Kapittel 6 - Motkrav i forliksrådet - klagers møtefravær

Se også uttalelse 200902110-7 ES VIL/BI

Saknr 200902110
Dato 25.05.2009

Motkrav i forliksrådet - klagers møtefravær


Vi viser til e-post 8. mai 2009 og senere telefonsamtaler. I e-posten stilles det spørsmål om et motkrav kan pådømmes i forliksrådet hvis klageren uteblir fra forliksrådsmøte, uten at det er meklet for kravet. Med klager forstår vi her klager i den opprinnelige forliksklagen.

Mekling er det primære formålet med forliksrådsbehandlingen. Mekling forutsetter imidlertid at begge parter møter i forliksrådet. Unnlater klager å møte, kan forliksrådet avvise saken (§ 6-6 tredje ledd). Unnlater klagemotparten å inngi tilsvar eller å møte, kan det avsies fraværsdom hvis vilkårene for dette er oppfylt (§§ 6-4 tredje ledd og 6-6 tredje ledd annet punktum). Avvisning eller fraværsdom som nevnt forutsetter ikke at det er meklet for kravet. Derimot forutsetter avsigelse av dom i medhold av § 6-10 første ledd, jf. § 6-8 sjette ledd tredje punktum at det først er meklet for kravet.

Spørsmålet i e-posten forutsetter at klagemotparten har adgang til å sette fram krav mot klageren i forbindelse med forliksrådsbehandlingen (motkrav). Motkrav er regulert i kapittel 15 om forening av krav og søksmål, jf. § 15-1 annet ledd. Tvisteloven § 6-1 annet ledd bestemmer at blant annet reglene i lovens fjerde del, herunder kapittel 15, gjelder for forliksrådet ”så langt de passer og ikke annet er bestemt i dette kapittel.” Tvistelovutvalget forutsatte at reglene om forening av krav og søksmål som utgangspunkt skulle gjelde også for forliksrådet, i hvert fall slik at en sak for forliksrådet vil kunne omfatte flere krav, herunder motkrav (NOU 2001: 32 side 729). I kommentaren til § 6-1 i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 379 er kapittel 15 derimot ikke nevnt i oversikten over hvilke av lovens generelle regler som kommer til anvendelse for forliksrådet.

Skulle disse reglene ikke gjelde for forliksrådet, ville dette imidlertid innebære en endring i forhold til tvistemålslovens ordning, jf. tvistemålsloven § 294 nr. 2 forutsetningsvis og Schei m.fl.: Tvisteloven, Bind I, (2007), side 300. Når problemstillingen ikke er kommentert særskilt, verken i proposisjonen pkt. 20.2 (side 239 flg.) eller i merknadene til bestemmelsene i kapittel 15 (side 418), trekker dette i retning av at noen realitetsendring på dette punkt ikke har vært tilsiktet. Det samme gjør uttalelsen i proposisjonen på side 241 om at reglene om kumulasjon og forening av saker må videreføres i ny tvistelov, jf. også Schei m.fl.: Tvisteloven, Bind I, (2007), side 300.

Forutsatt at vilkårene for forliksrådsbehandling for øvrig er oppfylt, legger Lovavdelingen etter dette til grunn at klagemotparten kan reise motkrav for forliksrådet. Vi legger videre til grunn at i slike tilfeller gjelder § 15-4 om fremgangsmåten tilsvarende. Paragrafens annet punktum må forstås slik at motkrav for forliksrådet må oppfylle kravene til forliksklage, jf. § 6-3. Videre så må forliksrådet bestemme om det skal kreves tilsvar til endringen, jf. tredje punktum. Ved denne vurderingen må forliksrådet se hen til om motkravet bør kunne pådømmes særskilt. Utferdigelse av pålegg om tilsvar vil være en forutsetning for at § 6-4 tredje ledd om uteblitt tilsvar skal få anvendelse, jf. fjerde punktum. 

Vi nevner for ordens skyld at dersom motkravet skulle vise at saken ikke er egnet for videre forliksrådsbehandling, har forliksrådet adgang til å innstille behandlingen etter § 6-11 første ledd.

 

Til toppen