§ 6 - Vurdering av habilitet

Saksnr. 201006903 EO KG
Dato: 14.06.2010

 

Vurdering av habilitet


1. Innledning
Vi viser til brev 26. mai 2010 fra Kulturdepartementet med anmodning om Lovavdelingens vurdering av statssekretær Roger Solheims habilitet på bakgrunn av hans forhold til Maria Bock.

I Kulturdepartementets brev er det gitt følgende redegjørelse, som vi legger til grunn for vår vurdering:

”Statssekretær Solheim har opplyst at han har innledet et kjæresteforhold til Maria Bock. De er ikke samboere. Hun er skuespiller og filmskaper og er for tiden engasjert ved Det Norske Teatret. Hun er også bedt om å være med på turne med Riksteateret etter jul. Hun er også engasjert i tre spillefilmer, hvorav en er norsk: Pål Sletaunes ’Baybycall’. Hun har en liten rolle i filmen ’Robert Mitchum is dead’ som ble vist i Cannes nå i mai.

Maria Bock har søkt om støtte fra Norsk filminstitutt til sin nye kortfilm som hun har manus og regi på. Hun fikk kr 400 000 i støtte fra Nordnorsk filmsenter til prosjektet da hun vant manuskonkurransen under Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar.”

2. Lovavdelingens vurdering
Reglene om inhabilitet i forvaltningsloven kapittel II gjelder for offentlige tjenestemenn og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, jf. § 10 første punktum, herunder statssekretæren som nest øverste leder av departementet.

Ettersom statssekretæren så vidt vi forstår ikke er gift eller forlovet med Bock, er ingen av de absolutte inhabilitetsgrunnene i forvaltningsloven § 6 første ledd aktuelle.

Etter forvaltningsloven § 6 annet ledd er en tjenestemann inhabil til å til¬rettelegge grunnlaget for og til å treffe avgjørelse i en sak når ”særegne forhold fore¬ligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet”. Det fremgår videre av § 6 annet ledd at det skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære ”særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til”. Et uttalt kjæresteforhold utgjør en ”nær personlig tilknytning”. Et sentralt moment i inhabilitetsvurderingen vil således være om avgjørelsen i en konkret sak som Kulturdepartementet får til behandling, kan innebære en ”særlig fordel, tap eller ulempe” for Bock.

Lovens ordlyd innebærer at det normalt ikke foreligger inhabilitet dersom avgjørelsen vil medføre tilsvarende fordel, tap eller ulempe for en større eller ubestemt personkrets, jf. Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 62. I Lovavdelingens uttalelse 12. november 2009 (snr. 200907092) om fiskeri- og kystministerens habilitet uttales på denne bakgrunn:

”I dette ligger at det bare unntaksvis vil foreligge inhabilitet i saker av generell karakter (eksempelvis lov- og forskriftssaker), selv om avgjørelsen kan få konsekvenser for tjenestemannen selv eller et annet rettssubjekt som vedkommende har nær tilknytning til. Unntak kan tenkes i tilfeller der en avgjørelse etter sin art er generell, men reelt sett får konsekvenser bare for en liten krets rettssubjekter, eller der avgjørelsen får betydelig større konsekvenser for tjenestemannen eller hennes nærstående enn for andre som blir berørt av vedtaket.”

Vi er enig i at statssekretær Solheim som utgangspunkt vil kunne delta i behandlingen av generelle saker om teater- og kulturpolitikk, selv om avgjørelsen i saken skulle få betydning for Bock som en av flere aktører på dette området. Vi viser også til Lovavdelingens uttalelse 26. november 1990 (snr. 2944/90) om kirke- og kulturminister Åse Klevelands habilitet i saker som angikk hennes samboer Oddvar Bull Tuhus, der det heter:

”At Bull Tuhus er regissør og derved en potensiell søker til statlige støtteordninger for filmproduksjon, vil etter vårt syn neppe medføre at statsråden vil være inhabil ved behandling og framsetting av forslag til bevilgningsnivå for filmproduksjon generelt overfor Stortinget. Også når det gjelder fastsetting av retningslinjer for tildeling av midler, er dette en type avgjørelse hvor det normalt skal nokså mye til for at det foreligger inhabilitet. Annerledes vil det kunne stille seg hvis Bull Tuhus har søkt om støtte, og retningslinjenes utforming kan ha betydning for hans muligheter til å få støtte til det aktuelle prosjektet. I sistnevnte tilfelle vil man lettere komme til at statsråden må anses inhabil.”

I individuelle saker der Bock er part eller har sterke interesser i sakens utfall uten å ha formell partsstilling, vil avgjørelsen lett kunne innebære en ”særlig fordel, tap eller ulempe” for henne. Dette vil klart nok være tilfelle dersom Bock f.eks. skulle søke departementet om økonomisk støtte, eller departementet skulle få en slik søknadssak til behandling som klagesak. Statssekretær Solheim vil i slike tilfeller være inhabil til å delta i behandlingen av saken.

Et neste spørsmål er hvilken betydning tilknytningen mellom Bock og statssekretær Solheim har for statssekretærens habilitet til å behandle saker der en av hennes oppdrags- eller arbeidsgivere er part eller har sterke interesser i sakens utfall. I slike tilfeller vil det sentrale vurderingstemaet være om avgjørelsen kan innebære en ”særlig fordel, tap eller ulempe” for Bock personlig, f.eks. i form av godtgjørelse, forlenget kontraktsperiode o.l. Generelt er det antatt at det skal mye til for at en tjenestemann som er eller har nær tilknytning til en vanlig ansatt i et foretak, skal bli inhabil til å behandle saker som kan få betydning for foretaket, til forskjell fra om det var tale om en ledende stilling i foretaket. I Frihagen, Inhabilitet etter forvaltningsloven (1985) s. 179 heter det blant annet følgende om betydningen av at tjenestemannen selv har tilknytning til et selskap mv. som er part i saken:

”§ 6, 1. ledd (e) fastsetter inhabilitet bare for den som leder eller har ledende stilling i selskapet… Da må utgangspunktet være at det i hvert fall skal en del til for at den som er ansatt i en ikke-ledende stilling blir inhabil. …

Inhabilitet for de vanlig ansatte må etter loven avgjøres etter en helhetsvurdering etter lovens § 6, 2. ledd. En funksjonær eller arbeider vil neppe være inhabil med mindre saken er av særlig stor betydning for selskapet – f.eks. hvor avgjørelsen kan føre til nedleggelse eller vesentlig utvidelse av bedriften.” 

Vi vil ut fra dette anta at Bocks engasjement eller ansettelse som skuespiller som klar hovedregel ikke vil få konsekvenser for statssekretær Solheims habilitet i saker som angår de foretakene Bock er tilknyttet. Det kan tenkes unntak fra dette dersom avgjørelsen i saken er av særlig stor betydning for foretaket og vil medføre en konkret og ikke ubetydelig fordel eller ulempe for Bock personlig.

Videre kan det tenkes at statssekretær Solheim må anses som inhabil til å behandle en sak som angår et foretak dersom Bock har opptrådt utad som foretakets representant, eller på annen måte vært pådriver eller stått som ansvarlig for saken, og dermed lett vil kunne identifiseres med foretaket og dets interesser, jf. Frihagen, op.cit. s. 180. Dette vil kunne utgjøre ”særegne forhold … som er egnet til å svekke tilliten til” statssekretær Solheims upartiskhet, uavhengig av om avgjørelsen vil innebære noen direkte økonomisk fordel eller ulempe for Bock personlig.