§ 3 - Fortolkning av åpningstidsloven

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 99/11073 E AS

 

Dato: 14.09.1999

 

Fortolkning av åpningstidsloven

Vi viser til Barne- og familiedepartementets brev 30 juni 1999.

1       Etter lov 26. juni 1998 nr. 43 om åpningstiden for utsalgssteder (åpningstidsloven) § 3 fjerde ledd jf. § 3 første ledd nr. 4 har fylkesmannen myndighet til å bestemme ved forskrift at et område regnes som «typisk turiststed». En slik bestemmelse vil ha som virkning at lovens regler om alminnelige åpningstider, jf. § 2, ikke gjelder. Fylkesmannen kan bare treffe en slik bestemmelse hvis kommunen har søkt om å få en slik forskrift og området oppfyller det krav som er stilt i § 3 fjerde ledd annet punktum. Dersom disse kravene er oppfylt, vil fylkesmannen ha et visst fritt skjønn til å avgjøre om det bør gis en slik forskrift, jfr. ordet «kan» i første punktum. Siden fylkesmannens kompetanse er avhengig av at kommunen ønsker en slik forskrift, kan regelen i § 3 fjerde ledd også betraktes som et tilfelle av delt kompetanse mellom kommunen og fylkesmannen. Spørsmålet er om en avgjørelse etter § 3 fjerde ledd skal regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

2       Lovavdelingen anser det klart at det ikke foreligger noe vedtak i forvaltningslovens forstand - verken en forskrift eller et enkeltvedtak - dersom kommunen etter en saksbehandling i kommunestyret bestemmer seg for ikke å søke fylkesmannen om en forskrift, eller dersom fylkesmannen avslår å fastsette en forskrift etter § 3 fjerde ledd. I disse tilfellene er det ikke truffet noen avgjørelse som er bestemmende for rettigheter og plikter til private personer, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. Det er heller ikke grunnlag for å likestille kommunen med et privat rettssubjekt, jf. forvaltningsloven § 2 fjerde ledd, siden et privat rettssubjekt ikke har adgang til å søke om å få fastsatt forskrift etter åpningstidsloven § 3 fjerde ledd.

3       Dersom fylkesmannen imøtekommer kommunens søknad og fastsetter en forskrift i medhold av § 3 fjerde ledd, er det saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kap. VII og ikke kap.- IV-VI som gjelder for vedtaket. Spørsmålet er likevel om en forskrift som rent faktisk bare får betydning for en enkelt eller noen få personer, må anses som et enkeltvedtak, eventuelt at saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak får anvendelse analogisk.

Ut fra ordlyden i § 3 fjerde ledd er det nærliggende å legge til grunn - trass i et lite forbehold i Ot. prp. nr. 75 (1996-97) s. 31 sp. 2 - at forskriften må rette seg mot et bestemt område, og ikke mot bestemte næringsdrivende. Lovavdelingen går ikke nærmere inn på om § 3 fjerde ledd bare gjelder for områder av en viss minste størrelse.

I forarbeidene til forvaltningsloven er det uttalt at saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak unntaksvis kan få anvendelse på et vedtak som er utformet som en forskrift, jf. Innst. O. II (1966-67) s. 3-4. Dette er lagt til grunn i praksis, jf. f.eks. Lovavdelingens uttalelse 25. juni 1992 (sak 1266/92 E, inntatt i Woxholth: Lovavdelingens uttalelser. Supplementsutgave (1992-1995) (Oslo 1997) s. 189-90).  Særlig gjelder det for vedtak som er resultatet av en konkret og individuell vurdering av forholdene til den eller de personer som forskriften vil ha reell betydning for. Lovavdelingen legger til grunn at dette ikke vil være vurderingstemaet når fylkesmannen treffer avgjørelse etter § 3 fjerde ledd. En forskrift etter § 3 fjerde ledd vil for øvrig også ha virkning for nye etableringer og for nye eiere av igangværende virksomheter. På denne bakgrunn kan det neppe være avgjørende om det aktuelle området i praksis ikke gir fysisk rom for nye etableringer.  En forskrift etter § 3 fjerde ledd vil for øvrig ikke medføre nye rettslige plikter for de virksomheter som den får betydning for.

Lovavdelingen antar etter dette at fylkesmannens avgjørelse etter åpningstidsloven § 3 fjerde ledd alltid må regnes som en forskrift etter forvaltningsloven, og at saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak - herunder reglene om klage i forvaltningsloven kap. VI - ikke vil gjelde for avgjørelsen.