§§ 62 og 63 - Overformynderiets forvaltning av umyndiges midler i bank

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 1998/02956
E EB/TEK/ØØ

 

Dato: 10.07.1998

 

Overformynderiets forvaltning av umyndiges midler i bank

Vi viser til brev 11 mars 1998, der Den norsk Bank ASA ber om Lovavdel­ingens syn på hvilket ansvar banker har der en verge har overskredet sin kompetanse etter vergemålsloven § 63 i forbindelse med uttak fra den umyndiges bankkonto. Lovavdelingen uttaler seg normalt ikke om kon­krete rettsspørsmål etter henvendelse fra private, men ut fra problemstil­lingens generelle karakter vil vi i dette tilfelle gi uttrykk for enkelte syns­punkter. Vi understreker likevel at det dreier seg om spørsmål som hører under domstolene.

Vi kan opplyse at Justisdepartementet ikke har konkrete planer om å endre beløpsgrensen som er fastsatt med hjemmel i vergemålsloven § 63.

Spørsmålet om bankers ansvar ved uberettiget disponering av umyndiges bankkonti dreier seg om hva som skal til for at en bank foretar en frigjør­ende utbetaling fra en bankkonto.

Hovedregelen er at det er overformynderiet som er berettiget til å disponere over umyndiges bankkonti, jf vergemålsloven § 62. Det fremgår ikke uttrykkelig av ordlyden i § 62 at den er en kompetanseregel som kan påberopes overfor tredjemann, men ut fra bestemmelsens verneformål er det relativt klart at dette er tilfellet, jf bl a Arnholm Personretten s 62 , Hov Avtalerett (3 utg ) s 197 og Lassen Kontraktsrettslig representasjon ( 2 utg ) s 95. Se også Bankklagenemndas uttalelse BKN-95049. Utgangspunktet er således at vergen ikke har rett til å disponere over den umyndiges bankkonto. Konsekvensen av dette er at en bank ikke kan utbetale penger til vergen med frigjørende virkning med mindre vergen har en særlig hjemmel for å disponere over kontoen.

En verge kan være berettiget til å disponere over den umyndiges konto på grunnlag av vergemålsloven § 63 eller fordi overformynderiet har gitt sitt samtykke til transaksjonen. Disse tilfellene volder ikke problemer. Spørsmålet er imidlertid om vergen etter forholdene kan være legitimert til å disponere over kontoen slik at banken kan foreta frigjørende betaling til vergen til tross for at denne ikke var berettiget til å ta ut penger.

Den klare hovedregelen må være at vergen ikke er legitimert til å råde over den umyndiges konto. Grensene for vergers kompetanse følger direkte av loven, slik at en bank har mulighet for å bringe på det rene om en verge har kompetanse til å foreta den aktuelle transaksjonen. I samsvar med hva som gjelder etter alminnelige fullmaktsregler må bankene også ha risikoen for om vergen har overformynderiets samtykke der dette påstås. En bank kan derfor ikke utbetale penger med frigjørende virkning der vergen uriktig påstår å ha overformynderiets samtykke eller presen­terer et falskt samtykkedokument.

Mer tvil reiser spørsmålet om en verge kan være legitimert til å disponere over en bankkonto som har mindre enn kr 30 000 innestående der den umyndige samlet har verdier som nevnt i vergemålsloven § 62 som over­stiger kr 30 000. Det følger klart av ordlyden i § 63 at den refererer seg til den umyndiges samlede formue av slike midler som er nevnt i § 62, jf også Ot prp nr 44 (1970-71) s 19 og Innst O VI (1971-72) s 6.

Vergemålsloven inneholder ingen legitimasjonsregler for verger. Forarbeidene gir heller ikke holdepunkter for at det i visse sammenhenger kan oppstilles legitimasjonsregler. Lovens verneformål gjør det også betenkelig med slike regler. Oppstilles det en legitimasjonsregel vil dette redusere den umyndiges vern.

Det synes klart at det ikke kan gjelde noen legitimasjonsregel for tilfeller der banken er eller burde vært klar over at den umyndiges samlede verdier overstiger kr 30.000. Dette vil utvilsomt være tilfellet dersom den aktuelle banken samlet forvalter mer enn kr 30.000 for den umyndige, uavhengig av om beløpet f eks er fordelt på flere konti. Og selv om beløpet som forvaltes av den enkelte bank er under kr 30.000, kan det ikke være plass for noen legitimasjonsregel dersom banken ut fra omstendighetene burde ha foretatt nærmere undersøkelser. Antakelig vil en eventuell legitimasjonsvirkning måtte være begrenset til tilfeller som gjelder uttak av mindre beløp der uttaket fremstår som ordinært, og der banken heller ikke har noen holdepunkter for å anta at den umyndige har verdier forvaltet av andre slik at midlene samlet overstiger kr 30.000.

Spørsmålet om en legitimasjonsregel i forhold til vergens uttak er langt på vei parallelt til spørsmålet om den gjelder en legitimasjonsregel for den umyndiges eget uttak fra bankkonti. Som påpekt av Kvalvåg i avhandlingen Mindreåriges disposisjonsrett over midler på bankkonti (1995) kan det synes å være reelle grunner for en slik legitimasjonsregel på linje men den legitimasjonsregel som antas å gjelde for umyndiges disposisjoner over kontante midler. Etter gjeldende rett synes det likevel ikke å være grunnlag for å oppstille noen legitimasjonsregel for umyndiges uttak fra bankkonti, jf Kvalvåg s 38-40 med videre henvisninger til Bankklagenemndas praksis.

I juridisk teori er det antatt at det kan oppstilles legitimasjonsregler på ulovfestet grunnlag der de faktiske forhold ligger slik an at medkontrahenten vanskelig kunne forutse kompetansemangelen, jf Arnholm Personretten s 66, Hov Avtalerett (3 utg) s 201 og Lassen Kontraktsrettslig representasjon (2 utg) s 96. Slike legitimasjonsregler synes likevel begrenset til direkte forkledde disposisjoner der medkontrahenten bevisst er ført bak lyset og ikke har noen oppfordring til å foreta nærmere undersøkelser. At en verge tar ut penger fra en bankkonto uten å opplyse om at den umyndige totalt har midler som overstiger kr 30.000, kan etter vårt syn vanskelig karakteriseres som noen forkledd disposisjon. Lovens hovedregel er at den umyndiges bankinnskudd forvaltes av overformynderiet. Ut fra dette må banken i utgangspunktet sies å ha oppfordring til å undersøke situasjonen nærmere og eventuelt innhente samtykke fra overformynderiet.

Samtidig er det klart at bankene av praktiske grunner ikke vil kunne foreta slike undersøkelser for ethvert uttak som foretas fra kontoer som tilhører en mindreårig. Det er likevel ikke opplagt at dette i seg selv kan begrunne en legitimasjonsregel. Spørsmålet om det gjelder en legitimasjonsregel, vil i realiteten være et spørsmål om det er banken eller den umyndige som skal bære risikoen for tap som følge av urettmessig opptreden fra vergens side. Vergemålslovens generelle utgangspunkt må sies å være at det gjelder et sterkt vern for den umyndige, selv om dette skjer på bekostning av andre interesser. Det kan også pekes på at i tilfeller der en bank blir pålagt å tilbakeføre et beløp fordi uttaket går ut over vergens disposisjonsadgang etter vergemålsloven § 63, vil banken ha et tilbakebetalingskrav overfor vergen.

Vårt samlede syn er at det må anses som tvilsomt om det gjelder noen legitimasjonsregel for vergens uttak fra bankkonti, men vi vil ikke utelukke at det kan gjelde en slik regel.

Vi nevner at de reglene som er forslått i forslaget til lov om finansavtaler og finansoppdrag, NOU 1994: 19, i noen grad vil kunne bidra til å unngå problemer knyttet til bankkonti som tilhører umyndige. Lovforslaget bygger på det utgangspunkt at spørsmål knyttet til adgangen til å disponere innestående på bankkonti, herunder spørsmål knyttet til konti som disponeres av en umyndig, skal avklares allerede ved opprettelsen av kontoen, se lovutkastet §§ 2-8 og 2-21. I dette vil det ligge en oppfordring til også å klargjøre forholdet til overformynderiets myndighet etter vergemålsloven §§ 62 og 63 i forbindelse med opprettelsen av kontoen.