§ 41 - Omfanget av representasjonsretten i ekteskapsloven § 41

Saksnr. 1996/10510 E KJR/JEW
Dato: 30.10.1996

 

Omfanget av representasjonsretten i ekteskapsloven § 41


Vi viser til brev 9 september 1996 med spørsmål om bestilling av en fjernsynslisens omfattes av begrepet "vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna" i lov om ekteskap 4 juli 1991 nr 47 (ekteskapsloven) § 41 første ledd.

1. Sammefatning

Lovavdelingen antar at bestilling av fjernsynslisens omfattes av ektefellenes representasjonsrett i ekteskapsloven § 41 første ledd, og at ektefellene derfor hefter solidarisk overfor tredjemann for ubetalt kringkastingsavgift, med mindre noe annet fremgår av forholdene.

2. Drøftelse

Ekteskapsloven § 41 første ledd lyder:

"En ektefelle kan under samlivet med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødven­dige behov. Dette gjelder også leie av felles bolig. Slike avtaler anses å være inngått med ansvar for begge ektefellene hvis ikke noe annet går frem av forholdene".

Representasjonsregelen i ekteskapsloven § 41 første ledd er et unntak fra hovedregelen i ekteskapsloven § 40 om at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen.

I forarbeidene til ekteskapsloven pekes det på at representasjonsregelen i § 41 er formulert som en rettslig standard:

"Omfanget av representasjonsretten vil dermed over tid kunne bli noe endret som følge av endringer i den økonomiske utvikling. For øvrig bør de kvalitative og kvantitative grenser for representasjonsretten fastlegges gjennom rettspraksis og teori." (NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov del II side 111).

Om begrepet "daglige" hushold uttales det:

"Uttrykket det "daglige" hushold er brukt for å avgrense mot engangsanskaffelser f eks av varige forbruksgoder som dypfryser eller stuemøblement."

Videre heter det blant annet:

"Når det gjelder spørsmålet om en konkret avtale faller innenfor området for § 8-1 (tilsvarende regel i ekteskapslovutvalgets lovforslag), er det videre av betydning om avtalen kan anses som vanlig på bak­grunn av ektefellenes økonomiske stilling".

Reglene om lisens for fjernsynsmottaker er gitt ved forskrift 23 oktober 1980 nr 8756 og nr 8777. Bestilling av fjernsynslisens skjer ved at det gis melding til NRK om anskaffelse av fjernsynsmottaker, enten av leverandøren eller av den som anskaffer mottakeren. NRK sender deretter ut krav om betaling av kringkastingsavgift. Når avgiften er betalt, kvitteres den med kringkastingskort (lisens). Den som selger, leier ut eller låner ut fjernsynsmottakere, plikter å gi melding til NRK om alle utleveringer. Den som anskaffer, tar i bruk eller har en fjernsynsmottaker skal straks melde fra om dette til NRK. Det er likevel ikke nødvendig for brukeren å gi slik melding når fjernsynsmottaker­en er anskaffet hos en radiohandler, med mindre det er gått tre måneder fra anskaffelsen uten at avgiftskrav fra NRK er mottatt.

Lisensforholdet vil således som oftest bli etablert i ett, ofte tilfeldig, navn enda hensikten er at fjernsynsmottakeren skal brukes av alle i husholdningen, og at husholdningen som helhet får nytte av lisensforholdet.

Selv om inngåelse av en fjernsynslisensavtale er en nødvendig følge av det å anskaffe en fjernsynsmottaker, synes den ikke uten videre å måtte likestilles med selve anskaffelsen av fjernsynsmottakeren i forhold til representasjonsregelen i ekteskapsloven § 41. Etter Lovavdelingens oppfatning bør lisensforholdet snarere vurderes som en avtale om lovlig utnyttelse av et varig forbruksgode, noe som mer kan sammenlignes f eks med tegning av et telefonabonnement.

En fjernsynsmottaker har etterhvert blitt et vanlig forbruksgode i norske hjem. I dag har det overveiende flertallet av husholdninger fjernsynsmottaker, uavhengig av husholdningens økonomi. (Ifølge Statistisk Årbok 1996 tabell 219 og 222 hadde 98% av Norges befolkning tilgang til NRK fjernsyn pr 31.12.1995 samtidig som NRK hadde 1 582 176 registrerte fjernsynslisenser).

Etter vår oppfatning synes det naturlig ut fra dagens samfunnsforhold å anse en fjernsynslisensavtale som en avtale om det daglige husholdet i henhold til ekteskapsloven § 41. Slike avtaler forplikter derfor begge ektefellene, og ektefellene blir solidarisk ansvarlige overfor tredjemann for ubetalt kringkastingsavgift.

3. Spørsmål om tvangsfullbyrding

På bakgrunn av at etableringen av lisensforholdet omfattes av representasjonsretten i ekteskapsloven § 41, følger det at utleggs­begjæringen må rettes mot begge ektefeller som saksøkte, dersom namsmannen skal nedlegge lønnstrekk (utleggstrekk) hos den av ektefellene som framtrer som den mest hensiktsmessige. Vi viser til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 som fastslår at utlegg bare kan tas i formuesgoder som tilhører en saksøkt.

Kopi av dette brev er sendt Barne- og familiedepartementet og Norsk Rikskringkasting.

Til toppen