§ 6-4 - Beregning av lovbestemt panterett for boomkostninger ved realkausjon

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 200503361 EP VIL

 

Dato: 24.08.2005

 

Beregning av lovbestemt panterett for boomkostninger ved realkausjon

Vi viser til brev 3. mai 2005. I brevet reises spørsmål om hvordan boets lovbestemte pant etter panteloven § 6-4 skal beregnes i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, jf. panteloven § 6-4 første ledd annet punktum, jf. tredje punktum.

Panteloven § 6-4 første ledd annet og tredje punktum lyder:

”Konkursboet har også lovbestemt pant i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, når sikkerheten består på konkursåpningstidspunktet. Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret, i hvert realregistrerte pantobjekt.”

Ordlyden taler for at legalpantet utgjør fem prosent av formuesgodets verdi også når en tredjeperson har stilt sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld (realkausjon).

Regelen i panteloven § 6-4 første ledd annet punktum er særlig motivert av hensynet til å forhindre muligheter for omgåelse av legalpantregelen ved at f.eks. et holdingselskap uten drift og risiko pantsetter sine eiendeler som sikkerhet for et driftsselskaps gjeld, og derved holder eiendelene utenfor legalpantet ved driftsselskapets konkurs, jf. Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) s. 21-22.

I Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) på s. 22 drøftes situasjonen der både hovedskyldneren og realkausjonisten går konkurs. Det heter her at både eierens og den begunstigedes konkursbo bør kunne få legalpant i samme formuesgode, slik at formuesgodet til sammen blir beheftet med inntil 10 % legalpant. Denne uttalelsen taler også for at legalpant i en tredjepersons eiendeler skal utgjøre 5 % av formuesgodets verdi.

Spørsmålet er om ordlyden i panteloven § 6-4 første ledd må tolkes innskrenkende, slik at legalpantekravet likevel ikke kan overstige det beløpet som realkausjonisten har stilt kausjon for. Det kan tenkes at fordringshaverens pantekrav i realkausjonistens formuesgode utgjør et beløp som er lavere enn 5 % av formuesgodets verdi.

Reglene i finansavtaleloven kapittel 4 kommer til anvendelse når en finansinstitusjon eller lignende institusjon er fordringshaver etter en kausjon stilt for lån eller annen kreditt. Etter finansavtaleloven § 57 annet ledd regnes pant stilt av en tredjeperson (realkausjon) også som kausjon etter finansavtaleloven kapittel 4. For realkausjon gjelder panterettslige regler kumulativt med finansavtalelovens regler, jf. NOU 1994: 19 s. 175.

Etter finansavtaleloven § 61 første ledd må kausjonsavtalen for å være bindende inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre. Det følger videre av loven § 59 første ledd bokstav c at institusjonen før avtale om kausjon blir inngått med en forbruker skriftlig skal opplyse kausjonisten om kausjonskravets størrelse eller det høyeste beløp som kausjonen skal sikre, og om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for renter og kostnader ved låntakerens mislighold. Begrunnelsen for reglene om spesialisering av kausjonskravets størrelse er at det er viktig for kausjonisten på forhånd å vite hvor stort ansvaret vil kunne bli, jf. Innst. O. nr. 84 (1998-99) s. 23.

Dersom opplysninger om ansvar for renter og omkostninger ikke er inntatt i avtalen, vil kreditor ikke kunne kreve kausjonisten for slike aksessorier.

Etter finansavtaleloven § 73 første ledd svarer kausjonisten bare for rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader som er påløpt ved rettslige skritt mot låntakeren som nevnt i § 71, dersom kausjonisten er varslet om inndrivingen på forhånd. Etter § 73 annet ledd svarer kausjonisten bare for andre kostnader ved institusjonens inndriving av kravet mot låntakeren dersom kausjonisten har samtykket i at kravet påløper.

Etter Lovavdelingens syn må reglene i finansavtaleloven kapittel 4 om krav til spesialisering av kausjonskravets størrelse tas i betraktning ved tolkningen av bestemmelsen i panteloven § 6-4 første ledd annet punktum. Sammenhengen med reglene i finansavtaleloven og reelle hensyn taler etter vårt syn for at bestemmelsen må tolkes innskrenkende i de tilfellene der beløpet det er stilt realkausjon for utgjør mindre enn 5 % av formuesgodets verdi. I slike tilfeller kan omfanget av boets legalpanterett ikke overskride beløpet det er stilt realkausjon for. Kausjonisten kan riktignok etter finansavtaleloven gjøres ansvarlig for tilleggskrav ut over den spesialiserte hovedstolen. Men boets legalpantekrav er av en annen art enn tilleggskravene som er nevnt i finansavtaleloven § 73.

Vi kan ikke finne støtte i bestemmelsens ordlyd eller forarbeider for at den kan tolkes slik at legalpanteretten i en tredjepersons eiendeler skal være begrenset til 5 % av fordringshaverens krav mot realkausjonisten. At boet i enkelte tilfeller vil kunne ta dekning i hele det beløpet det er stilt realkausjon for, vil kunne få betydning for kredittgivningen. Men vi kan ikke se at dette er en utilsiktet konsekvens av bestemmelsen som kan tilsi at den kan tolkes slik at legalpanteretten er begrenset til 5 % av pantekravet. Bestemmelsens formål har vært å ramme omgåelser av legalpantregelen, noe som tilsier at formuesgodets verdi i utgangspunktet skal være avgjørende også i realkausjonstilfellene.