§ 36 - Forvaltningsloven § 36 første ledd - dekning av kostnader ved bistand fra nære slektninger

Brevdato: 09.02.2015

Forvaltningsloven § 36 første ledd – dekning av kostnader ved bistand fra nære slektninger


Vi viser til brev 25. november 2014 fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I brevet bes det i pkt. 3 om en vurdering av om forvaltningsloven § 36 gir adgang til å kreve dekning av utgifter til arbeid utført av partens nære slektninger.

Forvaltningsloven § 36 første ledd lyder:

«Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.»

Dekning etter § 36 forutsetter ifølge ordlyden at parten har hatt «kostnader» knyttet til å få endret det opprinnelige vedtaket. Utgifter knyttet til juridiske tjenester faller utvilsomt inn under lovens kostnadsbegrep. At den som har ytt slik bistand, er i nært slektskap med parten, kan etter vår vurdering ikke i seg selv anses å avskjære et kostnadskrav.

Som hovedregel er det bare partens direkte utgifter i anledning klagesaken som kan anses som «kostnader» etter § 36, jf. også vår uttalelse 15. juli 1999 (JDLOV-1998-2787). Prinsipielt sett vil det derfor normalt være en forutsetning for å kreve dekning for ekstern bistand at parten har en betalingsforpliktelse overfor bistandsyteren. Ordlyden i forvaltningsloven § 36 første ledd er ikke til hinder for dekning hvis parten inngår betingede avtaler om betaling med en hjelper, for eksempel slik at parten kun skal betale hjelperen dersom vedtaket blir endret til gunst for parten (se Lovavdelingens uttalelse 30. juli 2008, JDLOV-2008-3998, om dette). Hvorvidt en betalingsforpliktelse foreligger og hva denne eventuelt går ut på, beror på en bevisvurdering, hvor parten må dokumentere at det foreligger betalingsplikt og omfanget av denne.

Vi forutsetter i det følgende at den hjelpen som ytes, ikke skjer i strid med annet regelverk, for eksempel reglene om vilkår for å utøve rettshjelpvirksomhet i domstolloven § 218. Dersom dette skjer, kan det oppstå særlige spørsmål som vi ikke går inn på i uttalelsen her.

Forutsetningen for at en kostnad skal kunne kreves dekket etter § 36 første ledd, er videre at den kan anses som «nødvendig» for å få vedtaket endret. I Ot.prp. nr. 3 (1976–1977) s. 101 gis blant annet følgende veiledning for nødvendighetsvurderingen:

«… Særlig viktig er det om det var forståelig at parten pådro seg utgifter, f.eks. ved å oppsøke advokat, for å få endret vedtaket. Ved vurderingen spiller feilens art og sakens vanskegrad en vesentlig rolle. Har parten selv ved uriktige eller ufullstendige opplysninger bidratt til feilen, er dette et vesentlig poeng. Likeledes må man legge vekt på om vedkommende kunne få tilstrekkelig bistand i administrasjonen, jfr. i denne forbindelse forvaltningsloven § 11 som pålegger forvaltningsorganene en alminnelig vegledningsplikt innenfor sitt område.»

De ovennevnte momentene er i uttalelse 7. februar 2000 (JDLOV-1999-20138) supplert med følgende:

«… Nødvendighetsvilkåret må til en viss grad kunne ses i lys av hvor store verdier det står om. Det må godtas at en advokat gjør ekstra grundig arbeid med å sjekke rettskilder og kontrollere faktum dersom det står om store verdier, …»

Som det framgår ovenfor, står ikke en part fritt til å innhente bistand for så å kreve utgiftene ved dette dekket etter § 36 første ledd, selv om vedtaket endres til partens gunst. Dette gjelder også med hensyn til bistand fra nære slektninger. Dersom det, alle forhold tatt i betraktning, må forventes at parten kan håndtere klagesaken på egen hånd, eventuelt med veiledning fra forvaltningen (jf. Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 101), vil det i utgangspunktet ikke kunne kreves dekning av utgifter til ekstern bistand i medhold av § 36 første ledd. Det må etter vårt syn være et moment ved nødvendighetsvurderingen om den som yter bistanden, besitter relevant kompetanse utover det parten selv kan bidra med. Noe generelt krav om at den som yter bistand, er autorisert advokat eller rettshjelper, eller har en juridisk utdannelse, kan likevel etter vårt syn ikke oppstilles, selv om det skulle være spørsmål om bistand til rettslige spørsmål.

Det kan også oppstå spørsmål om hva som er forsvarlig timepris i tilfeller hvor en person som ikke er autorisert advokat eller rettshjelper, yter juridisk bistand til parten som det er grunnlag for dekning av etter forvaltningsloven § 36 første ledd. Utgangspunktet er at krav etter § 36 skal vurderes konkret, og at det ikke kan oppstilles noen hovedregel for beløpets størrelse. Hva som er en forsvarlig timepris i tilfeller hvor bistandsyteren ikke er autorisert advokat eller rettshjelper, vil kunne bero på bl.a. vedkommendes realkompetanse, med hvilken grad av profesjonalitet bistanden ytes og sakens karakter. Vi viser ellers til Sivilombudsmannens uttalelse 11. juni 2014 (SOM-2013-2971), hvor det også pekes på at blant annet «medhjelperens ordinære timesats og timesatsen i området» vil ha betydning.

Til toppen