§ 33-1 Departementet utdyper sitt brev av 4. mai 2015 om gebyrlegging av ulovligheter

Utdyping av tidligere brev, samme saksnummer og mottager. Se relasjon på saken.

Det vises til brev datert 22. mai 2015 der Fylkesmannen stiller spørsmål ved de konklusjoner som fremkommer i departementets brev datert 4. mai 2015.

Om adgangen til å gebyrlegge konkrete ulovlighetssaker

Som nevnt i vårt brev er det ikke nærmere regulert i pbl. § 33-1 hvordan gebyrleggingen skal foretas. Å gebyrlegge en ulovlighetssak er derfor ikke i strid med ordlyden.

Forarbeidene til loven ikke er helt klare, men det fremkommer både i NOU 2005: 12 (i merknadene til bestemmelsen) og i Ot. prp. nr. 45 (2007-2008) på side 173, 283 og 358 at det er en forutsetning for å gebyrlegge ulovligheter at det innkommer en søknad. Forarbeidene trekker derfor etter departementets syn klart i retning av at kommunen i utformingen av sitt gebyrregulativ må begrense direkte gebyrlegging til tilfeller der det foreligger en søknad om godkjenning av et allerede oppført tiltak.

Det er også lagt til grunn i rundskriv og i juridisk teori at ulovlighetssaker i seg selv ikke kan gebyrlegges.

Departementet kan ikke se at det er et særlig vektig argument at enkelte kommuner har en praksis om å gebyrlegge konkrete ulovligheter. Særlig fordi dette er en praksis som kan ramme privatpersoner hardt siden et slikt gebyr kommer i tillegg til en vedtatt sanksjon, for eksempel et vedtak om retting med tilhørende tvangsmulkt. Det nevnes for øvrig at det er flere kommuner, deriblant Oslo, ikke har tatt inn ulovlighetsoppfølgingssaker i sitt gebyrregulativ.

Departementet kan ikke se at sak 2007/ 737 publisert 15. april 2009 hos Sivilombudsmannen kan medføre at pbl. § 33-1 må tolkes på annen måte. En av grunnene er at Sivilombudsmannens uttalelse gjaldt av plan- og bygningslov av 1985 § 109. Det bemerkes for øvrig også at selv om Sivilombudsmannen i den nevnte saken ikke tar avstand fra at det kan tas gebyr for arbeid med ulovligheter, ble Fylkesmannens vedtak, og i realiteten det ilagte gebyret, kritisert på annen måte.

Vi opprettholder etter dette vår konklusjon.

Om adgangen til å gi tvangsmulkt samtidig med pålegg gitt med hjemmel i pbl. § 31-3

Vilkåret for å gi tvangsmulkt er at det er "forhold i strid med bestemmelser" i plan- og bygningslovgivningen, se § 32-5 første ledd første punktum. Formålet med å gi tvangsmulkt er å få "gjennomført gitte pålegg innen en særskilt angitt frist". Det fremkommer ikke av loven at det kun er pålegg gitt med hjemmel i § 32-3 som tvangsmulkt kan knyttes til.  

Pbl. § 32-5 første ledd annet punktum er ingen materiell regel. Det er kun en regel som styrer hvilket tidspunkt forvaltningen tidligst kan fastsette tvangsmulkt.

Departementet opprettholder videre sitt syn på at det er et ulovlig forhold når sikringsplikten i § 31-3 ikke er overholdt.

Departementet bemerker at § 31-5 er noe annerledes enn § 31-3. Dette fordi det etter § 31-3 er en sikringsplikt som følger automatisk etter loven, mens det etter § 31-5 ikke er adgang til å gi pålegg før fristen for nybygging/ hovedombygging er utløpt.

Vi fastholder derfor også her vår konklusjon.

 

Dette dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten signatur.

 

Kopi til:

Fylkesmannen i Hordaland

Til toppen