§ 76 - Domstolloven § 76

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2004/00087 ES EWI/KOT

 

Dato: 02.07.2003

 

Domstolloven § 76

Det vises til Deres brev 28. desember 2003. Vi beklager at det på grunn av stort arbeidspress i avdelingen har tatt lang tid å behandle saken.

I brevet reises det spørsmål om rekkevidden av domstolloven § 76 første ledd og kravet om at lagrettemedlemmer og meddommere bør beherske norsk, etter at samisk og norsk er å anse som likeverdige språk i Norge. Domstolloven § 76 første ledd lyder:

”Til lagrettemedlemmer og meddommere bør bare vælges folk, som paa grund av sin retsindighet, dygtighet og selvstændighet ansees for særlig skikket til hvervet, og som ikke paa grund av utilstrækkelig kjendskap til det norske sprog eller av andre aarsaker vil ha vanskelig for at opfylde de pligter, som hvervet fører med sig.” 

Utgangspunktet er at rettsspråket er norsk, både muntlig og skriftlig, jf. domstolloven §§ 135 og 136. Domstolloven § 76 første ledd presiserer i forlengelsen av dette at det ved valg til utvalgene bør legges vekt på om vedkommende har tilstrekkelig kjennskap til norsk. Med tilstrekkelig kjennskap til norsk menes at vedkommende forstår norsk og kan gjøre seg forstått på norsk, se blant annet Rt. 1986 s. 573 og Rt. 1991 s. 1365. Dersom en person uten tilstrekkelig kjennskap til norsk likevel velges til lagrettemedlem eller meddommer, kan vedkommende forbigås ved loddtrekningen, jf. domstolloven § 91.   

Ved lov 21. desember 1990 nr. 78 fikk domstolloven en ny § 136 a. Bestemmelsen gir en utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet under henvisning til § 3-4 i sameloven. Domstolloven § 136 a klarlegger at rettighetene og pliktene til å bruke samisk etter § 3-4 i sameloven kommer i tillegg til det som gjelder etter hovedreglene i domstolloven §§ 135 og 136.

Bestemmelsen i sameloven § 3-4 fastlegger en selvstendig rett til å bruke samisk i rettsvesenet. I § 3-4 første ledd nr. 3 første punktum heter det at enhver ”har rett til å tale samisk i rettsmøter”. Denne regelen omfatter imidlertid ikke rettens medlemmer, jf. Ot.prp. nr. 60 (1989–1990), Om samisk språk s. 24:

“Retten til å tale samisk tilkommer enhver som deltar i et rettsmøte som nevnt. Dette omfatter blant annet parter, siktede, vitner, sakkyndige, prosessfullmektiger, forsvarere og aktorer.
Rettens egne medlemmer faller utenom regelen. Men det burde ikke være noe i veien for at en eller flere dommere taler samisk dersom alle de tilstedeværende forstår dette eller det er tolk tilstede. Etter omstendighetene kan man altså tenke seg rettsmøter hvor hovedspråket er samisk. For å gi adgang til dette foreslås det en bestemmelse om at rettens formann kan bestemme at forhandlingsspråket skal være samisk, jf utkastet § 3-4 første ledd nr. 4. Men det er en forutsetning at en av partene har begjært det. Avgjørelsen beror på dommerens skjønn. – Også i dette tilfelle kan det bli behov for tolk av hensyn til den som ikke kan samisk.”

Etter vår vurdering rokker ikke særbestemmelsene om bruk av samisk språk i rettsvesenet på kravet etter domstolloven § 76 første ledd om at lagrettemedlemmer og meddommere som velges bør ha tilstrekkelige kunnskaper i norsk.

Lovavdelingen påpeker likevel at det er et overordnet mål ved rettsforhandlinger at partenes forklaringer og deres egne vurderinger blir forstått og innsiktsfullt bedømt, se bl.a. uttalelsene i NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet kap. 5 og St.meld. nr. 23 (2000–2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden kap. 11. Opprettelsen av en ny domstol i Indre Finmark kan delvis ses som et utslag av denne målsettingen. I den forbindelse er det en uttalt målsetting å rekruttere dommere med samisk opprinnelse, se St.meld. nr. 23 (2000–2001) kap. 11.3.4. Etter vår oppfatning vil det ikke være unaturlig om kommunene ved valg av lagrettemedlemmer og meddommere til de aktuelle utvalgene legger vekt på en slik betraktning, men slik at kravet etter domstolloven § 76 første ledd om tilstrekkelig kjennskap til norsk må ivaretas.