§ 6-13 - Forståelsen av begrepet "gebyr" i tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav a

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saknr 200802863
Dato 09.09.2008

Forståelsen av begrepet ”gebyr” i tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav a


Vi viser til brev 28. april 2008, der Norske Inkassobyråers Forening ber Lovavdelingen om å gi en uttalelse om hvordan begrepet ”gebyr” i tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav a skal forstås. Det er i brevet reist spørsmål om begrepet omfatter utgifter til oversettelse og forkynnelse av dokumenter ved forliksrådsbehandlingen. Det vises til at i de tilfeller hvor vernetinget er i Norge, men hvor klagemotparten befinner seg i utlandet, kan oversettelses- og forkynningskostnadene bli betydelige. Ofte krever forliksrådene disse dekket av klageren.

Tvisteloven § 6-13 har regler om erstatning for sakskostnader i forliksrådet, og etter første ledd bokstav a kan det gis erstatning for ”gebyr for behandlingen i forliksrådet”. En naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd tilsier at ”gebyr” i denne sammenheng må anses som den avgift klageren må betale for å få saken behandlet i forliksrådet, altså rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 7. Omkostninger knyttet til oversettelse og forkynning er variable utgifter som påløper under og etter sakens behandling, og faller etter Lovavdelingens syn som utgangspunkt utenfor ordlyden.

- Tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav a lød før endring ved lov 26. januar 2007 nr. 3 og ikraftsetting slik:

§ 6-13 Sakskostnader
       (1) Erstatning for sakskostnader i forliksrådet gis bare for følgende poster:
a) rettsgebyret,
b) …

Bokstav a ble endret i forbindelse med ikrafttredelsen av tvisteloven for å videreføre en bestemmelse i tvistemålsloven § 277 sjette ledd annet punktum om gebyr for utlegg i saker om direkte inndrivelse, jf. Ot.prp. nr. 74 (2005-2006) s. 59. Endringen fra ”rettsgebyr” til ”gebyr” gir etter vårt syn ikke grunnlag for å la andre typer omkostninger omfattes av begrepet.

Tvisteloven § 6-13 første ledd innebærer en sterk begrensning i hva som kan kreves erstattet i sakskostnader, i forhold til den alminnelige regel i tvisteloven § 20-5. Bestemmelsen gir en uttømmende oppregning av de utgifter som kan kreves erstattet, og formålet har vært å holde sakskostnadene ved behandling i forliksrådet nede på et lavt nivå. Også dette taler klart imot at begrepet ”gebyr” skal tolkes utvidende og omfatte variable kostnader knyttet til oversettelse og forkynning. Det samme gjør uttalelser i forarbeidene om behovet for en informativ og tydelig bestemmelse, der man lett kan lese ut av loven hvilke sakskostnader som kan kreves erstattet, jf. NOU 2001: 32 ”Rett på sak” bind A side 311.

Vi viser videre til at tvistelovforskriften § 14, jf. § 13 har egne regler om utgifter til oversettelse av prosesskriv mv. Det offentlige skal i visse tilfeller dekke disse utgiftene.

Lovavdelingens antar etter dette at begrepet ”gebyr” i tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav a ikke kan tolkes slik at det omfatter utgifter til oversettelse og forkynning som påløper ved behandlingen av en sak i forliksrådet.