§§ 4-4 og 4-9 - Pantsettelse av varederivater

Saksnummer: 01/07013 EP TO/TFJ/KR

 

Dato: 03.10.2001

 

Pantsettelse av varederivater

Vi viser til Deres brev 1. august 2001, hvor det reises spørsmål om det er adgang til å pantsette varederivater etter lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven).

I NOU 1999: 29 er begrepet varederivat forklart på følgende måte (side 18):

”Et derivat er en avtale om handel på et framtidig tidspunkt til en pris som fastsettes på avtaletidspunktet. Det som skal omsettes kalles derivatets underliggende aktivum eller bare underliggende. Det underliggende aktivum for varederivater er varer og tjenester, i motsetning til finansielle derivater som har finansielle instrumenter eller valuta som underliggende aktivum. Verdien på det aktuelle derivatet har nær sammenheng med det aktuelle underliggende. Derfor kalles det derivat som betyr avledning på latin.”

Varederivater er i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) § 1-2 fjerde ledd definert slik:

"Med varederivater menes finansielle termin, opsjons- eller byttekontrakter knyttet til varer eller tjenester. En derivatkontrakt som er gjenstand for omsetning på børs eller autorisert markedsplass regnes alltid som finansiell."

Definisjonen omfatter kun finansielle varederivater. Det vil si kontrakter som bygger på at det skal skje et finansielt oppgjør (såkalte finansielle varederivatavtaler). Ved finansielt oppgjør betaler kjøperen eller selgeren differansen mellom spotpris og innløsningspris på bortfallsdagen, og ikke selve innløsningsprisen. Handel med finansielle varederivater er underlagt verdipapirhandellovens regler.

De grunnleggende kontraktsformene er terminer og opsjoner. I en terminavtale har både selgeren og kjøperen en rett og plikt til å gjennomføre den fremtidige transaksjonen, mens innehaveren av en opsjon har en rett, men ingen plikt til å kreve avtalen innfridd. Utstederen av en opsjon har på sin side plikt til å innfri opsjonen. Opsjonsinnehaveren betaler gjerne et beløp, en opsjonspremie, når opsjonsavtalen inngås.

Handel med varederivater kan gi grunnlag for både pengekrav og naturalkrav. Ved en ikke-finansiell varederivatavtale har utstederen et ubetinget eller betinget pengekrav, avhengig av om det er tale om en termin- eller en opsjonsavtale. Kjøperen har på sin side et naturalkrav. Ved finansielle varederivatavtaler kan selgeren eller kjøperen få et pengekrav på motparten, avhengig av om spotprisen på bortfallsdagen er høyere eller lavere enn derivatets pålydende. Er spotprisen høyere enn derivatets pålydende, er det selgeren som må betale. I motsatt fall er det kjøperen som må betale.

Pengekrav som har sitt utspring i varederivatkontrakter, kan pantsettes etter panteloven § 4-4 første ledd. Spørsmålet er om også krav på naturaloppgjør kan pantsettes etter panteloven § 4-4 første ledd, som gir hjemmel for pantsettelse av "enkle pengekrav". Naturalkrav faller ikke inn under bestemmelsens ordlyd etter en naturlig forståelse. Spørsmålet blir dermed om det er rettskildemessig grunnlag for å foreta en utvidende eller analogisk tolkning av uttrykket ”pengekrav”.

Det er generelt grunn til å være varsom med å tolke panteloven utvidende eller analogisk, jf. legalitetsprinsippet i panteloven § 1-2 annet ledd. Spørsmålet om pantsettelse av naturalkrav er ikke omtalt i forarbeidene. Sammenholdt med ordlyden i panteloven § 4-4 første ledd, taler dette med tyngde for at pantsettelse av naturalkrav ikke er tillatt.

Panteloven § 4-9 om sikringscesjon bruker betegnelsen ”enkelt krav”. Ordlyden i § 4-9 taler for at panteloven § 4-6 annet ledd, § 4-7 og § 4-8 kommer til anvendelse når et naturalkrav er ”avhendet til eie i sikringsøyemed”. Etter vårt syn er det imidlertid på det rene at adgangen til sikringscesjon ikke kan være videre enn adgangen til pantsettelse. Dermed blir spørsmålet om § 4-9 må tolkes innskrenkende eller om § 4-4 må tolkes utvidende eller analogisk.

Formuleringen ”enkelt krav” i § 4-9 kom inn i Justiskomiteens innstilling til Odelstinget, jf. Innst. O. nr. 19 (1979-80) side 38 annen spalte. I proposisjonen var bestemmelsen om sikringscesjon formulert slik at visse angitte paragrafer i panteloven skulle gjelde tilsvarende ”når kravet er avhendet til eie i sikringsøyemed og det skal foretas etteroppgjør mellom partene i avhendingsavtalen”, jf. Ot.prp. nr. 39 (1978-79) side 160 annen spalte. Det er naturlig å forstå uttrykket ”kravet” slik at det peker tilbake på ”enkle pengekrav” i bestemmelsen om pantsettelse. Justiskomiteens formuleringsendring er ikke kommentert i motivene, jf. Innst. O nr. 19 (1979-80) side 24 første spalte. Det tyder på at noen realitetsendring ikke var tilsiktet. Forarbeidene gir således ikke grunnlag for å hevde at panteloven § 4-9 også skulle omfatte sikringscesjon av naturalkrav. Tvert imot gir forarbeidene støtte til det syn at panteloven § 4-9 kun kommer til anvendelse på pengekrav, og at ordlyden dermed må tolkes innskrenkende.

I juridisk teori er det omstridt om naturalkrav kan pantsettes etter en utvidende eller analogisk tolkning av § 4-4 første ledd. Sandvik, Krüger og Giertsen hevder at det er adgang til slik pantsettelse, jf. Norsk Panterett, annen utgave, 1982, side 378 og 379. Hovedargumentet er at en annen tolkning vil føre til et kunstig skille i forhold til panteloven § 4-9 mellom legitim overdragelse av pengekrav i sikringsøyemed og ikke-legitim overdragelse av naturalkrav i sikringsøyemed. Brækhus er ikke enig i en slik tolkning, jf. Omsetning og kreditt 2, annen utgave, 1994, side 130. Også Skoghøy avviser en analogisk anvendelse av panteloven § 4-4 på naturalkrav, jf. Factoringpant, 1990, side 276.

Vi har etter dette kommet til at det ikke er tilstrekkelig rettskildemessig grunnlag for å tolke § 4-4 utvidende eller analogisk. Vår konklusjon er at naturalkrav, herunder krav på naturaloppfyllelse etter en varederivatkontrakt, ikke kan pantsettes eller sikringscederes.

Til toppen