstans eller overordnet organ i forhold til departementet, er UNE etter systemet i den nye loven klageinstans på det konkrete sakområdet, og har fått en generell overføring av den kompetanse som tidligere var i departementet. UNE må derfor antas å ha kompetanse til å omgjøre departementets vedtak i medhold av § 35 første ledd om omgjøring av eget vedtak.

Når det gjelder hvilken lov som skal anvendes på slike omgjøringsbegjæringer, følger det etter vår vurdering av statsborgerloven § 36 og de siterte uttalelsene fra forarbeidene at UNE i saker om omgjøring av vedtak truffet før den nye lovens ikrafttredelse skal anvende 1950-loven.

Spørsmålene om omgjøringskompetanse og søksmålskompetanse er som fremhevet av AID nært knyttet til hverandre. Etter vår oppfatning tilsier en tolkning av statsborgerloven § 36 sett i lys av bestemmelsens forarbeider og formål at omgjøringskompetansen må anses overført til UNE også i de tilfellene der departementet har truffet vedtaket, og denne konklusjonen styrkes av vurderingene i punkt 2 nedenfor.


2. Søksmålskompetanse
Når det gjelder spørsmålet om søksmålskompetanse, fastslår statsborgerloven § 27 om saksgang mv. i tredje ledd tredje punktum at ”utlendingsloven §§ 38 a og 38 b gjelder tilsvarende ved behandling av saker etter loven her”.

Utlendingsloven § 38 a syvende ledd første og annet punktum har følgende ordlyd:

”Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsnemndas vedtak etter loven her eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsnemnda. Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Justisdepartementets vedtak truffet etter loven her før 1. januar 2001, opptrer staten ved Utlendingsnemnda.”

Spørsmålet AID stiller er om henvisningen i § 27 tredje ledd til utlendingsloven § 38 a innebærer at UNE er rett organ til å opptre på statens vegne også i vedtak om statsborgerskap truffet før 1. september 2006, eller om § 38 a syvende ledd annet punktum er for spesifikk.

Selv om bestemmelsen i § 38 a syvende ledd annet punktum er spesifikt knyttet til overføringen av saker fra Justisdepartementet (JD) til UNE etter omorganiseringen av utlendingsforvaltningen, er situasjonen etter ikrafttredelsen av ny statsborgerlov parallell, og det byr ikke på særlige vanskeligheter å overføre regelen til dette området, jf. statsborgerloven § 27 tredje ledd der det heter at bestemmelsene i utlendingsloven ”gjelder tilsvarende”. En forskjell er at overføringen her skjer i forbindelse med ikrafttredelsen av en annen lov, men siden det følger av statsborgerloven § 36 jf. § 27 tredje ledd at UNE skal avgjøre klager også etter 1950-loven, kan dette ikke tillegges avgjørende vekt.

Som fremhevet av AID vil de hensynene som begrunnet overføring av søksmålskompetanse fra JD til UNE i utlendingssaker også gjøre seg gjeldende når det gjelder overføring fra AID til UNE i statsborgersaker, se Ot.prp. nr. 19 (2000-2001) avsnitt 2.2. Også her er det vist til den nære sammenhengen mellom omgjøring og søksmålskompetanse. Hensiktsmessighetshensyn tilsier at det gjelder samme kompetansedeling i disse sakene som på utlendingslovens område og at omgjøringskompetanse og søksmålskompetanse derfor ligger til UNE også i statsborgersaker.

Etter vår vurdering vil derfor UNE ha kompetanse til å omgjøre vedtak truffet av departementet før 1. september 2006, og til å opptre på statens vegne i søksmål som gjelder slike vedtak.