§ 36 - Anmodning om uttalelse - forvaltningsloven § 36

Saksnummer: 1998/02787 AS/VIL

 

Dato: 15.07.1999

 

Anmodning om uttalelse - forvaltningsloven § 36

Vi viser til Utlendingsavdelingens notat 11. mai 1999.

Spørsmålet som er forelagt Lovavdelingen, er om forvaltningsloven (fvl.) § 36 første ledd gir en part rett til å kreve dekning av utgifter knyttet til fremsettelse av et krav om sakskostnader etter bestemmelsen.

Etter fvl. § 36 første ledd er hovedregelen at når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal parten tilkjennes dekning for «vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket».

Ordlyden taler dermed for at bestemmelsen ikke gir hjemmel for å kreve dekning av kostnader forbundet med å fremsette et krav om sakskostnader. Slike kostnader er jo ikke nødvendige for å endre realitetsvedtaket.

Etter fvl. § 36 fjerde ledd er det som hovedregel adgang til å påklage en avgjørelse om sakskostnader. Avgjørelsen om sakskostnader vil regnes som et eget enkeltvedtak etter fvl. § 2 første ledd bokstav b. Kostnader som en part har hatt med å få endret enavgjørelse om sakskostnader, vil dermed etter omstendighetene kunne dekkes etter fvl § 36, jfr bl.a. Frihagen, Forvaltningslovep 11 2. utgave 1996 s. 790. Lovavdelingen antar at også et vedtak om sakskostnader må følge de alminnelige reglene i fvl. § 36 slik at det bare er kostnadene knyttet til endring av vedtak, og ikke kostnader i forbindelse med førsteinstansbehandlingen som kan kreves dekket. Kostnader knyttet til å fremsette et krav om sakskostnader må regnes som kostnader knyttet til førsteinstansbehandling av vedtaket om sakskostnader, som ikke kan kreves dekket etter bestemmelsen. Det kan i denne sammenheng vises til Frihagen s. 818 hvor det heter :

«Selv om sakskostnadsspørsmål etter § 36 for så vidt står som nært knyttet til den realitetssak det er tale om, bør avgjørelsen ansees som såpass selvstendig og uavhengig av realitetssaken at den nok må regnes som eget enkeltvedtak etter § 2 1. ledd (b)....»

Advokat Elden har vist til at poenget med fvl. § 36 må være at parten holdes økonomisk skadesløs dersom vedtaket omgjøres til hans gunst. Det er vist til at den som påkjærer i saker etter tvistemålsloven vil ha krav på dekning av sakskostnader også i denne sammenheng. Når det søkes om fri rettshjelp, vil arbeidet med søknaden om dette bli dekket av domstolen eller Fylkesmannen. I straffeprosessen har man krav på dekning av utgifter til «etterarbeid».

Det er imidlertid på det rene at fvl. § 36 ikke gir rett til dekning av alle kostnader en part påføres i forbindelse med endring av forvaltningsvedtak.

En part vil etter fvl. § 36 første ledd ikke få dekket andre tap han har fått ved feilen enn direkte utgifter med å få vedtaket endret og bare vesentlige utgifter. En part har ikke krav på dekning av godtgjørelse for eget arbeid med saken. Lovavdelingen har antatt at det bare rent unntaksvis kan tilkjennes erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, jfr jnr 1649/84 E. Det er forutsatt i forarbeidene til lovendringen i 1977 at partens tap ved tidsspille o.l. ikke omfattes av bestemmelsen, jfr. Ot. prp. nr. 3 (1976-77) på s. 102.

Forvaltningsloven § 12 gir en part rett til å la seg bistå av en fullmektig på alle trinn i forvaltningssaker, men bestemmelsen bygger på at en slik bistand må skje for partens egen regning. Det er ikke i forvaltningsretten noen alminnelig regel om rett til advokathjelp på det offentliges bekostning.

I Ot. prp. nr. 75 (1993-94) s. 52 heter det med henvisning til forarbeidene fra lovendringen i 1977, at bestemmelsen i forvaltningsloven § 36 ikke har hatt som siktemål å etablere en alminnelig rettshjelpsordning i tilfeller hvor en part er blitt påført kostnader ved å vareta sitt tarv i forhold til et forvaltningsorgan.

På bakgrunn av dette kan det sies at meningen med fvl. § 36 første ledd er å gi en nærmere begrenset adgang til dekning av kostnader knyttet til endring av vedtak i partens favør, ikke å holde parten økonomisk skadesløs generelt.

Til toppen