§§ 34-2 og 34-4 - Overgangsregler for refusjonssaker hvor refusjonskravet ikke har forfalt

Vi viser til e-post fra Oslo kommune v/ Arne Elling Dahl datert 11. november 2010. Spørsmålet er hvilke overgangsregler som gjelder for refusjonssaker, jf. plan- og bygningsloven (pbl.) §§ 34-2 og 34-4.

Innledningsvis bemerkes at § 34-2 ikke regulerer dette forholdet. Vi er enige med kommunen i at denne bestemmelsen er gitt til planbestemmelsene, og gjelder for perioden fra planbestemmelsene trådte i kraft til byggesaksbestemmelsene trådte i kraft.

Overgangsregelen for refusjonssaker er gitt i § 34-4 siste ledd. Etter bestemmelsen gjelder plan- og bygningsloven av 1985 (pbl.85) for saker der refusjonskravet er forfalt før ikrafttreden. Kommunen anser i e-posten at ”forfalt” i denne sammenhengen ikke kan være forfall etter lovens § 18-10 (pbl.85 § 56), da dette ville virke uhensiktsmessig. I stedet må det etter kommunens mening være fastsetting av refusjon etter pbl.85 § 55 som må være skjæringstidspunktet for når refusjonskrav anses som forfalt etter pbl. § 34-4. Departementet slutter seg til denne forståelsen. Det sentrale poenget må være om kravet er rettskraftig etablert før ikrafttreden. Departementet viser for øvrig til at en tilsvarende forståelse ble lagt til grunn ved overgang fra bygningsloven av 1965 til pbl.85. Dette innebærer at i saker hvor det ikke er fattet vedtak etter pbl.85 § 55, skal forholdet behandles etter ny lov.

Det er imidlertid et annet spørsmål hvordan saker skal behandles når prosessen er igangsatt før ikrafttreden av ny lov, men hvor kravene ikke har forfalt. Det er en mulighet for at enkelte slike saker ikke fullt ut kan ferdigbehandles etter noen av lovene, slik at det ikke lovlig kan fattes et vedtak om refusjon. Departementet anser imidlertid at man i praksis bør kunne samordne en sak startet etter pbl.85 med reglene i ny pbl. Det vil etter departementets mening verken være hensiktsmessig eller riktig å forstå regelen slik at refusjonssaken skal startes opp på nytt, uten å ta hensyn til forutgående prosesser og vedtak. Departementet peker på at det er flere viktige skjæringspunkter i en refusjonssak. Dette gjelder særlig godkjenning av planer og vedtak om foreløpig beregning av refusjon etter pbl. § 18-8 (pbl.85 §§ 52 og 53), som bl.a. er avgjørende for retten til å sette i gang refusjonspliktig tiltak. Det vil for øvrig være unødvendig ressursbruk å starte en refusjonssak på nytt, selv der det er mulig.

Departementet anser at det gir et riktig og hensiktsmessig resultat at overgangsbestemmelsen i pbl. § 34-4 siste ledd forstås slik at når saken ikke skal behandles etter pbl.85, så kan vedtak fattet etter pbl.85 likevel inngå i grunnlag for vedtak etter ny pbl. Pbl.85 er opphevet, men vedtak etter loven kan ikke anses bortfalt. En slik forståelse av overgangsreglene er i overensstemmelse med overgangsordningen som gjaldt for 1997-reformen (endringslov 5. mai 1995 nr. 20), jf. rundskriv H-12/97.

Konkret vil dette innebære:
- Beslutning fattet av kommunen med hjemmel i pbl.85 § 53 om igangsetting av tiltaket vil fortsatt innebære at refusjonssaken kan gjennomføres. Refusjon vil altså ikke være avskåret etter pbl. § 18-8 tredje ledd.
- Godkjenning av planer og foreløpig vedtak om refusjon etter pbl.85 §§ 52 og 53 kan være grunnlag ved kommunens senere fastsetting av refusjon etter pbl § 18-9.
- Der vedtak ikke er fattet etter pbl.85 §§ 52 og 53, må i utgangspunktet kravene i pbl. § 18-8 og byggesaksforskriften kapittel 17 være oppfylt.
- En takst etter pbl.85 § 50 nr. 2 vil kunne legges til grunn i en sak som behandles etter ny plan- og bygningslov. Der takst ikke er avholdt vil spørsmålet etter departementets mening måtte avgjøres av kommunen.

Det er en mulighet for at saker som er startet før ikrafttreden, men hvor endelig vedtak ikke er fattet, kan innebære samordningsproblemer. Se særlig tredje strekpunkt ovenfor. Vi oppfordrer imidlertid kommunene til å ha en god og smidig dialog på dette punktet, slik at man unngår en ressurskrevende ny og unødvendig utarbeiding av grunnlag for refusjonen.