§ 9 - Klageinstans når Utlendingsnemnda treffer vedtak som førsteinstans

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2001/7310 og 03/1618 EO ØR

 

Dato: 12.05.2003

 

Klageinstans når Utlendingsnemnda treffer vedtak som førsteinstans

Det vises til brev 25. februar 2003 med tittel ”Krav om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 – Klage over utlendingsnemndas vedtak” og brev 25. februar 2003 med tittel ”Klage over avslag på dokumentinnsyn etter offentlighetsloven”. På grunn av den innbyrdes sammenhengen mellom problemstillingene i de to brevene har vi funnet det hensiktsmessig med et samlet svar.

Oversikt over problemstillingen

Begge henvendelsene dreier seg om situasjoner der Utlendingsnemnda (UNE) treffer vedtak som førsteinstans. I hovedsak vil UNE treffe vedtak som klageorgan, og da oppstår det ikke noe behov for å utpeke et nytt klageorgan for UNEs vedtak, fordi det ikke foreligger noen ytterligere klagerett. I enkelte sammenhenger kan imidlertid også et typisk klageorgan – som UNE – treffe vedtak som førsteinstans, og spørsmålet om hva som er rett klageorgan vil kunne oppstå. Dersom man av ulike grunner ikke kan utpeke et klageorgan, vil resultatet bli at klageretten ikke kan benyttes.

Henvendelsene fra Kommunal- og regionaldepartementet viser to praktiske tilfeller der et organ utpekt for å ta seg av klagebehandling kan komme i en situasjon der det også vil treffe avgjørelser som førsteinstans:

a)      Når klageorganet endrer et vedtak til gunst for en part, og deretter treffer enkeltvedtak om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven (fvl.) § 36, vil dette bli et førsteinstansvedtak.

b)      Når en innsynsbegjæring etter offentlighetsloven (offl.) framsettes direkte overfor klageorganet, vil et eventuelt avslag være et avslag i første instans.

Flere eksempler på det samme kan tenkes:

c)      Når en begjæring om partsinnsyn etter fvl. § 18 framsettes overfor klageorganet i klagerunden, vil et eventuelt avslag være et avslag i første instans.

d)      Når et klageorgan treffer enkeltvedtak i tjenestemannssak, jf. fvl. § 2 annet ledd, om egne tjenestemenn, vil dette normalt være førsteinstansvedtak.

e)      Dersom et klageorgan har omgjøringskompetanse etter fvl. § 35, vil omgjøringsvedtaket bli et førsteinstansvedtak.

f)       Dersom klageinstansen avviser en klage som underinstansen har sluppet fram, vil det etter Sivilombudsmannens praksis foreligge klagerett på avvisningsvedtaket (se for øvrig forslag til endring av fvl. § 28, fremmet ved Ot.prp. nr. 83 (2002-2003)).

I et tradisjonelt, hierarkisk oppbygd forvaltningsapparat vil det sjelden skape problemer at et klageorgan også treffer førsteinstansavgjørelser. Klagen skal i samsvar med fvl. § 28 (eventuelt offl. § 9) gå til nærmest overordnet forvaltningsorgan. Framveksten av en rekke rene klageorgan (ofte klagenemnder), som er plassert på siden av det tradisjonelle hierarkiet og som er gitt større eller mindre grad av uavhengighet, har derimot skapt en viss uklarhet. (Også framveksten av en rekke uavhengige organ som etter intensjonen skal være førsteinstanser, kan skape slike problem, men dersom man samtidig har opprettet klageorgan for disse, kommer spørsmålet først på spissen når disse utpekte klageorganene treffer vedtak som førsteinstanser.) Forarbeidene til forvaltningsloven er lite avklarende når det gjelder kriteriet ”nærmest overordnet forvaltningsorgan” anvendt på klage over vedtak truffet av et uavhengig forvaltningsorgan.

Løsning på kort og lang sikt

Håndteringen av spørsmålet om hvilket organ som er rett klageinstans når det treffes avgjørelser som nevnt under bokstav a til f foran, bør være mest mulig konsistent. En eventuell sondring mellom avgjørelsene i a til f bør dessuten bygge på kriterier som er forståelige og som kan vinne tilslutning. Det vil trolig la seg gjennomføre.

Et større problem er at det for de ulike aktuelle klageorganene kan foreligge variasjoner med hensyn til hvordan deres uavhengighet er formulert og forankret. Én løsning for ett klageorgan i forhold til en eller flere av avgjørelsestypene i a til f, kan ikke derfor automatisk legges til grunn for et annet klageorgan, fordi graden av uavhengighet eller begrunnelsen for uavhengighet ikke nødvendigvis er den samme. Om det legges til grunn at det finnes nærmere 50 mer eller mindre uavhengige klageorgan i staten (tallet er hentet fra en foreløpig rapport fra Statskonsult) og det kan sondres mellom avgjørelsestypene i bokstav a til f, finnes nærmere 300 mulige enkeltproblemstillinger.

Det kan derfor anføres at det foreligger et lovgivningsbehov. Det kan f.eks fremmes et forslag om en lovbestemmelse i forvaltningsloven som tilkjennegir at når et klageorgan er uavhengig, så kan avgjørelse etter a til f påklages/ikke påklages til det departement/organ som har administrativt og/eller budsjettmessig etc. ansvar for klageorganet. Det må i bestemmelsen klargjøres hva som menes med uavhengig. Et typisk trekk vil være at organet ikke kan instrueres og at det heller ikke finnes noe organ som kan omgjøre organets vedtak etter fvl. § 35. En slik bestemmelse i fvl. vil gi en hovedregel som bare kan fravikes når andre løsninger er bestemt i eller i medhold av lov. Alternativt kan rettsavklaring finne sted i særlovgivningen eller i forskrifter etter forvaltningsloven, jf. særlig fvl. §§ 28 tredje ledd og 36 tredje ledd fjerde og femte punktum.

Et eventuelt lovgivningsinitiativ løser imidlertid ikke de aktuelle problemene på utlendingsfeltet. De må løses på bakgrunn av alminnelig tolkning.

Generelt om klageretten

Klageretten etter fvl. § 28 (alternativt offl. § 9) er en viktig rettssikkerhetsgaranti som i utgangspunktet bør ivaretas så langt det er mulig. Etter fvl. § 28 (herunder fvl. § 21 og § 36 tredje ledd fjerde punktum som bl.a. viser til § 28, og offl. § 9) kan enkeltvedtak påklages ”til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket”.

Bestemmelsen inneholder to elementer: retten til å påklage enkeltvedtak, og utpekingen av hvilket organ som er rett klageinstans. I enkelte tilfeller bortfaller klageretten fordi det ikke foreligger noen klageinstans, som for enkeltvedtak truffet av Kongen i statsråd.

I juridisk teori synes det å være en viss uenighet om hvilken betydning et organs (mer eller mindre) uavhengige stilling skal ha for klageadgangen, se Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett (6.utg., Oslo 1997) s. 508, Woxholth: Forvaltningsloven med kommentarer(Oslo 1999) s. 374-375 og Frihagen: Forvaltningsloven bind 2 (2. utg., Oslo 1986) s. 633-634.

Frihagen går langt i å akseptere en klageadgang også hvor det ikke foreligger noe klart underordningsforhold:

”I og med at § 28 i 1. ledd fastsetter klagerett til det organ som er (nærmest) overordnet førsteinstansen, kunne en hevde at det ikke er klagerett over avgjørelser truffet av de uavhengige forvaltningsorganer siden det her nettopp ikke egentlig er noe overordnet organ. Dette blir imidlertid riktig bare ved avgjørelser truffet i statsråd hvor det ikke er noe annet forvaltningsorgan å la klagen gå til. I praksis vil det således alltid være et departement eller et annet statsorgan som fungerer som tilsynsorgan i en eller annen form. ”

Woxholth (op.cit. s. 375) uttaler derimot:

”Har det organ som har truffet vedtaket ingen over seg i hierarkiet, foreligger det ingen klagerett. Det gjelder uansett om grunnen er at organet selv er det høyeste organ, for eksempel Kongen i statsråd, eller fordi det har en uavhengig stilling, f eks frittstående nevnder.”

Eckhoff/Smith op. cit s. 508 er formodentlig å forstå på samme måte.

Lovavdelingen uttalte i sak 450/88 E at den har

”merket seg dissensen i juridisk teori om hvilken betydning det har for klageadgangen at førsteinstansen har en uavhengig stilling. Man vil i denne forbindelsen straks legge til at den oppfatning som hevdes av Frihagen ikke er særlig etablert i forvaltningsretten. En konsekvent gjennomføring av standpunktet ville medføre at klagerett i en rekke tilfeller måtte avskjæres ved bestemmelse etter fvl. § 28 tredje ledd. Det vil m a o ikke være tilstrekkelig som hittil å anse spørsmålet avgjort gjennom organets uavhengige stilling. Synspunktet vil i sin konsekvens dessuten bryte nokså sterkt med begrunnelsen for å oppnevne uavhengige, sakkyndige organer. Slike organer vil nær sagt alltid være underlagt et statsorgan som fungerer som tilsynsorgan i en eller annen form.
Lovavdelingen finner imidlertid ikke grunn til å ta endelig stilling til den oppfatning som hevdes av Frihagen på generell basis idet dette ikke kan ses å være avgjørende i saken”.

Lovavdelingen har i tiden etter dette avgitt flere tolkningsuttalelser om problemstillingen med sikte på vedtak om sakskostnader. I sak 1786/88 E kom Lovavdelingen til at vedtak om saksomkostninger som klagenemnda for likestilling treffer etter fvl. § 36, ikke kan påklages til departementet. I tråd med dette uttalte vi til Kommunal- og regionaldepartementet i brev 9. oktober 2001 at UNEs vedtak etter fvl. § 36 ikke kunne påklages til departementet. Dette ble fulgt opp i sak 02/6395 EO, der vi i brev til Helsedepartementet 11. september 2002 uttalte at vedtak om saksomkostninger etter fvl. § 36 som er truffet av Statens helsepersonellnemnd, ikke kan påklages til departementet (brevet følger vedlagt).

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at Lovavdelingen på det tidspunkt ikke var kjent med Sivilombudsmannens brev 27. september 2002 til Kommunal- og regionaldepartementet (deres ref. 02/3009 LGR) der ombudsmannen langt på vei kommer til et motsatt standpunkt hva gjelder klagerett på UNEs saksomkostningsavgjørelser. (Etter vår vurdering bør ikke ombudsmannens syn på UNE-saken føre til revurdering av saken vedrørende Statens helsepersonellnemnd jf. at det i forarbeidene til helsepersonelloven (Ot.prp. nr. 13 (1998-99) s. 252) uttales at nemnda ”er fullstendig uavhengig av både Statens helsetilsyn og departementet” og at nemndas ”avgjørelser kan kun overprøves av domstolene”.)

Med sikte på avgjørelser om dokumentinnsyn har Lovavdelingen avgitt flere uttalelser som gir uttrykk for at vedtaksorganets uavhengige stilling ikke gjør det nødvendig å avskjære klagerett til departementet. I sak 784/92 E kom vi således til at Barneombudets avslag på innsynsbegjæringer kan påklages til departementet etter offl. § 9 tredje ledd, selv om ombudet er gitt en uavhengig stilling i medhold av lov 6. mars 1981 nr. 5 om barneombud § 6 annet punktum. Lovavdelingen uttalte blant annet:

”Etter vårt syn vil ikke en ordning med klageadgang etter offentlighetsloven § 9 stå i strid med formålet bak bestemmelsen i barneombudsloven § 6 annet punktum. Bakgrunnen for å gi Barneombudet en uavhengig stilling er at ombudet skal ha en reformerende funksjon, at det skal stå fritt til å uttale seg om departementets og Stortingets avgjørelser, og at det skal kunne utøve sin kontrollfunksjon etter barneombudsloven § 3 bokstav b på en uavhengig måte (jf Ot prp nr 2 (1980-81) s 18). Disse hensynene knytter seg til Barneombudets utøvelse av sine funksjoner etter barneombudsloven. Ingen av disse hensyn tilsier uten videre at Barneombudets avgjørelser vedrørende praktiseringen av offentlighetsloven ikke skal kunne overprøves.”

I sak 01/8387 EO (brev 28. november 2002) uttalte vi oss om flere sider ved offentlighetslovens anvendelse på saksdokumenter og avgjørelser ved Tilsynsutvalget for dommere (brevet følger vedlagt). Vedrørende klagerett på avslag på innsynsbegjæringer ble det bl.a. uttalt (s. 6):

”Hensynet til Tilsynsutvalgets uavhengighet tilsier imidlertid ikke at det også er behov for å avskjære klageadgangen ved avslag på begjæring om dokumentinnsyn. Dette dreier seg om prosessuelle avgjørelser som ikke har noen direkte sammenheng med de realitetsavgjørelser Tilsynsutvalget treffer.”

Også i sak 01/537 EO (Nordnorsk filmsenter AS) kom vi til at det forelå klagerett (brevet følger vedlagt). Det ble i saken lagt vekt på at uavhengigheten i dette tilfellet var mer formell enn reell. Vi uttalte bl.a.:

”Den materielle retten til å påklage et enkeltvedtak er en viktig rettssikkerhetsgaranti for publikum. Det synes å tilsi at de prosessuelle hindringer som eventuelt må medføre at retten ikke kan håndheves, bør være reelle. Bortfall av prosessuelle klagerett gjennom en henvisning til at vedtaksorganet formelt sett ikke er underordnet et annet forvaltningsorgan, synes derfor ikke som en fullt ut betryggende løsning. En slik formell innfallsvinkel til problemstillingen kan også friste forvaltningen til å organisere bort klageretten – der dette måtte framstå som ønskelig – gjennom å legge oppgaver til særskilt opprettede selvstendige rettssubjekt samtidig som man sikrer seg tilfredsstillende styring ved f.eks. å sette klare vilkår for bruken av tildelte tilskudd eller overføringer.
Det synes mer betryggende å se på de reelle forhold rundt slike mer frittstående organ for stat og kommune. Det vil bl.a. innebære at man undersøker nærmere om et eller flere av de forvaltningsorgan som økonomisk eller administrativt setter vedtaksorganet i stand til å treffe de aktuelle enkeltvedtak, står i en slik posisjon at det er naturlig å peke det/dem ut som klageinstans. Her må man også kunne legge vekt på hvilket av de omkringliggende forvaltningsorgan – ”fadderorganene” om man vil – som har stor eller størst interesse i vedtaksorganets virksomhet. Det synes rimelig å legge vekt på at de som etablerer og/eller finansierer et uavhengig eller selvstendig organ, også gis et ansvar for å medvirke til at de prosessuelle forutsetningene for klageretten i fvl. § 28 ivaretas.”

Til spørsmålene fra Kommunal- og regionaldepartementet

Etter denne generelle oversikt over problemstillingen går vi over til de konkrete spørsmålene som er reist av Kommunal- og regionaldepartementet.

Avslag på dokumentinnsyn etter offl.

Lovavdelingen antar at UNEs avslag på en begjæring om dokumentinnsyn etter offl. kan påklages til Kommunal- og regionaldepartementet etter offl. § 9.

De samme synspunkt som gjorde seg gjeldende i sakene vedrørende Barneombudet og Tilsynsutvalget for dommere, vil etter vår oppfatning gjøre seg gjeldende her. Innsyn etter offentlighetsloven har – normalt – ikke noen direkte sammenheng med de realitetsavgjørelser som treffes.

Det konkrete saksforholdet i den saken som danner bakgrunn for forespørselen fra Kommunal- og regionaldepartementet viser imidlertid at også en innsynsbegjæring kan være knyttet til en konkret sak, typisk der en part begjærer innsyn etter offl. i stedet for å be om partsinnsyn etter fvl. § 18.

Spørsmål om klage over avslag på dokumentinnsyn kan også oppstå etter forvaltningsloven, jf. fvl. § 21. Det kan skje både før og etter at det uavhengige organet har truffet realitetsvedtak i saken, jf. fvl. § 18 første ledd annet punktum. Det kan nok ikke helt utelukkes at de vurderinger som må gjøres ved avgjørelsen om dokumentinnsyn, kan berøre vurderinger av sakens realitet, jf. særlig fvl. § 19 annet ledd innledningsvis med kriteriet om ”det er av vesentlig betydning for en part” å få innsyn i dokumentet. Men det er ikke slik at avgjørelsen om dokumentinnsyn i seg selv vil legge føringer på eller prejudisere realitetsavgjørelsen. Ettersom en part godt kan velge å påberope seg offentlighetslovens innsynsregler som alternativ eller supplement til forvaltningsloven, vil det i utgangspunktet være uheldig om det skal gjelde ulike klageregler. Lovavdelingen antar derfor at det bør legges til grunn at det kan klages til Kommunal- og regionaldepartementet over UNEs avslag på dokumentinnsyn etter fvl. § 21 jf. §§ 18-19.

Vedtak om sakskostnader etter fvl. § 36

Våre merknader her må sees i sammenheng med vårt brev i samme sak 9. oktober 2001 og Sivilombudsmannens brev til Kommunal- og regionaldepartementet 27. september 2002.

Etter ombudsmannens uttalelse synes det særlig å være to forhold som Sivilombudsmannen vurderer noe annerledes enn Lovavdelingen tidligere har gjort:

a)      Krav om sakskostnader fremmes ikke etter utlendingsloven (utl.), men etter forvaltningsloven. Slik ombudsmannen leser utl. § 38 a, er det i første rekke ved behandling av klagesaker etter utlendingsloven at UNE skal være et uavhengig organ.

b)      Sivilombudsmannen antar at departementet i en klagesak om sakskostnader normalt ikke vil måtte gå særlig inn i realiteten i den underliggende utlendingssak og at det forhold at saken allerede er avgjort, viser at ”det ikke vil bli tale om politisk styring”.

Etter Lovavdelingens syn bør ikke det forhold at de aktuelle prosessuelle rettigheter er forankret i forvaltningsloven i stedet for i utlendingsloven, i seg selv være avgjørende for klageretten. Vi antar imidlertid at Sivilombudsmannens syn på dette punkt ikke kan betraktes isolert, men må ses i sammenheng med hva den påklagete avgjørelsen gjelder, og dens forhold til realitetsavgjørelsen etter utlendingsloven.

Vi forstår ombudsmannen slik at også han legger stor vekt på UNEs uavhengighet, og at han derfor kan være åpen for å utelukke klagerett til departementet om slik klagebehandling kan sette UNEs uavhengighet i fare når det gjelder vurderingen av realitetsspørsmål etter utlendingsloven. Ut fra den forutsetning har vi funnet det formålstjenlig å drøfte noe nærmere hvilke vurderinger som kan være aktuelle for departementet ved eventuell klagebehandling over UNEs vedtak etter fvl. § 36.

Det er flere vilkår som må være oppfylt før en part kan og skal tilkjennes dekning etter fvl. § 36. De to første vilkårene, om at et vedtak må være endret til gunst og avgrensningen til ”vesentlige kostnader”, vil klageinstansen kunne ta stilling til uten å gå inn i sakens realiteter.

Det tredje vilkåret, om at kostnadene må ha ”vært nødvendige for å få endre vedtaket”, kan derimot by på større problem. Klageinstansen må avklare både hva som er gjort fra partens side og i hvilken grad de ulike deler av dette arbeidet har gitt resultater. Selv om partens subjektive oppfatning av hva som var nødvendig vil stå sentralt1, vil vurderingen ikke være absolutt subjektiv i den forstand at partens oppfatning legges uprøvd til grunn i tilfeller der oppfatningen av hvilke utgifter som er nødvendige går langt utover det som med rimelighet ville blitt lagt til grunn etter en mer objektiv vurdering. En part kan for eksempel ikke kreve dekning av utgifter til advokat dersom det ville ha vært tilstrekkelig å henvende seg til forvaltningen for å få veiledning, og parten burde ha innsett dette. Dette har klar støtte i forarbeidene.2

I praksis kan et vedtak bli endret fordi UNE f.eks. ser annerledes på spørsmålet om det foreligger ”sterke menneskelige hensyn” eller ”særlig tilknytning til riket” etter utl. § 8. Parten kan i klageomgangen ha argumentert i forhold til disse skjønnsmessige kriteriene gjennom omfattende – og kostbar – dokumentasjon som skulle vise at underinstansen bygde sin avgjørelse på feil faktum. UNE kan imidlertid komme til at det er underinstansens rettsanvendelse som er gal, ikke det faktum som ble lagt til grunn. I så fall blir intet av det nye materialet av betydning for UNEs avgjørelse i positiv retning, og ut fra en oppfatning av at parten uten rimelig grunn har anlagt sin klage for vidløftig, kan UNE vedta at bare en beskjeden del av partens utgifter til faktainnsamling skal dekkes.

Dersom UNEs vedtak kan påklages til departementet, må departementet i et slikt tilfelle gå inn i saken og se om det er riktig, som anført av UNE, at de omfattende dokumentasjonskostnadene var unødvendige fordi saken kunne løses – og ble løst – til partens gunst på et mye enklere grunnlag. Dette synes å innebære at departementet prejudisielt tar stilling til realitetsspørsmål som etter utlendingslovens system skal avgjøres av UNE. Et problem vil oppstå dersom departementet kommer til at UNEs rettsanvendelse er feil, men at UNEs vedtak likevel står seg dersom man legger til grunn det nye faktum som parten framskaffet.

Departementet kan i en slik situasjon velge ett av to:

-       Det kan følge ombudsmannen, jf. brev 27. september 2002 s. 4 om at ”departementet skal bygge på UNEs vedtak, og resultatet av sakskostnadsvurderingen sier neppe noe om holdbarheten av nemndas vedtak”. Det må formentlig også innebære at departementet må legge til grunn at kostnadene objektivt sett ikke var nødvendige. Dette får den konsekvens at departementet egentlig ikke kan gå inn på partens anførsler i klagesaken etter fvl. § 36 om at UNE tar feil når de sier at dette var unødvendig. Dermed reduseres partens mulighet til å få dekning. Departementet vil imidlertid kunne ta stilling til spørsmålet om det – sett fra partens side – framsto som nødvendig å gjøre de aktuelle undersøkelsene.

-       Det kan gå inn i realiteten, og gi parten dekning i samsvar med det departementet mener er de reelle forhold. Dette vil imidlertid være en klar beskjed fra departementet til UNE om at saken skulle vært avgjort på et annet grunnlag og at UNEs rettsanvendelse etter departementets oppfatning var gal.

Departementet kan videre bli nødt til å gjøre seg opp en mening om at endringen ikke skyldes partens eget forhold, at endringen ikke skyldes forhold utenfor både forvaltningens og partens kontroll eller at det forøvrig ikke foreligger andre særlige forhold som taler mot kostnadsdekning. Også ved vurderingen av disse kriteriene kan det etter forholdene bli behov for å overprøve både UNEs faktavurdering, rettsanvendelse og subsumsjon.

Etter denne gjennomgangen kan det etter vår oppfatning fortsatt reises begrunnet tvil om en ordning med klagerett til departementet i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til UNEs uavhengighet.

Bør avskåret klagerett forskriftsfestes?

Kommunal- og regionaldepartementet ber avslutningsvis i brevet om fvl. § 36 om ”en konkret vurdering av muligheten for å forskriftsfeste at klageadgangen i saker hvor Utlendingsnemnda har fattet førsteinstansvedtak om sakskostnader avskjæres”.

Etter Lovavdelingens syn bør Kommunal- og regionaldepartementet før man eventuelt setter i gang arbeidet med å få vedtatt en slik forskrift ta opp med Sivilombudsmannen om de synspunkter som er fremført i dette brevet, og andre synspunkter som Kommunal- og regionaldepartementet måtte ha, gir ombudsmannen grunnlag for å justere sitt syn på saken. Ettersom spørsmålet om klageretten til departementet over UNEs vedtak om sakskostnader under enhver omstendighet kan by på tvil, tilrår vi imidlertid Kommunal- og regionaldepartementet å stille seg åpen for å avklare ved uttrykkelig bestemmelse at klageretten er avskåret.

Etter fvl. § 36 tredje ledd fjerde og femte punktum kan Kongen gjøre unntak fra klageretten og vedta regler som avviker fra ordinære klageregler for ”særskilte saksområder”. Fjerde punktum synes å gi tilstrekkelig hjemmel for å avskjære klagerett, uansett om det kan reises spørsmål om vedtak truffet av UNE kan sies å utgjøre et ”særskilt saksområde” etter femte punktum. Forskriftskompetansen er i praksis nyttet til å avskjære klageretten i et lignende tilfelle, se forskrift 16. desember 1977 nr. 16 om retten til å klage over vedtak om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 § 3, som bestemmer at ”vedtak om sakskostnader som treffes av Klagenemnda for merverdiavgift i etterberegningssaker” ikke kan påklages.

Det følger av forskrift 16. desember 1977 nr. 9 Ikrafttredelse av endring av forvaltningsloven. Delegering av myndighet romertall II at saker om bruk av Kongens kompetanse etter § 36 tredje ledd3 fjerde og femte punktum skal fremmes av Justisdepartementet eller av vedkommende fagdepartement med Justisdepartementets samtykke. Vi går ut fra at Kommunal- og regionaldepartementet kommer tilbake til saken dersom det finner det ønskelig å fremme forskrift etter fvl. § 36 tredje ledd femte punktum. Dersom Kommunaldepartementet finner det ønskelig å fastslå at det ikke er klagerett til departementet over andre slags vedtak som UNE treffer i første instans – jf. de vedtakstyper som er listet opp innledningsvis – må dette skje på annet grunnlag, jf. fvl. § 28 tredje ledd.

Fotnoter:

1  Sivilombudsmannens Årsmeldingen 2001 side 24:

”Hvorvidt kostnadene har vært nødvendige bør derfor avgjøres etter en konkret vurdering der det legges vesentlig vekt på hva parten selv og hans advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak.” 

Lovavdelingens sak 99/20138:

”Spørsmålet om en kostnad har vært nødvendig for å få endret et vedtak, må vurderes konkret. Ved vurderingen må forvaltningen ta utgangspunkt i partens subjektive oppfatning av hva som var nødvendig – ikke om utgiftene mer objektivt sett har vært nødvendige for å endre vedtaket. Det er tilstrekkelig at parten, bl.a. ut fra feilens art og sakens vanskelighetsgrad, hadde grunn til å tro at kostnadene var nødvendige.”

2  Ot.prp. nr. 3 (1976-77) side 101:

”Ved den nærmere vurdering av spørsmålet om sakskostnader som likevel må finne sted, er det flere forhold som må tillegges betydning. For det første må det offentliges ansvar begrenses til de utgifter som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. ..(..).. Det er flere forhold som bør tillegges vekt i denne forbindelse. Særlig viktig er det om det var forståelig at parten pådro seg utgifter, f.eks. ved å oppsøke advokat, for å få endret vedtaket. Ved vurderingen spiller feilens art og sakens vanskelighetsgrad en vesentlig rolle. ..(..).. Likeledes må man legge vekt på om vedkommende kunne få tilstrekkelig bistand i administrasjonen, jfr. i denne forbindelse forvaltningsloven § 11 som pålegger forvaltningsorganene en alminnelig vegledningsplikt innenfor sitt område.”

3  I forskriften vises det til fvl. § 36 fjerde ledd, noe som henger sammen med at tidligere annet ledd ble slått sammen med første ledd ved endringslov 12. januar 1995 nr. 4.