§ 37 Foreldreansvar: Permisjon fra pliktig opplæring etter opplæringsloven

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Troms i brev av 11. oktober 2013 om ovennevnte. 

Opplæringsloven § 2-11 første ledd om permisjon fra pliktig opplæring retter seg mot eleven, jf. «[n]år det er forsvarleg, kan kommunen etter søknad gi den enkelte eleven permisjon i inntil to veker.» Bestemmelsen regulerer ikke hvilke foresatte som kan søke om permisjon på vegne av eleven. Departementet er enig med fylkesmannen i at dette spørsmålet må søkes løst etter barnelovens alminnelige regler om det rettslige forholdet mellom barn og foreldre. 

Foreldreansvarets innhold følger av barneloven § 30. Foreldrenes ansvar for barnet er todelt – det innebærer en rett og plikt til å gi omsorg, og videre en «rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege høve». Det hører inn under foreldreansvaret å samtykke til adopsjon, medisinsk behandling, utstedelse av pass, navneendring mv. Verge for en mindreårig er den som har foreldreansvar for den mindreårige etter reglene i barneloven, og som er myndig, jf. vergemålsloven. Foreldreansvaret innebærer også at foreldrene kan representere barnet overfor offentlige myndigheter mv når barnet ikke kan representere seg selv. Offentligrettslige regler og barnets med- og selvbestemmelsesrett setter grenser for foreldrenes rett til å bestemme i spørsmål som angår barnet. Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Enkelte avgjørelser som gjelder barnet kan likevel treffes alene av bostedsforelder etter barneloven § 37. Samværsforelder kan bare ta avgjørelser «som gjeld omsuta for barnet under samværet.»

Bostedsforelders myndighet etter barneloven § 37 er formulert slik at en forelder med foreldreansvar kan «ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.» Bestemmelsen definerer positivt hvilken rett bostedsforelder har til å ta bestemte avgjørelser alene, herunder en rett til å unnlate å ta bestemte avgjørelser. Samtidig setter bestemmelsen skranker for hvilke avgjørelser som den andre forelder kan ta.

Departementet legger til grunn at en søknad om permisjon fra pliktig opplæring etter opplæringsloven vil være en avgjørelse som gjelder «vesentlege sider av omsuta for barnet». Helgeland, Opplæringslova, Kommentarutgave (2006) side 32 viser til at

«[m]ange av enkeltvedtakene etter opplæringsloven krever samtykke eller søknad fra foreldrene. Når man tar stilling til hvilke av disse beslutningene foreldrene må ta sammen, er det naturlig å sammenligne med de eksemplene som er brukt i forarbeidene til barneloven
§ 37.» Etter dette legger Helgeland til grunn at det trolig er slik at «mindre vidtrekkende avgjørelser som […] søknad om permisjon etter § 2-11» kan tas av den som har daglig omsorg for barnet.

Barneloven kan på ovennevnte bakgrunn neppe forstås slik at søknad om permisjon krever enighet mellom foreldre ved felles foreldreansvar.

Dersom det er avtalt eller fastsatt delt bosted, har foreldrene samme bestemmelsesrett og samme rett til å representere barnet. Backer viser til at bestemmelsen i barneloven § 37 ikke gjelder i slike tilfeller og at «[r]retningslinjen må da være at avgjørelsen om dette treffes i fellesskap.» 

Samværsforelder kan bare ta avgjørelser «som gjeld omsuta for barnet under samværet.»

Departementet understreker at en samværsforelder, som ikke har del i foreldreansvaret, ikke alene kan søke om permisjon fra pliktig opplæring etter opplæringsloven på vegne av barnet. Dersom foreldrene har avtalt et samvær som forutsetter at det må søkes om permisjon for barnet etter opplæringsloven, må søknad om permisjon i så fall fremmes i forståelse med den forelder som har foreldreansvar og barnet boende fast hos seg.

 

Barnet kan ha rett til å medvirke etter reglene i barneloven § 31, og en søknad om permisjon vil kunne være «personlige tilhøve for barnet». Det er ikke bare foreldrene som skal høre hva barnet mener før det tas avgjørelser om «personlige tilhøve for barnet», det skal også «andre […] som har med barnet å gjerde». Dersom skolen i forbindelse med en konkret søknad om permisjon blir kjent med at barnet vegrer seg mot permisjon/reise, bør skolen vurdere om det er behov for en samtale med barnet, slik at barnets mening belyses før skolen avgjør søknaden, i alle fall i tilfeller der det er grunn til å reise tvil om barnets omsorgssituasjon.