§§ 80 og 83 - Tilbakebetaling av barnebidrag etter barneloven § 80 i saker der farskap er fastsatt i utlandet

Saksnr. 200502463 EP KKF/IKR
Dato: 04.07.2005

 

Tilbakebetaling av barnebidrag etter barneloven § 80 i saker der farskap er fastsatt i utlandet


Det vises til brev 31. mars 2005 fra Barne- og familiedepartementet. Vi beklager at det har tatt noe tid å besvare henvendelsen.

Barne- og familiedepartementet ber i brevet om en nærmere vurdering av om den som fritas for et farskap som er fastsatt i utlandet, kan kreve tilbakebetalt underholdsbidrag fra folketrygden i medhold av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 80. Det er en forutsetning at far i dag er bosatt i Norge, mens mor og barn er bosatt i utlandet. 

1       Barneloven regulerer i kapittel 8 anvendelsen av lovens regler når noen av partene har tilknytning til utlandet. Ordningen er at dersom en sak kan behandles av norske myndigheter, skal barnelovens regler legges til grunn for deres avgjørelse, jf. § 84. I utgangspunktet ligger det nær å forstå kapittel 8 slik at det skal omfatte alle barnelovens regler.

2       Barneloven § 83 fastsetter når en sak om underholdsbidrag kan behandles av norske domstoler eller forvaltningsorganer. Det aktuelle alternativet i forhold til § 80 om tilbakesøking av underholdsbidrag fra folketrygden er § 83 bokstav b. Ordlyden er vid nok (”[s]pørsmålet om fostringstilskot”) til å kunne dekke slike tilbakebetalingskrav som § 80 omhandler. 

Forarbeidene til barneloven tar ikke direkte opp spørsmålet om § 83 også gjelder for tilbakebetalingskrav etter § 80. Uttalelsene i NOU 1977: 35 s. 145-46 tar bare sikte på spørsmål om fastsetting (herunder endring) av underholdsplikt, og tyder på at det bare er dette man har hatt for øye da bestemmelsen kom til. Anvendes § 83 på tilbakebetalingskrav etter § 80, vil den gjøre at slike krav ikke kan behandles av norske myndigheter dersom foreldrene og barnet er bosatt i utlandet. Det vil da gjelde selv om farskap og betalt bidrag i sin tid ble fastsatt etter norske regler, og farskapet senere er endret etter norske regler i kraft av § 81 annet ledd, jf. §§ 6 og 28 a. Det er neppe noen rimelig løsning.

Lovavdelingen antar etter dette at anvendelsen av § 80 når noen av partene er bosatt i utlandet, og farskapet er fastsatt i utlandet, må avgjøres ut fra en tolking av paragrafen selv.

3       Paragraf 80 sier ikke uttrykkelig om det er et vilkår at farskapet er fastsatt eller endret etter norsk rett, eller bidragsplikten følger av norsk rett. Vilkåret om at mannen må være ”friteken for farskapen til barnet”, må imidlertid vurderes på bakgrunn av § 85, som angir når farskap fastsatt i utlandet, blir å legge til grunn av norske myndigheter. Den sist nevnte bestemmelsen regulerer ikke med rene ord avgjørelser om endring av farskap. Det er imidlertid naturlig å fortolke § 85 annet ledd slik at den gir adgang for Kongen til å treffe vedtak ved forskrift eller i det enkelte tilfelle om å anerkjenne en avgjørelse etter utenlandsk lov om å endre eller frita noen for farskap. I en sak om anerkjennelse i det enkelte tilfelle vil det ikke være et saklig hensyn å legge vekt på at fritakelse for farskapet kan gi grunnlag for tilbakebetalingskrav etter § 80.

Lovavdelingen antar etter dette at kravet i § 80 om at mannen må være ”friteken for farskapet”, vil være oppfylt der farskapet etter endret etter norsk rett, jf. § 81, eller etter utenlandsk rett dersom endringen blir anerkjent i medhold av § 85 annet ledd.

4       Spørsmålet er om det er grunnlag for en innskrenkende tolking ut over dette der partene mangler tilknytning til Norge.

§ 80 er generelt formulert. Etter ordlyden omfatter den alle tilfeller der ”nokon” som har betalt underholdsbidrag, senere er blitt fritatt for farskapet. Spørsmålet om bestemmelsen må tolkes innskrenkende der partene mangler tilknytning til Norge, er ikke drøftet nærmere i forarbeidene.

Hvilke hensyn som ligger bak bestemmelsen, går frem av forarbeidene, jf. NOU 1977: 35 s. 97-98. Et sentralt formål er å avskjære krav mot barnet, moren og den virkelige faren, jf. § 80 annet ledd. Kravet skal i stedet kanaliseres til staten ved folketrygden. Det heter videre i NOU 1977: 35 s. 97-98:

”Hensynet til den som har betalt med urette, taler mot å avskjære ethvert tilbakesøkningskrav, selv om oppgjørsbetraktninger og klanderverdig passivitet etter omstendighetene helt eller delvis kan tilsi at tilbakesøkning ikke skjer. Men hvor en mann med urette er dømt som far, vil nok folk flest anse det urimelig om han ikke får tilbake de betalte beløp.
Utvalget foreslår på denne bakgrunn at den som er fritatt for farskapet, skal kunne kreve tilbake betalte bidrag fra folketrygden. Som nevnt kan folketrygden ha oppnådd en besparelse ved at barnet har fått bidrag fra den urette far istedenfor bidragsforskudd. Videre er det etter utvalgets mening et tungtveiende argument at konflikten som regel skyldes en uriktig domstolsavgjørelse om farskapet. Utvalget mener det er rimeligere at det tap som dette fører med seg, utlignes på fellesskapet gjennom dekning av folketrygden, enn at det blir belastet noen av dem som er parter i saken.
Utvalget foreslår at det ikke blir gjort noen forskjell ettersom det første farskapet er fastsatt ved dom eller ved erkjennelse. Ved erkjennelse har man riktignok ikke den samme sikkerhet som ved dom for at farskapet blir lagt på den som biologisk er faren. Men det kan forekomme at den urette far har erkjent farskapet i tillit til det moren uriktig har fortalt ham, og fra hans synspunkt vil det lett virke urimelig om det ikke er adgang til å få tilbake det han har betalt. I denne sammenheng kan det også nevnes at loven generelt bør stimulere til at farskapet blir fastsatt ved erkjennelse fremfor ved dom.”

Paragraf 80 er et utslag av hvordan barnelovens regler om fastsetting av farskap er innrettet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 5, som pålegger det offentlige å sørge for fastsettelse av farskap i tilfeller der mor ikke er gift ved fødselen og det heller ikke er vedgått farskap etter § 4. Et viktig moment er at loven ble utformet før det var utviklet metoder for DNA‑analyse. Farskap kunne tidligere pålegges på grunnlag av opplysninger fra mor og påstått far, samt ved blodprøvetaking. Det heftet en viss usikkerhet ved blodprøveundersøkelsene, som ikke med sikkerhet kunne utpeke eller utelukke en mann som far til barnet, jf. Ot.prp. nr. 56 (1996-97) punkt 4.1.2, s. 19.

Det fremgår av forarbeidene, jf. sitatet ovenfor, at et viktig formål ved tilbakesøkings-adgangen var nettopp ønsket om å reparere en uriktig domstolsavgjørelse eller en uriktig erkjennelse (basert på en lovgivning som generelt stimulerer til at farskapet blir fastsatt ved erkjennelse). I tillegg vektlegger forarbeidene at folketrygden kan ha oppnådd besparelser ved at barnet har fått bidrag fra den urette far istedenfor bidragsforskudd fra folketrygden.

Hensynet til å gjøre opp for en uriktig fastsetting av farskapet ved at betalte bidrag tilbakebetales av folketrygden, knytter seg til tilfelle hvor farskapet er fastsatt av norske myndigheter eller med grunnlag i norsk lov. Etter Lovavdelingens syn må dette være avgjørende for tolkingen av bestemmelsen. Skulle den forstås slik at den også gir rett til tilbakebetaling i tilfeller der noen feilaktig er utpekt som far etter en utenlandsk avgjørelse eller utenlandsk lovgivning, ville § 80 få et annet preg enn forarbeidene legger opp til.

Lovavdelingen antar etter dette at § 80 ikke gjelder der farskapet er fastsatt av utenlandske myndigheter eller følger av utenlandsk rett. Det har etter vårt syn ikke betydning om noen av partene er bosatt i Norge når kravet om tilbakebetaling blir fremmet. Vi anser det ikke tilstrekkelig til å gi rett til tilbakebetaling etter § 80 at farskapet er endret i medhold av norsk rett.

Vi tar ikke stilling til om tilbakebetalingskrav må begrenses til bidrag av en slik størrelse som vil være naturlig etter norsk rett, men antar at en slik begrensning i tilfelle vil ha forholdsvis liten praktisk betydning.

5       Barne- og familiedepartementet har også reist spørsmål om norske myndigheters regressadgang i tilfelle av dobbeltutbetalinger. Med den forståelse av § 80 som er lagt til grunn her, vil det etter vårt syn ikke være nødvendig å ta stilling til dette spørsmålet. Vi nevner likevel at en eventuell regressrett mot et annet lands myndigheter krever et særskilt rettslig grunnlag, for eksempel ved traktat. Når det gjelder mulig regresskrav mot den egentlige far utover adgangen til å fastsette underholdsplikt for tid som er gått etter barneloven § 72, viser vi til drøftelsen i NOU 1977: 35 s. 98. Det fremgår der at regresskrav må følge ulovfestede regler, og at folketrygden trer inn i bidragskrav mot den nye far så langt folketrygden har dekket tilbakesøkningskravet for de tilsvarende terminer.

Til toppen