§ 6 - Habilitetsspørsmål i Rosenborgsaken

Brevdato: 02.05.2008

Habilitetsspørsmål i Rosenborgsaken

Vi viser til brev 8. april 2008 der Kunnskapsdepartementet anmoder Lovavdelingen om å vurdere hvorvidt departementsråd Trond Fevolden er habil til å håndtere visse spørsmål i forbindelse med den såkalte Rosenborgsaken. Saken gjelder studenter og ansatte ved de tidligere Rosenborglaboratoriene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim som har utviklet hematologisk kreftsykdom, muligens som følge av eksponering ved arbeid i laboratoriene.

1. REDEGJØRELSE FOR SAKEN
Regjeringen oppnevnte ved kongelig resolusjon 22. desember 2006 et uavhengig utvalg for å granske enkelte spørsmål i tilknytning til at det var oppdaget flere krefttilfeller blant tidligere studenter og ansatte ved Rosenborglaboratoriene. Utvalget skulle vurdere det offentliges samlede håndtering av helseskadelige arbeidsforhold for studentene og de ansatte, herunder Kunnskapsdepartementets rolle som overordnet myndighet for NTNU i perioden før og etter at krefttilfellene ble oppdaget. Granskningsutvalget la frem sin rapport i NOU 2007: 9 i august 2007. I forbindelse med at det høsten 2006 ble reist en rekke spørsmål knyttet til statens håndtering av Rosenborgsaken, besluttet departementet 8. desember 2006 å oppnevne en rådgivende medisinsk ekspertgruppe for å bistå departementet med medisinske råd i kartleggingen og oppfølgingen av sakens helsemessige sider. Gruppen skal blant annet følge opp granskningsutvalgets rapport når det gjelder å avklare om det foreligger årsakssammenheng mellom arbeid på Rosenborglaboratoriene og utviklingen av hematologisk kreft. Ekspertgruppen er administrativt tilknyttet departementet, men har full faglig uavhengighet. Det er for oss opplyst at departementets rolle overfor ekspertgruppen har vært begrenset til administrativ oppfølging, utbetaling av honorarer, dekning reiseutgifter med videre.

2. HABILITETSVURDERINGEN
Kunnskapsdepartementet ved daværende statsråd Øystein Djupedal ble gitt partsstatus i forbindelse med granskingsutvalgets arbeid. Departementet har på bakgrunn av denne partsstatusen opplevd at det fra de berørtes side stilles spørsmål ved departementsrådens habilitet til å følge opp den medisinske ekspertgruppens arbeid.

Etter forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav a er en offentlig tjenestemann inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i en forvaltningssak ”når han selv er part i saken”. Avgjørende er om departementsråden formelt er ”part”, slik begrepet er definert i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Det heter der at den en avgjørelse ”retter seg mot” eller den saken ellers ”direkte gjelder”, er part.

Et granskingsutvalgs arbeid kan normalt ikke anses som et ledd i en sak som gjelder enkeltvedtak. På samme måte vil en rapport fra et granskingsutvalg vanligvis ikke være enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, ettersom utvalget ikke treffer avgjørelse i saken, og det heller ikke direkte kan utledes rettigheter og plikter fra rapporten. Det er likevel fast praksis at en del hovedprinsipper for kontradiktorisk saksbehandling følges av granskingsutvalg, blant annet at de som omfattes av granskingen gis visse rettigheter som normalt tilkommer parter i forvaltningssaker. For å sikre best mulig gjennomslag for kontradiksjonsprinsippet er det vanlig å praktisere en liberal holdning med hensyn til hvem som gis partsstatus i granskingssaker. Etter Justis- og politidepartementets rundskriv G-48/75 regner man i slike saker som ”part” ikke bare de personer som det på det aktuelle tidspunktet er aktuelt å reise kritikk mot, men også alle andre som får sitt forhold gransket av et utvalg, se rundskrivet punkt 4. I praksis favner dette langt videre enn forvaltningslovens partsbegrep. Ettersom granskingsutvalgets mandat i Rosenborgsaken blant annet var å vurdere Kunnskapsdepartementets håndtering av de antatt helseskadelige arbeidsforholdene for studentene og de ansatte ved Rosenborglaboratoriene, ble departementet ved statsråden gitt partsstatus i forbindelse med granskingen.

Det forhold at departementet ble gitt partsstatus i forbindelse med granskingen, har imidlertid ingen betydning for spørsmålet om departementet er å anse som ”part” etter forvaltningsloven i Rosenborgsaken for øvrig. Partsstatusen under granskingen har således heller ikke betydning for vurderingen av hvorvidt departementet som sådan, eller tjenestemenn ansatt i departementet, er habile til å tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i departementets øvrige behandling av Rosenborgsaken, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav a. Partsstatusen innebar at departementet ble gitt visse rettigheter i forbindelse med granskingsutvalgets arbeid, og hadde i så måte utelukkende betydning for forholdet mellom departementet og granskingsutvalget. Partsstatus som omhandlet i granskingsrundskrivet har en begrunnelse og natur som innebærer at den ikke vil ha betydning for departementets eller ansatte i departementets senere håndtering av det sakskomplekset granskingen gjelder. Det er dessuten tvilsomt om man i det hele tatt kan se granskingen og departementets nåværende håndtering av sakskomplekset som samme sak i forhold til forvaltningsloven § 6 første ledd.

Det faktum at Kunnskapsdepartementet ved daværende statsråd Øystein Djupedal fikk partsstatus i forbindelse med granskingsutvalgets arbeid, kan etter dette ikke sees å ha betydning for vurderingen av departementsråd Trond Fevoldens habilitet i forbindelse med avgjørelser om departementets oppfølgning av den medisinske ekspertgruppens arbeid i Rosenborgsaken.