Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

§ 36 - Forvaltningsloven § 36 - dekning av sakskostnader ved uriktige opplysninger som kommer fra et annet forvaltningsorgan enn avgjørelsesorganet - forholdet til unntaket "forhold utenfor ... forvaltningens kontroll"

Brevdato: 09.02.2015

Forvaltningsloven § 36 – dekning av sakskostnader ved uriktige opplysninger som kommer fra et annet forvaltningsorgan enn avgjørelsesorganet – forholdet til unntaket «forhold utenfor … forvaltningens kontroll»


Vi viser til brev 25. november 2014 fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) punkt 1 med anmodning om Lovavdelingens vurdering av unntaket fra retten til dekning av sakskostnader når endringen skyldes «forhold utenfor… forvaltningens kontroll», jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Mer konkret er problemstillingen hvorvidt et sakskostnadskrav kan avslås med hjemmel i dette unntaket når endringen til gunst for parten bygger på at opplysninger gitt av et annet forvaltningsorgan, viser seg å være uriktige.

Det saksforholdet som er bakgrunn for henvendelsen hit, er beskrevet slik:

«Beregninger fra Statens Vegvesen er lagt til grunn for et pålegg om utbedring av støyforhold i en leilighet. Etter en rekke påfølgende målinger, ble det konstatert at beregningene fra Statens vegvesen var feil. Støyforholdene i leiligheten var ikke utenfor støykravene, slik at det likevel ikke var hjemmel for å gi pålegg om retting. Vedkommende som ble gitt pålegget har arbeidet i flere år med å få omgjort det aktuelle vedtaket, og fått medhold i dette, har nå fremlagt et krav om dekning av sakskostnader etter fvl. § 36. Dette kravet ble avslått av Fylkesmannen med henvisning til at Statens Vegvesens beregninger var «forhold utenfor … forvaltningens kontroll», jf. fvl. § 36.»

Manglende lovhjemmel for et tyngende vedtak fører som regel til at vedtaket vil være ugyldig. Det gjelder også der den manglende lovhjemmelen hadde bakgrunn i at feil faktum ble lagt til grunn og at dette var innhentet fra et annet forvaltningsorgan. Det gjelder uansett om det andre organet er statlig eller kommunalt.

I et slikt tilfelle har vi vanskelig for å se at et krav om dekning av sakskostnader kan avslås under henvisning til at endringen skyldes «forhold utenfor … forvaltningens kontroll». Dette unntaket kom inn i loven i 1995. Bakgrunnen var at Stortingets justiskomité ønsket å utvide adgangen til å få dekket sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd, slik at kravet også omfattet en del tilfeller hvor et enkeltvedtak endres til gunst for en part som følge av en ny vurdering av det skjønnsmessige spørsmålet om hva vedtaket bør gå ut på, jf. Innst. O. nr. 4 (1994–95) s. 10. Unntaket bør da forutsetningsvis som utgangspunkt ikke innskrenke dekningen av sakskostnader i tilfeller der parten før lovendringen hadde krav på dekning. Et tilfelle som det foreliggende ville som utgangspunkt gitt krav på dekning slik forvaltningsloven § 36 lød før endringen i 1995.

Vi finner grunn til å presisere at forvaltningsloven § 36 første ledd ikke gir krav på sakskostnader dersom «endringen skyldes partens eget forhold». Det kan være tilfellet hvis en part selv ved uriktige eller ufullstendige opplysninger har bidratt til feilen, jf. Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 101. Vi er ikke kjent med at det er tilfellet her.

Skulle kostnadsdekning unntaksvis avskjæres som følge av at et annet forvaltningsorgan har gitt uriktige opplysninger til avgjørelsesorganet, måtte det etter vårt syn være ut fra lovens kriterium «andre særlige forhold taler mot det». I rundskriv G-37/95 på s. 14 er det uttalt at «det må utvises varsomhet med å anvende denne unntaksbestemmelsen i tilfeller hvor endringen skyldes forhold som ligger innenfor forvaltningens kontroll».   

Det er i brevet hit også stilt spørsmål om departementet som klageinstans har myndighet til å pålegge Statens vegvesen å betale sakskostnadene, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd, eller om kostnadene må dekkes av Fylkesmannen. Bestemmelsen legger som utgangspunkt kostnadsansvaret til det organet som treffer nytt vedtak i saken, men gir på visse vilkår adgang til å beslutte at ansvaret helt eller delvis skal ligge «hos det eller de avgjørsorganer som var ansvarlig for mangelen». Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 102. Vi stiller oss tvilende til om bestemmelsen gir grunnlag for å legge kostnadsansvaret på et organ som bidrar til saksutredningen gjennom å skaffe opplysninger, uten å treffe noen avgjørelse. Etter vårt syn kan et slikt organ neppe regnes som «avgjørsorgan» i saken.

Til toppen