§§ 4 og 36 - Anvendelse av forvaltningsloven § 36 i saker om beslag av førekort etter vegtrafikkloven

Saksnummer: 2005/09172
EO ATV/IH

 

Dato: 20.09.2006

 

Anvendelse av forvaltningsloven § 36 i saker om beslag av førekort etter vegtrafikkloven

1.     Vi viser til brev 15. desember 2005 hvor Politidirektoratet reiser spørsmål om beslag av førerkort etter vegtrafikkloven § 33 nr. 3 er å anse som vedtak – i tilfelle enkeltvedtak – etter forvaltningsloven. Spørsmålet har oppstått ved at en privatperson har krevd dekning for sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 i forbindelse med beslag av førerkort. Vi beklager et sent svar.

2.     Politiet har etter vegtrafikkloven § 33 nr. 3 første punktum hjemmel til midlertidig å beslaglegge førerkortet til en person når vedkommende ”med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn”. En tjenestemann som tilhører påtalemyndigheten skal snarest mulig ta stilling til om beslaget skal opprettholdes, jf. annet punktum. Hvis ikke den mistenkte samtykker til beslaget, må saken etter tredje punktum oversendes tingretten til avgjørelse.

Det er klart at avgjørelser som nevnt i vegtrafikkloven § 33 nr. 3 første og annet punktum treffes av et forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 1 første punktum.

Det er videre klart at et slikt beslag i utgangspunktet faller inn under vedtaksdefinisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, ”en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter og plikter til private personer”. Det er videre tale om et enkeltvedtak, jf. § 2 første ledd bokstav b.

Det følger imidlertid av forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b at loven ikke gjelder "saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør etter rettspleielovene …eller lover som knytter seg til disse lovene". Siden bestemmelsen er avgjørende for hvilke saksbehandlingsregler som gjelder, er det som utgangspunkt naturlig å legge vekt på om den aktuelle avgjørelsen – her midlertidig beslag av førerkort – har materiell hjemmel i rettspleielovene eller en tilknyttet lov.

3.            Bakgrunnen for problemstillingen er endringen av vegtrafikkloven § 33 ved lov 4. juli 2003 nr. 77. Før endringen var det klart at politiets vedtak både om varig inndragning og om midlertidig beslag av førerkort var å regne som enkeltvedtak som fulgte forvaltningslovens regler.

Endringsloven medførte at kompetansen til å beslutte tap av rett til å føre motorvogn som følge av straffbare forhold, ble overført til domstolene. Tap av rett til å føre motorvogn etter vegtrafikkloven § 33 nr. 1 og nr. 2 er ikke formelt å anse som straff, men behandles av domstolene samtidig med straffesaken som danner grunnlaget for bortfallet av førerretten. Straffeprosessloven får dermed anvendelse, jf. lovens § 2 første ledd nr. 4. I forbindelse med lovendringen gikk man over fra å omtale tap av førerrett som inndragning til å omtale det som rettighetstap.

4.     I forbindelse med lovendringen ble det vurdert om reglene for beslag av førerkort burde endres for å unngå at domstolen først måtte ta stilling til midlertidig beslag og senere vurdere rettighetstap i forbindelse med straffesaken, se Ot.prp. nr. 52 (2002‑2003) s. 58-62. Det fremgår her at myndigheten til midlertidig beslag etter de tidligere regler i vegtrafikkloven § 33 nr. 5 var lagt til politiet som forvaltningsmyndighet (s. 58 sp. 2), og at det i denne omgang ikke var ønskelig å endre saksbehandlingsreglene for beslag (s. 61 sp. 2).

Politiets myndighet til å beslutte midlertidig beslag ble derfor videreført, og det materielle grunnlaget for politiets avgjørelse fremgår stadig av vegtrafikkloven. Straffeprosessloven gir ikke seg selv anvendelse på denne sakstypen, i motsetning til det som uttrykkelig er bestemt for saker om tap av førerett for en bestemt tid eller alltid, jf. straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 4. Den tilknytningen som saken om midlertidig beslag har til straffesaken, er ikke tilstrekkelig til å bringe saken ut av forvaltningsloven.

5.            Domstolene har riktignok anvendt prinsippet i straffeprosessloven § 170 a i sin prøving av om det er grunnlag for å opprettholde avgjørelser om midlertidig beslag av førerkort, se avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt. 2005 s. 1077, Rt. 2005 s. 160, Rt. 2004 s. 1703, Rt. 2004 s. 1210 og Rt. 2003 s. 163. I den sistnevnte avgjørelsen heter det for eksempel (avsnitt 18):

”Kjæremålsutvalget legger til grunn at prinsippet i denne bestemmelsen [§ 170 a] kommer til anvendelse også ved bruk av andre tvangsmidler enn i straffeprosesslovens fjerde del når tvangsmidlet har straffeprosessuell betydning, for eksempel førerkortbeslag etter vegtrafikkloven § 33 nr. 5.”

Dette gir likevel ikke grunnlag for å anta at slike saker i dag behandles ”i medhold av” straffeprosessloven. Avgjørelsen i Rt. 2003 s. 163 viser at en anvendte prinsippet også før lovendringene i 2003, altså på et tidspunkt da det var på det rene at forvaltningsloven gjaldt for politiets behandling av sakene om beslag av førerkort. Dette fremgår også av Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) s. 58 sp. 2 øverst. Det kan ikke legges noen avgjørende vekt på at skriftlighetskravet i vegtrafikkloven § 33 nr. 3 tredje punktum – som også følger av forvaltningsloven § 23 – i proposisjonen tilsynelatende er begrunnet med straffeprosessloven § 179 (se Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) s. 74 sp. 2).

6.     Etter Lovavdelingens syn vil den behandlingen av saker om midlertidig beslag av førerkort som skjer med grunnlag i vegtrafikkloven § 33 nr. 3 første og annet punktum, ikke skje ”i medhold av” straffeprosessloven. Forvaltningsloven, herunder § 36, gjelder dermed for denne typen saker.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi med dette ikke har uttalt noe om hvem som skal treffe avgjørelser etter forvaltningsloven § 36 i denne typen saker.

Til toppen