§ 6-1 - Forliksrådets og namsmannens veiledningsplikt

Saksnr.: 13/2680 E KHR/LTV/mk
Dato: 28.11.2014

 

Forliksrådets og namsmannens veiledningsplikt


Vi viser til Politidirektoratets brev 5. april 2013 der Lovavdelingen blir bedt om å uttale seg om forliksrådenes og namsmennenes saksbehandling i tilfeller der det kravet som søkes inndrevet, kan synes å være foreldet, men skyldneren forholder seg passiv. Politidirektoratet skisserer hvordan forliksrådene og namsmennene har en ulik tilnær­ming til spørsmålet.

Forskjellen mellom forliksrådenes og namsmennenes håndtering av spørsmålet kan synes ubegrunnet, jf. Holmboe og Eek-Nielsen i Lov og Rett 2013 nr. 2. Vi ser også at en slik forskjell kan være særlig utfordrende å håndtere etter at samme instans ble namsmann og sekretariat for forliksrådene ved SRGP-reformen som trådte i kraft 1. januar 2006 (SRGP: den sivile rettspleien på grunnplanet).

Tar en utgangspunkt i at spørsmålet om en fordring er foreldet, etter alminnelig oppfatning er et spørsmål som hører til «realiteten», ser nærmere på oppbyggingen av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-3 og 5-4 og merker seg at foreldelsesloven etter sin ordlyd regulerer foreldelse av fordringer og ikke foreldelse av tvangsgrunnlag eller tvangskraft, jf. foreldelsesloven § 1, finner en at det kan være tvil om hvor godt samsvar det er mellom den sedvanen som har utviklet seg hos namsmennene, og lovens system. På den annen side synes sedvanen å ha gode grunner for seg.

Dersom forliksrådene skal håndtere spørsmålet på samme måte som namsmennene, trengs lovendring. En må i den forbindelse også vurdere hvordan domstolene bør håndtere spørsmålet. En forskjell mellom forliksrådene og domstolene på dette punkt vil kunne synes like ubegrunnet som dagens forskjell mellom namsmennene og forliksrådene.

Avslutningsvis nevnes at en ikke kan trekke noen slutninger av betydning for spørsmålet fra passusen «veilede publikum» i tvistelovforskriften § 1 tredje ledd bokstav a. For det første utvider ikke § 1 tredje ledd forliksrådets oppgaver etter loven. For det andre peker ordet «publikum» hen mot alminnelig publikumsveiledning og ikke hen mot veiledning av «parter» i enkeltsaker.

 

Til toppen