§ 29 - Forslag om endring av forvaltningsloven vedr. tidsfrister for klage

Saksnummer: 2004/02280 EO ØR

 

Dato: 10.02.2004

 

Forslag om endring av forvaltningsloven vedr. tidsfrister for klage

Det vises til Deres brev 2. februar 2004, med bl.a. forslag om at domstollovens bestemmelser om stansing av visse frister i rettsferie blir gjort gjeldende i forvaltningssaker, jf. domstolloven § 140 annet ledd.

Vi har foretatt noen undersøkelser med sikte på å avklare hvordan de problemene som kan oppstå i samband med avvikling av sommerferie for parten og partens eventuelle fullmektig (advokat etc.), tidligere har vært drøftet i relasjon til treukersfristen forvaltningsloven (fvl.) § 29.

I Forvaltningskomiteens innstilling (13. mars 1958) drøftes spørsmålet om ensartet klagefrist i forvaltningssaker på sidene 279 til 286. Domstollovens bestemmelser trekkes inn som mønster både med hensyn til beregning av klagefristens lengde, hva som skal til for å avbryte fristen og for vilkårene for oppreisning. Domstollovens bestemmelse om stansing av frister i rettsferien blir likevel ikke nevnt. Derimot sies det (s. 446):

”Men en viss ventil mot mulige ubillige virkninger har man i tredje punktum, [nåværende § 29 fjerde ledd] som gir vedkommende forvaltningsorgan adgang til å forlenge fristen i den enkelte sak og likedan i bestemmelsene om oppreisning i § 33 [§ 31].”

I høringsrunden uttalte Advokatforeningens permanente lovutvalg (høyesterettsadvokatene Hjort og Stray) følgende (gjengitt i Ot.prp. nr. 38 (1964-65) s. 102):

”I § 31 [§ 29] er foreslått en generell klagefrist på 3 uker. Den er kortere enn den fristen som i alminnelighet nå gjelder på de forskjellige områder av forvaltningsretten. Men med bestemmelsen i § 29, siste ledd nr. 1 [nåværende § 27 tredje ledd] og om oppreisning i § 33 [§ 31] skulle det ikke være noen betenkelighet mot en så kort klagefrist.”

Fvl. § 29 fjerde ledd er en videreutvikling av Forvaltningskomiteens utkast § 31 første ledd tredje punktum, som lød: ”Forvaltningsorganet kan i særlige tilfelle forlenge fristen”.

Departementet sa om dette i Ot.prp. nr. 38 (1964-65) s. 102:

”Det tredje punktum som komitéen her nevner, har departementet gjort til et nytt fjerde ledd. Samtidig er innholdet av bestemmelsen noe endret. Komitéen antas etter sammenhengen å ha ment at fristen skal forlenges av det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Departementet mener at også klageinstansen må kunne treffe vedtak om dette, og har formet lovbestemmelsen i samsvar med det. Samtidig har man presisert at fristen i tilfelle må forlenges før den er utløpt. Etter dette tidspunkt kan det bare bli tale om oppreisning.”

Justiskomiteen foretok kun redaksjonelle endringer i departementets forslag til fvl. § 29. Det ble uttalt at det i visse tilfelle kan være behov for lengre frist enn tre uker og at det i fjerde ledd derfor er ”foreslått at over- og underinstansen i særlige tilfelle kan forlenge fristen”, jf. Innst. O. II. (1966-67) s. 21. Fvl. § 29 har stått uendret siden vedtakelsen i 1967.

Justisdepartementet utarbeidet i juni 1978 et veiledningshefte til forvaltningsloven (P-547, utgitt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Statens personaldirektorat), revidert juli 1983. Det uttales her s. 31:

”Når vilkårene for å forlenge klagefristen foreligger, f.eks. fordi parten er bortreist eller syk kan det ikke være noe til hinder for at klagefristen umiddelbart fastsettes slik at den blir lengre enn tre uker.”

Følgelig ble reisefravær ansett som tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om ”særlige tilfelle” i § 29 fjerde ledd. Frihagen: Forvaltningsloven II, 2. utg. 1986, s. 660, sier at der ”forvaltningsorganet på forhånd vet at det er grunnlag for å forlenge fristen – f.eks. fordi parten er syk eller bortreist, kan det allerede i underretningen sette en lengre frist”.

Denne gjennomgangen synes å vise at de problemene som kan oppstå når feirefravær og klagefrist kolliderer er tenkt løst ved at parten (eller eventuell fullmektig) ber om forlenget klagefrist begrunnet i reisefravær. I utgangspunktet bør man kunne forvente at slik forlengelse blir gitt så lenge det er snakk om ordinær ferieavvikling. Dette kan likevel stille seg annerledes i forvaltningssaker der det finnes motparter, og en forlengelse utover normal klagefrist kan påføre motparten unødvendige eller urimelige kostnader. Da bør det etter § 29 fjerde ledd foretas en interesseavveining. – Vi har ikke kunnskap om bakgrunnen for at kommunen i den konkrete saken som nevnes avslo begjæringen om 14 dager forlenget frist.

Etter fvl. § 29 fjerde ledd skal forlenget klagefrist eventuelt besluttes før den ordinære fristen har utløpt. Dette kan klart skape vanskeligheter der parten (eller eventuell fullmektig) ikke vet når førsteinstansens vedtak kommer til å bli truffet – da har man jo liten mulighet til å beregne om det kan bli konflikt mellom feriefravær og klagefrist.

En mulighet kan være at en part (eller eventuell fullmektig), som venter på et vedtak mens ferietiden nærmer seg, varsler forvaltningsorganet om når ferien begynner og ber om fristforlengelse dersom underretningen om vedtaket vil komme fram til parten (eventuelt fullmektigen) mens vedkommende er bortreist. For advokater som har muligheter til å overlate porteføljen til sommervikarer, skulle slikt forhåndsvarsel ikke være påkrevet, i det selv en sommervikar som ikke kjenner selve saken, må kunne begjære fristforlengelse.

Vi setter pris på at De har gjort oss kjent med problemstillingen, og vi vil ha den i mente med tanke på anledninger der det passer inn å minne forvaltningen om at unntaksbestemmelsen i fvl. § 29 fjerde ledd ikke bør praktiseres strengt der det ikke finnes motparter med interesse i rask avklaring, og med tanke på en eventuell revisjon av forvaltningsloven.

Til toppen